Pessimistisk tankegang hos barn.

[JaVel]

Jeg kjenner en familie med tre barn, Eldstemann har alltid vært en sprudlende jente, hun smiler stort sett hver gang jeg ser henne, unntaket må være de få gangene hun har slått seg kraftig, da kan hun gråte men det tar ikke lang tid før smilet er på plass igjen. Ser ut som hun er født med et veldig sprudlende og blidt temperament rett og slett. Nestemann er helt annerledes, en fantastisk herlig gutt, men det er sjelden jeg ser ham smile egentlig, han har ikke den samme sprudlende personligheten som søsteren. Blir fort lei seg, synes ting er urettferdig og har rett og slett et litt pessimistisk sinn,mye mer tenksom og dyp enn søsteren. Yngstemann er som en blanding av sine to søsken. Foreldrene er litt fortvilet for de ønsker jo at den mellomste gutten skal se blidere på tilværelsen, for livet vil jo mest sannsynlig bli tyngre for ham enn de to andre søskene pga hans vane med å se det negative i ting. Er det noen som vet om det er mulig å bli født med et pessimistisk temperament? Og er det mulig å endre hvordan et barn ser på tilværelsen? Et lite eks; det regner ute, eldstejenten får på seg regntøyet og løper ut, hun elsker å plaske i dammer,lage båter av blad etc, det ser ikke ut som regnet påvirker henne negativt på noen som helst måte. Med mellomste er det motsatt, han legger bare merke til at det regner ute og at han da risikerer å bli våt, det virker som han blir fiksert på det " negative", det at det regner og dermed ikke klarer å se alt det morsomme man kan gjøre når det regner, slik som søsteren. Samtidig har denne gutten et  godt hode, han er omtenksom og snill så det er veldig mye positivt med ham  . Er det noen som har barn som har et litt pessimistisk syn på tilværelsen, og hva har dere i såfall gjort for å få frem en litt mer positiv tankegang?

[AnonymBruker]

Man er da mer realistisk som pessimist enn som optimist. Slaget er mye hardere når noe går galt for en optimist som trodde alt skulle gå bra enn for en pessimist som så det komme. Man kan leve lykkelig som en realistisk pessimist.

Anonymkode: a8814...dcf

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man er da mer realistisk som pessimist enn som optimist. Slaget er mye hardere når noe går galt for en optimist som trodde alt skulle gå bra enn for en pessimist som så det komme. Man kan leve lykkelig som en realistisk pessimist.

Anonymkode: a8814...dcf

Jeg er optimist av natur, og heldigvis for det :).Jeg bruker ikke tiden på å bry meg om ting jeg ikke kan gjøre noe med,og selv om alle får noen slag i løpet av livet så vil optimisten tenke, "Jaja, so what, man blir sterkere av litt motstand, mens pessimisten vil tenke, " Det var det jeg visste, livet er søren meg urettferdig!"

Anonymkode: 6fb83...e9a

[Cathrine88]

Jeg synes det blir litt urettferdig å sammenligne ham med søsteren. Det er mulig at han er født med et mer eller mindre pessimistisk syn på livet, men det kan tenkes at foreldrenes og andres forventninger forsterker det.

Jeg var den sprudlende ungen mens søsteren min var den pessimistiske. Mye av det var selvsagt medfødt, men vi fortsatte nok også å spille 'rollene' fordi det var det folk forventet av oss og fordi vi absolutt ikke ville være like.  Søsteren min så at jeg oppførte meg som en vimsete valp ruset på glitter og sukkerspinn, og ble enda mer pessimistisk for å demonstrere hvor ulike vi var, og jeg ble enda mer sprudlende i håp om å kompensere for den konstante regnskyen over hodet hennes. Det jevnet seg ut etterhvert og nå er vi egentlig ikke så veldig ulike.

Jeg ville latt gutten reagere som han gjør uten å gi ham følelsen av at han må forandre seg eller at søsterens måte å reagere på er 'bedre'. Kanskje det til og med kan hjelpe ham til å se litt lysere på livet? 

[JaVel]

3 minutter siden, Cathrine88 skrev:

Jeg synes det blir litt urettferdig å sammenligne ham med søsteren. Det er mulig at han er født med et mer eller mindre pessimistisk syn på livet, men det kan tenkes at foreldrenes og andres forventninger forsterker det.

Jeg var den sprudlende ungen mens søsteren min var den pessimistiske. Mye av det var selvsagt medfødt, men vi fortsatte nok også å spille 'rollene' fordi det var det folk forventet av oss og fordi vi absolutt ikke ville være like.  Søsteren min så at jeg oppførte meg som en vimsete valp ruset på glitter og sukkerspinn, og ble enda mer pessimistisk for å demonstrere hvor ulike vi var, og jeg ble enda mer sprudlende i håp om å kompensere for den konstante regnskyen over hodet hennes. Det jevnet seg ut etterhvert og nå er vi egentlig ikke så veldig ulike.

Jeg ville latt gutten reagere som han gjør uten å gi ham følelsen av at han må forandre seg eller at søsterens måte å reagere på er 'bedre'. Kanskje det til og med kan hjelpe ham til å se litt lysere på livet? 

Et klokt svar så absolutt, at man skal akseptere ham akkurat som han er. Vil bare legge til at foreldrene til denne gutten er veldig kjærlige, men de er litt bekymret for at hans tankegang skal føre til problemer for ham i livet. Jeg skjønner egentlig at de sammenligner ham litt med søsteren, for hun er så ekstremt smilende og positiv. Hvis det var bare ham og yngstebroren tror jeg ikke hans temperament hadde vært så tydelig, for minstemann i familien er mer " normal" i humøret om du skjønner. Merket dine foreldre at din søster var mer pessimistisk enn deg fra tidlig alder eller tror du det var det mer roller dere fikk? Ps, alle søskene i denne familien er gode venner, og ingen av barna blir favorisert av foreldrene.

[Cathrine88]

2 minutter siden, JaVel skrev:

Et klokt svar så absolutt, at man skal akseptere ham akkurat som han er. Vil bare legge til at foreldrene til denne gutten er veldig kjærlige, men de er litt bekymret for at hans tankegang skal føre til problemer for ham i livet. Jeg skjønner egentlig at de sammenligner ham litt med søsteren, for hun er så ekstremt smilende og positiv. Hvis det var bare ham og yngstebroren tror jeg ikke hans temperament hadde vært så tydelig, for minstemann i familien er mer " normal" i humøret om du skjønner. Merket dine foreldre at din søster var mer pessimistisk enn deg fra tidlig alder eller tror du det var det mer roller dere fikk? Ps, alle søskene i denne familien er gode venner, og ingen av barna blir favorisert av foreldrene.

De merket at hun var mer pessimistisk og skeptisk allerede fra tidlig alder. Jeg lærte blant annet å gå mye tidligere enn henne fordi hun var veldig redd for å falle og dermed ikke turte å prøve, mens jeg hadde blåmerker overalt fordi jeg rett og slett tok det for gitt at jeg kunne gå - og det kunne jeg jo ikke!  Men personlighetstrekkene våre ble absolutt forsterket av at både foreldre og slektninger behandlet oss slik som de gjorde. Jeg var impulsiv, klovn og gledesspreder, hun var intelligent, forsiktig og seriøs, og vi ble behandlet deretter selv om det ikke var bevisst. 

Jeg kan nesten garantere at gutten oppfatter at foreldrene vil at han skal bli mer lik søsteren, og det er ingen god følelse.

[JaVel]

45 minutter siden, Cathrine88 skrev:

De merket at hun var mer pessimistisk og skeptisk allerede fra tidlig alder. Jeg lærte blant annet å gå mye tidligere enn henne fordi hun var veldig redd for å falle og dermed ikke turte å prøve, mens jeg hadde blåmerker overalt fordi jeg rett og slett tok det for gitt at jeg kunne gå - og det kunne jeg jo ikke!  Men personlighetstrekkene våre ble absolutt forsterket av at både foreldre og slektninger behandlet oss slik som de gjorde. Jeg var impulsiv, klovn og gledesspreder, hun var intelligent, forsiktig og seriøs, og vi ble behandlet deretter selv om det ikke var bevisst. 

Jeg kan nesten garantere at gutten oppfatter at foreldrene vil at han skal bli mer lik søsteren, og det er ingen god følelse.

Det vet jeg ikke om stemmer, for dette er to foreldre med veldig modne personligheter. Det jeg tror gutten kan merke er at han får mer kjeft rett og slett fordi han er mer ulydig enn søsteren. Hvis de for eksempel får beskjed om å gå inn på badet fordi det er tid for kveldsstell gjør søsteren som hun blir fortalt mens broren nesten alltid begynner å protestere, og det ender med at han gjemmer seg under et bord eller inni et skap fordi han ikke vil legge seg  . Så må han dras frem og bæres inn på badet. Heldigvis har foreldrene merket at han automatisk får mer kjeft fordi han er mer ulydig, så nå har de endret på det og gir ham mer alene-oppmerksomhet og også mer positiv oppmerksomhet  .

[Cathrine88]

4 minutter siden, JaVel skrev:

Det vet jeg ikke om stemmer, for dette er to foreldre med veldig modne personligheter. Det jeg tror gutten kan merke er at han får mer kjeft rett og slett fordi han er mer ulydig enn søsteren. Hvis de for eksempel får beskjed om å gå inn på badet fordi det er tid for kveldsstell gjør søsteren som hun blir fortalt mens broren nesten alltid begynner å protestere, og det ender med at han gjemmer seg under et bord eller inni et skap fordi han ikke vil legge seg  . Så må han dras frem og bæres inn på badet. Heldigvis har foreldrene merket at han automatisk får mer kjeft fordi han er mer ulydig, så nå har de endret på det og gir ham mer alene-oppmerksomhet og også mer positiv oppmerksomhet  .

Akkurat dette har vel ikke noe med pessimisme å gjøre? Mange barn utagerer fordi de tror at det er den eneste måten de kan få oppmerksomhet på. Det fungerte tydeligvis utmerket for ham, så hvorfor skulle han forandre på det?

Det er bra at foreldrene har begynt å gi ham mer positiv oppmerksomhet og alenetid, og jeg håper de gir det samme til søsteren. Det er lett å gå i fella med "hun er så velfungerende og smilende at hun sikkert klarer seg selv". 

[prill]

4 timer siden, Cathrine88 skrev:

Jeg synes det blir litt urettferdig å sammenligne ham med søsteren. Det er mulig at han er født med et mer eller mindre pessimistisk syn på livet, men det kan tenkes at foreldrenes og andres forventninger forsterker det.

Jeg var den sprudlende ungen mens søsteren min var den pessimistiske. Mye av det var selvsagt medfødt, men vi fortsatte nok også å spille 'rollene' fordi det var det folk forventet av oss og fordi vi absolutt ikke ville være like.  Søsteren min så at jeg oppførte meg som en vimsete valp ruset på glitter og sukkerspinn, og ble enda mer pessimistisk for å demonstrere hvor ulike vi var, og jeg ble enda mer sprudlende i håp om å kompensere for den konstante regnskyen over hodet hennes. Det jevnet seg ut etterhvert og nå er vi egentlig ikke så veldig ulike.

Jeg ville latt gutten reagere som han gjør uten å gi ham følelsen av at han må forandre seg eller at søsterens måte å reagere på er 'bedre'. Kanskje det til og med kan hjelpe ham til å se litt lysere på livet? 

Barn er jo like forskjellige som voksne. Det er like "naturlig" å være pessimist som å være optimist, det ene er ikke riktigere enn det andre! Tenk om alle mennesker i verden var optimister og aldri så baksiden av ting, bare durte på med det de trodde på uansett, det var aldri noen som sa: "nei, stopp litt, dette går ikke bra!". Jeg tror noen blir født med en mer pessimistisk (eller kall det kritisk, filosofisk, forsiktig) personlighet, og verden trenger slike mennesker like mye som de som alltid sier ja og kaster seg ut i det, for å få balanse i det hele  

 

[AnonymBruker]

Dette er jo litt interessant. Jeg har absolutt ikke peiling på sånt her. Men kan jo noen ganger være en "grunn". Ett av mine søsken har alltid vært den mer negative, stae, bestemte og pessimistiske i søskenflokken. Da h*n ble ungdom ble det oppdaget at h*n slet med psykiske lidelser, noe av det på grunn av en liten "feil" i hjernen. Kommer ikke med detaljer, vil være anonym... blir feil å kalle det "en feil", men.. poenget er at det var jo noe h*n var født med. En ellers normal og oppegående person, men som visstnok alltid har slitt med sitt. Kan hende det ikke utviklet seg noe særlig før ungdoms-alder da. Jeg har ikke spurt foreldrene våre om de La merke til noe spesielt da h*n var yngre. Men jeg husker at det alltid var mer styr med h*n enn andre barn.. Vi hadde en helt normal barndom.

Nå har jeg som sagt ikke noe særlig peiling på dette, men jeg tror at om foreldre blir i overkant slitne av dette barnet... så burde de kanskje ta en prat med barnehage/skole/bup etter råd? Ikke at det nødvendigvis trenger å være noe galt, men det skader jo ikke å jobbe litt med det om man får noen tips eller hjelp.

Anonymkode: a7606...5dc