Datteren min har lyst til å ta et år i utlandet

[Kittykat]

Min datter på 16 har lyst til å ta et år som utvekslingsstudent. Jeg vet at jeg ikke kan nekte henne, men jeg er utrolig skeptisk til det. Man hører jo både positive og negative historier om vertsfamilien, og det er de negative historiene som gjør at jeg er skeptisk. Pluss at hun vil være i et annet land og det er ikke bare bare. Jeg er av den sorten at jeg vil gjerne kjenne til familien/treffe dem for å få et førsteinntrykk. Det holder ikke bare med at byrået har godkjent familien. Jeg er sikkert litt vanskelig på det området, men jeg vil jo bare at datteren min skal ha det bra og bli skikkelig tatt vare på av de hun skal bo hos. Hun er tross alt det kjæreste jeg har på denne jord...

Er det noen her inne som har vært utvekslingsstudent eller har barn som har vært det og som kanskje kan fortelle litt om det?

[AnonymBruker]

Jeg dro på utveksling i 2. klasse, og det tror jeg at jeg personlig hadde godt av på alle måter. Jeg hadde ikke full klaff med vertsfamilien, men det gikk helt greit. Fikk ganske stor frihet, og ble tett knyttet til de andre utvekslingsstudentene. Vi var mye hos hverandre, sov hos hverandre, gikk ut sammen. Det ble litt festing, men ikke noe mer enn det det var her hjemme i Norge, og i ettertid tror jeg nesten at jeg var tryggere på utveksling da vi utvekslingsstudentene alltid gikk sammen. Jeg tror ikke jeg gikk hjem alene en eneste gang. 

Det var et utfordrende og spennende år, der jeg møtte et kultursjokk som var større enn jeg trodde det kom til å være. Jeg lærte mye og kom hjem som en litt tøffere jente enn den som dro. Anbefales på det sterkeste! Jeg forstår skepsisen, men kanskje det vil hjelpe å gjøre litt mer research om byrået?

Anonymkode: fac67...089

[Gjest vkt]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg dro på utveksling i 2. klasse, og det tror jeg at jeg personlig hadde godt av på alle måter. Jeg hadde ikke full klaff med vertsfamilien, men det gikk helt greit. Fikk ganske stor frihet, og ble tett knyttet til de andre utvekslingsstudentene. Vi var mye hos hverandre, sov hos hverandre, gikk ut sammen. Det ble litt festing, men ikke noe mer enn det det var her hjemme i Norge, og i ettertid tror jeg nesten at jeg var tryggere på utveksling da vi utvekslingsstudentene alltid gikk sammen. Jeg tror ikke jeg gikk hjem alene en eneste gang. 

Det var et utfordrende og spennende år, der jeg møtte et kultursjokk som var større enn jeg trodde det kom til å være. Jeg lærte mye og kom hjem som en litt tøffere jente enn den som dro. Anbefales på det sterkeste! Jeg forstår skepsisen, men kanskje det vil hjelpe å gjøre litt mer research om byrået?

Anonymkode: fac67...089

Signerer denne. Dro på utveksling selv som 17 åring, noe jeg hadde godt av. Første vertsfamilien fungerte ikke i det hele tatt, men jeg klarte å få byttet familie siden jeg hadde gyldig grunn og der var organisasjonen til stor help (husk at man må tilpasse seg familien. Det er tross alt forskjeller mellom folk, noe man vet før man drar). Den neste familien var fantastisk og jeg ser dem faktisk jevnlig forsatt. Fikk også venner for livet og ble veldig knyttet til de andre som dro på utveksling. Festing og sosialt liv var en stor del av det, men det hadde nok vært enda mer av festing hjemme. Studerer i utlandet nå.

Man hører ofte om de dårlige opplevelsene, men sjelden om de gangene det kunne ha gått skeis (sånn som med meg og den første familien), men organisasjonen tok grep med en gang jeg sa ifra om problemene. Et annet eksempel er ei venninne som utviklet spiseforstyrrelser i løpet av utvekslingsåret (noe som det viste seg at hun hadde slitt med før hun dro uten at noen visste noe), men hun fikk hjelp og ble sendt hjem med en gang skolen/organisasjonen ble varslet av familien.

Har hørt mye ille om EF (dog vet jeg at de er gode på språkreiser), så ville unngått deres utvekslingsprogrammer, men tror mange andre (norske) organisasjoner er gode.

[AnonymBruker]

Mine foreldre nektet meg å gjøre det, og jeg er fortsatt bitter på dem 6 år senere. Regn med at hun kommer til å hate deg om du sier nei

Anonymkode: 244e3...9af

[AnonymBruker]

Alle har godt av å komme seg litt ut i verden på egenhånd når man kommer i den alderen der. Jeg har ikke vært utvekslingstudent, men jeg flyttet fra vestlandet til østlandet da jeg skulle begynne å studere. Med null retningssans innabords. Mamma var skitnervøs. Pappa ble med meg til østlandet, og hadde åpenbart fått påbud fra mamma om at jeg måtte terpe på veien til skolen hundre ganger mens pappa var med meg. Men livet består av mange erfaringer, og man må få lov til å prøve og feile på ulike måter når man bare er noen få år fra å bli myndig. Nytter ikke å sy puter under armene på tenåringsbarna heller.

Lær henne heller hvilke forholdsregler hun må ta her i livet. Er hun på fest med folk hun ikke kjenner så veldig godt, så fortell henne heller at hun må finne sin egen drikke selv da man ikke kan vite om andre putter noe annet oppi der. Går hun fra drikka si på festen, så ville jeg nok heller funnet en ny drikke etterpå fremfor å fortsette å drikke på den andre (hvis hun må på do i mellomtiden for eksempel). Lær henne at ulike prevensjonstyper har ulik sikkerhet mtp fare for å bli gravid, og at hun må stole på magefølelsen sin når det kommer til kjæresteforhold. Men la henne få lov til å oppleve livet!

Anonymkode: 365be...74f

[AnonymBruker]

Har dere økonomi til det? Du må regne med at det går minimum 100.000 kr fra egen lomme, enda mer nå som krona er så svak...

 

Anonymkode: af279...770

[AnonymBruker]

Jeg reiste med AFS. Hadde så vannvittig godt av den turen! Om datra di har lyst og du har økonomi til det så støtt henne i det! Det kommer til å bli det året i livet hun kommer til å lære mest om seg selv. Du som foreldre kan gjøre mye mer ved å være positiv til hennes ønske og heller sørge for at hun er på alle måter klar for et slikt år, enn å nekte henne. Du risikerer at hun drar på trass, uforbredt. 
Ta den i planleggingen. Snakk om hvilke land. Hva hun kan forvente der. Hvordan oppføre seg i en fremmed kultur/familie. Kanskje hjelp henne med å få en jobb så hun kan spare opp til noe av det selv? Opprett sparekonto. Sett et mål på hvor mye hun må spare selv? Hvordan takle å være alene i et annet land. Mye å ta tak i! Vær en støttende mor som støtter henne i avgjørelsene og heller sørger for at hun er godt forberedt  

Anonymkode: f67e8...250

[AnonymBruker]

Huff, dette må du absolutt ikke nekte datteren din. 

Anonymkode: 06ed9...e47

[AnonymBruker]

På tide å bli voksen og innse at "barnet" ditt holder på å bli voksen. La hun dra.

Anonymkode: 7be96...318

[AnonymBruker]

Jeg var utvekslingselev året jeg var 18, siste året på vgs. Jeg var ikke moden før. Mange reiser ut når de er 16, og det hadde ikke passet meg. Et slikt år kommer naturligvis med både positive og negative erfaringer, men jeg ville aldri ha vært det forruten. Familien jeg bodde hos har jeg ikke hatt kontakt med etterpå, men fikk mange venner fra andre land og har haugevis med gode og artige minner. I ettertid har jeg kanskje angra litt på at jeg ikke valgte et fransktalende land som jeg fikk tilbud om. Ville ha hatt større nytte av språket.

Om datteren din ønsker å reise og dere har økonomi til det så vil jeg anbefale at dere undersøker litt omkring de ulike organisasjonene, og hvilke land de sender elever til. Selv reiste jeg med AFS og det er en organisasjon med mye og lang erfaring på området.

Anonymkode: 09058...4bf

[AnonymBruker]

Jeg var på utveksling VG2 og selv om jeg sikkert hadde godt av det, lærte mye og hadde mange fine opplevelser - var det mye som var så vanskelig og dårlig at jeg aldri ville gjort det igjen. Foreldrene mine ville nok aldri latt meg dra igjen, og det tror jeg ikke de kommer til å la søsteren min gjøre om hun skulle ønske det. Det gode veide ikke opp for det dårlige for min del.

Jeg tror utveksling er en fantastisk opplevelse når man er eldre, litt mer erfaren og har større mulighet til å påvirke ting selv. Det er mange som har det fantastisk på utveksling VG2 også, men da tror jeg mye mer skal klaffe, og det kan ingen garantere :-) 

Jeg tror aldri jeg har følt meg så liten, ensom og alene som under utvekslingsåret. Og jeg unner ingen å ha det sånn et helt år, iallefall ikke når man er 16 år og alene i verden for første gang. Men hun må tross alt bestemme selv og vurdere hva hun vil. Utveksling og det å få bo hos en annen familie er jo en mulighet hun kanskje aldri får igjen. 

- jente 19

 

Anonymkode: f100b...b3b

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle har godt av å komme seg litt ut i verden på egenhånd når man kommer i den alderen der. Jeg har ikke vært utvekslingstudent, men jeg flyttet fra vestlandet til østlandet da jeg skulle begynne å studere. Med null retningssans innabords. Mamma var skitnervøs. Pappa ble med meg til østlandet, og hadde åpenbart fått påbud fra mamma om at jeg måtte terpe på veien til skolen hundre ganger mens pappa var med meg. Men livet består av mange erfaringer, og man må få lov til å prøve og feile på ulike måter når man bare er noen få år fra å bli myndig. Nytter ikke å sy puter under armene på tenåringsbarna heller.

Lær henne heller hvilke forholdsregler hun må ta her i livet. Er hun på fest med folk hun ikke kjenner så veldig godt, så fortell henne heller at hun må finne sin egen drikke selv da man ikke kan vite om andre putter noe annet oppi der. Går hun fra drikka si på festen, så ville jeg nok heller funnet en ny drikke etterpå fremfor å fortsette å drikke på den andre (hvis hun må på do i mellomtiden for eksempel). Lær henne at ulike prevensjonstyper har ulik sikkerhet mtp fare for å bli gravid, og at hun må stole på magefølelsen sin når det kommer til kjæresteforhold. Men la henne få lov til å oppleve livet!

Anonymkode: 365be...74f

Det kan jo ikke sammenlignes det å flytte til et annet sted i Norge som student, kontra å flytte til en vertsfamilie som 17 åring i et annet land... Man skal ikke ta så lett på slike avgjørelser. Siden hun er 17 år så tviler jeg på at hun kommer til å feste uansett, med mindre hun drar til f.eks Storbritannia.

 

Jeg forstår skepsisen din. Jeg reiste med EF og havner inn under skrekkhistoriene og har varige mèn den dag i dag, 10 år etterpå. Jeg synes ikke du skal nekte datteren din, men heller gjøre mye research om landet og stedet hun skal dra. Det er også viktig å gi beskjed til dattera de at om det ikke skulle gå med familien hun havner hos, at hun må bytte med en gang.

Anonymkode: 66b6f...911

[AnonymBruker]

Har en datter som har bestemt seg for å ta 2. året vgs i usa. Hun vil være 17 når hun reiser. Må jo bare tro det blir et bra år for henne. Kjenner jeg gruer meg til å ikke få treffe henne på 10 månder.

Anonymkode: 9b366...a00

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kan jo ikke sammenlignes det å flytte til et annet sted i Norge som student, kontra å flytte til en vertsfamilie som 17 åring i et annet land... Man skal ikke ta så lett på slike avgjørelser. Siden hun er 17 år så tviler jeg på at hun kommer til å feste uansett, med mindre hun drar til f.eks Storbritannia.

 

Jeg forstår skepsisen din. Jeg reiste med EF og havner inn under skrekkhistoriene og har varige mèn den dag i dag, 10 år etterpå. Jeg synes ikke du skal nekte datteren din, men heller gjøre mye research om landet og stedet hun skal dra. Det er også viktig å gi beskjed til dattera de at om det ikke skulle gå med familien hun havner hos, at hun må bytte med en gang.

Anonymkode: 66b6f...911

Huff, hva skjedde?

Jeg reiste til Latin-Amerika med AFS, og kan med hånda på hjertet si at det er et av de beste årene jeg har hatt. Selvom jeg hadde en tøff start hos en vertsfamilie jeg ikke gikk overens med, så ble alt bedre da jeg byttet familie og skole. Skal sies at jeg har kontakt med familien som jeg flyttet fra, og anser dem som mine venner som jeg besøker hver gang jeg reiser tilbake til det landet (har reist tilbake mange ganger etter utvekslingsåret som var for snart 20 år siden). Når datteren min begynner på vgs, så skal jeg oppmuntre henne til å reise på utveksling med AFS. Jeg vokste utrolig mye i løpet av det året, fikk masse selvtillit, lærte spansk flytende, lærte masse om en annen kultur og et land som jeg så vidt hadde hørt om før jeg reiste, og ikke minst fikk jeg venner fra hele verden som jeg fortsatt har mye kontakt med.

Anonymkode: 1d6ad...a2f

[AnonymBruker]

Jeg reiste med EF og hadde et fantastisk år. Måtte bytte vertsfamilie, men det gikk greit for seg. Jeg var eneste utvekslingsstudent i området, og det er jeg veldig glad for. Fikk mange lokale venner, og har kontakt med både de og familien den dag i dag, som er en del år etter.

Skrekkhistoriene vil du jo få servert uansett land og organisasjon. Jeg kjenner f.eks. noen som fremdeles sliter etter et opphold med AFS. Det viktigste er å se an modenhetsnivået til datteren din. Å være på utveksling er jo utfordrende, og det er mange situasjoner som skal løses uten mor og far.

Anbefaler også å lese utvekslingsblogger, da får du gjerne kun solskinnshistorene og får sett litt hvordan ungdommen har det. Du finner et godt utvalg her http://www.utvekslingsblogger.com/ og da kan du se både land og organisasjon.

Anonymkode: f3dc9...e58

[Gjest chiki]

Den 20. februar 2016 at 1.42, vkt skrev:

Signerer denne. Dro på utveksling selv som 17 åring, noe jeg hadde godt av. Første vertsfamilien fungerte ikke i det hele tatt, men jeg klarte å få byttet familie siden jeg hadde gyldig grunn og der var organisasjonen til stor help (husk at man må tilpasse seg familien. Det er tross alt forskjeller mellom folk, noe man vet før man drar). Den neste familien var fantastisk og jeg ser dem faktisk jevnlig forsatt. Fikk også venner for livet og ble veldig knyttet til de andre som dro på utveksling. Festing og sosialt liv var en stor del av det, men det hadde nok vært enda mer av festing hjemme. Studerer i utlandet nå.

Man hører ofte om de dårlige opplevelsene, men sjelden om de gangene det kunne ha gått skeis (sånn som med meg og den første familien), men organisasjonen tok grep med en gang jeg sa ifra om problemene. Et annet eksempel er ei venninne som utviklet spiseforstyrrelser i løpet av utvekslingsåret (noe som det viste seg at hun hadde slitt med før hun dro uten at noen visste noe), men hun fikk hjelp og ble sendt hjem med en gang skolen/organisasjonen ble varslet av familien.

Har hørt mye ille om EF (dog vet jeg at de er gode på språkreiser), så ville unngått deres utvekslingsprogrammer, men tror mange andre (norske) organisasjoner er gode.

Jeg og venninnen min var på språkreise med EF da vi var 15 år. Det er 20 år siden og jeg håper de har kommet seg betraktelig siden da. De hadde null kontroll og vertsfamiliene brydde seg ikke om hvor vi var.

 

jeg kjenner flere som har hatt ett år op utveksling og har hatt det fint. Ene måtte bytte vertsfamilie, men fikk da bytte og bo hos en klassevenninne.

bestevenninnen min ble plassert hos en familie som bodde veeeeeldig usentralt uten offentlig transport. Hun ble veldig forskjellsbehandlet fra familiens egne barn. De ville ikke kjøre henne noen plass med mindre deres egne barn skulle. Så hun ble veldig isolert i skolens ferier. Men hun hadde ett fint år. 

 

En viktig ting tror jeg er p ikke ha skyhøye forventninger før man reiser. Det er ikke som en amerikansk film der du automatisk blir superpopulære og spennende. Utveksling er så vanlig nå, og der er gjerne flere som er på utveksling. Du må jobbe for å passe inn og få venner. Det kan bli litt kultursjokk i starten, ting er ikke som hjemme. Datteren til noen venner sv foreldrene mine fikk den nedturen i starten, hun trodde hun kom til å være "eksotisk" og spennende dit hun kom og at alt kom til å bli så kult. Men det tok tid p komme inn i miljøet og hun hadde veldig hjemlengsel i starten. I tillegg var vertsfamilien en singel voksen dame med en rar hund. Så var ikke så lett p finne noen i starten 

[Metzili]

Jeg var utvekslingsstudent i 1 år, og havnet dessverre hos en familie hvor vertsmoren min behandlet  meg veldig dårlig. Jeg prøvde å bytte familie, men utvekslingsbyrået (EF) lot meg ikke bytte. Skolen jeg kom til var fantastisk, og jeg møtte mange fine mennesker. I ettertid ser jeg at lærte mye i løpet av det året, både godt og vondt, og tror det ville vært utrolig fint hadde jeg bare komt til rett familie.

[AnonymBruker]

25 minutter siden, chiki skrev:

Jeg og venninnen min var på språkreise med EF da vi var 15 år. Det er 20 år siden og jeg håper de har kommet seg betraktelig siden da. De hadde null kontroll og vertsfamiliene brydde seg ikke om hvor vi var.

 

jeg kjenner flere som har hatt ett år op utveksling og har hatt det fint. Ene måtte bytte vertsfamilie, men fikk da bytte og bo hos en klassevenninne.

bestevenninnen min ble plassert hos en familie som bodde veeeeeldig usentralt uten offentlig transport. Hun ble veldig forskjellsbehandlet fra familiens egne barn. De ville ikke kjøre henne noen plass med mindre deres egne barn skulle. Så hun ble veldig isolert i skolens ferier. Men hun hadde ett fint år. 

 

En viktig ting tror jeg er p ikke ha skyhøye forventninger før man reiser. Det er ikke som en amerikansk film der du automatisk blir superpopulære og spennende. Utveksling er så vanlig nå, og der er gjerne flere som er på utveksling. Du må jobbe for å passe inn og få venner. Det kan bli litt kultursjokk i starten, ting er ikke som hjemme. Datteren til noen venner sv foreldrene mine fikk den nedturen i starten, hun trodde hun kom til å være "eksotisk" og spennende dit hun kom og at alt kom til å bli så kult. Men det tok tid p komme inn i miljøet og hun hadde veldig hjemlengsel i starten. I tillegg var vertsfamilien en singel voksen dame med en rar hund. Så var ikke så lett p finne noen i starten 

Det siste avsnittet ditt her belyser et viktig poeng i nåtidens utvekslingsverden tror jeg. Da jeg utvekslet (for 20 år siden) var det ikke så mange som dro. Vi som dro møtte heller ikke ti andre utvekslingselever på den skolen vi gikk på eller i nabolaget.

I tillegg var det ikke vanlig å ha internett hjemme og sosiale medier var ikke et bregrep. Dermed var man automatisk mer eksotisk når man kom. I dag ser jeg jo mange ungdommer har kontakt med familien på forhånd, finner mye informasjon på nett og så videre.

Da jeg var på utveksling var det brev i papirform og "call collect" som var muligheten for å holde kontakten med de hjemme også, og det tror jeg har noe å si for følelsen av hjemlengsel og tillpassningsevne når kultursjokket kommer.  Jeg visste jo ikke hva som foregikk hjemme på samme måte som dagens ungdom vil kjenne på. Tror de som drar i dag i større grad vil kjenne på at de går glipp av noe hjemme fordi det er større mulighet til å holde kontakten. Dette er nok tungt når hjemlengselen kommer.

Datteren din TS bør være moden nok til å takle dette, samt takle et omvendt kultursjokk når hun kommer hjem igjen.

Anonymkode: f3dc9...e58

[AnonymBruker]

Jeg reiste på utveksling og var ute hele året jeg var 17. Det var absolutt ikke en enkel opplevelse å være "alene" i et fremmed land, på andre siden av jorden hvor jeg ikke snakket språket og de rundt meg snakket lite engelsk. Men lærerikt - det kan jeg skrive under på at det var. Nå i ettertid sier min mor at jeg var voksen da jeg kom tilbake - reflektert, med egne meninger og verdier. 

Jeg hadde aldri, aldri byttet ut det året i livet mitt for noe, jeg er utrolig glad for at jeg dro og for at foreldrene mine lot meg gjøre det og lot meg være i fred mens jeg var der. Jeg er opptatt av at man ikke skal glorifisere utveksling som noe som alltid er gøy og hvor alt går på skinner, at det er som en drøm - for det er det ikke. Du møter tonnevis av utfordringer, og må virkelig lære deg selv å kjenne. Men det er nettopp derfor det er så viktig at flere unge reiser. Du møter disse utfordringene i trygge rammer hvor du har en organisasjon i ryggen som tar vare på deg.

Jeg unner din datter å reise på utveksling, på samme måte som jeg unner absolutt alle å gjøre det. 

Anonymkode: 12810...7f7

[Gjest O.G.]

Den 2/20/2016 at 1.43, AnonymBruker skrev:

Mine foreldre nektet meg å gjøre det, og jeg er fortsatt bitter på dem 6 år senere. Regn med at hun kommer til å hate deg om du sier nei

Anonymkode: 244e3...9af

Hva hindret deg i å dra da du ble 18 år og bestemte selv?