Traumer, ptsd og barn. Hvordan fungere med jævlige flashbacks?

[AnonymBruker]

Har tidligere overgrep totalt på hjernen for tiden. De flashbacksene som kommer, setter seg sånn på netthinnen. Det plager meg så utrolig. Blir helt satt ut og faller nedover. Jeg føler meg på vei inn i dissosiasjon halve dagen, og på meg så gjør det at jeg føler meg svimmel og ikke helt "med". Skummelt om jeg plutselig faktisk detter helt ut, for da har jeg ikke kontroll mer. 

Å gå i behandling er ikke noe å foreslå, for alt det gjør er å rippe opp og strø salt i sårene.

Jeg har et barn på 3.5 år og er redd for å bli skikkelig dårlig. Jeg tror på én måte ikke at jeg kommer til å bli det, for jeg er så obs på det. Men jeg kjenner veldig på redselen. Og selv om jeg ikke er suicidal overhode, så popper tankene om å bare dø opp. For å slippe. Samme med tankene om selvskading. Er ikke der at jeg kommer til å gjøre det, men har det virkelig vondt nå og vil bare ha det bedre. Skremmer meg at jeg bare får lyst å slippe alt også....

 

Noen som vet hvordan det er og som har noen tips til å få meg selv tilbake til normalen igjen? Jeg må funke...

Anonymkode: f992f...43e

[BlendaSensitive]

Å fortrenge det hjelper ikke. Jeg forstår at du ønsker dette, men la oss si det slik: Du har forsøkt å fortenge dette, men hittils har det ikke fungert så bra? Og det å få barn, nytt liv å ta ansvar for, kan føre til at tidligere traumer dukker opp igjen. Både for deg selv og for ditt barn, søk hjelp!

 

Jeg synes du skal gå til din fastlege og be om henvisning til DSP eller annen hjelpeinstans.

 

Å få hjelp er IKKE farlig! Å undertrykke og igonerer gjør deg der i mot sliten, redd, og nye flashback, etc.

Her finnes telefon nummer til ulike hjelpetelefoner: http://psykiskhelse.no/hjelpetelefoner-og-nettsteder

 

Her står det om akutthjelp og hva fastlegen kan hjelpe med: http://psykiskhelse.no/trenger-du-hjelp

 

Endret 11. mars 2016 av BlendaSensitive

[Sugerøret]

Du trenger hjelp av psykolog. Det finnes behanding for PSTD. Helt jævlig med flashbacks

Du fikk mange tips av blenda .Følg dem og hjelp deg selv

[AnonymBruker]

Jeg var som deg, men hadde ikke diagnosen ptsd, men det var nok det jeg hadde. Jeg prøvde i mange år å rømme fra følelsene mine. Skoleflink, jobb, mann og barn. Så begynte jeg å huske mer og jeg rømte mer. En dag sa det stopp og jeg fikk et sammenbrudd. Siden jeg var alene med barnet så skjønte jeg at jeg måtte prøve å roe meg. Løsningen ble å hive innpå med piller og alkohol. Endte på sykehuset og pumping. Fortiden innhentet meg. 

I dag er jeg helt fri fra de vonde følelsene omkring overgrepene. Jeg kan tenkte på de og fortsatt ha ro i meg. Jeg gikk veldig mange år hos psykolog. Jeg klarte ikke å sette ord på overgrepene før etter flere år hos psykolog. Overgrepene var min skam for jeg hadde jo gått frivillig inn i de. Siste rest av dårlige følelser omkring dette tok tankefeltterapien fra meg . I dag går det helt fint å huske og å fortelle. 

Du kan ikke rømme fra det. En eller annen dag går du på en skikkelig smell. Det er like godt å innse at du må ta tak i det nå. Heller nå enn senere. Dine følelser blir nemlig ikke borte av seg selv. Følelsene påvirker handlingsmønsteret ditt og hvordan du ser på deg selv. De påvirker valgene du tar og hvordan du er ovenfor barna dine. De påvirker hele deg og hele ditt liv. 

Anonymkode: 19d3c...455

[AnonymBruker]

Du må få hjelp, og ja i starten kan det være tøft og vanskelig å få hjelp. Men med tiden så vil det bli bedre.

Ble grovt seksuelt misbrukt i flere år som barn. Prøvde å fortrenge det, og løpe fra det jeg og. Men gikk og på en smell. Så jeg fikk hjelp. Og i dag er det så mye bedre. Det er faktisk dager hvor jeg ikke tenker en eneste gang på misbruket. Og jeg har så og si aldri flash backs lenger. Var hos tannlegen for noen uker siden, og tannlegen gjorde noe som førte til at jeg brakk meg, og da kom både panikkangsten og flashback. Men jeg klarte å hente meg inn med en gang, og la det fra meg, og tannlegen fikk fullføre uten noen flere problemer. Så nå har jeg verktøy til å takle hendelser.

Anonymkode: 44dcd...a75

[AnonymBruker]

7 timer siden, BlendaSensitive skrev:

Å fortrenge det hjelper ikke. Jeg forstår at du ønsker dette, men la oss si det slik: Du har forsøkt å fortenge dette, men hittils har det ikke fungert så bra? Og det å få barn, nytt liv å ta ansvar for, kan føre til at tidligere traumer dukker opp igjen. Både for deg selv og for ditt barn, søk hjelp!

 

Jeg synes du skal gå til din fastlege og be om henvisning til DSP eller annen hjelpeinstans.

 

Å få hjelp er IKKE farlig! Å undertrykke og igonerer gjør deg der i mot sliten, redd, og nye flashback, etc.

Her finnes telefon nummer til ulike hjelpetelefoner: http://psykiskhelse.no/hjelpetelefoner-og-nettsteder

 

Her står det om akutthjelp og hva fastlegen kan hjelpe med: http://psykiskhelse.no/trenger-du-hjelp

 

 

6 timer siden, Kårky skrev:

Du trenger hjelp av psykolog. Det finnes behanding for PSTD. Helt jævlig med flashbacks

Du fikk mange tips av blenda .Følg dem og hjelp deg selv

 

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du må få hjelp, og ja i starten kan det være tøft og vanskelig å få hjelp. Men med tiden så vil det bli bedre.

Ble grovt seksuelt misbrukt i flere år som barn. Prøvde å fortrenge det, og løpe fra det jeg og. Men gikk og på en smell. Så jeg fikk hjelp. Og i dag er det så mye bedre. Det er faktisk dager hvor jeg ikke tenker en eneste gang på misbruket. Og jeg har så og si aldri flash backs lenger. Var hos tannlegen for noen uker siden, og tannlegen gjorde noe som førte til at jeg brakk meg, og da kom både panikkangsten og flashback. Men jeg klarte å hente meg inn med en gang, og la det fra meg, og tannlegen fikk fullføre uten noen flere problemer. Så nå har jeg verktøy til å takle hendelser.

Anonymkode: 44dcd...a75

 

TS her. Kan ikke gå til psykolog/behandling. Terapeuten mente det ikke var forsvarlig fordi jeg blir totalt bortevekke (lenge lenge) etter behandling (dissosiering), og det lar seg bare ikke kombinere med mammarollen. (Har hatt barnevakt da, altså. Så barnet mitt har aldri sett meg dårlig. Men kveldene når barnet er lagt er fæle.)

Gått i terapi i x antall år og det har aldri gjort noe bra for meg.

 

Men "godt" å lese at andre vet åssen det er. 

Har dere noen konkrete tips til hva som har hjulpet og som kan hjelpe? Siden behandling ikke er aktuelt, tenker jeg.

Anonymkode: f992f...43e

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du må få hjelp, og ja i starten kan det være tøft og vanskelig å få hjelp. Men med tiden så vil det bli bedre.

Ble grovt seksuelt misbrukt i flere år som barn. Prøvde å fortrenge det, og løpe fra det jeg og. Men gikk og på en smell. Så jeg fikk hjelp. Og i dag er det så mye bedre. Det er faktisk dager hvor jeg ikke tenker en eneste gang på misbruket. Og jeg har så og si aldri flash backs lenger. Var hos tannlegen for noen uker siden, og tannlegen gjorde noe som førte til at jeg brakk meg, og da kom både panikkangsten og flashback. Men jeg klarte å hente meg inn med en gang, og la det fra meg, og tannlegen fikk fullføre uten noen flere problemer. Så nå har jeg verktøy til å takle hendelser.

Anonymkode: 44dcd...a75

TS her.

Bra at du har blitt bedre

Var hos tannlegen for litt siden, og det var med på å tippe alt feil vei for meg. Hver dag har vært dritt siden. 

Kan du si noe  mere om hva spesifikt som har hjulpet deg? (Siden jeg ikke kan gå i behandling akkurat nå)

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var som deg, men hadde ikke diagnosen ptsd, men det var nok det jeg hadde. Jeg prøvde i mange år å rømme fra følelsene mine. Skoleflink, jobb, mann og barn. Så begynte jeg å huske mer og jeg rømte mer. En dag sa det stopp og jeg fikk et sammenbrudd. Siden jeg var alene med barnet så skjønte jeg at jeg måtte prøve å roe meg. Løsningen ble å hive innpå med piller og alkohol. Endte på sykehuset og pumping. Fortiden innhentet meg. 

I dag er jeg helt fri fra de vonde følelsene omkring overgrepene. Jeg kan tenkte på de og fortsatt ha ro i meg. Jeg gikk veldig mange år hos psykolog. Jeg klarte ikke å sette ord på overgrepene før etter flere år hos psykolog. Overgrepene var min skam for jeg hadde jo gått frivillig inn i de. Siste rest av dårlige følelser omkring dette tok tankefeltterapien fra meg . I dag går det helt fint å huske og å fortelle. 

Du kan ikke rømme fra det. En eller annen dag går du på en skikkelig smell. Det er like godt å innse at du må ta tak i det nå. Heller nå enn senere. Dine følelser blir nemlig ikke borte av seg selv. Følelsene påvirker handlingsmønsteret ditt og hvordan du ser på deg selv. De påvirker valgene du tar og hvordan du er ovenfor barna dine. De påvirker hele deg og hele ditt liv. 

Anonymkode: 19d3c...455

Hvordan var tankefeltterapi for deg? Høres litt skummelt ut.

Jeg har tatt tak i det før jeg fikk barn. Trodde jeg var ferdig.... men å få barn gjør mye følelsesmessig med en, og det har rippet opp i mye det også. Ergelig, for trodde virkelig at det gikk bedre enn det går. Vil ikke  at noe skal gå ut over barnet mitt, men er vanskelig når jeg ikke har mulighet for å gå i behandlig fordi jeg blir så dårlig. Jeg fungerer fint nok utad, men 

Anonymkode: f992f...43e

[AnonymBruker]

Forts...:

 

...men ser selv at noe må gjøres før jeg kræsjer totalt. 

 

-ts

Anonymkode: f992f...43e

[BlendaSensitive]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Bra at du har blitt bedre

Var hos tannlegen for litt siden, og det var med på å tippe alt feil vei for meg. Hver dag har vært dritt siden. 

Kan du si noe  mere om hva spesifikt som har hjulpet deg? (Siden jeg ikke kan gå i behandling akkurat nå)

Hvordan var tankefeltterapi for deg? Høres litt skummelt ut.

Jeg har tatt tak i det før jeg fikk barn. Trodde jeg var ferdig.... men å få barn gjør mye følelsesmessig med en, og det har rippet opp i mye det også. Ergelig, for trodde virkelig at det gikk bedre enn det går. Vil ikke  at noe skal gå ut over barnet mitt, men er vanskelig når jeg ikke har mulighet for å gå i behandlig fordi jeg blir så dårlig. Jeg fungerer fint nok utad, men 

Anonymkode: f992f...43e

 

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forts...:

 

...men ser selv at noe må gjøres før jeg kræsjer totalt. 

 

-ts

Anonymkode: f992f...43e

Jeg synes det var veldig merkelig at psykologen sier det ikke er forsvarlig. Nå er jeg slett ikke psykolog, men møtt endel barn og voksne med pstd, traumer, etc i min jobb, og jeg synes du skal få en second opinion hos en annen. Begynn med fastlegen.

Var din  psykolig/behandler spesialist på traumer og pstd? Det finnes egne spesialist senter for traumebehandling, blandt annet Modum Bad (link nederst i mitt svar).

 

Det finnes jo visse teknikker man kan lære seg for å håndtere flashback, akutte angsanfall, etc. Men det er ikke vi på KG rette til å lede deg i. Og det er jo uansett som morfon mot benbrudd. Benbruddet er der, men smerten forssvinner og benet heles aldri...

 

Jeg tenker litt sånn her: Hva med å la behandlingen gå sin gang, ja så blir du vedig dårlig. Men for en stund. Og kommer ut av det som er sunnere, friskere menneske. Du skal jo tross alt leve i veldig, veldig mange år til! Og psykologen kan lære deg hvordan håndtere akutte anfall, flashback, hverdagen med situasjoner som trigger anfall.

 

Ring noen av telefonene jeg gav deg over, det er folk du kan snakke med her og nå. Ikke behandlig med råd og en støttende samtale.

 

 

Om traumer og traumebehandling. Neders om ulike spesialister på dette: http://www.psykologforeningen.no/publikum/psykologi-og-psykologhjelp/hva-er-traumer-og-traumebehandling

Om behandling av akutt angst: http://www.nettpsykiateren.no/article.asp?artID=13

Google behandling av traumer så finnes masse informasjon.

 

[AnonymBruker]

Sjekk ut boka "Tilbake til nåtid" som de bruker på Modum Bad. Der får du en veldig god oppskrift på hva du skal gjøre når du får disse flashene. Det er viktig å trene på det når du har det rimelig greit, sånn at du har det inne når traumene presser på. 

Anonymkode: 44cde...6db

[AnonymBruker]

2 timer siden, BlendaSensitive skrev:

 

Jeg synes det var veldig merkelig at psykologen sier det ikke er forsvarlig. Nå er jeg slett ikke psykolog, men møtt endel barn og voksne med pstd, traumer, etc i min jobb, og jeg synes du skal få en second opinion hos en annen. Begynn med fastlegen.

Var din  psykolig/behandler spesialist på traumer og pstd? Det finnes egne spesialist senter for traumebehandling, blandt annet Modum Bad (link nederst i mitt svar).

 

Det finnes jo visse teknikker man kan lære seg for å håndtere flashback, akutte angsanfall, etc. Men det er ikke vi på KG rette til å lede deg i. Og det er jo uansett som morfon mot benbrudd. Benbruddet er der, men smerten forssvinner og benet heles aldri...

 

Jeg tenker litt sånn her: Hva med å la behandlingen gå sin gang, ja så blir du vedig dårlig. Men for en stund. Og kommer ut av det som er sunnere, friskere menneske. Du skal jo tross alt leve i veldig, veldig mange år til! Og psykologen kan lære deg hvordan håndtere akutte anfall, flashback, hverdagen med situasjoner som trigger anfall.

 

Ring noen av telefonene jeg gav deg over, det er folk du kan snakke med her og nå. Ikke behandlig med råd og en støttende samtale.

 

 

Om traumer og traumebehandling. Neders om ulike spesialister på dette: http://www.psykologforeningen.no/publikum/psykologi-og-psykologhjelp/hva-er-traumer-og-traumebehandling

Om behandling av akutt angst: http://www.nettpsykiateren.no/article.asp?artID=13

Google behandling av traumer så finnes masse informasjon.

 

 

Virker som om noen er overbevist over at behandling er alfa og omega og det eneste riktige for alle til enhver tid. Har som sagt vært i behandling før (lenge. Det gjorde meg dårligere  og dårligere) , og jeg har ikke en livssituasjon som tilsvarer at jeg kan bli så dårlig. Det er ikke "bare" å gå i behandling. Den direkte konsekvensen er at jeg regelrett er nødt til å si fra meg omsorgen for barnet mitt fordi jeg blir for dårlig. Jeg vil ikke det, kan ikke det, det er ingen overdrivelse jeg kommer med (eller krisemaksimering av ytterste konsekvens, da dette vil være den mildeste første konsekvensen, ikke den ytterste konsekvensen overhode) og jeg tuller ikke når jeg skriver at behandling i realiteten ikke er et alternativ. Jeg ønsker det ikke. Men jeg vil  bli bedre. Bare ikke via den metoden. For den er utelukket. Er derfor jeg i hi skrev at behandling var utelukket. Det er ikke noe jeg unngår fordi jeg ikke vet bedre eller "bare" ikke vil ha et dårlig halvår/år/tiår(/liv). Hele barndommen var full av misbruk, og hele mitt voksenliv før graviditeten har vært full av mislykket behandling. Jeg vil ha det bra, men må tenke utenfor den stakkarslige boksen som behandling ligger i.

 

-TS

Anonymkode: f992f...43e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sjekk ut boka "Tilbake til nåtid" som de bruker på Modum Bad. Der får du en veldig god oppskrift på hva du skal gjøre når du får disse flashene. Det er viktig å trene på det når du har det rimelig greit, sånn at du har det inne når traumene presser på. 

Anonymkode: 44cde...6db

 

Takk!  

-ts

Anonymkode: f992f...43e

[AnonymBruker]

Men så lenge du er sånn som du er nå, risikerer du ikke at de flashbackene kommer når du er ute på butikken med barnet for eks? At det skjer noe som gjør at du forsvinner?

Jeg tror på lang sikt er det bedre for barnet ditt at du blir bedre eller frisk, selv om det betyr at du må gi opp barnet. Nå vet jeg ikke hvilke ordninger som fins, kanskje det går an å ha avlastningshjem noen dager i uken, kanskje det er mulig å gi slipp på barnet helt.

Men selv om det er kjempetrist og tøft, så hadde jeg nok tatt på meg den smerten for å bli bedre slik at jeg også ville være en bedre og mer stabil mor for min barn. Hva om du fortsetter å gå slik du gjør nå, og en dag tar du selvmord fordi du er ute av det. Kanskje barnet til og med er i huset.

Traumene må bearbeides, og jeg tror det er vanskelig å gå gjennom den prosessen uten å bli verre før man blir bedre. Mitt inntrykk er at de aller fleste blir mye dårligere før de klarer å komme gjennom og bli bedre/ frisk på den andre siden. Men den store påkjenningen er verdt det når man kommer ut på den andre siden fri for problemene og klar til å starte livet. Har selv vært gjennom en lignende prosess.

 

Anonymkode: 18320...7af

[AnonymBruker]

Hvilken type dissosiativ lidelse har du? Mister du tid? 

Anonymkode: 7d3d4...44f

[BlendaSensitive]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Virker som om noen er overbevist over at behandling er alfa og omega og det eneste riktige for alle til enhver tid. Har som sagt vært i behandling før (lenge. Det gjorde meg dårligere  og dårligere) , og jeg har ikke en livssituasjon som tilsvarer at jeg kan bli så dårlig. Det er ikke "bare" å gå i behandling. Den direkte konsekvensen er at jeg regelrett er nødt til å si fra meg omsorgen for barnet mitt fordi jeg blir for dårlig. Jeg vil ikke det, kan ikke det, det er ingen overdrivelse jeg kommer med (eller krisemaksimering av ytterste konsekvens, da dette vil være den mildeste første konsekvensen, ikke den ytterste konsekvensen overhode) og jeg tuller ikke når jeg skriver at behandling i realiteten ikke er et alternativ. Jeg ønsker det ikke. Men jeg vil  bli bedre. Bare ikke via den metoden. For den er utelukket. Er derfor jeg i hi skrev at behandling var utelukket. Det er ikke noe jeg unngår fordi jeg ikke vet bedre eller "bare" ikke vil ha et dårlig halvår/år/tiår(/liv). Hele barndommen var full av misbruk, og hele mitt voksenliv før graviditeten har vært full av mislykket behandling. Jeg vil ha det bra, men må tenke utenfor den stakkarslige boksen som behandling ligger i.

 

-TS

Anonymkode: f992f...43e

Jeg forstår tankegangen din. Det finnes teknikker med pusteøvelser, meditasjon, tankeøvelser, men det kan ikke vi på KG gi tips om - da hva som fungerer for den enkelte er helt individuellt.

 

Så jeg tror ikke du kan få den hjelpen du ønsker på KG. Du må fortsatt oppsøke en psykolig/behandler. Hen kan hjelpe deg med ulike teknikker. Kanskje dere kan lage en avtale om at NÅ behøver du teknikker for å klare hverdagen, men selve behandligen venter dere med? (jeg har ingen aning om behandler går med på det, men skader ikke prøve)

 

To spørsmål om du vil/kan svare:

1. Var din(e) tidligere behandlere spesialister på pstd/traumer?

2. Lærte du inten teknikker for å handtere akutte angst/panikk tilfeller, flashback, etc

 

til deg. Hvordan går det idag? Har du støtteapparat rundt deg som kan ta seg av ditt barn om du behøver avlastning?

Ha en god lørdag!

[AnonymBruker]

Har du prøvd å gå i behandling for å takle dissosieringen? Jeg tenker, hvis du sier til behandler at å snakke om ting ikke funker og heller ønsker hjelp til å takle dissosieringen og flachbacks når de dukker opp. Du har kanskje prøvd det også? Har du prøvd flere behandlere? Kanskje fremgangsmåten til den du gikk hos ikke passet for deg?

Jeg er midt oppi traumebehandling nå. Det ER helt jævlig, men jeg håper at det vil hjelpe i det lange løp fordi jeg ikke orker å gå rundt slik som du gjør nå mere. Jeg har også barn i barnehage og skolealder. De lider ikke pga sykdommen min, men vet at jeg er syk. De dagene jeg får behandling er det far som henter barna fordi jeg sliter skikkelig etterpå og er veldig fysisk utmattet.

Ønsker deg lykke til uansett. Det er ikke godt å ha det slik.

Anonymkode: f9a33...492

[AnonymBruker]

Jeg tror deg når du sier at behandling ikke er bra for deg nå. En psykolog med god kompetanse på Kronisk traumatisering og konpleks PTSD vil kunne se dette, og jobbe med stabilisering og mestring - ikke bearbeiding av fortid og formidling av hva du har opplevd. Du trenger hjelp til å håndtere hverdagen din og skape trygghet, styrke mestringsevnene dine. En psykolog kan støtte deg i dette. Det er ikke sånn at du skal bli dårligere av behandling. 

Anonymkode: 63342...fd3

[AnonymBruker]

Traumebehandling kan være så mangt i dag. Man må ikke nødvendigvis grave i fortiden for å bli bedre. Støtter ovenfor her om å gå i terapi for stabilisering, mestring og ha noen å dele hverdagsutfordringene med.

 

 til deg

Anonymkode: d2b38...59a

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men så lenge du er sånn som du er nå, risikerer du ikke at de flashbackene kommer når du er ute på butikken med barnet for eks? At det skjer noe som gjør at du forsvinner?

Jeg tror på lang sikt er det bedre for barnet ditt at du blir bedre eller frisk, selv om det betyr at du må gi opp barnet. Nå vet jeg ikke hvilke ordninger som fins, kanskje det går an å ha avlastningshjem noen dager i uken, kanskje det er mulig å gi slipp på barnet helt.

Men selv om det er kjempetrist og tøft, så hadde jeg nok tatt på meg den smerten for å bli bedre slik at jeg også ville være en bedre og mer stabil mor for min barn. Hva om du fortsetter å gå slik du gjør nå, og en dag tar du selvmord fordi du er ute av det. Kanskje barnet til og med er i huset.

Traumene må bearbeides, og jeg tror det er vanskelig å gå gjennom den prosessen uten å bli verre før man blir bedre. Mitt inntrykk er at de aller fleste blir mye dårligere før de klarer å komme gjennom og bli bedre/ frisk på den andre siden. Men den store påkjenningen er verdt det når man kommer ut på den andre siden fri for problemene og klar til å starte livet. Har selv vært gjennom en lignende prosess.

 

Anonymkode: 18320...7af

Støtter denne. Men man kan også stille spørsmålet om ts mottok rett behandling tidligere, om hun ble dårligere over en lang periode. Det betyr ikke at man skal la være å søke behandling. Samtidig må man regne med at behandling gjør vondt til tider. På lang sikt vil behandling - og dermed bedring av lidelsene - være det som gir bedring. Det vil også være det beste for barnet. Det ts beskriver, er jo at hun er på grensen til sammenbrudd allerede, og derfor er livredd for å miste kontrollen. Jeg skjønner at det er veldog vanskelig å kjenne på det når man har et lite barn, men problemene og traumene blir ikke noe mindre av å skyve dem foran seg.

Jeg har selv erfaring med en mor som aldri ville innse at hun burde søke behandling. Det klandrer jeg henne for i dag, for min oppvekst ble utrygg og ødelagt av neglekt. Jeg ville heller at hun hadde mistet omsorgen for meg en periode og så heller fokuser på egen bedring. Vårt forhold er ødelagt i dag.

Jeg håper du kan se på det å søke hjelp som en styrke, ikke en svakhet eller trussel. Det vil gangne både deg og barnet ditt at du får bearbeidet traumene og flashbacksene.

Anonymkode: 0ab85...543

[AnonymBruker]

JEg er ikke noe proff TS. JEg kan ta feil. Så hvordan skal kvinneguiden gi deg bra råd TS? Hvordan skal tilfeldige mennesker komme med rett svar? Det kan vi ikke.   

Men det med terapi handler om å ta opp det som er vondt og legge ny forståelse inn i det, sånn som jeg har forstått det. Det handler ikek bare å rippe opp, men å lage nye assiosiasjoner med det vanskelige minnene.

Jeg forstår at du ikke vil gi fra deg omsorgen for barnet, og jeg forstår at du er redd for å kollapse fullstending. Men det at barnet ditt havner i den situasjonen hvor hun er under omsorg av noen andre er ikke absolutt krise. Barnet vil få kjærlighet og omtanke og det blir bygget opp av noen som er skikkelig flinke til det. Barnet treffer du mens du er i behandling, mens du blir stadig bedre og bedre frem til du kan ha barnet 100% igjen. Barnet er bare 3 år. Det er lettere å begynne nå enn når barnet er i skolealder og vil huske mer.

 

Anonymkode: 2bfc6...862