Sliter alle som har tatt abort?

[Gjest Lady Mondegreen]

Jeg hadde ingen problemer verken i forkant eller etterkant av aborten min. Jeg har aldri ønsket meg barn og har ingen negative følelser overfor abort generelt, så for min del var det rett og slett ingen følelser knyttet til inngrepet.

I forbindelse med debatten om reservasjonsretten leste jeg et riktig godt innlegg som dessverre inneholdt en temmelig kategorisk påstand: "Ingen synes svangerskapsavbrudd er lett. Ingen. Ikke pasientene, ikke legene, ikke politikerne. Ikke jeg. Jeg er overlege i en av de største gynekologiske avdelingene i Norge. Jeg har utført aborter i årevis, men har aldri møtt en kvinne som har tatt lett på det."

"Ingen" sies med slik ettertrykk. Jeg husker at jeg nektet å tro at jeg var Norges eneste som syntes det var lett, og som dertil "tok lett" på det. Jeg innser at jeg tilhører et mindretall i det at jeg syntes, og synes, at abort faktisk er lett og uproblematisk. Det er likevel noe med denne insisteringen på at det er en tung avgjørelse for alle, at alle sliter med dette på den ene eller den andre måten, som føles ekskluderende og nesten fornedrende. Jeg vet ikke engang om forfatteren virkelig trodde på det selv, eller om hun kanskje følte at hun på en måte måtte etablere sin egen moral i debatten for å bli hørt av tvilere og meningsmotstandere. Jeg nekter i alle fall å la meg hundse til å bøye hodet i en slags obligatorisk moralsk botsøvelse mens jeg kaller abort et nødvendig onde.

[AnonymBruker]

Har aldri angret på aborten. Det var ikke et snev av tvil i meg om at det var det riktige valget. Slet hverken før, under eller etter aborten. Hadde hatt det mye jævligere om jeg ikke hadde hatt muligheten til å ta abort. Ønsket ikke å ha barn da og har heller ikke lyst på barn nå, 13 år etter aborten.

Anonymkode: 467fb...43f

[Fjaselina]

Heilt normal! 

[AnonymBruker]

Tok abort i høst, har 2 barn i skole og barnehage. Bestemte meg med engang for abort da testen var positiv. Ikke angret. 

Anonymkode: 410a5...d2a

[AnonymBruker]

Jeg hører desverre til den andre gruppen. Jeg ble uplanlagt gravid i et forhold. Vi hadde ikke snakket om barn, eller tenkt noe rundt det hele tatt før jeg ble gravid. Jeg knyttet meg naturlig til fosteret, men ble presset veldig hardt av partner til å ta abort likevel. Jeg fikk store problemer i etterkant.

Anonymkode: 432cb...ae2

[Sarepta1]

Jeg ble gravid etter et overgrep da jeg var tenåring og tok IKKE abort. Jeg har faktisk til tider angret på det, for livet som ung alenemor var ensomt og hardt. Folk så ned på meg. Jeg passet ikke inn i sosialdemokratiet. Her har tross alt mange medsøstre sloss i årevis for at jeg fritt skulle ha mulighet til å " kvitte meg med problemet" og så var jeg så slem at jeg lå samfunnet til byrde med å IKKE ta abort. Allikevel mener jeg at jeg gjorde det rette. Jeg trosset et kvinnefiendtlig samfunn som kun har plass til graviditet og fødsel når kvinnen er i et velfungerende forhold, "riktig" alder, med "riktig" antall barn,  god helsetilstand og økonomien i orden. Jeg slet meg gjennom søvnløse netter, lange dager over arbeid og bøker, nedlatende blikk og "hva sa jeg"- holdninger. I dag er celleklumpen 27 år, far til to og har fått tre yngre søsken. Vi er begge skattebetalere til et samfunn med et kvinne-, barne-, og familiefiendtlig abortpress. Når noen tar abort uten å angre er det greit for dem, men det er IKKE greit at gravide kvinner i en sårbar fase presses til å ta en hastig avgjørelse de senere forstår angrer på.  

[AnonymBruker]

nei, de fleste er lettet over valget. 

Anonymkode: 6c764...681

[AnonymBruker]

Av de jeg kjenner som har tatt abort er det ingen som sliter i etterkant. Tror det heller er unntaket faktisk, en abort er i de aller fleste tilfeller helt udramatisk.

Anonymkode: ec791...6f8

[sol87]

Den 4/1/2016 at 10.22, AnonymBruker skrev:

Jeg har tatt abort, og sliter ikke i etterkant. Ikke var det et vanskelig valg heller, gitt situasjonen jeg var i.

Men: Når jeg leser rundt, her og andre steder, er det opplest og vedtatt at det er livets vanskeligste valg, og at man sliter i etterkant. Det gjør altså ikke jeg, og begynner jo å lure på om jeg ikke er helt rett skrudd sammen? 

Det er også en del år siden aborten, så det er ikke følelser som jeg ikke har kjent på enda, etc. 

Spørsmålet mitt er: Oppfatter dere meg unormal?

Anonymkode: 3551b...57b

Nei, det er nok flere, men det er ikke så populært å være åpen om det på den måten. De som ikke er så fan av abort blir også provoserte når noen ser ut til å ikke ha noen kvaler med sitt valg. Jeg har tatt abort og har ingen problemer med det, verken da eller nå.

[AnonymBruker]

Jeg sliter med det etterpå. Jeg lurer på om valget var rett eller ikke. Ikke hver dag selvfølgelig med innimellom får jeg en vondt følelse inni meg. 

Anonymkode: 35a5f...daf

[AnonymBruker]

Jeg tok medikamentell abort for et par år siden. Hadde vært sammen med kjæresten i bare noen få måneder, holdt fremdeles på med utdannelse og det var fullstendig uaktuelt å bli mor. Visste heller ikke om jeg noengang kom til å få lyst på barn. Så selve valget var lett, og jeg følte meg ikke knyttet til fosteret. Har aldri angret eller tenkt noe særlig på det i etterkant.

MEN, det som ikke snakkes så mye om, er de fysiske påkjenningene av å ta abort. Det kan variere fra kvinne til kvinne, og jeg fikk veldig kraftige blødninger i ukesvis etterpå (blødde gjennom tjukke sykehusbind, til og med), følte meg dårlig, og hadde feber på noen tidspunkt. Var noen rester som ikke hadde kommet ut av livmoren, og ble betent. Tok ihvertfall en måned før jeg følte meg normal igjen, så jeg har veldig lite lyst til å gå igjennom en abort igjen.

Anonymkode: f6096...3ee

[AnonymBruker]

Den 1.4.2016 at 10.47, AnonymBruker skrev:

TS her:

Så inderlig godt å høre historier fra denne "siden" også. Når man nesten utelukkende ser innlegg med det motsatte, begynner man jo å tvile på eget hode etterhvert. Takk til dere som svarer. 

 

Anonymkode: 3551b...57b

Du skal ta dette med en STOR klype salt. Det er også en del abortmotstandere på KG.

I USA ble det foretatt en undersøkelse rundt dette, nettopp fordi mange abortmotstandere feilaktig hevdet at det var 'vanlig' å slite psykisk etter en abort. Restulatet var at 95% aldri hadde angret. Og da er det verdt å tenke over at dette også er et land der det er mer stigma rundt abort og folk som vil 'straffe' deg for det, som medvirker at de få som angrer, gjør det. Her ville nok tallene vært enda lavere. 

 

Din situasjon er normen, ikke unntaket. 

Anonymkode: 58a3f...3c7

[AnonymBruker]

Jeg føler ingen sorg og angrer ikke. Jeg tok abort for 3 år siden, fordi jeg og kjæresten ble gravid med et uhell. Det passet ekstremt dårlig med barn fordi vi begge var under utdannelse, og jeg var under utredning for en kronisk ryggsmerte, så jeg var i tvil om jeg ville orke barn. 
Nå som vi har utdannelse og god jobb, og min ryggplage er under god kontroll, ønsker vi oss barn snart  

Anonymkode: bd761...fa2

[Bonobo]

Jeg sleit mye med selve graviditeten: sjokket over at jeg ble gravid. Det har vært ordentlig traumatisk, da det var et så stort sjokk. Samt, problemer med å stole på meg selv i ettertid, siden jeg "lot en sånn ting skje".
Men selve aborten har jeg ingen problemer med. Hadde gjort akkurat det samme på ny om vi spolte tiden tilbake. 
Så folk kan slite på forskjellige måter, og ikke kun pga "what-could´ve-been".

 

[AnonymBruker]

Har aldri tatt abort, men adoptert bort et barn. Angrer ikke,  tenker aldri på det,  oppfatter det som het greit, selv om det selvsagt var et vanskelig valg og omstendighetene der og da var vonde. 

 

Trodde for noen mnd siden jeg var gravid med en flørt. Falsk alarm, heldigvis,  for jeg hadde glatt tatt abort. Når jeg sier "heldigvis " er det fordi jeg har hørt at de fysiske plagene ved abort skal være ille, mer enn de psykiske. 

Anonymkode: dfe33...6bc

[AnonymBruker]

tok abort rett etter jeg fylte 19. Var i et ganske ustabilt forhold hvor vi var ganske usikre på om vi skulle holde sammen tross et par ting som hadde skjedd. Var også i mitt første studieår på høyskolen, og synes der og da abort var det riktige. Gikk også på p-piller, så har vel kanskje lett for å bli gravid eller var den 1% p-pillene ikke beskytter... 
Har ikke angret noe særlig i ettertid, er bare 4 år siden, men tenker over det nå og da. er fremdeles sammen med daværende kjæreste som nå er min forlovede. Kanskje det er grunnen til at jeg iblant tenker litt på det, men husker også på hvor usikkert alt var da.

Anonymkode: 51136...854

[Hmmmmmm]

Jeg har også tatt abort to ganger. Ofrer det sjeldent en tanke. Mange år siden nå. Husker alderen min på den første men ikke nr to. Har et barn og ønsker ikke flere. Er glad jeg gjorde det. Samfunnet ønsker nok at det helst skal være noe folk syns er vanskelig slik at det ikke blir brukt som prevasjon. Men en slik handling som må til er ikke noe jeg heller gjør bare fordi prevasjon var vanskelig å få tak i. Ta seg fri fra jobben med løgn og bruke dager på å vente og mnd på grusomme blødninger, er ikke min oppfatning av enkelt og greit eller en lettvinn løsning. Så jeg tror vi er flere med den følelsen:)

[Hmmmmmm]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har aldri tatt abort, men adoptert bort et barn. Angrer ikke,  tenker aldri på det,  oppfatter det som het greit, selv om det selvsagt var et vanskelig valg og omstendighetene der og da var vonde. 

 

Trodde for noen mnd siden jeg var gravid med en flørt. Falsk alarm, heldigvis,  for jeg hadde glatt tatt abort. Når jeg sier "heldigvis " er det fordi jeg har hørt at de fysiske plagene ved abort skal være ille, mer enn de psykiske. 

Anonymkode: dfe33...6bc

Det er bra du føler det sånn, men i en slik situasjon hadde nok tankene mine gått til barne titt å ofte. Får du kanskje update på åssen det går?

[AnonymBruker]

Har tatt abort 2 ganger. Første gangen var jeg 20 og sammen med en..uheldig type. Det var helt uproblematisk og jeg tenker aldri på det. Grøsser ved tanken på å skulle hatt et barn med han den dag i dag. 

Andre gang var verre, jeg var 26 og i et kortvarig forhold med "utløpsdato". Han skulle flytte til andre siden av jorden for å studere i flere år. Sa aldri noe til han, han hadde allerede reist da jeg tok abort. Tenker noen ganger på "hva hvis", men slår det fort fra meg igjen. Denne gang fikk jeg derimot større fysiske plager i form av massive(!) blødninger i flere uker etterpå.

Tror omstendighetene har mye å si for hvor mye man sliter i ettertid.

Anonymkode: 20599...e87

[AnonymBruker]

Det er vel over 20 år siden og ikke noe jeg tenker på. Jeg var klar med utdannelsen min och jobbet som som konsulent. Kanskje følte jeg allerede da att samboeren min ikke var rett mann? I dag er jeg ufattelig glad jeg ikke har barn med x-en.

Det var en laaaang dag på sykehuset med mange tanker men jeg har ikke angret etterpå. Tenker ikke på det. Angrer ikke. 

Anonymkode: 7d92a...1f5