Gå til innhold

trenger sårt tips angående samboer og hans barn.


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Hei! Min samboer har et barn på 6 år. Annenhver uke når barnet er hos oss så er det barnet som bestemmer alt. Han har pappa rundt lillefingeren. Sier han ''pappa! Kom å kle på meg!'' Så svarer far ''ja gutten min, kommer med en gang''. Han er 6 år, blir matet og kledd på. Får gan det ikke som han vil så blir det et rabalder med hyl og gråt..Jeg kjenner jeg gruer meg litt til hver gang han kommer fordi de krangler og skriker. Far og sønn altså. Jeg prøver å komme med tips til far om ting som kanskje kunne fungert litt bedre.. men han vil ikke at jeg skal sette noen som helst grenser for hans sønn, eller gi han tips. Men husmor og tjener det kan jeg så klart få lov til å være. Jeg mener at det er far som må gå frem som et godt eksempel her. Hva kan jeg gjøre? Det er helt utholdelig å være hjemme til tider. Vi er tross alt flere som bor her.

Anonymkode: 3f58d...98e

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Ikke vær husmor og tjener da vel. Kan du ikke finne på noe med venninner ett par dager/kvelder den uka barnet er der. Så kan far lage middag selv, mens du er ute og koser deg.

 

  • Liker 11
Skrevet
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Min samboer har et barn på 6 år. Annenhver uke når barnet er hos oss så er det barnet som bestemmer alt. Han har pappa rundt lillefingeren. Sier han ''pappa! Kom å kle på meg!'' Så svarer far ''ja gutten min, kommer med en gang''. Han er 6 år, blir matet og kledd på. Får gan det ikke som han vil så blir det et rabalder med hyl og gråt..Jeg kjenner jeg gruer meg litt til hver gang han kommer fordi de krangler og skriker. Far og sønn altså. Jeg prøver å komme med tips til far om ting som kanskje kunne fungert litt bedre.. men han vil ikke at jeg skal sette noen som helst grenser for hans sønn, eller gi han tips. Men husmor og tjener det kan jeg så klart få lov til å være. Jeg mener at det er far som må gå frem som et godt eksempel her. Hva kan jeg gjøre? Det er helt utholdelig å være hjemme til tider. Vi er tross alt flere som bor her.

Anonymkode: 3f58d...98e

For det første har du som et menneske "rett" til å sette grenser rundt deg selv. Om far ikke ønsker at du skal bidra som oppdrager kan du likevel sette grenser, f.eks. si "dette du gjør mot meg nå er ikke greit for meg". (Gjelder forøvrig fremmede unger også, eks noen som kjører på deg i butikken med handlevogn.) 

For det andre lurer jeg på om de to foreldrene praktiserer samme barneoppdragelse. Kanskje du kunne ta en prat med mor?

Jeg kjenner en bonusfar som fortsatte å ta ansvar for bonussønnen etter samlivsbrudd. Selv om han bodde langt unna hadde han gutten så mye som mulig. Etter ei uke hos pappa var gutten som ny, fordi han hadde en trygg, forutsigbar forelder som satte grenser, noe moren ikke var. 

Kan det være det samme her, at mor må "omstille" gutten hver gang han har vært hos far, få ham på rett kjøl igjen?

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet
3 timer siden, EvaLena skrev:

Ikke vær husmor og tjener da vel. Kan du ikke finne på noe med venninner ett par dager/kvelder den uka barnet er der. Så kan far lage middag selv, mens du er ute og koser deg.

 

Vi har et felles barn. En ettåring. Jeg kan ikke bare dra.

Anonymkode: 3f58d...98e

AnonymBruker
Skrevet
2 timer siden, Petra76 skrev:

For det første har du som et menneske "rett" til å sette grenser rundt deg selv. Om far ikke ønsker at du skal bidra som oppdrager kan du likevel sette grenser, f.eks. si "dette du gjør mot meg nå er ikke greit for meg". (Gjelder forøvrig fremmede unger også, eks noen som kjører på deg i butikken med handlevogn.) 

For det andre lurer jeg på om de to foreldrene praktiserer samme barneoppdragelse. Kanskje du kunne ta en prat med mor?

Jeg kjenner en bonusfar som fortsatte å ta ansvar for bonussønnen etter samlivsbrudd. Selv om han bodde langt unna hadde han gutten så mye som mulig. Etter ei uke hos pappa var gutten som ny, fordi han hadde en trygg, forutsigbar forelder som satte grenser, noe moren ikke var. 

Kan det være det samme her, at mor må "omstille" gutten hver gang han har vært hos far, få ham på rett kjøl igjen?

 

2 timer siden, Petra76 skrev:

For det første har du som et menneske "rett" til å sette grenser rundt deg selv. Om far ikke ønsker at du skal bidra som oppdrager kan du likevel sette grenser, f.eks. si "dette du gjør mot meg nå er ikke greit for meg". (Gjelder forøvrig fremmede unger også, eks noen som kjører på deg i butikken med handlevogn.) 

For det andre lurer jeg på om de to foreldrene praktiserer samme barneoppdragelse. Kanskje du kunne ta en prat med mor?

Jeg kjenner en bonusfar som fortsatte å ta ansvar for bonussønnen etter samlivsbrudd. Selv om han bodde langt unna hadde han gutten så mye som mulig. Etter ei uke hos pappa var gutten som ny, fordi han hadde en trygg, forutsigbar forelder som satte grenser, noe moren ikke var. 

Kan det være det samme her, at mor må "omstille" gutten hver gang han har vært hos far, få ham på rett kjøl igjen?

Hei! Ja, jeg har litt kontakt med mor. I hennes hjem er det flere grenser. Hun er oppgitt over far selv. Barnet har rett og slett fått en bortskjemt drittunge oppførsel takket være far. Det er synd å se fordi gutten har så mange gode kvaliteter.

Anonymkode: 3f58d...98e

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har et felles barn. En ettåring. Jeg kan ikke bare dra.

Anonymkode: 3f58d...98e

Da hadde jeg iallfall gått fra han. Vil du at barnet sitt skal bli sånn? Eller hva hvis dere noe sammen og han er en far mot deres barn og en helt annet mot det andre barnet. Du ser vel at det bør feil uansett... Hvorfor i all verden tenker ikke folk over hvem de flytter sammen med og formerer seg med...

Anonymkode: c8f24...3ac

  • Liker 6
AnonymBruker
Skrevet
7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har et felles barn. En ettåring. Jeg kan ikke bare dra.

Anonymkode: 3f58d...98e

Hvorfor snakket dere ikke om dette FØR dere ble samboere, og FØR dere fikk felles barn??? Når du valgte å gå inn i forholdet uten å sette betingelser angående felles oppdragelse så har du akseptert situasjonen slik den er. 

Og joda, dere kan dra bort. Ta med ungen og sov noen netter hos familie eller venner. Men egentlig må jeg innrømme jeg ikke klarer å føle sympati med de som går inn i sånne forhold, og setter seg så fast med felles bosted og felles barn, for så å klage over situasjonen i ettertid. 

Anonymkode: 6fc8c...90d

  • Liker 5
AnonymBruker
Skrevet

Tror det blir mye slikt når mor og far skiller lag. Spesielt far er en outsider og er livredd for at han skal være en dårlig far og at ungene heller vil være hos mor. Slik var der her. Guttungen var langt oppi skolealder før far sluttet å hjelpe han på do. Det er snakk om å sy puter oppunder armene på ungene. Og det er ikke å være en god far. 

Jeg ville nok sagt veldig klart fra og jeg ville sluttet å stille opp som hushjelp. Jeg har sagt det her i huset at hvis jeg skal stille opp, får de andre stille opp andre veien også. Hvis de ikke hjelper til så slutter jeg å hjelpe til. Må nok gjenta det flere ganger, men det har blitt bedre!

Anonymkode: 721c9...8c6

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har et felles barn. En ettåring. Jeg kan ikke bare dra.

Anonymkode: 3f58d...98e

Familievernkontor? Altså, hvis dere ikke kan snakke om dette, du ikke kan ha noen innflytelse? For dere må jo være enige i hvordan barn nummer to skal ha det? Vi har altfor høyt "servicenivå" på våre to (felles)barn, femåringen blir kledd på og av og til matet og båret, syvåringen ønsker hjelp på do og kan ikke rydde, pakke sekken, henge opp jakka si eller stelle seg på badet selv. Dette har vi gradvis sett, på grunn av sykdom, flytting og lignende har det gått for langt, MEN: Vi innser det begge to, og har begynt å jobbe med sakene, en ting av gangen. Og det går ganske fort og greit å innføre nye rutiner, selv om barna protesterer litt, er de store nok til å forstå. Det som har skjedd, er at vi voksne syns det er slitsomt å følge opp, det kreves nemlig en del av oss i prosessen.  

Hva sier mannen din er årsaken? Årsaken til hvofor det har blitt slik, er det skillsmissen, har han aldri satt grenser og ikke ser nødvendigheten av det, latskap, ser han ingen problemer med dette selv? Hva med problemene det skaper for forholdet deres? For det nye barnet? For deg? For gutten selv? Men egentlig er ikke det så farlig hva som er grunnen, men hva er årsaken til at han ikke gjør noe med det? Er det at han ikke orker å ta kampen? Sier du at du vil støtte han i dette? Det krever nemlig en del oppfølging fra deres side, hvis man skal ha avkrysningsskjema/belønning/lommepenger må det følges opp konsekvent, skal det innføres konsekvenser må det være konsekvent (man spiser den maten som blir servert, og barnet får bare bestemme meny hver fredag for eksempel. Da må ikke ekstra spaghetti kokes selv om det er matstreik og brøling på gang). Osv. Er han redd for at gutten vil mislike å være hos dere? Håper han det vil gå seg til når gutten blir større? Eller finnes det ikke noe problem i hans verden? I så fall, hva med probelemne det skaper for forholdet dere to i mellom? Rart han ikke vil ha oppbacking og støtte fra deg i dette, er det fordi han ikke vil at du skal framstå som den onde stemoren (og han selv miste status som den snille greie faren)?

 

Snakk, snakk snakk.

Anonymkode: a19d3...008

  • Liker 2
Skrevet

Lignende situasjon i vår familie, da er det svogeren min det gjelder. Han har barna sine 50%, og de er helt ustyrlige. De er frekke, kravstore og ofte slemme mot våre barn, som er yngre. Faren lar dem oppføre seg og snakke skal de vil, ingen grenser. Så var vi bedt i familieselskap hjemme hos moren til barna ved juletider. Da fikk jeg helt sjokk, for barna var ikke til å kjenne igjen! De var rolige, greie og sa takk og vær så snill. Hun har tydeligvis grenser for barna. Det var en enorm forskjell. 

Så tenker jeg at dette kan vel ikke være så bra for barna?! Å pendle mellom et hjem med normale grenser og et hjem totalt blottet for grenser... 

Videre mener jeg at du som samboer til faren til barnet har rett til å medvirke til oppdragelse og grensesetting når barnet er i deres hjem. Og det er bra at moren til barnet også ser problemet. Da har dere et godt utgangspunkt for å ta tak i problemet. Kanskje mor og du kunne ta en prat med far i fellesskap? Og snakke litt om hva mangelen på grenser gjør med barnet. Kanskje lage noen faste regler som kan gjelde i begge hjem? 

Håper det løser seg for dere, for dette er jo ikke noen god situasjon for noen av dere. Lykke til! 

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Dette her kan jo ikke være en drømmesituasjon for mor heller, som får hjem en bortskjemt drittunge fra far, så få mor til å ta med seg far og deg på familievernkontoret. Dere tjener på et godt samarbeid alle tre, og at mor og far er nogenlunde like i oppdragelse..

Anonymkode: bff45...f7b

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet
56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor snakket dere ikke om dette FØR dere ble samboere, og FØR dere fikk felles barn??? Når du valgte å gå inn i forholdet uten å sette betingelser angående felles oppdragelse så har du akseptert situasjonen slik den er. 

Og joda, dere kan dra bort. Ta med ungen og sov noen netter hos familie eller venner. Men egentlig må jeg innrømme jeg ikke klarer å føle sympati med de som går inn i sånne forhold, og setter seg så fast med felles bosted og felles barn, for så å klage over situasjonen i ettertid. 

Anonymkode: 6fc8c...90d

Hva vet du om at de ikke har snakket sammen FØR de fikk barn og ble samboer? Ikke alltid ting blir som man har tenkt og blitt enige om vet du. Dette var en idiotisk kommentar fra deg.

Anonymkode: 3e4e3...c33

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet
Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Hva vet du om at de ikke har snakket sammen FØR de fikk barn og ble samboer? Ikke alltid ting blir som man har tenkt og blitt enige om vet du. Dette var en idiotisk kommentar fra deg.

Anonymkode: 3e4e3...c33

Hehe, jo, hvis man har klare regler før man kommer inn som stemor så blir det ikke noe problem. Når far sier at stemor ikke får sette noen grenser for hans sønn, så er det en dealbreaker FØR man flytter sammen og får flere barn. Her kan TS bare takke seg selv for at hun har satt seg i denne situasjonen.

Anonymkode: 6fc8c...90d

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg forstår ikke at du orker. Men selvfølgelig, jeg skal ikke råde deg til å gå ifra mannen, det er ikke råd angående forholdet du spør om. Kan si såpass at jeg selv har vært i et forhold med en mann som hadde barn fra før, han sydde puter oppunder armene på jenta og han satte aldri grenser, ville ikke høre på meg heller når jeg kom med råd og jeg fikk ikke blande meg i oppdragelsen. Noen ganger spurte han om mine synspunkt og meninger men de ble aldri tatt hensyn til, så forstår ikke hvorfor han spurte. Greit, det er hans unge, men vi bor sammen og da må jeg forholde meg til barnet jeg også. Jeg måtte til slutt gå etter å ha prøvd i et par år, det fungerte rett og slett ikke. Han ville aldri høre på meg, overhodet ikke åpen for endringer, jeg gjorde alt jeg kunne men nei. Har bestemt meg for at jeg aldri skal gå inn i et forhold med noen som har barn fra tidligere igjen. :P 

Vet ikke hva jeg skal si, du burde vell egentlig bare ta det opp med han, igjen. Si det som det er, hva du tenker og føler angående hele situasjonen. Nå har jeg skrevet alt dette, scrollet opp igjen og leste at dere har et felles barn... Aner ikke hva du skal gjøre, men dere må snakke sammen, enkelt og greit. 

Anonymkode: 8bd81...0d5

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har et felles barn. En ettåring. Jeg kan ikke bare dra.

Anonymkode: 3f58d...98e

Hvorfor kan du ikke dra bort en kveld? Far klarer da en seksåring og ettåring.......

Anonymkode: 1a14f...2a5

AnonymBruker
Skrevet
10 timer siden, Petra76 skrev:

For det første har du som et menneske "rett" til å sette grenser rundt deg selv. Om far ikke ønsker at du skal bidra som oppdrager kan du likevel sette grenser, f.eks. si "dette du gjør mot meg nå er ikke greit for meg". (Gjelder forøvrig fremmede unger også, eks noen som kjører på deg i butikken med handlevogn.) 

For det andre lurer jeg på om de to foreldrene praktiserer samme barneoppdragelse. Kanskje du kunne ta en prat med mor?

Jeg kjenner en bonusfar som fortsatte å ta ansvar for bonussønnen etter samlivsbrudd. Selv om han bodde langt unna hadde han gutten så mye som mulig. Etter ei uke hos pappa var gutten som ny, fordi han hadde en trygg, forutsigbar forelder som satte grenser, noe moren ikke var. 

Kan det være det samme her, at mor må "omstille" gutten hver gang han har vært hos far, få ham på rett kjøl igjen?

Hva du ENN gjør. IKKE GJØR DETTE!!!!

Det der er galskap.....

Anonymkode: ff926...dec

Skrevet
40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva du ENN gjør. IKKE GJØR DETTE!!!!

Det der er galskap.....

Anonymkode: ff926...dec

Ro deg ned... hun har jo litt kontakt med mor, uten at det er problematisk.

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet

Jeg tenker at han er jo bare 6 år. 

Anonymkode: 39083...a4a

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
10 minutter siden, Tvist skrev:

Ro deg ned... hun har jo litt kontakt med mor, uten at det er problematisk.

Jeg er helt rolig, ellers takk.

Fars samboer har ingenting å snakke med mor om her. Hun må snakke med sin egen mann..

"Hei, mor. Jeg lurte på om vi kunne snakke litt om oppdragelsen deres?"....Klinger dårlig! Å snike det inn i en samtale klinger enda verre.

Anonymkode: ff926...dec

Gjest AryaKillie
Skrevet

Enda en tråd som understreker at 50/50 deling er noe dritt å utsette barn for.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...