Er jeg for gammel?

[Gjest Anonymous]

Jeg blir 39 år om 3 månder og må innrømme at tanken om det barn ofte er i tankene om dagen.

Har et deilig liv sammen med sambo, vi har vært sammen i 8 år.

Fra før har han en sønn på 12 som er hos oss annenhver helg og i ferier, men jeg har en datter som bor hos oss og er 17 år.

Vi har snakket om barn litt frem og tilbake opp gjennom årene, men valgt å ikke gjøre alvor av det.

Er det for sent nå synes dere?

Er det noen som har erfaring fra lignende situasjoner?

Takknemlig for svar :-)

[Nabodama]

Jeg er vel i noenlunde samme situasjon som deg.

Har barn som er like gamle som deres, men mannen min har ikke barn fra før.

Han ønsker ikke barn selv, og jeg synes det holder med dem jeg har.

Synes ikke dere er for gamle, hvis et barn til er det dere virkelig ønsker.

For vår del, opplever vi friheten til i større grad å gjøre det vi har lyst til, men som begrenset seg tidligere.

Å få barn nå vil bety å begynne på nytt igjen, det vil bety å ha det kjøret om morgenen, henting og bringing, enda mange år med barnehage og skole, og dessuten tenåring når jeg er femti.

Det vil jeg ikke, for jeg vil gjøre andre ting i årene som kommer. Mannen min er heldigvis veldig enig!

For gamle er dere ikke, men tenk over hvordan dere vil ha det i livet deres de neste 18-20 årene, og ta det valget som er riktig for dere.

Lykke til.

[Gjest Trådstarter]

Takk for svar. Kjempegreit å høre andres refleksjoner om dette. Og akkurat de tingene du nevner er nok det som har gjort at vi har valgt å ikke få barn frem til nå.

Men nå når jeg nærmer meg 40 er det så definitivt liksom. Skremmende synes jeg, og jeg er redd for å angre senere.

Og så tenker jeg på datteren min som ikke har søsken, selv om det vil bli stor aldersforskjell vil de tross alt være der for hverandre når vi ikke er der lenger.

Hmm ikke lett.....

[Gjest Anonymous]

Du er da alt for gammel for å få barn. For det første tenk hvor stor sjangse det er for at du får barn med skader, for det andre tenk på det stakkars barnet som får sååå gamle foreldre.

Nei...usssjj...slå fra deg den tanken.

[Gjest Eir]

Sjangsen for å få barn med skader er vel størst dersom man får sin første i såpass voksen alder? Og en viss risiko for skader er det uansett, når man velger å få barn. Det er heller ikke automatisk "synd på" et barn med gamle foreldre, bare dersom de ikke har noen forståelse for å oppdra barnet i tråd med tiden det vokser opp i. Kjenner flere som har foreldre om fikk dem da de var mellom 35 og 55, og ingen av dem føler at de har manglet noe eller at det er synd på dem.

[Nabodama]

Du er da alt for gammel for å få barn. For det første tenk hvor stor sjangse det er for at du får barn med skader, for det andre tenk på det stakkars barnet som får sååå gamle foreldre.

Nei...usssjj...slå fra deg den tanken.

:o

Hvilken verden er det du lever i?

Det er da mange som får barn når de nærmer seg 40!

Og de barna får det som oftest veldig bra!!

Til trådstarter...

Ja, jeg har også tenkt at nå begynner det å bli definitivt!

Men det må det jo bli en gang

Jeg er egentlig ikke redd for å angre senere, for det tror jeg ikke jeg gjør. Når jeg kjenner godt etter i meg selv, er jeg nok ferdig med epoken "småbarn".

Og i tillegg er jeg omgitt av småbarnsmødre i min egen alder, som ventet med barn, og jeg får høre endel om netter med lite søvn, hvor tidlig man må stå opp, hvor godt det er å komme seg litt hjemmefra og bare la mannen overta alt for en liten stund.

Da kjenner jeg hvor lite lyst jeg har til å gå inn i den situasjonen igjen. Det virker veldig preventivt, for å si det sånn.

Likevel hender det jeg tenker, at det hadde nå vært kos med en liten en.......men det varer ikke lenge, og det er sjelden.

Venter heller til barnebarna kommer, selv om det blir en stund til.

Hva synes datteren din selv? Har hun lyst på søsken?

Og sønnen hans, vil hun ikke ha et "søskenfellesskap" med ham senere?

Kan hende det oppveier også.

[Hedda84]

Blir i fra en litt annen synsvinkling.

Jeg er 20 år og venter min første unge selv. Har der i mot en far som har fått to unger med en ny dame. Så jeg har en bror som begynte i 1 klassen og en lillesøster som er litt over året. Jeg kjenner ikke at jeg har stor søskenkontakt med de. Vi kan ikke prate om de samme interessene eller noe. Kanskje dette blir bedre om noen år? Det vet jeg ikke.

Reaksjonen min første gangen var, pappa er alt for gammel til å bli pappa igjen, syns jeg. Å nå håper jeg bare de er ferdig med unge kjører, vil ikke ha en bror eller søster på samme alder som ungene mine.

Vet ikke om du fikk noe ut av dette. Er bare tankene mine som er klodret ned en tidlig morgen, før jeg skal på jobb. :oops:

[Gjest allium]

Jeg synes slett ikke du er for gammel. Det kan jeg ikke gjøre, for jeg var 38 selv da jeg fikk den yngste. Jeg er en mye bedre mor for henne enn jeg var for eldstemann som ble født 10 år tidligere.

Men det du skal være forberedt på, er at sjansen din for å bli gravid i det hele tatt er liten. En 38-åring har under 50% sjanse for å bli gravid i løpet av ett år.

Så vil du prøve, har du ingen tid å miste.

[Polly Ester]

Jeg syns ikke du er for gammel. Jeg syns det er et gammeldags syn at gamle foreldre er flaut for barna. Det kommer helt an på oppvekst og miljø, tror jeg.

Samboeren min er snaut 45 når han blir pappa til våren, og han også har lurt litt på om han er litt gammel, men har slått seg til ro med at han har masse mer tid og mer tålmodighet med barn nå enn da han fikk sin første for 13 år siden. Den gangen var det mas og jag i karrieren, men nå har han en stabil jobb og stabil økonomi, og han trenger ikke bevise noe overfor verken seg selv eller sjefen, så han er mer avslappet på jobb enn han var i yngre år.

Tror det er bra for barn å vokse opp hos voksne foreldre som er ferdig med å finne seg selv, jeg...

[Gjest Anonymous]

Forstår at du kjenner på kroppen at å nærmer det seg "deadline". Jeg er heldig å har satt to flotte barn til verden og er stemor til ei. Jeg tenker at med den 4 så er det ingen selvfølge at alt går bra..Jeg vil kose meg med de jeg har, og ser frem til å bli bestemor, og kose meg med barnebarn. Overskuddet vil nok ikke være det samme om jeg noen år i forkant ville hatt barn i småbarsalderen... iom at du hadde et barn på 17 fra før... blir du nok bestemor i løpet av 8-10 årsperiode... Og da kan du boble av energi!!!! ;-)

[Angelica]

Jeg synes ikke du er for gammel. Du merker selv om du har helse til det og orker et lite småbarn til. Synes det begynner å bli sent når man er over 45, men det er jo veldig individuelt.

[Gjest Gjesta]

Jeg syns overhode ikke det er for sent for deg - hvis dere virkelig ønsker et barn til, så sett i gang!

K

[Gjest gjest1]

For sent og for sent. La oss si at du blir gravid ved første forsøk - noe du ikke skal regne med i din alder. Så har du en baby når du er førti. Når denne ungen kommer i sin verste periode midt i puberteten, er du midt i femtiårene. Orker du det?

Og om det tar deg et par år å bli gravid så nærmer du deg faktisk seksti når hun når den alderen....?

Jeg er førtiseks nu straks, og min yngste er seksten. Hun er en snill unge, men har satt meg på diverse prøvelser - du kan lese litt om henne i dagboken min - og jeg vet med meg selv at hadde jeg vært ti år eldre, så hadde jeg rett og slett ikke orket den kampen.

[Gjest lilletroll]

Om dere vil, så bestem dere fort, og sett i gang umiddelbart. For gamle er dere ikke, men det er jo ikke så lenge før.

Tenk så dumt det er å angre veldig om tre år eller noe at dere ikke tok sjansen....

[linda^]

Heia.

Hvis du ønsker barn, og er villig til å bruke de neste 18 årene på det, så kom igjen!

Barn trenger kjærlighet og oppmerksomhet. Jeg vil også si at dere kanskje har en fordel med tanke på alderen deres. Dere har erfaringer vi unge ikke har, og har kanskje en mer stabil økonomi en oss?

kroppen kan fint klare en graviditet i en alder av 39! Stemmer nok at en har større risiko ved førstegangs graviditet etter 35års alderen.. Men dette blir ikke første gang :-)

Hilsen Linda

[Annie]

Men nå når jeg nærmer meg 40 er det så definitivt liksom. Skremmende synes jeg, og jeg er redd for å angre senere.

Den følelsen er jeg redd for også!

[Gjest Trådstarter]

Tusen takk for alle gode svar.

Må tenke litt til, men sant som enkelste sier her at om noen år får jeg kanskje barnebarn, og vil ha masse energi til dem.

Men i går når jeg skrev dette hadde jeg hatt besøk av min søster med sambo og barn. De har en på 8 og en nydelig liten tulle på 5 månder. Som jeg fikk kose med i nesten hele går....

Hun er jo såååå nydelig..gjett om det skrangla i eggstokkene mine i går kveld.

Og så er det som sagt det at det er veldig koselig å ha søsken som jeg har, der vi kan møtes og kose oss en deilig søndag. Vi er 3 søstre og jeg synes det blir mer og mer koselig etter hvert som vi blir eldre.

[Gjest Anonymous]

Hvis dere ønsker barn, så peis på som vi sier her. Tenk på hva dere ønsker, ikke på hva andre mener.

Jeg er førti og har en datter på to. Min mor fikk barn da hun var førti, det ble tvillinger (større risiko for to jo eldre man er). Tvillinger var også det eneste jeg fryktet da jeg plutselig ble gravid med ny kjæreste. Hans mor var forøvrig 41 da han ble født.

Så i vår familie er det ingen som hever øyenbryn over "sen" graviditet, svigersøstra mi på straks førti skal forresten føde snart.

Og en venninne av meg ble storesøster i en alder av tjue. Mora hennes fikk sin siste da hun var førtiseks - helt planlagt.

Har du sett på dette forumet Modne foreldre:

http://www.dinbaby.com/forum/messagelist/1478

Lykke til, det går helt sikkert bra!

[Lala]

Du er ikke eldre enn du føler deg selv!!

Du som har barn fra før vet jo hva det dreier seg om og har absolutt den beste evnen til å vurdere dette selv. Dette er en sak mellom deg og din kjære. Dere vet selv hva dere har kapasitet til osv. Hva alle andre mener er jo ganske irrelevant.

SOm Hedda84 nevnte, så tror jeg ikke du trenger å tenke noe særlig på det at dattern din trenger søsken. De kan få god kontakt, men det er ikke en selvfølge med så stor aldersforskjell.

Lykke til, hva enn dere velger!

[Gjest Trådstarter]

Jeg vet jo at det ikke finnes noe fasitsvar på dette, og at man har veldig forskjellige meninger om dette fra person til person. Det som er riktig for den ene trenger ikke nødvendigvis være riktig for en annen. Men nettopp derfor synes jeg det er så fint å få ulike tanker om dette. Både fra de som er i samme situasjon og de som allerede har tatt et valg.

Selv om jeg er fullstendig klar over at det er min kjære og meg som må ta dette valget....