Tankene sliter meg ut

[Lisa2491]

Jeg tenker på alt, hele tiden. Er jeg rundt venner går det ofte i hva de tenker om meg, hva de tenker om det jeg nettopp sa etc. Snakker jeg med typen tenker jeg på hva han tenker om meg som person, hva vennene hans tenker om meg, om han blir påvirket om de ikke liker meg, om hvor vi skal flytte om et år, om jeg kommer til å trives der vi eventuelt skal flytte. Spiser jeg mat tenker jeg på kalorier, at jeg egentlig vil ned i vekt, om folk vil legge merke til at jeg spiste nettopp det pizzastykket osv. Dette er få, og veldig rare eksempler av hva som går gjennom hodet til en hver tid.

JEG KLARER IKKE Å LA VÆRE Å TENKE PÅ ALT, og jeg skaper alle mulige scenarioer - i tillegg til at jeg bekymrer meg veldig over hva andre synes om meg og om jeg er god nok som kjæreste, venn, datter, søster osv. Problemet her er at det gjør meg fullstendig handlingslammet og apatisk. Jeg skulle ønske jeg bare kunne skru av den jævla hjernen i to sekund slik at jeg kunne få litt "fri". Jeg klarer ikke å konsentrere meg om en film en gang. Tankene er over alt, hele tiden. Jeg sliter ekstremt mye med selvbildet, i tillegg til at jeg er i den heldige situasjonen at veldig mange vet hvem jeg er noe som igjen gjør at jeg bekymrer meg over hva alle disse menneskene tenker om meg.

Den rasjonelle delen ved meg sier jo at alle jeg kjenner ikke går rundt dagen lang og tenker på hvor mye de eventuelt misliker meg, men hodet mitt blåser det opp til at det er verdens undergang om jeg ikke er godt likt av alle. Jeg tror jeg sliter med en form for sosial angst, bortsett fra at jeg er en ganske utadvendt person. Jeg finner meg selv som både introvert og ekstrovert og det er ganske slitsomt. Jeg venter på en psykologtime nå i april - men bekymrer meg selvfølgelig for at jeg blir "for mye" for psykologen, da jeg har så mange absurde tanker.

Dette gjør meg alt i alt veldig sliten og det gjør også at jeg ikke klarer å glede meg over ting som skjer her og nå. Jeg er føler meg rett og slett fanget i noe jeg bare graver meg dypere og dypere ned i. Jeg har alltid vært veldig optimistisk og gledet meg ekstremt mye over ting som skjer rundt meg, men nå klarer jeg ikke å le av morsomme situasjoner en gang fordi tankene ikke er til stede.

Jeg vet ikke helt hva som kan hjelpe, men er det noen som kjenner seg igjen og eventuelt har noen gode råd for å snu dette mønsteret? Jeg føler jeg har forandret meg totalt og går glipp av livet slik som det er nå per dags dato. 

Hadde satt uendelig stor pris på svar!

[sweety pie]

Har du alltid vært sånn? Ikke slit deg ut kjære deg. Hvorfor bry seg om hva andre tenker? Man kan jo ikke nyte livet hvis man hele tiden går og tenker på det. Kanskje du skal dra til psykolog? Kanskje neste gang du får sånne tanker, så skal du tenk....neeeei jeg skal ikke tenke på det. Hvem vet, kanskje du slutter å tenke da?