Uføretrygd

[Gjest Watchmewhip]

Jeg er en jente på 20 år som ønsker å avslutte nåværende studier og jobb fordi jeg ikke klarer det mer. Jeg hater studiene. Jeg hater jobben min. Jeg hater "nettverket" mitt. Jeg hater egentlig hele livet mitt. Siden jeg var 16 år har jeg hatt tilbakevennende depresjon som jeg har gått i behandling for hos DPS, og det har ikke akkurat hatt en særlig effekt. Jeg har således også utviklet dissosiativ lidelse og PTSD gjennom mobbing i barneskolen og første året av ungdomsskolen. I tillegg til å ha blitt forlatt av samtlige vennegjenger noe jeg ikke har en særlig stor forståelse for i og med at jeg aldri har snakket om problemene mine, og jeg er ikke en person som går rundt å gnåler om hvor fælt jeg har det. Når jeg var 13 ble jeg utsatt for en type overgrep (ikke fysisk), men vil ikke gå inn på hvilken type det er snakk om for å riskerer å bli gjenkjent. Dette har påvirket meg i særlig stor grad, og har derfor tatt opp kontakten med psykolog noe som ikke heller har gitt meg så mye (ikke gjennom DPS) og jeg har vel derfor konkludert med at kognitiv terapi ikke har noen særlig effekt. Jeg har også prøvd antidepressiva og "lykkepiller" noe som bare resulterte i økte selvmordstanker- og planer. Jeg kan derfor ikke gå på dette på grunn av selvmordsfaren er så stor for meg de to første ukene. Jeg synes det er vanskelig å få venner når alle klenger seg for harde livet til gjengen sin på skolen, og jeg har prøvd å engasjere meg i studiegrupper(?) eller hva faen det heter, uten hell. Når jeg leser gjennom alt jeg har skrevet her så innser jeg at jeg egentlig har mest lyst til å dø, bare å slippe å leve for andre mennesker. Nå har jeg flere selvmordsforsøk bak meg, og jeg vet at det blant annet skyldes jobben og studiet hvor jeg må se at alle andre er bedre enn meg og mer velykket enn meg.Jeg vil helst bare være i fred, ligge i sengen for jeg blir i hvert fall ikke bedre av å gå på en jobb hvor jeg ikke trives og et studie jeg hater. Jeg har forresten ikke karakterer til å komme inn noe annet sted da må jeg ta opp fag, og det klarer jeg ikke alene, men om jeg går på en privatskole så har jeg brukt så mange år av studiestøtten og studielånet at jeg ikke får innvilget mer til å fullføre det studiet jeg faktisk har lyst til å gå på. I og med at studiestøtten bare er 8 år, hvordan skal jeg finansiere det liksom? Hva tror dere sannsynligheten min for å få innvilget uføretryd er? 

Jeg ønsker forresten ikke tips om at jeg må tenke positive tanker, drikke grønn te, gå på yoga eller tur på fjellet. Det fungerer ikke, og det er helt meningsløst. Ja, jeg har prøvd på alt tidligere. 

[AnonymBruker]

Du må ta kontakt med fastlegen din eller eventuelt en annen lege/person i helsevesenet som kan hjelpe deg. Dersom du har nedsatt arbeidsevne med minst 50% kan du ha rett på AAP, noe du må igjennom før du eventuelt kan søke uføretrygd. På AAP er det meningen å hjelpe deg ut i arbeid igjen, og alle må følge en aktivitetsplan som lages på bakgrunn av hva den enkelte trenger av tiltak for å øke arbeidsevnen. I ditt tilfelle høres det ut som om behandling bør være en stor del av en slik plan dersom AAP blir innvilget. 

Økte selvmordstanker er en vanlig bivirkning ved oppstart av antidepressiva. Personer med slike bivirkninger/som har fått det tidligere, bør følges opp nøye under medisinoppstart. Dette kan for eksempel gjøres ved å legge pasienten inn for et planlagt opphold på et DPS, eller ved at kommunen er involvert. Det finnes forøvrig mange andre typer behandling enn kognitiv terapi (som forøvrig ofte fungerer veldig dårlig på pasienter med traumelidelser da det er lett å bli retraumatisert). 

Som nevnt, start med å ta kontakt med fastlege og få hjelp til å sette i gang en prosess for å få behandling. Det er fullt mulig å bli bedre og å få et liv som er verdt å leve, selv om det er en lang vei frem. Masse lykke til!

Anonymkode: 369a6...7c9

[Gjest Watchmewhip]

Jeg venter allerede på behandling, men jeg synes ikke det er verdt å måtte gå flere år i behandling. Det takler jeg ikke. Jeg vil at folk skal se på meg som vellykket, og jeg takler ikke følelsen av å være så mislykket. Da vil jeg heller dø. Hvorfor kan jeg ikke bare få dø?

[AnonymBruker]

Uhm, det er vanskelig å si. Du er veldig ung, og det vil nok bli lagt frem et krav i fra NAV at du må gjennom en del tiltak for å få uføretrygd. Det er blant annet ikke uvanlig at du må igjennom flere tester, og feks sjekke arbeidsevnen, og arbeidsavklaringspenger (AAP). Feks hvis du bare har prøvd kognitiv terapi kan det finnes annen terapi som kan hjelpe mer. 

Hvorfor hater du studiene? Er det ikke noen andre studier eller jobb du kunne tenke deg? Det å gå ufør er ikke særlig heldig. Spesielt ikke for mennesker som har opplevd depresjon. Du mister penger hvert eneste år, du må igjennom mange ting med NAV, man faller rett og slett utenfor samfunnet på mange måter. Det kan høres ut som en befrielse akkurat nå, men det kommer ikke til å løse dine problemer. 

Det som er viktig når man sliter sånn som deg er å få deg en dyktig fastlege. En som forstår deg, og som du føler deg trygg hos. Fastlegen kan følge deg tett opp, og du kan få tilbud om forskjellig typer av medisiner, terapi og behandling. Da snakker jeg ikke om grønn te eller yoga. Dette er nok viktig du tar tak i ganske raskt hvis du vil søke ufør fordi noen bruker årevis på å få uførhet. Du må nok prøve ut utplassering, restarbeidsevne utprøving, flere typer behandling osv. Hvis ikke risikerer du å få avslag, og hvis man ikke jobber er sosialstønad neste steg. Det er ikke veldig mange penger i måneden. 

Det er ikke godt å være i en slik situasjon du er i, og det virker som du har nå gir jeg opp tanker.  Hvis du skal ha ufør må du virkelig belage deg på å kjempe. Jeg håper du får den hjelpe du trenger.

Lykke til

Anonymkode: ad1d1...f15

[AnonymBruker]

Du har nok liten sjanse for uføretrygd nå siden du er så ung og det er stor sjanse for at du blir frisk i fremtiden. 

Du ønsker ingen tilbakemelding om å tenke positivt, men det er akkurat det du må gjøre. Alternativet er å tenke negativt og det hjelper deg ikke. 

Du er den eneste som kan redde deg, fra et dårlig liv ,det må du huske på,du må gjøre jobben. Men det betyr ikke at du skal gjøre det alene ,bruk den profesjonelle hjelpen du kan få.

Selv har jeg hatt en grusom oppvekst med to misshandlende foreldre, men jeg har nektet å gi opp, selv om jeg har vært så langt nede at det ikke går ann å komme lenger ned.

 Jeg har alltid lett etter utveier  for å få det bedre, og alltid beholdt håpet om at livet skal bli bra ,og med stor innsats og vilje så har det blitt det. Jeg satte meg store og små mål for livet mitt og har jobbet systematisk for å oppnå dem.Noe har jeg fått til veldig bra ,andre ting mindre ,men alt i alt er jeg fornøyd i dag.

Jeg gir deg ingen konkrete forslag om hva du bør gjøre, du må finne ut hva du vil og hvordan du skal gjøre det selv for alle er forskjellige. 

Men du er ung ,med hardt arbeid og noe hjelp, så klarer du nok å skape deg et godt liv.

Anonymkode: c5bc5...ee4

[AnonymBruker]

Det å få uførhet kan ta flere år, så hvis du ikke vil gå i behandling kan det bli vanskelig. Man må vise til at man har prøvd behandling, man har prøvd ut arbeidsevnen, og ikke minst må dette være godt dokumentert av fagfolk. Hvis du ikke har dette i orden vil du med stor sannsynlighet få avslag. 

Mener du at du er vellykket hvis du er syk, men ikke går i behandling? Hvis man er syk, noe du sier at du er burde du gå i behandling og få hjelp. Klarer ikke helt å se det som mislykket fordi man gjør det. Syns du andre mennesker som får behandling for sykdom o.l er mislykket? 

Anonymkode: ad1d1...f15

[AnonymBruker]

Du er bare 20 år og har mange år med studiestøtte igjen. Årene fra videregående telles hvertfall ikke. De 8 årene er for høyere og annen utdanning. I tillegg til videregående.

Må bare si man bruker max 2 år på å ta opp fag fra videregående. 2 år dersom du ikke har fullført/bestått noen fag. 

Er det snakk om en veldig lang utdanning du har lyst til å ta eller en på 3 år? 

NAV kommer ikke til å gi deg uføretrygd med det første. Det må du være forberedt på. Du må prøve deg ut i andre jobber og mest sannsynelig bruke opp AAP-retten som er på 4 år. MEN den retten blir ofte utvidet, slik at folk har ventet 8-10 å før de ble ufør. Så da vil jeg bare legge til dette likevel;

Siden du skriver at du hater å gå på jobb og skole for du ser hvor vellykket alle andre er, så lurer jeg på om du føler deg mer vellykket av å ikke ha jobb eller gå skole. Ville tro det bare ble verre?

Husk at de fleste holder en fasade og jeg har selv blitt overasket over hvor mange som faktisk sliter. Personer jeg har beundret og vært sjalu over hvor perfekt de var, har vist seg å ha store depresjoner og problemer. En annen gutt jeg gikk på skole med var veldig populær, hadde mange venner, så bra ut, hadde greie karakterer, så alltid så hyggelig og blid ut, smilte hele tiden. Han tok selvmord det andre året på skolen. 

Når folk spør hva man jobber med og gjør på om dagene, så er det ikke så lett å si at man går på nav. Så spør de noen år senere om noe nytt har skjedd, men du må si at du fortsatt lever på nav.

Du er bare 20 år og har skaffet deg en jobb. Du har noe på CVen. Det blir lettere å skaffe andre jobber. Du har fullført videregående og alt begynt på et studie, som det viste seg du ikke trivdes i. De fleste elsker ikke deltidsjobben sin i butikk, men du skal så klart ikke ha det grusomt heller. Greit nok å droppe ut av studiet, kanskje prøve deg i en annen jobb før du gir opp?

Anonymkode: a3e59...2ab

[AnonymBruker]

Er du gal det er 0% sjanse for at du får uføretrygd for resten av livet pga dette. Folk med alvorlige fysiske sykdommer som trenger hjelp til å dusje har vanskeligheter med å få det. 

Anonymkode: eb95b...61b

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du gal det er 0% sjanse for at du får uføretrygd for resten av livet pga dette. Folk med alvorlige fysiske sykdommer som trenger hjelp til å dusje har vanskeligheter med å få det. 

Anonymkode: eb95b...61b

nja......................................................

Anonymkode: 9dbb0...15a

[AnonymBruker]

Det finnes ett annet liv, det gjør virkelig det. Hva med å ta en pause, reis litt? jobb litt i utlandet?

Anonymkode: 9dbb0...15a

[ClosedParadise]

Altså... 

Du er 20 år! Du har fortsatt mulighet og tid til å evt gå en annen vei innenfor yrke/utdanning. For å ende opp med noe du trives med til slutt. Snakk med lege/psykolog om de tingene du er misfornøyd med så de hjelper deg å finne ut av hva som blir mest behagelig og rett for deg. Du kan ikke gi opp nå, og nei jeg tror ikke du blir uføretrygda av å være lei skole og livet. Det er såå mange andre som faktisk (ærlig og brutalt) har det verre enn deg utifra det du skriver, og som fortsatt jobber og sliter seg ihjel for å brødfø familien sin. 

nå får jeg sikkert hat, men det her syns jeg høres ut som du Ts, bare er skolelei og litt lat. Kom deg opp og tenk positivt. Du klarer det du også.  

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er du gal det er 0% sjanse for at du får uføretrygd for resten av livet pga dette. Folk med alvorlige fysiske sykdommer som trenger hjelp til å dusje har vanskeligheter med å få det. 

Anonymkode: eb95b...61b

Gi deg, temmelig uempatisk å ikke forstå at TS helse er sterkt redusert.

  Er helt tydelig at TS sliter langt utenfor normal-kurven!   Men om uføretrygd et svaret er det vanskelig å vite. Lang vei dit, mye mye mer som må utprøves.  I en tid da skammelig mange(!) har vonde ord å si om uføretrygdede osv kan situasjonen kanskje  bli verre av å falle helt utenfor samfunnet. 

Anonymkode: 75ad2...678

[AnonymBruker]

8 timer siden, Watchmewhip skrev:

Jeg venter allerede på behandling, men jeg synes ikke det er verdt å måtte gå flere år i behandling. Det takler jeg ikke. Jeg vil at folk skal se på meg som vellykket, og jeg takler ikke følelsen av å være så mislykket. Da vil jeg heller dø. Hvorfor kan jeg ikke bare få dø?

Ingen kan tvinge deg til å leve. Men det er kanskje verdt å prøve å gå i behandling først og se om du kan føle deg bedre? Jeg forstår frustrasjonen din, er selv ufør pga psykiske lidelser. Husk at det aldri er for sent å gi opp, så om du prøver litt først betyr ikke det at du aldri kan ombestemme deg

Anonymkode: 369a6...7c9

[AnonymBruker]

7 timer siden, ClosedParadise skrev:

Altså... 

Du er 20 år! Du har fortsatt mulighet og tid til å evt gå en annen vei innenfor yrke/utdanning. For å ende opp med noe du trives med til slutt. Snakk med lege/psykolog om de tingene du er misfornøyd med så de hjelper deg å finne ut av hva som blir mest behagelig og rett for deg. Du kan ikke gi opp nå, og nei jeg tror ikke du blir uføretrygda av å være lei skole og livet. Det er såå mange andre som faktisk (ærlig og brutalt) har det verre enn deg utifra det du skriver, og som fortsatt jobber og sliter seg ihjel for å brødfø familien sin. 

nå får jeg sikkert hat, men det her syns jeg høres ut som du Ts, bare er skolelei og litt lat. Kom deg opp og tenk positivt. Du klarer det du også.  

Det er mange som forveksler psykisk sykdom/lidelse med latskap. Feks hvis man er deprimert er det motivasjons senteret i hjernen som blir rammet. For folk utenfor kan det se ut som personen er lat, men man er faktisk syk. Ingen som sier du er lat hvis man har influensa og ligger på sofaen. Men hvis du er deprimert og ligger på sofaen da er du lat. Man kan bli helt handlingslammet, og det er ikke bare å ta seg sammen. 

Syns du skriver et fint innlegg, men et tips er å droppe ordet, "diagnosen" lat. Det er bare en ekstra belastning for de som sliter. 

Anonymkode: ad1d1...f15

[Anglofil]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Jeg vil oppfordre deg til å heller ta kontakt med din fastlege, eventuelt Mental Helse, som er en telefon- og netttjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Lykke til videre,

Yvonne (mod)