Jeg lever ikke, jeg eksisterer bare

[AnonymBruker]

Er usikker på om denne ligger riktig. Bare flytt den der den skal.

Jeg lever ikke, jeg eksisterer bare. Er det virkelig slik livet skal være? 

Jeg "lider" av sosial angst og depresjon. Ja jeg går til behandling, og jeg går på medisiner. Føler ikke medisinene funker noe særlig. 

Jeg husker ingenting fra 0 - 6/7 år. Fra ca 7 til 12 husker jeg svært lite. 
Farlig lite egentlig. Det lille jeg husker er ikke positivt, og det er ting jeg helst vil glemme. 
Fra 13 - 19 år husker jeg ikke så mye. Men litt her og der. Litt... positivt men samtidig ikke, og veldig mye negativt. 
De siste årene fra 20 til nå (26) er i ett. Jeg henger ikke med lengre. 

Før var det en kamp å komme meg igjennom ukene. Jeg så på kalenderen vær morgen, gråt en skvett og tenkte "Bare x dager til helg". (barneskolen og ungdomskolen). Så begynte jeg å koble ut, jeg bare eksisterte. Da fokuserte jeg på ferier, "bare x dager til xxx-ferie" (vgs). 

Så møtte jeg veggen. Droppet ut av skolen og ble sengeliggende. 
Jeg fungerte ikke lengre. Ukene, dagene, timene, alt gikk i ett. 
Nå er jeg tilbake til "Bare x dager til helg". Jeg får en klump i magen av å se på kalenderen og alle møtene jeg har. Psykolog, NAV, fastlege og hverdagslige ting som den ukentlige mat handlingen. 

Klarer ikke å se for meg et normalt liv. Et liv med et ønske om å oppleve morgendagen. 
Er det virkelig slik som dette livet skal være? Eller finnes det et håp om noe.. bedre?

Anonymkode: cfdcd...163

[-Jiinxs-]

Som jeg skulle beskrevet mitt eget liv. Jeg også bare eksisterer men lever egentlig ikke. Får ikke noe hjelp som det du gjør så jeg håper at ting med deg vil forandre seg til det positive.

 

[Gjest Tekola]

Ryddet for potensielt helseskadelig råd.

Tekola, admin.

[marleneK92]

Jeg kjenner meg også godt igjen i dette. Har ikke tid til å skrive så veldig mye mer, men om du ønsker, har energi/overskudd til å snakke med noen som har vært og fortsatt er litt i samme båt så er du velkommen til å sende meg en melding

 

 

 

Endret 21. februar 2016 av marleneK92

[AnonymBruker]

Har slitt med det samme i perioder. Var verst i slutten av tenårene

Spoiler

 

mens jeg bodde hjemme. Men visste at det ikke alltid hadde vært sånn og har mange gode minner fra barndommen. Mitt ønske var å få et bedre liv og det måtte være mulig når jeg tenkte på at det hadde vært mange positive dager i fortid.

Men prøver også å være bevisst i dårlige perioder. Når den fasen kommer er jeg der en stund uten å tenke på alle små og store problemer hele tiden, gruer meg også til lege, psykologen, m.fl. Jeg gjør et bevisst valg og bestemmer meg for å tenke på det senere når jeg har mer overskudd. Da slipper jeg å grue meg. Det er ikke alltid min taktikk hjelper hundre prosent, men den fungerer. Bruker også prøve å tenke om og behandle meg selv som min beste venninne, lage te, god mat (er jeg helt uten matlyst er kokte egg enkelt og sunt), se en morsom tv-serie eller en film. Prøver unngå å ligge for mye i senga, ligger kanskje og leser litt, men da kan jeg få uro og muskelsmerter. Kommer jeg meg ikke ut døra og har vært inne i et døgn eller to, tvinger jeg meg ut. 400 meter er bedre enn ingenting, snur selvfølgelig når jeg selv vil og stiller ikke store forventninger til meg selv og mitt lille prosjekt. Når man er langt nede skal man ikke sette høye krav. Husk det er du som må gjøre selve jobben. Gjør noe du likte å gjøre før eller tror du kan komme til å like.

Kan du ikke lage mat, kjøp en kokebok for nybegynnere og se på mat-program. Selv om man ikke er en racer på kjøkkenet kan alle plukke opp gode råd.

Det jeg vil frem til er at ingen andre kan tenke for deg. Det betyr ikke at du aldri skal ha lov til å ha dårlige dager og perioder. Hvis du går til psykolog ville jeg spurt om dere kan snakke litt om hvordan du kan snu tankene, ta mer styring over dem og oppnå en bedre følelse av kontroll.

Anonymkode: d2642...c84

[Gjest Blomsterert]

Den Thursday, February 18, 2016 at 20.46, AnonymBruker skrev:

Er usikker på om denne ligger riktig. Bare flytt den der den skal.

Jeg lever ikke, jeg eksisterer bare. Er det virkelig slik livet skal være? 

Jeg "lider" av sosial angst og depresjon. Ja jeg går til behandling, og jeg går på medisiner. Føler ikke medisinene funker noe særlig. 

Jeg husker ingenting fra 0 - 6/7 år. Fra ca 7 til 12 husker jeg svært lite. 
Farlig lite egentlig. Det lille jeg husker er ikke positivt, og det er ting jeg helst vil glemme. 
Fra 13 - 19 år husker jeg ikke så mye. Men litt her og der. Litt... positivt men samtidig ikke, og veldig mye negativt. 
De siste årene fra 20 til nå (26) er i ett. Jeg henger ikke med lengre. 

Før var det en kamp å komme meg igjennom ukene. Jeg så på kalenderen vær morgen, gråt en skvett og tenkte "Bare x dager til helg". (barneskolen og ungdomskolen). Så begynte jeg å koble ut, jeg bare eksisterte. Da fokuserte jeg på ferier, "bare x dager til xxx-ferie" (vgs). 

Så møtte jeg veggen. Droppet ut av skolen og ble sengeliggende. 
Jeg fungerte ikke lengre. Ukene, dagene, timene, alt gikk i ett. 
Nå er jeg tilbake til "Bare x dager til helg". Jeg får en klump i magen av å se på kalenderen og alle møtene jeg har. Psykolog, NAV, fastlege og hverdagslige ting som den ukentlige mat handlingen. 

Klarer ikke å se for meg et normalt liv. Et liv med et ønske om å oppleve morgendagen. 
Er det virkelig slik som dette livet skal være? Eller finnes det et håp om noe.. bedre?

Anonymkode: cfdcd...163

Au! Det virker fælt å ha det sånn! Hva med interesser og hobbyer? Male,foto og være ute i naturen? Å være i bevegelse gjør jo ting lettere. Å fotografere får fokus bort fra en selv. Jeg vet ikke om du kan prøve,om det vil gi deg noe? 

[AnonymBruker]

Oppsøk hjelp kjære deg, du kan jo ikke gå rundt å ha det sånn! Sender deg en klem!

Anonymkode: ff481...a0f

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oppsøk hjelp kjære deg, du kan jo ikke gå rundt å ha det sånn! Sender deg en klem!

Anonymkode: ff481...a0f

Jeg går til psykolog  
Akkurat nå så er det bare et punkt på listen over ting jeg må gjøre for uken. 
Etter å ha vært til psykolog så er jeg slått ut i 2-3 dager etterpå. Angsten er på topp, får panikkangst av den minste ting. 

Jeg prøver å komme meg igjennom hverdagen. Jeg setter meg små mål. Som det å hente posten, selv om at jeg vet at det ikke er noe der (har alt på avtale giro og slikt ) 
Jeg lager meg mat, selv om at jeg ikke har lyst. Jeg vasker hus, bare for å komme meg opp. Jeg har gitt meg selv en grense på 2 timer. Det er det lengste jeg får lov til å ligge i sengen etter å ha våknet. Setter på alarm som går når de to timene er over. Da MÅ jeg opp. 
Jeg har et ekstra sterkt lys på soverommet. Slår på tre lamper etter å ha våknet. Slik at jeg ikke blir liggende fordi jeg er trøtt.

Jeg hadde ca 5 måneder opphold fra psykolog og forpliktelser. Da følte jeg at det gikk fremover. Ting gikk i mitt tempo. Joda jeg brøt sammen ofte, jeg følte meg alene i kampen mot angsten og depresjonen. Men, av en eller annen grunn så måtte jeg være sterkere. Jeg utfordret meg selv mye mer. Som f.eks å gå innom én ukjent butikk for første gang. Eller 2 butikker mens jeg var ut på den ukentlige mathandlingen. Noen ganger droppet jeg å kjøpe melk, bare for å tvinge meg selv til å dra innom nærbutikken for å kjøpe melk. 
All min energi og tid gikk på å utfordre meg selv.
Så var det tilbake til normalen. Fastlege, NAV og psykolog. Så sa det stopp og jeg falt ned på bunnen igjen. 
Det er som om at det blir for mye. Så hodet mitt kobler av, jeg får ikke til å fokusere. Alt jeg tenker på er å komme meg igjennom listen over ting jeg skal gjøre i løpet av en uke. 

ts

Anonymkode: cfdcd...163

[marleneK92]

At du følte deg sterke på en måte når du gikk uten psykologen, og de faste gjøremålene dine kan jeg forstå. Jeg hadde samme opplevelsen at jeg måtte være sterkere den tiden jeg bodde hjemme. Det samme skjedde her, jeg brøt oftere sammen men på en eller annen måte var jeg fortsatt sterk der det trengtes i forhold til å komme meg sånn noenlunde sammen igjen. Slik at jeg funket.

Går du til psykolog bare for å snakke om dette? Eller har du spurt om psykologen din kunne lære deg noen teknikker? Det du sier om energinivået ditt har jeg opplevd i flere år allerede (jeg er 24) Bare en helg på hytta slo meg ut i to døgn. Nå derimot så kan det være en melding fra noen venninner som spør meg hvordan det går. I mitt tilfelle ligger en del av det psykisk, vet ikke hva det gjør med deg. Vær åpen med psykologen er mitt beste råd akkurat nå – det hjalp meg så mye det kunne (da hukommelsen min stoppet fremgangen med psykologen måtte jeg slutte, for jeg husket rett å slett ikke mer, og hadde ikke råd til å betale 360,- for en prat om ingenting (hadde jo frikort ut året, men året etter) Håper det vil bli bedre for deg!

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg skal si. Men vi er på en måte i startfasen. Prøver å finne ut hva som kan hjelpe meg. Hvilken type behandling osv. Går på medisiner, men de funker ikke overhode. Har lyst til å slutte, men nå har jeg frikort så da bryr jeg meg ikke, får bare fortsette å ta de. 

Prøver på en måte å få et overblikk over situasjonen, føler jeg selv da. 

Jeg har alltid slitt med energinivået. Etter skolen så sov jeg i 5 timer ca. Spiste middag og sov i 10+ timer før jeg dro på skolen igjen. Sovnet ofte på skolen også. 
Trodde det var søvn-problemer som var problemet, eventuelt vitamin og jern mangel. Har fått påvist D-vitaminmangel og jernmangel. Går på tabletter men blir ikke bedre. 
Jeg er trøtt og sliten 24/7. Har vært hos ernæringsfysiolog og endret kostholdet til ingen nytte. Prøvd å gå turer vær dag, funker ikke. Her snakker vi 1 mil om dagen. Blir bare enda mer utmattet fysisk og psykisk. En gang så sovnet jeg på en benk. Var ute å gikk tur, måtte ringe mamma for jeg kom meg ikke hjem! Jeg var så trøtt og sliten psykisk. Blir ikke sliten i kroppen, jeg blir ikke sliten i føttene av å gå 1 mil. Støl etter å ha gått 7 mil på ei uke, ja. Men ikke sliten i føttene. Jeg blir utmattet som i trøtt og sliten. 
Går nå på søvntabletter for jeg sliter med å sovne. Gjort det de siste 5 årene ca. På grunn av tankeskjør og angsten. Jeg må sove minst 10 timer for å fungere, men også da er jeg svært redusert. Går hos fastlege for å finne ut hva som er galt. Venter på svar fra en søvnklinikk, skal dit for å utredes. Fastlegen mistenker ME eller noe annet. Jeg tror det kan ha en sammenheng med angsten. Fastlegen trudde det var snakk om narkolepsi, men det har vi nå utelukket. 

Jo mindre jeg gjør - jo mer energi har jeg. Altså det å være sosial og ute blant folk. Jo mindre av det, jo mer energi og bedre søvn og psyke har jeg. 
De 5 månedene jeg hadde fri, jeg hadde så mye energi at jeg viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg! 
Jeg gikk flere turer om dagen, for jeg hadde så mye energi i kroppen. 
Jeg bodde på hytta i 4 måneder, midt i skogen, ingen folk. 30 min til nærmeste hus og butikk. Var på butikken en gang i uken for å handle mat, ellers så var jeg bare "hjemme". Jeg var i himmelen. 
Familien min ble bekymret og jeg ble tvunget til å fortelle fastlegen hvordan jeg levde. Endte så opp hos psykolog igjen og nå er jeg tilbake der jeg startet.  Jeg skulle bare være der ei helg, men ble værende i 4 måneder, før jeg ble tvunget til å dra hjem. Jeg slo aldri på telefonen og koblet fra ringeklokken. Søskenbarnet til mamma, som er nærmeste nabo, varslet mamma og pappa om at han ikke fikk kontakt med meg. Jeg viste ikke at mamma og pappa ba han om å passe på meg mens jeg var der. Så kom mamma og pappa utover til hytta og tvang meg til å komme hjem til byen. 

ts

Anonymkode: cfdcd...163

[AnonymBruker]

Du har tydeligvis foreldre som bryr seg. Var problemene i barndommen knyttet til mobbing eller overgrep? Det er ikke min business, men jeg vet om folk som har "internalisert" vonde opplevelser som bevisstheten ikke husker, men underbevisstheten og kroppen husker og forårsaker dem store problemer og depresjoner. Det kan løsne om de husker. Men dersom du vet dette, og det ikke er noe "gjemt", er det kanskje ikke så mye å hente på psykoanalyse og graving i fortid, men viktigere å fokusere på livet her og nå. Har du forsøkt kognitiv atferdsterapi? Det handler om å utvikle teknikker som gjør at du stadig får til mer. Det er blant annet vellykket i behandling av spiseforstyrrelser, der pasienten må eksponeres for situasjoner med mat som vanligvis trigger oppkast osv, men uten at pasienten kaster opp (må tvinge seg til å la være). Kun som et eksempel. Kanskje du har det best der det ikke er mye folk, eller at det er der du føler deg trygg, men at du skal trene på å snakke med noen du ikke kjenner så godt hver dag. Feks damen i butikken, bussjåføren, naboen osv. Og slik utvikle trygghet for at andre ikke vil deg vondt, du vil få en form for bekreftelse etc. Du kan også skrive med folk på nettet. Ta deg en tur på et arrangement (forelesning el.l). Sette deg slike mestringsmål med museskritt. For det er mye bra som finnes der ute. Det er ingen som er ute etter å ta deg, og folk har ofte egne problemer som du ikke ser, så det er ikke slik at alle rundt deg mestrer alt. Og du har ressurser som samfunnet trenger. 

Det gjelder også -jiinkxs- 

Anonymkode: 3deb5...fec