Du gir meg spiseforstyrrelser.

[AnonymBruker]

4 timer siden, HarryDotter skrev:

Nåja....er jo enig i at man skal være varsom med hva man sier rundt den mest sårbare gruppen mennesker når det kommer til kropp og mat, men hva slags verden er det vi lever? Alle kan uttale seg fritt i diverse forum som twitter/facebook/rosablogger osv osv, og derfor sitter vi med inntrykk av at "alle" lider av spiseforstyrrelser. Det blir kringkastet på en ekstrem måte! Folk spiste da usund mat og slanket seg skittynne i 1980 også uten at verden sank ned i ett brennende hull hvor allt og alle følte seg støtt og trakasert. Samfunnet har blitt så til de grader hårsårt og så politisk korrekt, at jeg føler kvalme av det. Allt og alle skal taes hensyn til. Man skal ikke kunne tenke og uttale seg noenlunde fritt lenger før en eller annen meningsmotstander erklærer seg for tråkket på og misshandlet og grovt fornærmet. Man har ikke lenger lov å ta egne valg basert på hva jeg syntes er best for MEG lenger. Skal man ta hensyn til alle og allt hele tiden bør vel egentlig allt bli forbudt? Da er vi kanskje sikret mot at noen skal få psykiske problemer av mine valg? Er det slik vi ønsker ett fritt samfunn?

La oss heller ta TAK i egne problemer og stå til ansvar for hva man selv gjør og dertil tåle litt av det man møter fra andre i hverdagen. Verden bør ikke gå under bare man hører om andres forhold til slanking og livvstil. Hvor har det blitt av foreldrene som prenter dette inn i hodene til barna sine fra de er små???

 

Vet dere hva? Det å ville bli og gjøre allt perfekt bor i oss alle. Tror dere virkelig det finnes mange som går inn for å bli dårligst i allt?? Dårligst mulig karakterer på skole. Sist i all sport de deltar i....være den minst kunnskapsrike i gjengen? Den som har minst talenter blandt vennene sine? ALLE vil bli best! Og det er helt greit. Det er det samfunnet vårt er tuftet på. Slik er det sosialt og slik er det i arbeidslivet. Livet er en stor konkurranse. Deal with it! Grunnen til at dette har eksplodert slik det har gjort og at spiseforstyrrelser er så fremhevet idag, er sosial media! Det er ikke til å unngå og det kan aldri rettes opp. Det har kommet for å bli. Er like naivt å prøve å stoppe den trenden, som det er å fjerne all strøm og be folk bruke stearinlys fremover. Så all denne sytingen om at samfunnet må gjøre noe er nytteløst! Vi må lære oss å takle media og samfunnet på den riktige måten. Vi må herde oss og lære barna at det er greit å ikke være perfekte i allt. De må læres at allt man ser av bilder på nett kan være kraftig manipulert og at det ofte ikke samsvarer med virkeligheten! Barna må læres å bli bevisste på valgene de tar og konsekvensene av det. Har barna en god, trygg balast fra de er små, vil de tenke fornuftig og være bedre rustet mot allt dette skrålet vi leser om.

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Med andre ord: slanke mennesker skal ikke sees, ikke høres og ikke ha på seg klær som passer kroppen deres for det gir andre kvinner SF?? Hva blir det neste? Hvorfor er det opplest og vedtatt at så lenge en er slank så har en automatisk et godt selvbilde, aldri misfornøyd med noe og en går på en evig sti laget av roseblader og solskinn. For noe tøys. 

Hva med å faktisk ta litt ansvar selv? En må slutte å skylde på andre hele tiden. En bør tåle å både se og høre en slank kvinne si at hennes forhold til egen kropp ikke bestandig er ensbetydende med god selvtillit. Om en ikke kan tåle det engang uten å føle seg så inderlig krenket så bør en kanskje ta seg en runde og to med seg selv og sin egen hårsårhet. Det burde forøvrig mange gjort for lenge siden. 

Anonymkode: a546c...759

Spørsmålet er:

Tenker dere egentlig over hvordan dere påvirker andre jenter og kvinner ? 

Det er for eksempel bare å lese hva dere skriver her på kvinneguiden..... 

Det gjelder ikke bare hva mennesker overhører dere snakker om, men også hva dere poster av statuser, bilder, familie og venner dere har samtaler med osv osv.

--------

Dette handler ikke om at tynne, slanke, sunne, godt trente mennesker ikke har lov til å synes, ha på seg klær som passer, eller snakke.  Og de kan også ha et dårlig selvbilde.

De vil ikke ta ansvar for at andre føler seg bra, og det er greit, men kan de ikke ta ansvaret for å føle godt om seg selv?

Det kan da ikke være at de liker å føle seg "som dritt"?
De kommer aldri til å føle godt om seg selv om de fortsetter rakke ned på seg selv!
I stedet bidrar de til å spre dette dårlige selvbildet videre, for de vil ikke få et bedre selvbilde av å snakke seg selv ned hele tiden.

Og da må jeg stille spørsmålet om hvorfor de ikke vil jobbe for å få et bedre selvbilde fremfor å insistere på retten til å spre usikkerheten sin videre til alle som er i kontakt med dem?
Er det en måte å få oppmersomhet på? Er det slik at "misery seeks company"?

 

 

 

 

Anonymkode: 5057d...6a8

[Gjest Rozes]

8 timer siden, Coolaid skrev:

..... "gode tips" for å oppnå et kroppsideal som er urealistisk og unaturlig for de fleste kvinner, men som man allikevel skal presse seg inn i. 

Nei, gode og sunne middagstips, tips til snacks, smoothie, trening osv. Jeg ser mange rundt meg ha den kroppen jeg ønsker kg streber etter, så den er langt fra urealistisk, faktisk ganske normal. 

[Gjest Coolaid]

5 timer siden, Invicta skrev:

Jeg tror ikke man kan gi andre spiseforstyrrelser. Hvis man får det, må man ta ansvar selv. Samtidig mener jeg at å gå og snakke seg selv ned ("jeg er så tjukk/utrent/stygg") eller høylytt snakke om hvor lite mat man bør spise, gir et meget uintelligent inntrykk.

Spiseforstyrrelser er sykdom. Vi kan bidra til at andre mennesker utvikler dette, å tro noe annet er å være naiv. Man er selvfølgelig ansvarlig for egen kropp og helse. Det man ikke er ansvarlig for er hva andre konstant ytrer. Temaet her i tråden er at alle bør være ansvarlig og tenke over hvordan man ytrer seg når ovenfor andre. 

[Hot mess]

2 timer siden, Coolaid skrev:

Spiseforstyrrelser er sykdom. Vi kan bidra til at andre mennesker utvikler dette, å tro noe annet er å være naiv. Man er selvfølgelig ansvarlig for egen kropp og helse. Det man ikke er ansvarlig for er hva andre konstant ytrer. Temaet her i tråden er at alle bør være ansvarlig og tenke over hvordan man ytrer seg når ovenfor andre. 

 Innlegget tråden dreier seg om, og kommentarer som denne, er en ganske hårreisende forenkling av kliniske spiseforstyrrelser, som ikke er noe man "gir" andre. Nesten alle tenåringsjenter har nok "tuklet" med maten en og annen gang, eller tenkt på det, men det er så langt derfra til å utvikle et så komplekst problem som en spiseforstyrrelse er-spiseforstyrrelser er ikke hardcore slanking som har gått litt langt.

Hvis andres snakking om mat og vekt blir en faktor i utvikling av en spiseforstyrrelse, har en hatt et godt grunnlag for problemet allerede. En spiseforstyrrelse er et symptom på at veldig mye annet er galt, og å ende opp anorektisk er litt som å ende opp med narkotikaproblemer- man har bare valgt en annen måte å få utløp for noe en ikke takler på.

 

Selv hadde jeg såpass alvorlig anoreksi i tenårene at jeg var innlagt på barneavdelingen på somatisk sykehus i tre måneder- jeg måtte tvangsfores fordi jeg bare ikke fikk meg til å begynne å spise igjen. Jeg var da 14, hadde aldri satt en fot i et treningssenter, og sosiale medier fantes ikke- og jeg ble så syk likvel. Å si at noen "gir en spiseforstyrrelser" er ikke bare dumt, og bagatelliserer spiseforstyrrelser, det er også jævlig dårlig gjort- jeg ville aldri prøvd meg på å legge skylda for noe så alvorlig, som nesten tok livet av meg, på noen som kommenterte sin egen, eller min, kropp på den tiden.

[Gjest Coolaid]

42 minutter siden, fashionatisk skrev:

 Innlegget tråden dreier seg om, og kommentarer som denne, er en ganske hårreisende forenkling av kliniske spiseforstyrrelser, som ikke er noe man "gir" andre. Nesten alle tenåringsjenter har nok "tuklet" med maten en og annen gang, eller tenkt på det, men det er så langt derfra til å utvikle et så komplekst problem som en spiseforstyrrelse er-spiseforstyrrelser er ikke hardcore slanking som har gått litt langt.

Hvis andres snakking om mat og vekt blir en faktor i utvikling av en spiseforstyrrelse, har en hatt et godt grunnlag for problemet allerede. En spiseforstyrrelse er et symptom på at veldig mye annet er galt, og å ende opp anorektisk er litt som å ende opp med narkotikaproblemer- man har bare valgt en annen måte å få utløp for noe en ikke takler på.

 

Selv hadde jeg såpass alvorlig anoreksi i tenårene at jeg var innlagt på barneavdelingen på somatisk sykehus i tre måneder- jeg måtte tvangsfores fordi jeg bare ikke fikk meg til å begynne å spise igjen. Jeg var da 14, hadde aldri satt en fot i et treningssenter, og sosiale medier fantes ikke- og jeg ble så syk likvel. Å si at noen "gir en spiseforstyrrelser" er ikke bare dumt, og bagatelliserer spiseforstyrrelser, det er også jævlig dårlig gjort- jeg ville aldri prøvd meg på å legge skylda for noe så alvorlig, som nesten tok livet av meg, på noen som kommenterte sin egen, eller min, kropp på den tiden.

Vi har alle krav på vår egen sannhet. Det har du og det har Sirill Heimdal som skrev innlegget. Jeg personlig syns hun har gode poenger og innlegget bør ikke taes bokstavlig men heller som en tankevekker. Det er flere som nekter hardnakket her inne på at man påvirker andre med hva vi sier og gjør. Det er vel de som forsvarere seg mest som burde ta til seg budskapet, vi andre ser poenget. 

Uansett om vi liker det eller ikke: 

Dersom ingen fortalte oss at kroppene våre ikke er gode nok ville heller ikke så mange slite med disse problemene. 

Fokus i dag er ikke en sunn og frisk kropp. Fokus i dag er at kroppen skal passe inn i en modell, uavhengig om den er sunn og frisk, eller ikke. Det er utseende som har noe å si, ikke helsen. 

[Arktis]

6 timer siden, Coolaid skrev:

Vi har alle krav på vår egen sannhet. Det har du og det har Sirill Heimdal som skrev innlegget. Jeg personlig syns hun har gode poenger og innlegget bør ikke taes bokstavlig men heller som en tankevekker. Det er flere som nekter hardnakket her inne på at man påvirker andre med hva vi sier og gjør. Det er vel de som forsvarere seg mest som burde ta til seg budskapet, vi andre ser poenget. 

Uansett om vi liker det eller ikke: 

Dersom ingen fortalte oss at kroppene våre ikke er gode nok ville heller ikke så mange slite med disse problemene. 

Fokus i dag er ikke en sunn og frisk kropp. Fokus i dag er at kroppen skal passe inn i en modell, uavhengig om den er sunn og frisk, eller ikke. Det er utseende som har noe å si, ikke helsen. 

Jeg er enig i at man har et ansvar, og at man burde tenke over hvordan man ordlegger seg, men jeg mener også at man først og fremst har et ansvar for seg selv. Det har vært mye snakk om i media at samfunnet gjør ditt og samfunnet gjør datt. Mange vokser opp med en offermentalitet der det alltid er alle andre som har skylden for hvordan jeg har det. Så lenge man har et sted å plassere skylden så slipper man å ta ansvaret selv. Hvordan skal man klare å begynne å jobbe med problemet, hvis man skylder på samfunnet og forlanger at samfunnet endrer seg? Det er ikke alltid slik at andre forteller oss at kroppene våre ikke er gode nok, det er like ofte vår egen tolkning og noe vi forteller oss selv. Fordi vi bare godtar det vi leser og det vi hører uten å stille spørsmål, uten å finne ut av hva som er riktig for akkurat meg. 

Samfunnet kommer ikke til å endre seg drastisk, det kommer alltid til å finnes negativ ytre påvirkning, og det vil være opp til oss selv å skille mellom hva vi skal "ta for god fisk", og hva vi skal forkaste. Dette er jo ikke en enkel oppgave, men det er noe man burde blir lært opp til fra man er små. Jeg må si meg enig med Per Fugelli som sier at i stedet for å fokusere på "vær flink", "ha full kontroll". "Gi heller litt mer faen, slapp av". Noe av det han mener er at den beste vaksinen mot spiseforstyrrelser, det er å lære unge mennesker selvstendighetsmot. Vaksinere dem mot andres forventninger. Lær dem fra tidlig av å være glade i seg selv som pluss og minus, for det er vi alle. Og, ikke minst, skaff deg mot til å være den du er som ufullkommen skapning. Ikke legg målene for egen CV eller samliv, helse, livsstil osv. så langt bort at du aldri når dem. Vær heller glad i nok. Godt nok. Skaff deg mot til å være glad i deg selv og andre som medfødt feilvare.  

 

[Gjest Tigress]

Sjølvsagt kan ein påverke andre med orda og tankane sine, men eg synest det må vere lov å prate saman i ein garderobe utan at ein skal måtte tenkje på det. Dei fleste vil jo ikkje snakke om at dei hatar feite folk, liksom, folk flest har jo eit snev av sosiale antenner. Men når eg trener med ei venninne, og vi snakkar om trening og kosthald og slikt, så er jo det i ein kontekst som ikkje dei andre i garderoben kjenner, og dermed må dei eigentleg ta ansvar for å ikkje ta innover seg ting som openberrt ikkje er mot dei sjølv. Eg er ikkje feit, men eg kjenner meg feit av og til, det heng til dømes saman med mensen. Venninner eg trener med veit jo det, så når eg klagar på at eg har ei feit veke, så tyder det berre at det er mensen. Då blir det ganske dumt om ho som står bak meg får noia av det, sidan ho i alle fall opplever seg som feitare enn meg... Litt kritikk til det ein høyrer er aldri heilt dumt...

[Hot mess]

22 timer siden, Coolaid skrev:

Vi har alle krav på vår egen sannhet. Det har du og det har Sirill Heimdal som skrev innlegget. Jeg personlig syns hun har gode poenger og innlegget bør ikke taes bokstavlig men heller som en tankevekker. Det er flere som nekter hardnakket her inne på at man påvirker andre med hva vi sier og gjør. Det er vel de som forsvarere seg mest som burde ta til seg budskapet, vi andre ser poenget. 

Uansett om vi liker det eller ikke: 

Dersom ingen fortalte oss at kroppene våre ikke er gode nok ville heller ikke så mange slite med disse problemene. 

Fokus i dag er ikke en sunn og frisk kropp. Fokus i dag er at kroppen skal passe inn i en modell, uavhengig om den er sunn og frisk, eller ikke. Det er utseende som har noe å si, ikke helsen. 

Alle kan gjerne ha krav på sin egen sannhet, men jeg er noen år eldre enn kronikkforfatteren og har mange års personlig erfaring med spiseforstyrrelser, så jeg synser med et litt annet grunnlag.

 

@Arktis  sa mye smart, ang. offermentalitet og "vaksinering" ved å ikke la andres, eller egne, konstruerte forventninger man ikke kan leve opp til, styre ens selvbilde. Ungdom i dag får vel flere inntrykk, fra flere kanaler, enn noen gang, og da må vi faktisk lære dem, og oss selv, å ikke ta innover oss alt. Det kommer ikke til å slutte å regne, så vi kan syte over at vi blir våte, eller skaffe oss paraply.

Det gjennomgående budskapet i kronikken blir fortsatt, for meg, like søkt som å si "du gjør meg narkoman" (at rusmisbruk nødvendigvis aldri vil virke så attraktivt at det frister sånn, er hovedforskjellen). Hvis kronikkforfatteren hadde erfaring med spiseforstyrrelser, tviler jeg på at hun hadde påstått det hun gjør/formulert seg slik.

Og at vi alle har et ansvar for det vi sier er da gitt, og man skal være ganske sosialt tonedøv for å stå i garderoben på et treningssenter, som voksen, og klage over at man er tjukk eller at man må la være å spise. Jeg ville ikke gjort det, ikke venninnene mine heller, det er ganske pinlig oppførsel hvis man er over 16. Når jeg og venninnene mine deler sånne tanker, er det privat, over messenger, ikke sånn at andre hører det.

 

Men, det påfører ikke noen en spiseforstyrrelse. Det er ikke en ubetenksom kommentar som vipper noen over grensa fra "greit forhold til mat", til "spiseforstyrret".

Endret 4. april 2016 av fashionatisk

[Gjest HarryDotter]

Den 3.4.2016 at 1.29, Arktis skrev:

Jeg er enig i at man har et ansvar, og at man burde tenke over hvordan man ordlegger seg, men jeg mener også at man først og fremst har et ansvar for seg selv. Det har vært mye snakk om i media at samfunnet gjør ditt og samfunnet gjør datt. Mange vokser opp med en offermentalitet der det alltid er alle andre som har skylden for hvordan jeg har det. Så lenge man har et sted å plassere skylden så slipper man å ta ansvaret selv. Hvordan skal man klare å begynne å jobbe med problemet, hvis man skylder på samfunnet og forlanger at samfunnet endrer seg? Det er ikke alltid slik at andre forteller oss at kroppene våre ikke er gode nok, det er like ofte vår egen tolkning og noe vi forteller oss selv. Fordi vi bare godtar det vi leser og det vi hører uten å stille spørsmål, uten å finne ut av hva som er riktig for akkurat meg. 

Samfunnet kommer ikke til å endre seg drastisk, det kommer alltid til å finnes negativ ytre påvirkning, og det vil være opp til oss selv å skille mellom hva vi skal "ta for god fisk", og hva vi skal forkaste. Dette er jo ikke en enkel oppgave, men det er noe man burde blir lært opp til fra man er små. Jeg må si meg enig med Per Fugelli som sier at i stedet for å fokusere på "vær flink", "ha full kontroll". "Gi heller litt mer faen, slapp av". Noe av det han mener er at den beste vaksinen mot spiseforstyrrelser, det er å lære unge mennesker selvstendighetsmot. Vaksinere dem mot andres forventninger. Lær dem fra tidlig av å være glade i seg selv som pluss og minus, for det er vi alle. Og, ikke minst, skaff deg mot til å være den du er som ufullkommen skapning. Ikke legg målene for egen CV eller samliv, helse, livsstil osv. så langt bort at du aldri når dem. Vær heller glad i nok. Godt nok. Skaff deg mot til å være glad i deg selv og andre som medfødt feilvare.  

 

 

Takk for et særdeles bra innlegg! Dette er slik jeg også ser på dette. Jeg har stor medfølse med de som sliter voldsomt med spiseforstyrrelser, og selvsagt bør man være hensynsfull med hva jeg sier og gjør med usikkre unge mennesker rundt meg, men jeg har likevel merket meg at bare siden jeg var 15 og frem til idag, har verden tippet fullstendig over i at alle skal plassere skyld hos media eller samfunnet generellt. Det er en fryktelig uting! Man skylder på bloggere for alle tenåringsjenters problemer. Man skylder på NAV dersom man ikke har jobb. Man skylder på legen dersom de ikke oppdager skjulte sykdommer osv osv.

 

Jeg kaster vel en brannfakkel her nå, men etter min mening skyldes det samfunnet vi ser konturene av nå, at foreldre er mer opptatt av penger, hus og karriere, enn å passe på og elske barna og bruke tid med dem når de er barn. Og når de som foreldre selv er så j**** opptatte av å være perfekt i jobb/trening/sosialisering og livet generellt, hvordan tror man da ett lite barn føler det når disse uoppnålige målene blit trykket ned over dem? Samfunnet kan ikke tilpasse seg meg. Jeg MÅ tilpasse meg samfunnet.

[Gjest Runforit]

Spiseforstyrrelse er mer kompleks enn at en blir anorektisk av å høre noen i en garderobe si at de skal sulte seg for sommerkroppen.

Da jeg gikk på barneskolen husker jeg at den ene jenten i klassen min var fryktelig liten og spinkel. Tenkte ikke noe over det. Klart; jeg var rundt 9-10 år. En gang da vi var å badet med klassen skulle jeg på toalettet. Da så jeg henne i dusjen uten badedrakt. Alt av ribbein og skjelett stakk ut. Jeg skjønte ikke hva jeg så. Men jeg skjønte at hun ikke var frisk.

Da vi ble 11 sa læreren at hun ikke kom til å delta i klassen mer det året. At hun var innlagt fordi hun slet med å spise. Vi forsto ingenting. Vi ante ikke hva spiseforstyrrelse var. Jeg som aldri tenkte over hva jeg puttet i meg og som spiste som en hest klarte ikke å forstå at hun ikke klarte å spise? 

Flere år senere spurte jeg henne. Hva fikk deg til å slutte å spise? Hun sa at hun ikke helt skjønte selv. At hun en sommer i en alder av 9(!) takket nei til en is. Og så begynte hun etter det å takke nei til mer og mer inntil hun sluttet å spise. Det skjedde så fort  og det var ikke noe spesielt grunn som hun kunne huske. 

Verken mobil eller Internett eksisterte for oss vanlige dødelige da. Spiseforstyrrelser har eksistert like lenge som menneskene. Det er en psykisk medfødt sykdom.

Jeg tror at spiseforstyrrelse er medfødt. Det er noe som ligger latent og så vil noen aldri få utslag, noen vil få det i en moderat versjon og noen vil bli så sterkt angrepet at det nesten eller faktisk dreper dem.

Det er ingen tvil om at sosiale medier og kroppspresset er større enn noensinne. Nei, det blir feil; SYNLIGERE enn noensinne.

Kroppspresset har alltid vært der. Hun høye, vakre, slanke og populære har alltid vært der. Hun som alle ville være eller misunte kroppen til. De fleste hadde en sånn på skolen. Akkurat som alle hadde han ene ufattelig kjekke og flotte McDreamy alle jentene drømte om.

Men tilbake til spiseforstyrrelse. Som jeg skrev så er det mange som har spiseforstyrrelse latent. Altså kan den bli trigget. HER er det problemene kan starte. Bloggere som f.eks avskriver seg alt ansvar og sier de oppfordrer til en sunn livsstil....vel og merke uten sukker og Gud forby de farlige karbohydratene og med trening 7 dager i uka....helst 2 ganger om dagen. For å så blogge om måltidene sine som ville sultet min 8 mnd gamle baby. DER er det problemet ligger. Selv en uten latent spiseforstyrrelse kan bli forvirret og "inspirert" av mindre og tenke at siden hun(les populær "suksessfull" blogger) gjør det så må jo jeg kunne det også. 

Så om ikke Kari Nordmann får anoreksia kan hun fremdeles få et forstyrret og usunt forhold til mat og trening. Og om det skjer med godt voksne mennesker, hva gjør da ikke slike ting med unge usikre jenter allerede før de kommer i puberteten? Det "vakre" i dag fremstilles jo som at man enten må ham en prepubertal kropp eller en "fitnesskropp". Er det rart småjentene da blir helt kroppsfiksert og forstyrret?

Endret 5. april 2016 av Runforit

[AnonymBruker]

7 timer siden, HarryDotter skrev:

Jeg kaster vel en brannfakkel her nå, men etter min mening skyldes det samfunnet vi ser konturene av nå, at foreldre er mer opptatt av penger, hus og karriere, enn å passe på og elske barna og bruke tid med dem når de er barn. Og når de som foreldre selv er så j**** opptatte av å være perfekt i jobb/trening/sosialisering og livet generellt, hvordan tror man da ett lite barn føler det når disse uoppnålige målene blit trykket ned over dem? Samfunnet kan ikke tilpasse seg meg. Jeg MÅ tilpasse meg samfunnet.

Selv om jeg ser poenget ditt vil jeg si noe min bestefar alltid sa til meg da jeg var liten: "husk at når du retter pekefingeren mot noen andre, er det alltid tre fingre som peker tilbake på deg selv!".

Med det mener jeg, som @Coolaid, at vi alle har et ansvar.

De "lett på virkelige" har ansvar for ikke å ta alt for god fisk, stille spørsmål, være kritisk, så langt er vi enige.
Foreldrene har ansvar for å være gode rollemodeller, være omsorgsfulle, ta seg tid, og å gi barna gode holdninger og verdier.
Skolen har ansvar for det samme.

Men jeg mener også at alle vi andre også har et ansvar for fremme helse fremfor utseende.
Og spesifikt for denne tråden, å ikke, i offentlighet,  fremme "pro-ana-holdninger" og usunne verdier.

Anonymkode: 5057d...6a8

[Gjest HarryDotter]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selv om jeg ser poenget ditt vil jeg si noe min bestefar alltid sa til meg da jeg var liten: "husk at når du retter pekefingeren mot noen andre, er det alltid tre fingre som peker tilbake på deg selv!".

Med det mener jeg, som @Coolaid, at vi alle har et ansvar.

De "lett på virkelige" har ansvar for ikke å ta alt for god fisk, stille spørsmål, være kritisk, så langt er vi enige.
Foreldrene har ansvar for å være gode rollemodeller, være omsorgsfulle, ta seg tid, og å gi barna gode holdninger og verdier.
Skolen har ansvar for det samme.

Men jeg mener også at alle vi andre også har et ansvar for fremme helse fremfor utseende.
Og spesifikt for denne tråden, å ikke, i offentlighet,  fremme "pro-ana-holdninger" og usunne verdier.

Anonymkode: 5057d...6a8

 

Ja jeg er helt enig i det. Alle har ett ansvar for å handle og gjøre det riktige hele veien. Dersom vi ønsker våre medmennesker det beste, så passer vi på og er nøye med hva vi sier og gjør. Som du sier...skolen har sin del av ansvaret for at alle barna skal ha det best mulig osv. Men det kan likevel ikke bortforklare det faktum at allt for mange, allt for enkelt legger skylda for sine egne problemer over på alle andre. Skjer det noe ubeleilig eller ubehagelig? Hvorfor ikke legge ansvaret opp på de/dem som fikk meg til å føle meg slik? Det er raskest og enklest...derfor gjør vi det.

 

Ingen vil se i seg selv og ta tak i egne problemer og ordne opp. Man er ikke en veldig kvalifisert læremester dersom man ikke selv har erfart eller lært det man skal lære bort ikke sant?

[Gjest HarryDotter]

1 time siden, Runforit skrev:

Men tilbake til spiseforstyrrelse. Som jeg skrev så er det mange som har spiseforstyrrelse latent. Altså kan den bli trigget. HER er det problemene kan starte. Bloggere som f.eks avskriver seg alt ansvar og sier de oppfordrer til en sunn livsstil....vel og merke uten sukker og Gud forby de farlige karbohydratene og med trening 7 dager i uka....helst 2 ganger om dagen. For å så blogge om måltidene sine som ville sultet min 8 mnd gamle baby. DER er det problemet ligger. Selv en uten latent spiseforstyrrelse kan bli forvirret og "inspirert" av mindre og tenke at siden hun(les populær "suksessfull" blogger) gjør det så må jo jeg kunne det også. 

Så om ikke Kari Nordmann får anoreksia kan hun fremdeles få et forstyrret og usunt forhold til mat og trening. Og om det skjer med godt voksne mennesker, hva gjør da ikke slike ting med unge usikre jenter allerede før de kommer i puberteten? Det "vakre" i dag fremstilles jo som at man enten må ham en prepubertal kropp eller en "fitnesskropp". Er det rart småjentene da blir helt kroppsfiksert og forstyrret?

 

Nei det er ikke rart overhode...Sosiale medier gjør ett problem mer synlig, det har du rett i. Og kroppsidealet idag er riv ruskende galt etter min mening. Rollemodeller for unge jenter og gutter i den kritiske alderen har ett enormt ansvar. Men likefullt mener jeg at barns viktigste rollefigurer, enten de innrømmer det selv eller ikke, er foreldrene/storesøsken. Så om disse gir barna sine en litt "du er flott som du er. Slapp av og spis og kos deg. Man trenger ikke veie 40kilo for å være vakker" holdningen fra de er barn, så tror jeg de vokser opp med den holdningen selv. Både folk generellt og forskere er jo enig i at miljø og det vi arver derifra er svært viktig for den personen vi blir som voksne. Hvert enkelt forelder tror jeg har det største ansvaret for at barna vokser opp i troen på at de ER flotte slik de er. Og den holdingen tror jeg er utrolig viktig for at de skal kunne stå imot kroppspresset når de blir ungdommer.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, HarryDotter skrev:

 

Ja jeg er helt enig i det. Alle har ett ansvar for å handle og gjøre det riktige hele veien. Dersom vi ønsker våre medmennesker det beste, så passer vi på og er nøye med hva vi sier og gjør. Som du sier...skolen har sin del av ansvaret for at alle barna skal ha det best mulig osv. Men det kan likevel ikke bortforklare det faktum at allt for mange, allt for enkelt legger skylda for sine egne problemer over på alle andre. Skjer det noe ubeleilig eller ubehagelig? Hvorfor ikke legge ansvaret opp på de/dem som fikk meg til å føle meg slik? Det er raskest og enklest...derfor gjør vi det.

 

Ingen vil se i seg selv og ta tak i egne problemer og ordne opp. Man er ikke en veldig kvalifisert læremester dersom man ikke selv har erfart eller lært det man skal lære bort ikke sant?

 

Som jeg sier, ansvar går begge veier, og at mange bortforklarer/legger ansvaret for egne problemer over på alle andre, skjer uten tvil ofte. (Som jeg sa, når man retter pekefingeren mot andre, peker tre andre fingre tilbake på en selv)

For å sette ting på spissen:
Jeg har valgt å ta min del av ansvaret.  Jeg vet hvordan andres holdninger og meninger påvirket meg som ung, og jeg er veldig bevisst på hvilke holdninger og verdier jeg viser.
Da er det ikke lenger slik at den med problemet kan rette pekefingeren i mot meg.
Hvis alle hadde gjort det samme, hvis alle hadde vært bevisste på hva de sa og gjorde, da hadde vi sammen tvunget frem at  den med problemet måtte ta alt ansvaret for sine problemer selv.

 

 

Anonymkode: 5057d...6a8

[AnonymBruker]

23 minutter siden, HarryDotter skrev:

Nei det er ikke rart overhode...Sosiale medier gjør ett problem mer synlig, det har du rett i. Og kroppsidealet idag er riv ruskende galt etter min mening. Rollemodeller for unge jenter og gutter i den kritiske alderen har ett enormt ansvar. Men likefullt mener jeg at barns viktigste rollefigurer, enten de innrømmer det selv eller ikke, er foreldrene/storesøsken. Så om disse gir barna sine en litt "du er flott som du er. Slapp av og spis og kos deg. Man trenger ikke veie 40kilo for å være vakker" holdningen fra de er barn, så tror jeg de vokser opp med den holdningen selv. Både folk generellt og forskere er jo enig i at miljø og det vi arver derifra er svært viktig for den personen vi blir som voksne. Hvert enkelt forelder tror jeg har det største ansvaret for at barna vokser opp i troen på at de ER flotte slik de er. Og den holdingen tror jeg er utrolig viktig for at de skal kunne stå imot kroppspresset når de blir ungdommer.

Jeg har voksne barn, og det du sier er riktig for barn opp til tenårene.  Etter dette er foreldrene "dumme", og "skjønner ingenting", og selv om mye av grunnlaget bør være lagt når barn kommer opp i den alderen, vil det da være andre mennesker som vil være de viktigste rollemodellene.

Jeg beklager at jeg går en smule utenfor temaet, men jeg føler at det er relevant i forbindelse med tema.

Jeg har en sønn som er oppvokst med "forpliktelser før moro".
Er du syk fra skolen på dagen, kan du ikke dra på fotballen på kvelden.
Har du sagt at du skal hjelpe bestefar med å bære ved på søndagen, kan du ikke bryte dette løftet fordi du blir invitert med på kino samme dag, osv.

Dette hadde han med seg inn i arbeidslivet, og arbeidsgiver var veldig fornøyd med å ha fått en ung arbeidstaker (16 år) som hadde så god arbeidsmoral.
Så langt, så godt.  Men så var det noen "skøyerfanter" av noen kolleger som fant ut at de skulle ha det moro med en ung, uerfaren, og uten tvil blåøyd og naiv gutt.  De begynte å si til ham at "Du lever bare en gang", og "moro før forpliktelser", og oppmuntret ham til å ta fri fra jobben for å gjøre morsomme ting.
Han var naiv og lett påvirkelig, og spurte om fri til å få gjøre morsomme ting som fant sted i arbeidstiden.
Og ting eskalerte. Etter tredje forespørsel fikk han advarsel fra arbeidsgiver! 
Han fortalte "skøyerfantene" om dette, og de oppfordret ham til å utfordre arbeidsgiver med å fortsette spørre om fri.
Heldigvis var arbeidsgiver oppmerksom, og fant ut av "skøyerfantenes" rolle i dette, ga dem en skikkelig skrape, og ringte meg, slik at jeg fikk tatt en prat med gutten for å få ham inn på riktig spor igjen.

Som sagt, frem til en viss alder er foreldrene den største påvirkningskraften, men i ungdomsårene er det mange andre som ungdommene ser opp til, som har like stor påvirkningskraft.
Hvis man da møter noen som ikke vil en vel, eller ubetenksomme rollemodeller, skal det ikke så mye til før barnelærdommen gjemmer seg bakerst i bevisstheten, undertrykket av ny "lærdom".

 

Anonymkode: 5057d...6a8

[Gjest HarryDotter]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har voksne barn, og det du sier er riktig for barn opp til tenårene.  Etter dette er foreldrene "dumme", og "skjønner ingenting", og selv om mye av grunnlaget bør være lagt når barn kommer opp i den alderen, vil det da være andre mennesker som vil være de viktigste rollemodellene.

Jeg beklager at jeg går en smule utenfor temaet, men jeg føler at det er relevant i forbindelse med tema.

Jeg har en sønn som er oppvokst med "forpliktelser før moro".
Er du syk fra skolen på dagen, kan du ikke dra på fotballen på kvelden.
Har du sagt at du skal hjelpe bestefar med å bære ved på søndagen, kan du ikke bryte dette løftet fordi du blir invitert med på kino samme dag, osv.

Dette hadde han med seg inn i arbeidslivet, og arbeidsgiver var veldig fornøyd med å ha fått en ung arbeidstaker (16 år) som hadde så god arbeidsmoral.
Så langt, så godt.  Men så var det noen "skøyerfanter" av noen kolleger som fant ut at de skulle ha det moro med en ung, uerfaren, og uten tvil blåøyd og naiv gutt.  De begynte å si til ham at "Du lever bare en gang", og "moro før forpliktelser", og oppmuntret ham til å ta fri fra jobben for å gjøre morsomme ting.
Han var naiv og lett påvirkelig, og spurte om fri til å få gjøre morsomme ting som fant sted i arbeidstiden.
Og ting eskalerte. Etter tredje forespørsel fikk han advarsel fra arbeidsgiver! 
Han fortalte "skøyerfantene" om dette, og de oppfordret ham til å utfordre arbeidsgiver med å fortsette spørre om fri.
Heldigvis var arbeidsgiver oppmerksom, og fant ut av "skøyerfantenes" rolle i dette, ga dem en skikkelig skrape, og ringte meg, slik at jeg fikk tatt en prat med gutten for å få ham inn på riktig spor igjen.

Som sagt, frem til en viss alder er foreldrene den største påvirkningskraften, men i ungdomsårene er det mange andre som ungdommene ser opp til, som har like stor påvirkningskraft.
Hvis man da møter noen som ikke vil en vel, eller ubetenksomme rollemodeller, skal det ikke så mye til før barnelærdommen gjemmer seg bakerst i bevisstheten, undertrykket av ny "lærdom".

 

Anonymkode: 5057d...6a8

 

Jeg har vokst opp under nøyaktig de samme rettningslinjene.

Helt enig i dette. Noen er letter påvirkelige enn andre. Og igjen...det er der foreldrenes store ansvar veier så tungt. Som forelder har man førstehånds kunnskap om hvem barnet sitt er....hvor lettpåvirkelig og følsom han/hun er osv. Har man ett barn som er slik, krever det ekstra oppfølging til fra foreldrenes side. Ingen barn er like så det er en krevende rolle man har som forelder. Jeg tror likevel at det er fundamentet i livet, som blir lagt ned i en som barn, vil ligge til grunne, selv om de fleste ungdommer freaker ut og gjør mye galt og merkelig i en viss alder. Har man ett sundt og godt fundament, vil man bounce tilbake når hormonene får lagt seg. Og er man ekstra oppmerksom på dem i den delen av livet, har man gode sjanser for at det skal gå bra iallefall.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, HarryDotter skrev:

 

Jeg har vokst opp under nøyaktig de samme rettningslinjene.

Helt enig i dette. Noen er letter påvirkelige enn andre. Og igjen...det er der foreldrenes store ansvar veier så tungt. Som forelder har man førstehånds kunnskap om hvem barnet sitt er....hvor lettpåvirkelig og følsom han/hun er osv. Har man ett barn som er slik, krever det ekstra oppfølging til fra foreldrenes side. Ingen barn er like så det er en krevende rolle man har som forelder. Jeg tror likevel at det er fundamentet i livet, som blir lagt ned i en som barn, vil ligge til grunne, selv om de fleste ungdommer freaker ut og gjør mye galt og merkelig i en viss alder. Har man ett sundt og godt fundament, vil man bounce tilbake når hormonene får lagt seg. Og er man ekstra oppmerksom på dem i den delen av livet, har man gode sjanser for at det skal gå bra iallefall.

Ja, det er nok slik.
Men mht plassering av ansvar kan vi vel være enige om at selv om gutten og oss foreldre har hovedansvaret for det som skjedde, ligger noe av ansvaret hos "skøyerfantene" også.
De som visste at gutten så opp til dem, og som bevisst valgte å være dårlige rollemodeller.

Anonymkode: 5057d...6a8

[Gjest Coolaid]

Den 3.4.2016 at 1.29, Arktis skrev:

Jeg er enig i at man har et ansvar, og at man burde tenke over hvordan man ordlegger seg, men jeg mener også at man først og fremst har et ansvar for seg selv. Det har vært mye snakk om i media at samfunnet gjør ditt og samfunnet gjør datt. Mange vokser opp med en offermentalitet der det alltid er alle andre som har skylden for hvordan jeg har det. Så lenge man har et sted å plassere skylden så slipper man å ta ansvaret selv. Hvordan skal man klare å begynne å jobbe med problemet, hvis man skylder på samfunnet og forlanger at samfunnet endrer seg? Det er ikke alltid slik at andre forteller oss at kroppene våre ikke er gode nok, det er like ofte vår egen tolkning og noe vi forteller oss selv. Fordi vi bare godtar det vi leser og det vi hører uten å stille spørsmål, uten å finne ut av hva som er riktig for akkurat meg. 

Samfunnet kommer ikke til å endre seg drastisk, det kommer alltid til å finnes negativ ytre påvirkning, og det vil være opp til oss selv å skille mellom hva vi skal "ta for god fisk", og hva vi skal forkaste. Dette er jo ikke en enkel oppgave, men det er noe man burde blir lært opp til fra man er små. Jeg må si meg enig med Per Fugelli som sier at i stedet for å fokusere på "vær flink", "ha full kontroll". "Gi heller litt mer faen, slapp av". Noe av det han mener er at den beste vaksinen mot spiseforstyrrelser, det er å lære unge mennesker selvstendighetsmot. Vaksinere dem mot andres forventninger. Lær dem fra tidlig av å være glade i seg selv som pluss og minus, for det er vi alle. Og, ikke minst, skaff deg mot til å være den du er som ufullkommen skapning. Ikke legg målene for egen CV eller samliv, helse, livsstil osv. så langt bort at du aldri når dem. Vær heller glad i nok. Godt nok. Skaff deg mot til å være glad i deg selv og andre som medfødt feilvare.  

 

Her motsier du deg selv. Først skriver du at man ikke blir fortalt at man ikke er god nok. Og så skriver du at det er tolkningen vår som er feil. Så hvilke er det ? 

Ellers: Det er vel ingen som ser negativ på å lære folk å være glad i seg selv, det er bare bra. Men det er akkurat det vi diskuterer. At noen andre forteller deg at du ikke er god nok. 

Og ellers liker jeg ikke din måte å se menneske på som "medfødt feilvare". Du mener det i beste mening  men det er akkurat det synet som er feil, det at menneskekroppen blir sett på som "feil" dersom man avviker fra en standard som noen tilfeldigvis har satt, en standard som forandrer seg gjennom tidene. Det kan virke at du allerede har blitt lurt, siden du mener at man er "feilvare" eller "ufullkommen skapning" Jeg mener at man er perfekt når man ser ut som seg selv.

[Arktis]

8 timer siden, Coolaid skrev:

Her motsier du deg selv. Først skriver du at man ikke blir fortalt at man ikke er god nok. Og så skriver du at det er tolkningen vår som er feil. Så hvilke er det ? 

Ellers: Det er vel ingen som ser negativ på å lære folk å være glad i seg selv, det er bare bra. Men det er akkurat det vi diskuterer. At noen andre forteller deg at du ikke er god nok. 

Og ellers liker jeg ikke din måte å se menneske på som "medfødt feilvare". Du mener det i beste mening  men det er akkurat det synet som er feil, det at menneskekroppen blir sett på som "feil" dersom man avviker fra en standard som noen tilfeldigvis har satt, en standard som forandrer seg gjennom tidene. Det kan virke at du allerede har blitt lurt, siden du mener at man er "feilvare" eller "ufullkommen skapning" Jeg mener at man er perfekt når man ser ut som seg selv.

Nei, det står at det ikke alltid er andre som forteller oss at vi ikke er gode nok. Noen har selvfølgelig blitt mobbet og fått det direkte fortalt, andre ganger er det vår egen tolkning der det er vi selv som sammenligner oss med noen vi ser på som perfekte. Uansett hva som står i ukeblader og hva andre måtte si om seg selv, så må man ta ansvar for sin egen tolkning av informasjonen. Det er ikke positivt at noen snakker ned om seg selv, men jeg kan ikke som en robot godta og overføre det direkte til meg for så å si "det var du som ga meg dårlig selvtillit". Sannheten er at jeg tolket, jeg aksepterte, og jeg overførte det til meg selv. Grunnen til at man må legge vekt på sin egen tolkning og sitt eget ansvar ovenfor informasjonen man prosesserer, er at det er umulig å sensurere samfunnet, det er umulig å endre hva andre sier, det eneste man kan gjøre noe med er sin egen tolkning. Det betyr ikke at man ikke kan bli flinkere til å tenke over hva og hvordan man formulerer, for det burde mange, spesielt ovenfor barn som enda har mye å lære.     

Du mener man er perfekt når man ser ut som seg selv, men det med "feilvare" eller "ufullkommen skapning" er ikke noe som kun går på utseendet vårt. Det handler om alt det vi er, og at vi skal akseptere oss selv som gode nok, at vi ikke trenger å hige etter det vi ser på som det perfekte. For tanken på å være perfekt på alle områder er farlig, det er en uoppnåelig tanke som rett og slett sliter folk ut. I stedet for å holde opp et glansbilde å fortelle seg selv at man må være supermann eller superkvinne hvis ikke faller man ned til tapernes dal, så lær å godta deg selv med både styrker og svakheter. For ingen av oss er perfekte, vi er pluss og minus alle sammen, men vi er gode nok.  

 

[JC9]

Jeg var en usikker jente på 15 år. Det var helt tydlig at jeg slet med spiseforstyrrelser. Så sa en kvinne i sine 40 høyt og tydlig at hun MÅTTE trene hver lørdag i tillegg til ukedagene. Vel, da var det gjort; jeg innbilte meg at det var slik og at jeg også måtte det for å være flink. 

Så enkelt er det. Ikke for meg som voksen, men som barn. Derfor er jeg veldig forsiktig med hva jeg sier i dag.