Litt lei av hjemmesituasjonen med samboer

[AnonymBruker]

Snart bodd sammen med samboer i 3 år da, med en kamerat av hans. Som ikke jobber, eller har et liv utenfor rommet. Der inne er det spill og tvtitting, og ellers lite produktivitet. Lei av at han bare eksisterer i huset her, som ikke er ute lenge, og sjeldent drar på familiebesøk. Så selv om jeg er alene hjemme så er jeg jo ikke det. Men det er bare den ene tingen. 

Samboeren min er flink, jobber hardt å står på. Veldig flink i det han driver med. Når det kommer til å ta vare på, å pleie forholdet så er det ikke sånn jeg vil ha det. Når han er hjemme fra jobb i 22 tiden, tilbringer han mye tid på tlf med artikler og ting han interesserer seg for. også blandt venner. Så det er som å snakke til en vegg. Gjentar meg selv mye og føler meg verken sett eller hørt til tider.

Ting er stort sett greit, det er hverdagen det er snakk om. Den kjedelige, ensformige hverdagen. Der jeg ofte føler at vi ikke prater sammen, at han tar seg litt tid, bare en halvtime og ga meg litt uavbrutt oppmerksomhet, det fortjener jeg. Ikke bare tvserier, youtube og tvspill til vi slukner på sofaen, og kravler inn i sengen på morgenkvisten som er en typisk gjentaker.

Siste par ukene har vært litt turbulente, noen få krangler, der han så fort reagerer med sinne. Jeg er urimlig, og jeg er en idiot som ikke skjønner noen ting. Han sier veldig umodne, urimlige ting, selvom han er tretti år og burde vite bedre. 

Familien min er en time unna, og der drar jeg som regel alene. Spør alltid når han ikke er på jobb, og får alltid nei, med noen unntak som kan telles på hendene. Det er urettferdig, for jeg engasjerer meg og kjenner hele familien hans, som bor i nærheten. Og min familie er liten, og jeg forventer ikke mye. Men når familien sier at det ikke er noe nytt at han ikke dukker opp i familiesammenkomster (som skjer veldig skjeldent) og andre ting, så sårer det følelsene mine.Og det å sitte å bortforklare noe jeg er uenig i er ikke helt min stil, så jeg sier selv at jeg er skuffet og lei av at han ikke viser interesse for familien min. 

Mangel på respekt for mine ønsker. Er vanskelig å forholde seg til, manipulerende, rotete, og lat. Men alikavel akkurat innafor så jeg ikke har så mye å si på det, siden jeg for har jeg mistet lysten til å gjøre mitt ovenfor han. Han er ikke den personen jeg kan prate uhemmet og fritt med. Som jeg kan dele mine innerste tanker med. Jeg stoler på han, og er veldig glad i han, men det ser ikke så bra ut nå. Jeg vet bare ikke helt hva jeg skal gjøre, for det er et greit forhold. Han sier alt skal bli bedre senere, etter ditt og datt. Men når ord møter handling er det ikke store forandringer som skjer. Jeg er lei av å sitte på vent. Jeg vil for tiden ikke ha barn med han, og jeg trenger privatliv. Og jeg tror vi trenger det og.

Sorry for langt innlegg. Er ikke mye venner i byen, og etter en fortid har jeg ikke særlig mange som kontakter meg, så trengte vel en utblåsning. Jeg vil gjerne høre folks meninger, og om andre har vært i liknende situasjoner og hva som ble gjort med det. 

 

 

 

Anonymkode: e0047...960

[buffyjenta]

legg dere sammen si hei nå vil jeg ha oppmerksomhet slutt å surf. kan vi bære prate litt i ti min eller noe. legg dere kanskje litt tidligere. på tide å få ut vennen kanskje? si det du føler å ha dialog. Det er viktig å få han til å forstå alvåret. 

[a l'orange]

Hvorfor er du i det hele tatt sammen med han? Hele denne delen av innlegget viser bare en mann som ikke oppfører seg godt mot deg:

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når det kommer til å ta vare på, å pleie forholdet så er det ikke sånn jeg vil ha det. Når han er hjemme fra jobb i 22 tiden, tilbringer han mye tid på tlf med artikler og ting han interesserer seg for. også blandt venner. Så det er som å snakke til en vegg. Gjentar meg selv mye og føler meg verken sett eller hørt til tider.

Ting er stort sett greit, det er hverdagen det er snakk om. Den kjedelige, ensformige hverdagen. Der jeg ofte føler at vi ikke prater sammen, at han tar seg litt tid, bare en halvtime og ga meg litt uavbrutt oppmerksomhet, det fortjener jeg. Ikke bare tvserier, youtube og tvspill til vi slukner på sofaen, og kravler inn i sengen på morgenkvisten som er en typisk gjentaker.

Siste par ukene har vært litt turbulente, noen få krangler, der han så fort reagerer med sinne. Jeg er urimlig, og jeg er en idiot som ikke skjønner noen ting. Han sier veldig umodne, urimlige ting, selvom han er tretti år og burde vite bedre. 

Familien min er en time unna, og der drar jeg som regel alene. Spør alltid når han ikke er på jobb, og får alltid nei, med noen unntak som kan telles på hendene. Det er urettferdig, for jeg engasjerer meg og kjenner hele familien hans, som bor i nærheten. Og min familie er liten, og jeg forventer ikke mye. Men når familien sier at det ikke er noe nytt at han ikke dukker opp i familiesammenkomster (som skjer veldig skjeldent) og andre ting, så sårer det følelsene mine.Og det å sitte å bortforklare noe jeg er uenig i er ikke helt min stil, så jeg sier selv at jeg er skuffet og lei av at han ikke viser interesse for familien min. 

Mangel på respekt for mine ønsker. Er vanskelig å forholde seg til, manipulerende, rotete, og lat. Men alikavel akkurat innafor så jeg ikke har så mye å si på det, siden jeg for har jeg mistet lysten til å gjøre mitt ovenfor han. Han er ikke den personen jeg kan prate uhemmet og fritt med. Som jeg kan dele mine innerste tanker med. Jeg stoler på han, og er veldig glad i han, men det ser ikke så bra ut nå. Jeg vet bare ikke helt hva jeg skal gjøre, for det er et greit forhold. Han sier alt skal bli bedre senere, etter ditt og datt. Men når ord møter handling er det ikke store forandringer som skjer. Jeg er lei av å sitte på vent. Jeg vil for tiden ikke ha barn med han, og jeg trenger privatliv. Og jeg tror vi trenger det og.

Anonymkode: e0047...960

Og det at det er et greit forhold, i hvilket univers gjelder det? En fyr som kaller deg idiot! Som du ikke kan dele dine innerste tanker med?

Jeg hadde ikke giddet å forsøke en gang, jeg ville ha gått. Jo før jo bedre.

[Miss/usikker]

Høres ikke helt sunt ut for deg dette forholdet? Du sier han er manipulerende, respekterer deg ikke, snakker nedlatende til deg. Hva får du ut av dette? Mye grubling og dårlig selvfølelse? 

Han snakker om at det skal bli bedre. For meg høres det ut som om han er en av de som ikke får det til. Tro meg- du vil ikke høre de samme løftene om igjen og om igjen foralltid. Du kommer til å angre senere på at du ikke gikk før.

[Gjest 2Bhonest]

Som mann må jeg likevel spørre hva i all verden er det dere gir hverandre i forholdet? Det dere gir hverandre er jo det som skal holde dere sammen...

[AnonymBruker]

Den 22.2.2016 at 15.10, Miss/usikker skrev:

Høres ikke helt sunt ut for deg dette forholdet? Du sier han er manipulerende, respekterer deg ikke, snakker nedlatende til deg. Hva får du ut av dette? Mye grubling og dårlig selvfølelse? 

Han snakker om at det skal bli bedre. For meg høres det ut som om han er en av de som ikke får det til. Tro meg- du vil ikke høre de samme løftene om igjen og om igjen foralltid. Du kommer til å angre senere på at du ikke gikk før.

Det er bra og dårlig for meg. Han er stort sett flink. Han gir meg komplementer, sier han er stolt når jeg gjør noe bra, hjelper til hjemme, flink til å lage mat. Og vi ønsker stort sett det samme med livet. jeg forventer kanskje mer av kjærligheten, mer flørt og kosligheter og lange, gode samtaler. Jeg er ikke bare ute etter en partner, som det bra med. Vil ha mer på det emosjonelle plan.

Jeg har en bra selvfølelse, tror på meg selv og syntes jeg fortjener å ha det godt. Han hjelper meg også med dette ved å fortelle at jeg ser bra ut. 

Jeg tror fortsatt på han, at ting vil bli bedre. Derdor vil jeg ikke dra. Det er dager hvor vi har der veldig fint sammen også. Han har vært under press, og dette presset vil løsne seg over sommmeren. Det sa han ifjor også, men det gikk ikke som planlagt. Men hvis det ikke blir bedre løpet av høsten så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre enda. Da har tia rent ut.

Anonymkode: e0047...960