Har jeg ADHD?

[AnonymBruker]

Warning! Langt innlegg:

 

Jeg lurte på om noen kan kjenne seg igjen i det jeg beskriver under. Jeg mistenker at jeg muligens har udiagnostisert ADHD eller noe sånt. Har et søsken som har det. Jeg merker det spesielt i voksen alder da jeg nå omgir meg med roligere folk. Føler disse "faktene" mine i ungdoms og ung voksen alder ble skjult av det mange ville kalle en utadvendt og sprudlende personlighet. Er jente i midten av 30 årene og har de to siste årene fått kommentarer fra folk om at jeg er veldig "på" og en som sa rett ut at han trodde jeg hadde ADHD. Jeg føler jeg er litt slitsom for enkelte mennesker og har lært å dempe meg på grunn av dette. 

 

Eksempler:

- jeg kan begynne å lese en bok en dag men greier ikke å gjøre ferdig (per dags dato har jeg ca. 15-16 bøker jeg har begynt å lese på men ikke klarer å fullføre og som jeg har lyst til å fullføre men finner ikke roen til å gjøre det) ofte må jeg lese en setning flere ganger fordi hjernen har zonet ut og jeg har rett og slett ikke fått med meg hva som sto der

- jeg har sykt masse tanker og spørsmål som surrer i hodet når jeg er på jobb, det er nesten litt hemmende og jeg må til tider ta pauser for og skrive ned tankene mine slik at jeg får arbeidsro etterpå (dette er spesielt på morgenen at hjernen er overaktiv og ofte fører disse ideene til impuls kjøp på nettet senere på dagen)

- jeg sliter i møter med at tankene vandrer og jeg klarer ikke å konsentrere meg skikkelig om hva som blir sagt. Jeg må nesten nistirre på personen som snakker for å ikke miste fokus.

- jeg er flink til å ordlegge meg skriftlig men jeg er elendig på å formulere meg muntlig og når jeg hører meg selv fremstår jeg som kunnskapsfattige selv om jeg ikke er det.

Jeg greier ikke å bygge opp en setning og tenke fremover mens jeg snakker, jeg begynner bare å miste tråden også glir det ut i en svak avslutning. Merker at jeg ikke blir tatt helt seriøst pga dette.

- jeg har dårlig impuls kontroll og har slitt med overdrevent pengebruk og det å forholde seg til rutiner og hverdagen

- jeg kjeder meg lett i kjæresteforhold og har et stort behov for at det skjer noe "hele tiden", noe som sliter på relasjonen 

- samtidig har jeg stort søvnbehov og liker tid alene for meg selv i stillhet. Men selv da klarer jeg ikke å ha det helt stille - enten står TV på eller så hører jeg musikk MENS jeg driver på ned noe annet

- jeg er mye sliten og syns det kan være slitsomt å være ute en hel kveld blant folk

- mange oppfatter meg som rolig og balansert, men det er en godt innøvd fasade. Inni hodet mitt svirrer det NON-stop og jeg gir meg selv hodepine. 

- jeg er ekstremt rastløs innvendig, har et sug i magen fordi jeg føler jeg konstant går glipp av noe.

 

Jeg stiller mye spørsmål med hvor jeg er i livet og om dette er det jeg vil osv. Klarer ikke å bestemme meg for om jeg vil endre på noe og generelt sett bare kverner de samme tankene opp og opp igjen. 

Problemet er jo meg - ikke jobb, kjæreste, hus, penger osv... 

 

Håper noen kan hjelpe, hva feiler det meg?

Anonymkode: fd7c8...90b

[AnonymBruker]

Du skjønner at du må til lege for å få svar på spørsmålet ditt, ikke sant? Det er ingen på forumet her som kan si at du har ADHD eller ikke. 

Du har funnet masse symptomer, men en lege må jo utrede deg. 

Anonymkode: a8f92...2c5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skjønner at du må til lege for å få svar på spørsmålet ditt, ikke sant? Det er ingen på forumet her som kan si at du har ADHD eller ikke. 

Du har funnet masse symptomer, men en lege må jo utrede deg. 

Anonymkode: a8f92...2c5

Såpass skjønner jeg. Dette var mer for å høre om det er andre som kan kjenne seg igjen i det jeg beskriver her. Er ikke dum, skal så klart gå til lege for å få en skikkelig utredning. 

Anonymkode: fd7c8...90b

[PaprikaErGodt]

Hei!
Alle punktene du nevner er veldig typiske ADHD-symptomer. Jeg kjenner meg igjen i absolutt alle, og jeg fikk diagnosen i november, går på medisiner og jeg føler meg normal nå. Helt ufattelig deilig - samtidig som jeg ikke har mistet meg selv heller, mange er redd for det! Ta kontakt med fastlegen din og be om henvisning til psykiater som kan utrede deg. Det tar vanligvis veldig lang tid desverre, gjerne flere måneder, så det er kanskje en tanke å gjøre det privat...selv om det koster en del! Jeg fikk utredning og diagnose i løpet av to uker hos DPS på sykehuset, siden det hastet veldig pga min psykiske helse ble helt ødelagt etter å ha hatt det så rotete i hodet i så mange år.
Lykke til!!

[Anonyme Jan]

Hei,

Det er første gang jeg i det hele tatt leser om ADHD her inne. Eller ADD som det gjerne heter, da Hyper har en tendens til å forsvinne hos voksne.

Det du skriver er omtrent det samme jeg kunne ha skrevet selv.

Jeg gikk lenge rundt uten å få hjelp. Vurderte å ta en sjekk hos psykolog for noen år siden, men tenkte at dette går seg til.

Det gjorde det ikke.

Har nå blitt utredet og begynt på medisin.

Vil anbefale deg å få deg en utredelse så fort som mulig.

Om du gjør dette via det offentlige ,kan det gå lang tid 3-4 mnd før du får gjort dette.

Jeg ga opp til slutt å fikk det gjort privat.

Ser jeg nesten skriver det samme som ble skrevet over her. Men gjør det så fort så mulig så vil du takke deg selv i ettertid:)

Lykke til!

[AnonymBruker]

Bortsett fra 2-3 punkt, så kjenner jeg meg igjen i alt. Men jeg har asperger

Anonymkode: 50338...0a5

[AnonymBruker]

Jeg er på din alder og under utredning for ADHD/ADD nå. Kjenner meg igjen i alle punktene dine, spesielt det med å ha problemer med å fullføre ting, pengebruk og det å måtte ha flere ting å gjøre på en gang. I skrivende stund ser jeg på en serie på Netflix samtidig som jeg skriver på KG/Facebook  Å gjøre bare en av tingene gjør at jeg mister fullstendig fokus.

Jeg er også fryktelig rastløs innvendig og hodet mitt er et kaos av tanker. For folk utenfra fremstår jeg som helt rolig, men dette er godt innøvd. Jeg har også et voldsomt temperament og kan gå i lufta for ingenting. Heldigvis har jeg blitt mye bedre til å kontrollere dette og ikke minst blitt bedre til å velge mine kamper med omhu. Tidligere kunne jeg ikke la NOE passere.

Når jeg var liten derimot var jeg et "mønsterbarn". Flink på skolen og rolig i timene. Psykologen som utreder meg sa at man ikke nødvendigvis må være "høyt og lavt" som barn for å få diagnosen, selv om dette kanskje er mest vanlig. Jeg har mest sannsynlig vært veldig heldig og har hatt foreldre og lærere som har klart å holde fokuset mitt og som har gitt meg akkurat nok stimuli til å fungere i en skolesituasjon. Alt raknet for min del når jeg begynte å VGS og møtte en helt annen type lærere.

Ta kontakt med legen din og spør om utredning. Dette er ikke gjort på en dag, så greit å komme i gang med prosessen så raskt som mulig. Min henvisning ble også avvist flere ganger siden jeg ikke var et typisk "adhd-barn". Jeg scorer høyt på alle testene som ungdom/voksen men pga barndommen så har de holdt igjen. Lykke til

Anonymkode: e72e9...a1d

[Chestnut]

Bortsett fra det punktet om å bli sliten av å være rundt folk, stemmer alt du sier på en prikk med min samboer som har ADHD. Han er også veldig intens og "på" og selv om han er veldig flink sosialt, avbryter han mye og tar veldig stor plass. ADHD er jo også arvelig, og du sier at du har et søsken som har det. Om du føler problemene begrenser deg i hverdagen er det helt sikkert verdt en utredning, da vil jeg anbefale å komme i gang med prosessen så fort som mulig. Min samboer fikk et "nytt" liv etter å ha begynt på medisiner, det reddet også forholdet vårt.  

[AnonymBruker]

tS:Tusen takk for svar alle sammen! Det var veldig godt å føle seg litt mindre alene i dette  

jeg har bestemt meg for å betale for privat utredning. Har tenkt lenge på dette med utredningen, jeg har jo tross alt klart å finne en måte å takle livet på og har kommet meg til et sted jeg mener selv er bra (med tanke på jobb og forhold). Poenget mitt er at jeg har lært å takle ting jeg har slitt med, med bruk av en del selvhjelps bøker (! Corny I Know!)og ved å prate med folk jeg stoler på. Jeg har dessverre mistet noen relasjoner underveis, et par som tydeligvis ikke var ekte venner men også noen som jeg føler jeg behandlet urettferdig.

 Det som vil hjelpe meg personlig ved å få stilt en offisiell diagnose er at jeg er mer forberedt dersom jeg får barn og de arver dette og det vil hjelpe meg til å akseptere hvorfor noen relasjoner jeg har hatt har gått rett til helvete og hvorfor jeg har mistet noen venner underveis. Misforstå meg rett, det vil aldri unnskylde ting jeg har gjort eller sagt som har bidratt til at noen har trukket seg unna, men da får jeg i det minste en forklaring på hvorfor jeg har vært "annerledes" og hatt dårligere impuls kontroll på reaksjoner enn andre. Da vet jeg konkret hva jeg må jobbe med videre for å endre meg selv og gjøre det bedre i denne delen av livet mitt. 

Oppleverr dere diagnosen som stigmatiserende eller som frigjørende?

 

Anonymkode: fd7c8...90b