Skal jeg flytte ut?

[AnonymBruker]

Jeg er 22 år, og har bodd hjemme hele livet. Mora mi vil at jeg skal bo hjemme til jeg er ferdig med studiene (er vel nærmere 30 år da), hun vil ikke bo i et stort hus helt alene - men blir nok ikke boende hjemme så lenge. Jeg hadde opprinnelig bestemt meg for å flytte ut da jeg skal starte å studere (ikke denne sommeren, men neste), men begynner å vurdere å fremskynde det nå til sommeren..

For det første; mora mi vil meg kun godt! Men hun sier at når jeg flytter ut, blir hun å selge barndomshjemmet mitt og flytte inn i ei lita leilighet, fordi hun ikke vil bo her alene. Dette gjør meg så klart veldig trist, og gjør at jeg kvier meg enda mer for å flytte ut. Vil jo ikke at hun skal være ensom, og hun gjentar ganske ofte at hun er så glad i det minste jeg fortsatt bor hjemme (de andre søskene mine har flyttet ut). Så det blir jo enda verre da salget av barndomshjemmet blir lagt på mine skuldre..

Men i det siste har det oppstått et lite "problem". De fleste av vennene mine flyttet ut av byen for noen måneder siden. Dermed har jeg ikke så mye å gjøre på fritiden, jeg er på skolen, gjør skolearbeid, trener, og er sammen med de få vennene jeg har igjen i byen et par ganger i måneden. Hver gang hun har fått i seg litt alkohol, snakker hun rett fra levra. Og nå i det siste har hun tatt opp veldig mye at "dette ikke er et liv for en ungdom", "du gjør jo ingenting! du drar på skolen, kommer hjem, og sitter der hele dagen", "du må komme deg ut av huset, det er mye mer i livet enn dette". 

Hun har jo absolutt rett i alt hun sier. Men jeg er venneløs for tiden. Da jeg skal studere om en stund, skal jeg så klart gjøre alt jeg kan for å få så mange venner som mulig - og det regner jeg egentlig med ikke blir noe problem. Men til den tid, kommer jeg til å være en del hjemme. Og det er et veldig sårt punkt for meg. Jeg har jo ikke noe lyst til å være så mye hjemme, jeg vil jo ut å gjøre morsomme ting! Men jeg har, akkurat nå, ingen å gjøre det med. Og det er helt greit for meg, fordi jeg vet at det kommer om en stund - men mamma får meg til å føle meg helt j*vlig, da jeg får høre dette ukentlig..

Derfor vurderer jeg å flytte ut nå til sommeren. Jeg har godtatt at livet mitt ikke kommer til å være spennende på en stund. Men at jeg skal få høre det hjemmefra at jeg er for mye hjemme, får meg til å føle meg som en _byrde_, at jeg bare er i veien, jeg føler meg mislykket av det - hvem liker vel å høre fra sin mor at man kun sitter hjemme og må komme seg litt ut?. Det er ikke bra for meg. 

Hva syntes dere jeg burde gjøre? Jeg vil jo ikke at mamma skal bli ensom og at barndomshjemmet skal bli solgt. Det er også dyrt å bo alene. Samtidig vil jeg ha god tid til å jobbe masse fra sommeren av, i tillegg ønsker jeg å flytte alene fordi jeg egentlig er klar for det, og jeg kunne tenkt meg en kjæreste og da syntes jeg det er greit med et eget sted. Har dere noen formeninger? 

Anonymkode: 0a857...001

[AnonymBruker]

Selvfølgelig skal du flyyte ut, du er jo voksen.

Anonymkode: aed03...aa0

[AnonymBruker]

Du vet jo at barndomshjemmet blir solgt når du flytter ut.

Så det er ingen grunn til å utsette det uunngåelige. Det vil være like trist til sommeren, som til neste sommer - og sommeren etter det. Du har jo ikke tenkt å bli boende der for alltid likevel. 

Anonymkode: 36cec...3b2

[Gjest cheshirecat]

Hun synes åpenlyst ikke du er en byrde, som du sier, så har hun gitt tydelig utrykk for at hun er glad for å ha deg hjemme. Det er vel heller hun som kanskje er redd du "mister" endel av tiden din som ung voksen, fordi du har prioritert å bo hos din mor. Med det sagt synes jeg ikke du skal fremskynde å flytte med mindre du virkelig oplever at du ikke ønsker å bo hos din mor lengre. 

[AnonymBruker]

Ja, hun vil meg bare godt. Da hun har fått i seg litt alkohol og sier alle disse tingene, sier hun det ikke med en hyggelig tone. Og problemet mitt er at det er et utrolig sårt punkt for meg - ingen ønsker vel å være så alene/venneløs som jeg er for tiden. Men jeg har jobbet masse med meg selv, og godtatt at det er slik det kommer til å være en stund. Og hver gang hun sier dette, risper hun opp "sårene" mine som enda ikke har fått gro ordentlig.. Det er så ille at jeg ofte må gå på rommet for jeg ikke klarer å holde tilbake gråten.

Og det blir et utrolig stort press på meg. Hvis jeg vet at det er sånn hun tenker, må jeg hele tiden stresse med å gjøre masse ting jeg egentlig ikke har lyst til..

Det er egentlig litt for komplekst til å forklare. Men jeg vil ikke ha det på denne måten. Føler meg så vurdert hver dag, hvis det gir mening?

Anonymkode: 0a857...001

[mjauritz]

Du er 22 år! Kom deg ut, ærlig talt!

Jeg flyttet ut sommer/høsten etter VGS og det tror jeg er det beste valget jeg har gjort. Å plutselig kjenne på friheten av å være voksen, få oppleve ting selv, få bestemme helt selv og styre akkurat som man vil er noe jeg ikke kan forstå hvordan noen vil ofre for å spare penger - eller i ditt tilfelle - spare din voksne mor sine følelser.

Du kaster bort de beste årene i livet ditt nå. Du mister så mye opplevelser fordi du skal være snill mot mamma, og det er ikke sunt for deg. En ting er jo om man trives godt hjemme og det fungerer skikkelig bra, men hos deg så setter du jo livet ditt på vent.

Nå er du 22 år, og venter du mye lenger så kommer du nok til å gå på en smell. Mange på din alder begynner smått å vokse fra det å feste og reise rundt med venninner og heller satser på forhold, bolig og etterhvert stabilitet. Jeg sier ikke at det er sånn for alle, men du kommer nok til å merke at det skjer gradvis med fler og fler. I det du flytter og er klar for å rase fra deg så er mange av vennene dine ferdig og vil heller andre ting. Jeg vet det, for jeg er på din alder og jeg ser hvordan livet mitt/mine venner sitt forandrer seg drastisk fra år til år. Plutselig eier man hus, kjøper bil, blir gravid, får en god jobb, pusser opp kjøkkenet, lager sunn og god mat istedenfor pizza og samtaleemnene går fra å handle om gutter, sex og gossip til å handle om bleier, lån og interiør. 

Hva om du finner deg drømmemannen og blir gravid om et år? Da har du kastet bort hele ungdomstiden din på å surre hjemme hos mor. Hva har du å se tilbake på av ungdomstid når du blir gammel?

Ta ansvar for eget liv. Om hun uansett skal selge når du flytter ut, hva er egentlig forskjellen om det skjer nå eller om et år? Du blir jo ikke å bo der uansett.

[xinnia]

Kanskje moren din også har lyst på ett letter liv? som du sier- hun vil selge huset og få seg en mindre leilighet når du flytter ut.. så kanskje dette er en greie på å få deg til å flytte fortere uten å på en måte kaste deg ut?

På den andre siden- så kan det også være at du bare er veldig hårsår- moren din vil deg nok helt sikker bare vel, og synes det er trist at ei flott jente på 22 år sitter hjemme kveld etter kveld som du sier..

Prater dere sammen sånn ellers egentlig?

Har du fortalt henne planene dine som du beskrev her?

 

[AnonymBruker]

Tror ikke det kommer til å bli bedre, har opplevd lignende selv bare at det handlet om andre ting enn venner. De stikkene du får tror jeg ikke slutter, med mindre du sier i fra og selv da er det jo endel foreldre som bare kjører eget løp og ikke tenker over hva de sier og at det kan såre. Det er skummelt å flytte hjemmefra men jøss så godt man har av å gjøre det! Kjenne på det å bli selvstendig og mer voksen, og ikke minst ha friheten til å ta egne valg og ikke få kjeft for hvordan man velger å leve.

Anonymkode: fd07d...d91

[AnonymBruker]

Flytt med god samvittighet du og kom på besøk til moren innimellom som resten av oss voksne mennesker.

Å ha hus er DYRT og mye jobb. Jeg skjønner veldig godt at hun vil selge når hun blir alene. På den måten får hun ikke bare bedre råd men også mye mere tid. Det er svært vanlig å gjøre det når ungene flytter ut så det skal du ikke tenke på. 

Anonymkode: ab8f6...1a9

[AnonymBruker]

Jeg er 23, sitter med forloveden min, egen leilighet og eget firma 😜 på tide å komme seg ut hjemmefra kanskje? Du må oppleve mer. På godt og vondt.

Anonymkode: ea37a...bbe

[Jolene]

Ingenting galt med å bo hjemme mens man studerer, men når det ikke fungerer ser jeg ikke hvorfor du gjør det. Når hun ofte kommer med små stikk, du ikke er fornøyd med situasjonen også videre, da er det ingen grunn til å bli boende hjemme. Joda, du kan spare masse penger, men penger er faktisk ikke alt.

Mitt råd er derfor å flytte ut, få nye impulser rett og slett.

[AnonymBruker]

Flytt ut. Jeg flyttet ut til en internatskole da jeg var 16, fikk dermed en myk start på det å bo for seg selv, og så gikk det videre derfra til storbyen. Alle bør bo for seg selv i noen år når man er voksen. Ellers blir du fort en av de som flytter rett fra pikerommet hjemme inn til en eventuell kjæreste, og det er ikke noe bra for selvstendigheten sin del.

 

Din mor er voksen. Hun må ta ansvar for sitt liv selv. Det skal ikke du ha dårlig samvittighet for.

Anonymkode: 1c8be...aee

[AnonymBruker]

Flytt ut! Flytt før forholdet deres blir helt ødelagt!

 

Og at din mor som er alene, skaffer seg en leilighet er ikke dumt! Bedre med en liten lettstelt leilighet enn et stort hus som må vedlikeholdes, snø må skuffes, og plener må klippes. Dette er jo noe som etter hvert faller på deg og dine søsken. Det er heller ikek gitt at hun blir ensom kun fordi at hun flytter til en leilighet.

Anonymkode: 04e05...e13

[AnonymBruker]

Ja. Men mamma vil ha meg her. Hun er ensom allerede, og får da et svært hus helt til seg selv. I tillegg er det nettopp pusset opp her, og jeg fikk beskjed om at hun ikke gadd å pusse opp mer hvis jeg ble å flytte, da jeg fortalte henne for noen måneder siden at jeg kanskje ville flytte ut nå til sommeren. Det er åpenbart at hun vil ha meg her, da jeg tar opp flytting med henne blir hun litt merkelig, og det skjærer virkelig i hjertet mitt!

Angående det at noen av dere sier at jeg går glipp av de beste årene i livet mitt; det gjør jeg absolutt ikke. Jeg lever i beste velgående, om jeg flytter kommer ikke stort til å forandres bortsett fra at jeg da har mitt eget sted. Jeg er litt "alene" for tiden som sagt, men regner med dette endrer seg da jeg starter på studiene mine. Jeg har god tid til å rase ifra meg - jeg er ikke en typisk "voksen" selv om jeg nå fyller 22 år, jeg er enda en ungdom personlighetsmessig, om man kan sk det slik.

Må innrømme at jeg kvier meg litt for å flytte ut. Det skyldes ikke pengene, fordi jeg vet jeg kommer til å ha råd fra sommeren av, men heøøer det at jeg er redd for å være.. Ensom? Jeg har jo mamma her og jeg har aldri bodd alene før. Den store fordelen er vel det at jeg da at jeg kan invitere venner (og gutter - vil jo ha kjæreste) på besøk, jeg føler at det å ha besøk av venner på pikerommet behynner å bli litt.. Feil.

 

Anonymkode: 0a857...001

[AnonymBruker]

Hvordan er det egentlig å flytte ut alene? Vil jeg få det grusomt, mtp. at jeg _egentlig_ ikke har det så ille hjemme, og sannsynligvis kommer til å ha en liten mangel på venner i rundt ett år fra jeg flytter ut? Jeg har jo tenkt å satse på å få meg kjæreste da jeg flytter ut. Vet ikke hvorfor, men har aldri taklet å ha besøk her hjemme pga. lite og lytt hus, derfor har det vært litt vanskelig til nå..

Anonymkode: 0a857...001

[AnonymBruker]

^ de to over er skrevet av TS.

Anonymkode: 0a857...001

[Gjest Genevieve]

Det kan bli ensomt og et lite sjokk ja, men hvis du ikke flytter så langt unna så er det lett å ta seg en tur innom hjemme, det er en trygghet. 

Begynn å forbered deg allerede nå med å drive med noe nytt utenfor husets fire vegger, gjerne med flere. Slikt hjelper synes jeg de periodene jeg har vært ensom. 

[Cambria]

Jeg synes du skal flytte ut. Du er 22 år, og selv om det ikke er noe galt i seg selv å bo hjemme mens man studerer, er det sunnere for deg å komme for deg selv. Du vil vokse å lære så mye på å bo alene. Jeg flyttet ut rett etter VGS og har ikke angret ett sekund. Forholdet til mamma har blitt så mye bedre også  

Det er lettere å få seg kjæreste når man bor for seg selv også. Jeg er selv i starten av 20-åra og jeg ønsker meg ikke en kjæreste som bor hos foreldrene og ikke har bodd for seg selv. Jeg tror også det er lettere å få seg venner om du ikke bor hos moren din. Da har du ditt eget og ingen andre å vise hensyn til om du skal ut en kveld eller noe. Forstår at det er vondt å skulle flytte når du tror din mor er ensom, men dere vil nok begge ha godt av det i lengden.

Lykke til med valget!  

[AnonymBruker]

Det blir litt vanskelig å forberede meg med å finne på ting med "venner", da de få vennene (er 3 stk) som er igjen, er veldig opptatt hele tiden. Men jeg kan gjøre "ingenting" med god samvittighet, siden jeg i det minste tar veldig mye intinativ til å finne på ting, selv om det sjeldent skjer.. Jeg føler jeg må unnskylde meg helentiden med at jeg er "venneløs", men jeg har jo mange venner som desverre flyttet alle mann for et par måneder siden. Men satser alt (!) på å stifte flere, gode vennskap når jeg skal starte å studere.

Jeg er av typen som er veldig hjemmekjær, får fort hjemlengsel, og er vel egentlig ikke så voldsomt glad i forandringer. Derfor frykter jeg å få masse hjemlengsel og "angre" på valget mitt ved å flytte, og at det nesten kan bli vondt å dra hjem på besøk og vite at det ikke er hjemmet mitt lengre - stedet jeg har bodd hele mitt liv. Men samtidig vet jeg at det hadde vært bedre for meg på bl.a. kjærestefronten, og vennefronten (da jeg skal starte å studere).

Anonymkode: 0a857...001

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det blir litt vanskelig å forberede meg med å finne på ting med "venner", da de få vennene (er 3 stk) som er igjen, er veldig opptatt hele tiden. Men jeg kan gjøre "ingenting" med god samvittighet, siden jeg i det minste tar veldig mye intinativ til å finne på ting, selv om det sjeldent skjer.. Jeg føler jeg må unnskylde meg helentiden med at jeg er "venneløs", men jeg har jo mange venner som desverre flyttet alle mann for et par måneder siden. Men satser alt (!) på å stifte flere, gode vennskap når jeg skal starte å studere.

Jeg er av typen som er veldig hjemmekjær, får fort hjemlengsel, og er vel egentlig ikke så voldsomt glad i forandringer. Derfor frykter jeg å få masse hjemlengsel og "angre" på valget mitt ved å flytte, og at det nesten kan bli vondt å dra hjem på besøk og vite at det ikke er hjemmet mitt lengre - stedet jeg har bodd hele mitt liv. Men samtidig vet jeg at det hadde vært bedre for meg på bl.a. kjærestefronten, og vennefronten (da jeg skal starte å studere).

Anonymkode: 0a857...001

Du, hjemme er alltid hjemme selv om du flytter ut. Jeg er 35, gift og med hus og jeg reiser fremdeles hjem å besøker foreldrene mine. Du tenker for mye flytt i første omgang i nærheten av moren din da vet du så du kan reise hjem om omveltningen føles periodevis overveldende. En stor del av å bli voksen er faktisk å bo alene med alle de erfaringene det bringer med seg å stå på egne ben.

Anonymkode: ab8f6...1a9