Meg som voksen og min stemor

[AnonymBruker]

Jeg er ei voksen jente og for 3 år siden kom stemor inn i livet vårt. Hun har sine egne barn som bor hjemme og de kommer ikke til å få sammen. Stadig vekk småplukk med damen. Tidligere så gjorde jeg avtaler med faren min så ble de brutt av henne for da hadde hun andre planer. Jeg sa nok på en kvass måte tilbake da at han får ta det med meg, trossalt vi som lagde avtalen. Da ble hun sint tilbake og sa jeg ikke skulle ta den tonen til henne. Og min sak ble overkjørt.

Nå ønsker pappa at jeg skal gjøre litt der hjemme for å betale en gjeld. Sier at jeg bare kan betale de pengene det er snakk om men han mente de trengte dette. Men når jeg var der og prøvde å lage avtalen så hørtes det ikke ut som hun var interessert i det. Det var ting barna hennes kunne utføre osv. 

Også hver gang jeg og pappa mimrer så begynner hun å snakke om sine barn. Pappa mener at jeg bare kan komme å gå som jeg vil, men av hun får jeg beskjed om å gjøre avtaler.

Jeg er voksen, renner ikke med dørene hos faren min, er der kanskje en gang i mnd. Når hun har gjort eller sagt slike ting har jeg sluttet å si i mot, bare holder meg unna. Vil ikke ødelegge det de deler. Men føler det ikke er plass til hans barn så mye som hennes, hun prøver kanskje å oppdra litt til tider. 

Det har vært mye trøbbel i oppveksten med min mor så faren min er eneste jeg har, kanskje derfor det blir litt ekstra reaksjoner. 

Noen tips?

Anonymkode: cdde5...438

[AnonymBruker]

Du må først å fremst akseptere at far har fått seg kjæreste og at du må forholde deg til henne. Du må også behandle henne med samme respekten du vil at hun skal behandle deg. Deretter at det er fullstendig normalt av foreldre å snakke om barna sine, selv om det er på upassende tidspunkt som feks når andre har samtaler og mimrer. Foreldre er foreldre og for dem er barna det mest interessante i livet, mange mangler også forståelsen på at andre ikke føler det på samme måten.

Og hvorfor tar du det som negativt at hun vil få barna sine til å bidra i hjemmet? Hadde det vært meg hadde jeg vært glad for at jeg slapp å gjøre det. Tross alt bor jeg der ikke. Det er også fullstendig normalt å involvere begge to i en husholdning når man lager avtaler. Noen ganger passer det rett å slett ikke eller det kommer andre ting i veien. Sånn er det bare.

Jeg synes også at du skal fortsette samme kontakten med faren din som før, kom når du vil, uten avtaler. Om stemor har problemer med det så får hun ta det med faren din. Selv om det selvsagt er vanlig å avtale om man kommer å skal overnatte eller feire jul sammen osv. Altså sånne store ting som krever planlegging. Men drop-in besøk bare fortsetter du med. Sier hun noe på det må du bare si rolig "Det er min far. Må barna dine også lage avtaler når de vil stikke innom å ta en kaffe med deg den gangen de flytter ut?"

Anonymkode: 77a14...048

[AnonymBruker]

Du misforstår. Jeg har godtatt dem. Hun er den som får kort på morsdagen osv. Jeg kommer til henne for råd fra tid til annen. Jeg og mine stesøken har god kontakt. Greia er at når pappa ønsker at jeg skal gjøre en jobb i det huset og jeg kommer dit for å gjøre avtalen sier hun mer eller mindre at hennes barn tar jobben. Hvorfor spør pappa meg da? Hvis det ikke er interessant for resten av gjengen? 

Anonymkode: cdde5...438

[AnonymBruker]

Og jeg og pappa gjorde en avtale om at noen av mine store ting som jeg ikke hadde plass til skulle få stå der. Og han sa at det kunne jeg alltid sove hvis jeg trengte det. Eller hvis jeg trengte seng eller TV kunne jeg bare få låne de som sto der. Men når det kommer til stykke så bryter hun de avtalene. Uten forklaring. F.eks med tingene mine som kunne få stå så fikk jeg beskjed om å hente de innen en viss tid ellers ble det kastet. Syns ikke det er greit. Og da svarer jeg litt kvast at pappa får bryte avtalen for det var han som lagde den.

Anonymkode: cdde5...438

[AnonymBruker]

Din far kan ikke bare lage slike avtaler uten å også forhøre seg med henne om avtalen. Om hun ikke har fått være med å bestemme hvordan ting skal være i det som er hennes hjem like mye som din far sitt, er det klart hun også har rett til å avlyse og endre på avtalen. Husk: Det er Hennes hjem, like mye som din far sitt. 

Jeg hadde ikke godtatt om min mann avtalte at andre kunne sette store ting i vårt hjem, ei heller at folk kan komme og gå som de vil. Lige så med avtaler om ting som skal gjøres hjemme. Jeg hadde blitt drittirritert om min mann lot andre oppbevare store ting hos oss, og de sto i veien for meg.

Din far må lære seg at han ikke bestemmer alt i heimen, han må ta hensyn til henne også. Når du skal lage avtaler av den sorten, må du spørre ham om han har avklart det med henne. Det burde være en selvfølge at han gjør det, men siden han tydeligvis er litt for tett til å skjønne at han må ta hensyn til henne, så må du minne ham på det. Eller godta at hun ikke er enig i avtalen som hun ikke har fått ha noe i si på. 

Anonymkode: dc3ad...42c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg og pappa gjorde en avtale om at noen av mine store ting som jeg ikke hadde plass til skulle få stå der. Og han sa at det kunne jeg alltid sove hvis jeg trengte det. Eller hvis jeg trengte seng eller TV kunne jeg bare få låne de som sto der. Men når det kommer til stykke så bryter hun de avtalene. Uten forklaring. F.eks med tingene mine som kunne få stå så fikk jeg beskjed om å hente de innen en viss tid ellers ble det kastet. Syns ikke det er greit. Og da svarer jeg litt kvast at pappa får bryte avtalen for det var han som lagde den.

Anonymkode: cdde5...438

Men det er faktisk hennes hjem å. Hun har all rett til å bestemme. Det du skulle gjort her er å snakke med faren din om hvorfor avtalen ble endret og om han hadde noen forslag på løsning siden du ikke ville at ting skal bli kastet. Og selv om du alltid kan overnatte der så er det normalt å høre om det passer forde, det gjør jeg med mine foreldre også. Som eks en melding "hei! Er det greit jeg overnatter fra fredag til søndag?" Hverken jeg eller søsknene mine dukker opp på døra med bag uten å høre først.

Anonymkode: 77a14...048

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må først å fremst akseptere at far har fått seg kjæreste og at du må forholde deg til henne. Du må også behandle henne med samme respekten du vil at hun skal behandle deg.

HEH, ja, dette kan være vanskelig.....

Jeg bodde sammen med pappa alene fram til jeg fylte 16. Da flyttet stemor inn, sammen med de to barna sine. Jeg var kjempeglad for at pappa hadde fått seg kjæreste, for jeg ønsker jo ikke at han skal være alene resten av livet. Stemor var hyggelig de første månedene, veldig hyggelig faktisk. Hun var veldig sjenert og snakket ikke så mye med meg, men hun skrøt alltid av meg til pappa om hvor pen og fin jeg var. Hun er ei lita, litt lubben dame, og jeg var høy og tynn (på den tiden). Det er jo selvfølgelig kult at stemoren din ser opp til deg, men så kom det til et punkt da hun kjøpte like klær som meg, farget håret til samme farge som meg, hun prøvde å se ut som meg. Det virket nesten som at hun trodde dette ble en konkurranse om å se best ut, og at hun var redd for at pappa skulle synes at jeg var penere enn henne. Hun er forresten bare 10 år eldre enn meg, så det er jo forståelig at det kanskje er enklere for henne å se på meg som en "venn" enn en datter. Dette var veldig rart for meg som aldri har bodd sammen med min mor, og plutselig skulle bo med stemor som var på samme alder som mange av vennene mine.

Etter vi hadde bodd sammen i et år snakket hun fortsatt ikke med meg. Vi spiste middag sammen hver dag, men hun så ikke engang på meg. Hun skulle alltid ha oppmerksomheten til pappa. Hvis jeg prøvde å snakke med han "stjal" hun han alltid fra meg og pratet om noe annet. Jeg kom aldri til ordet hvis hun var i rommet samme rom som han. Hun ville ikke at han skulle gi meg noe som helst oppmerksomhet. Jeg følte at jeg ikke eksisterte. En dag fikk jeg nok, og tok opp dette med pappa. Han tok en prat med henne, men han ba meg bare om å ignorere henne. Fikk ikke gjort noe med det.

En dag, rett før jeg fylte 18 år, gikk jeg inn på kjøkkenet og lagde meg noen rundstykker. Da kom stemoren min løpene inn på kjøkkenet og skrek: "Det der er ikke din mat! Du skulle hatt jobb fra da du var 12 år og forsørget familien din, ikke stjele fra oss!"
Jeg ble helt satt ut, for det var jo første gang jeg hadde hørt henne si noe annet enn "Hei" til meg, så jeg sto bare og stirret på henne. Hun ble enda mer rasende og skrek: "Du fortjener ikke å leve!", så gikk hun inn på soverommet sitt og lukket igjen døra. Pappa var ikke hjemme på den tiden så jeg ringte han og fortalte hva som hadde skjedd. Han ble sint og sa at han skulle prate med henne. Jeg orket ikke å være i samme hus som henne, så jeg dro til ei venninne.

Pappa ringte meg etter han hadde pratet med stemor, og sa at det er best at jeg flytter ut. Jeg var snart 18 år så han mente at jeg kunne få hjelp av NAV med penger til leilighet. Han dro meg med på NAV, men jeg fikk bare beskjed om å dra hjem igjen, evt. snakke med barnevernet i og med at det var faren min som mente at jeg skulle flytte hjemmefra som mindreåring.

Det endte med at jeg måtte flytte 4 timer unna, hjem til besteforeldrene mine. Fikk meg en leilighet et halvt år senere.

Nå har det gått 6 år og jeg har fortsatt ikke fått lov til å komme på besøk til pappa. Han ringer meg ca hver 3. mnd og spør om hvordan jeg har det. Han han bare ringe meg når han er på jobben, for stemor må ikke få vite at vi snakker sammen....

Vi møtes kanskje én gang i året, og det er på julaften. Vi feirer alltid julaften hos besteforeldrene mine, men stemoren min blir alltid hjemme alene i jula fordi hun ikke vil se meg. Da hender det at pappa blir hjemme med henne fordi han synes synd på henne. Det forstår ikke jeg. Hun er fortsatt velkommen for min del.

Det er ikke alltid lett å behandle alle med respekt da man ikke får noe igjen for det.

Jeg synes ikke TS skal la seg tråkkes på av stemoren sin. Mange fedre er redd for å alene og singel resten av livet, og da blir det ikke så vanskelig for dem å sette kjæresten foran barna sine. Jeg føler at pappa har valgt stemor foran meg, og det skal han få lov til, men jeg kommer ikke til å gi han noe oppmerksomhet eller støtte lenger.

 

Sorry, dette ble langt. Det dukket plutselig opp mye gamle følelser.

 

Anonymkode: 4aa1d...2cd

[Ansjosen]

Hun ser kanskje på faren din som litt konfliktsky? Og føler derfor at hun "må ordne opp på hans vegne". Sånt blir det jo gjerne litt rot av om du og kanskje også han ikke føler det trengs så mye ordning. 

Hennes hus, hans hus, hvem sin far og mor osv. Her tror jeg det må åpne kommunikasjonskanaler til. Ikke spør han om han har avklart ting, spør begge to samtidig. Gjør begge to samtidig oppmerksom på det når du føler deg overkjørt eller spilt ut på et jorde.

Ellers støtter jeg også vedkommende som sier "må dine barn også avtale å komme innom når de ikke bor her lenger?" Svarer hun ja så må du stole på det. Evt ta det opp med begge to tilstede, si at du setter pris på gjestfriheten og følelsen av inkludering det gir å kunne stikke innom uten avtale, og at dette betyr en del for deg å få fortsette med. Hvilke grep kan gjøres forat det skal være ok for de også?

Når jeg leser innlegget ditt får jeg nemlig en følelse av mye "han sa at hun sa at" og motsatt og det fungerer dårlig når ikke alle er i slekt og kjenner hberandre ut og inn.

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

HEH, ja, dette kan være vanskelig.....

Jeg bodde sammen med pappa alene fram til jeg fylte 16. Da flyttet stemor inn, sammen med de to barna sine. Jeg var kjempeglad for at pappa hadde fått seg kjæreste, for jeg ønsker jo ikke at han skal være alene resten av livet. Stemor var hyggelig de første månedene, veldig hyggelig faktisk. Hun var veldig sjenert og snakket ikke så mye med meg, men hun skrøt alltid av meg til pappa om hvor pen og fin jeg var. Hun er ei lita, litt lubben dame, og jeg var høy og tynn (på den tiden). Det er jo selvfølgelig kult at stemoren din ser opp til deg, men så kom det til et punkt da hun kjøpte like klær som meg, farget håret til samme farge som meg, hun prøvde å se ut som meg. Det virket nesten som at hun trodde dette ble en konkurranse om å se best ut, og at hun var redd for at pappa skulle synes at jeg var penere enn henne. Hun er forresten bare 10 år eldre enn meg, så det er jo forståelig at det kanskje er enklere for henne å se på meg som en "venn" enn en datter. Dette var veldig rart for meg som aldri har bodd sammen med min mor, og plutselig skulle bo med stemor som var på samme alder som mange av vennene mine.

Etter vi hadde bodd sammen i et år snakket hun fortsatt ikke med meg. Vi spiste middag sammen hver dag, men hun så ikke engang på meg. Hun skulle alltid ha oppmerksomheten til pappa. Hvis jeg prøvde å snakke med han "stjal" hun han alltid fra meg og pratet om noe annet. Jeg kom aldri til ordet hvis hun var i rommet samme rom som han. Hun ville ikke at han skulle gi meg noe som helst oppmerksomhet. Jeg følte at jeg ikke eksisterte. En dag fikk jeg nok, og tok opp dette med pappa. Han tok en prat med henne, men han ba meg bare om å ignorere henne. Fikk ikke gjort noe med det.

En dag, rett før jeg fylte 18 år, gikk jeg inn på kjøkkenet og lagde meg noen rundstykker. Da kom stemoren min løpene inn på kjøkkenet og skrek: "Det der er ikke din mat! Du skulle hatt jobb fra da du var 12 år og forsørget familien din, ikke stjele fra oss!"
Jeg ble helt satt ut, for det var jo første gang jeg hadde hørt henne si noe annet enn "Hei" til meg, så jeg sto bare og stirret på henne. Hun ble enda mer rasende og skrek: "Du fortjener ikke å leve!", så gikk hun inn på soverommet sitt og lukket igjen døra. Pappa var ikke hjemme på den tiden så jeg ringte han og fortalte hva som hadde skjedd. Han ble sint og sa at han skulle prate med henne. Jeg orket ikke å være i samme hus som henne, så jeg dro til ei venninne.

Pappa ringte meg etter han hadde pratet med stemor, og sa at det er best at jeg flytter ut. Jeg var snart 18 år så han mente at jeg kunne få hjelp av NAV med penger til leilighet. Han dro meg med på NAV, men jeg fikk bare beskjed om å dra hjem igjen, evt. snakke med barnevernet i og med at det var faren min som mente at jeg skulle flytte hjemmefra som mindreåring.

Det endte med at jeg måtte flytte 4 timer unna, hjem til besteforeldrene mine. Fikk meg en leilighet et halvt år senere.

Nå har det gått 6 år og jeg har fortsatt ikke fått lov til å komme på besøk til pappa. Han ringer meg ca hver 3. mnd og spør om hvordan jeg har det. Han han bare ringe meg når han er på jobben, for stemor må ikke få vite at vi snakker sammen....

Vi møtes kanskje én gang i året, og det er på julaften. Vi feirer alltid julaften hos besteforeldrene mine, men stemoren min blir alltid hjemme alene i jula fordi hun ikke vil se meg. Da hender det at pappa blir hjemme med henne fordi han synes synd på henne. Det forstår ikke jeg. Hun er fortsatt velkommen for min del.

Det er ikke alltid lett å behandle alle med respekt da man ikke får noe igjen for det.

Jeg synes ikke TS skal la seg tråkkes på av stemoren sin. Mange fedre er redd for å alene og singel resten av livet, og da blir det ikke så vanskelig for dem å sette kjæresten foran barna sine. Jeg føler at pappa har valgt stemor foran meg, og det skal han få lov til, men jeg kommer ikke til å gi han noe oppmerksomhet eller støtte lenger.

 

Sorry, dette ble langt. Det dukket plutselig opp mye gamle følelser.

 

Anonymkode: 4aa1d...2cd

Hva slags relevans har denne syke historien med TS sin å gjøre?

 

Anonymkode: 77a14...048

[AnonymBruker]

Jeg vet at det er hennes hjem og alt det der. Jeg prøver virkelig å tilpasse meg. Faren min er utrolig konfliktsky ja. Det har han alltid vært. Dere får det til å høres ut som om jeg er umoden eller ikke forstår hvordan ting fungerer, jeg har selv vært stemor!
Disse tingene jeg kunne lånt, er noe han har hatt mange år før hun kom inn i bildet. Men forstår jo at de har bruk for det ennå. Liker bare ikke måten hun tar kontrollen på når jeg ikke er en fæl person som tar mye plass. 
Lurer på om jeg skal prate med faren min om dette? Eller om jeg bare må la det gå, selv om det kan gå utover far og datter forholdet Jeg vet at faren min setter pris på at vi har fått igjen kontakten osv så syns det er dumt. Og hvor mye skal jeg finne meg i? Hver gang jeg gjør en avtale er det hun som bryter den. Det ser jo rart ut etter noen år. Ikke si at dere ikke ville reagert selv.

Anonymkode: cdde5...438

[AnonymBruker]

TS, ting tyder på at far og stemor ikke snakker godt nok sammen (faren din er kanskje konfliktsky/feig/likeglad stryk det som ikke passer,) i alle fall virker det som om han lar deg ta støyten når det han har avtalt med deg ikke faller i smak hos stemor.

Det virker også som stemor ikke ser at du har de samme rettigheter som hennes barn. Dette bør du formidle til henne - men sett deg for all del ned med stemor og far sammen, så begge hører på deg samtidig! Det er såpass mye rart som skjer at du må få begge til å delta i samme samtale.

Du må fortelle dem hvordan du opplever at de behandler deg veldig forvirrende og ikke alltid så bra, med sine ulike/motstridende løfter, krav og restriksjoner, og vinglete oppførsel med avtaler og løftebrudd. Fortell dem at de skaper en utrygg og uforutsigbar situasjon for deg, du føler at du til tider blir sviktet av faren din (han lar stemor gjøre om på avtaler han har med deg) og står ganske alene i og med at du heller ikke har en mor du kan støtte deg til. Du har jo et stort behov for å være trygg på, stole hundre prosent på, faren din. Uenighet mellom han og stemor skal ikke du involveres i, og faren din har som din nærmeste og eneste pårørende  ansvar for å inkludere deg og støtte deg, uansett hva stemor måtte mene.

Eksempler er som nevnt viktig (skriv dem ned så du ikke blir satt ut og glemmer hva du skal si), så det ikke er lett for dem å nekte for at ting er som du sier. I tillegg må du selvsagt si hva du føler, uavhengig av konkrete eksempler. Be dem også om å svare på hvordan de selv ser på situasjonen. Det er mye lurere å spille ballen over til dem og be om konkrete synspunkter og svar, enn at du står for alt som sies, og at de bare sier ja og nei og ikke så mye mer - forlang konkrete svar og beskjed om hvordan de har tenkt å behandle deg heretter. I alle fall må din far fortelle deg hvor han står, og om du kan stole på det han lover. 

Avslutningsvis kan du jo eventuelt si du at du forventer at de vil behandle de andre barna i familien på samme måte som de nå behandler deg (eksempler er altså superviktig), og faren din vil skuffe deg kraftig hvis det viser seg at han vil akseptere at andre i familien behandles på en annen måte enn deg. At du har flyttet ut fra hjemmet, betyr ikke at du bare skal seile din egen sjø. Det er ikke sånn en sunn familie fungerer.

Så kan du jo legge pengene du skylder på bordet, og sier at siden avtalen du hadde om å bidra i huset for å nedbetale gjeld ikke ble akseptert av stemor, foretrekker du å betale kontant. Selv om du er overrasket over at tilbudet om hjelp i huset avvises stemor, med begrunnelsen er at stemorens barn heller skal gjøre jobben du og faren din ble enige om at du skulle gjøre.

Dette er bare forslag, du vet jo bedre enn meg hva som er mulig å få til, og hva du orker. Du må i alle fall ta en prat med faren din. 

Anonymkode: f2803...3ed

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

HEH, ja, dette kan være vanskelig.....

Jeg bodde sammen med pappa alene fram til jeg fylte 16. Da flyttet stemor inn, sammen med de to barna sine. Jeg var kjempeglad for at pappa hadde fått seg kjæreste, for jeg ønsker jo ikke at han skal være alene resten av livet. Stemor var hyggelig de første månedene, veldig hyggelig faktisk. Hun var veldig sjenert og snakket ikke så mye med meg, men hun skrøt alltid av meg til pappa om hvor pen og fin jeg var. Hun er ei lita, litt lubben dame, og jeg var høy og tynn (på den tiden). Det er jo selvfølgelig kult at stemoren din ser opp til deg, men så kom det til et punkt da hun kjøpte like klær som meg, farget håret til samme farge som meg, hun prøvde å se ut som meg. Det virket nesten som at hun trodde dette ble en konkurranse om å se best ut, og at hun var redd for at pappa skulle synes at jeg var penere enn henne. Hun er forresten bare 10 år eldre enn meg, så det er jo forståelig at det kanskje er enklere for henne å se på meg som en "venn" enn en datter. Dette var veldig rart for meg som aldri har bodd sammen med min mor, og plutselig skulle bo med stemor som var på samme alder som mange av vennene mine.

Etter vi hadde bodd sammen i et år snakket hun fortsatt ikke med meg. Vi spiste middag sammen hver dag, men hun så ikke engang på meg. Hun skulle alltid ha oppmerksomheten til pappa. Hvis jeg prøvde å snakke med han "stjal" hun han alltid fra meg og pratet om noe annet. Jeg kom aldri til ordet hvis hun var i rommet samme rom som han. Hun ville ikke at han skulle gi meg noe som helst oppmerksomhet. Jeg følte at jeg ikke eksisterte. En dag fikk jeg nok, og tok opp dette med pappa. Han tok en prat med henne, men han ba meg bare om å ignorere henne. Fikk ikke gjort noe med det.

En dag, rett før jeg fylte 18 år, gikk jeg inn på kjøkkenet og lagde meg noen rundstykker. Da kom stemoren min løpene inn på kjøkkenet og skrek: "Det der er ikke din mat! Du skulle hatt jobb fra da du var 12 år og forsørget familien din, ikke stjele fra oss!"
Jeg ble helt satt ut, for det var jo første gang jeg hadde hørt henne si noe annet enn "Hei" til meg, så jeg sto bare og stirret på henne. Hun ble enda mer rasende og skrek: "Du fortjener ikke å leve!", så gikk hun inn på soverommet sitt og lukket igjen døra. Pappa var ikke hjemme på den tiden så jeg ringte han og fortalte hva som hadde skjedd. Han ble sint og sa at han skulle prate med henne. Jeg orket ikke å være i samme hus som henne, så jeg dro til ei venninne.

Pappa ringte meg etter han hadde pratet med stemor, og sa at det er best at jeg flytter ut. Jeg var snart 18 år så han mente at jeg kunne få hjelp av NAV med penger til leilighet. Han dro meg med på NAV, men jeg fikk bare beskjed om å dra hjem igjen, evt. snakke med barnevernet i og med at det var faren min som mente at jeg skulle flytte hjemmefra som mindreåring.

Det endte med at jeg måtte flytte 4 timer unna, hjem til besteforeldrene mine. Fikk meg en leilighet et halvt år senere.

Nå har det gått 6 år og jeg har fortsatt ikke fått lov til å komme på besøk til pappa. Han ringer meg ca hver 3. mnd og spør om hvordan jeg har det. Han han bare ringe meg når han er på jobben, for stemor må ikke få vite at vi snakker sammen....

Vi møtes kanskje én gang i året, og det er på julaften. Vi feirer alltid julaften hos besteforeldrene mine, men stemoren min blir alltid hjemme alene i jula fordi hun ikke vil se meg. Da hender det at pappa blir hjemme med henne fordi han synes synd på henne. Det forstår ikke jeg. Hun er fortsatt velkommen for min del.

Det er ikke alltid lett å behandle alle med respekt da man ikke får noe igjen for det.

Jeg synes ikke TS skal la seg tråkkes på av stemoren sin. Mange fedre er redd for å alene og singel resten av livet, og da blir det ikke så vanskelig for dem å sette kjæresten foran barna sine. Jeg føler at pappa har valgt stemor foran meg, og det skal han få lov til, men jeg kommer ikke til å gi han noe oppmerksomhet eller støtte lenger.

 

Sorry, dette ble langt. Det dukket plutselig opp mye gamle følelser.

 

Anonymkode: 4aa1d...2cd

Dette høres ut som min søster side av hvordan stemor er. - Ts

Anonymkode: cdde5...438

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at det er hennes hjem og alt det der. Jeg prøver virkelig å tilpasse meg. Faren min er utrolig konfliktsky ja. Det har han alltid vært. Dere får det til å høres ut som om jeg er umoden eller ikke forstår hvordan ting fungerer, jeg har selv vært stemor!
Disse tingene jeg kunne lånt, er noe han har hatt mange år før hun kom inn i bildet. Men forstår jo at de har bruk for det ennå. Liker bare ikke måten hun tar kontrollen på når jeg ikke er en fæl person som tar mye plass. 
Lurer på om jeg skal prate med faren min om dette? Eller om jeg bare må la det gå, selv om det kan gå utover far og datter forholdet Jeg vet at faren min setter pris på at vi har fått igjen kontakten osv så syns det er dumt. Og hvor mye skal jeg finne meg i? Hver gang jeg gjør en avtale er det hun som bryter den. Det ser jo rart ut etter noen år. Ikke si at dere ikke ville reagert selv.

Anonymkode: cdde5...438

Men du gjør jo ikke avtalen med DEM, selv om det faktisk angår dem begge. Du ville neppe vært happy om din mann hadde avtalt ting som også gikk ut over deg, helt uten å høre med deg om det var ok først. 

Om du har avtalt noe med din far, og det dere har avtalt også går ut over henne (som besøk, gjensetting av ting, fordeling av arbeidsoppgaver, etc), er hun i sin fulle rett å avlyse avtalen. 

Dette er da helt normalt! Lager man avtaler som angår folk uten å spørre dem, må man forvente at de kan sette seg på bakbeina. 

Anonymkode: dc3ad...42c

[AnonymBruker]

Faren din høres ut som han har blitt kjerringstyrt. Det er ikke så veldig uvanlig. Han lar henne bestemme, og sier ikke ifra for å bevare husfreden. Klassisk!

Tror det er mange stemødre som har gitt deg svar i denne tråden. Ikke hør for mye på dem. Det er du og din far som faktisk har den viktigste relasjonen her, og stemoren din bør respektere det. Prøv å snakk med faren din om dette, deretter med dem begge samtidig. Forhåpentligvis løser det seg.

Jeg har også en stemor som er vanskelig. Jeg har flere ganger vært på vei til å besøke dem, og fått beskjed om at jeg ikke kan komme likevel fordi "hun" ikke vil ha besøk. De bor i en annen by og det er lang reisevei. Jeg blir heller aldri invitert, må invitere meg selv. Blir ikke invitert i jula en gang! Og min far er dessverre ikke villig til å gjøre noe med det. Han er konfliktsky som f. 

Anonymkode: 5e2bc...396

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men du gjør jo ikke avtalen med DEM, selv om det faktisk angår dem begge. Du ville neppe vært happy om din mann hadde avtalt ting som også gikk ut over deg, helt uten å høre med deg om det var ok først. 

Om du har avtalt noe med din far, og det dere har avtalt også går ut over henne (som besøk, gjensetting av ting, fordeling av arbeidsoppgaver, etc), er hun i sin fulle rett å avlyse avtalen. 

Dette er da helt normalt! Lager man avtaler som angår folk uten å spørre dem, må man forvente at de kan sette seg på bakbeina. 

Anonymkode: dc3ad...42c

Det er på samtale med faren min om helt andre ting han foreslår ting for meg! Også gjør vi en avtale på det. Hva han tar med henne vet jeg ikke. Men jeg har jo antatt at hun har visst om hva vi har prata om. Hun får jo vite om alle andre samtaler!

Anonymkode: cdde5...438

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Det er på samtale med faren min om helt andre ting han foreslår ting for meg! Også gjør vi en avtale på det. Hva han tar med henne vet jeg ikke. Men jeg har jo antatt at hun har visst om hva vi har prata om. Hun får jo vite om alle andre samtaler!

Anonymkode: cdde5...438

Du aner altså ikke om han har hørt med henne om det er greit på forhånd. At hun får vite om alle andre samtaler i etterkant er helt irrelevant; han må spørre henne FØR han lager avtalen. Om han har laget en avtale, uten å høre med henne, er det han du må bli sur på, ikke henne. 

Jeg er forøvrig ikke stemor, så dette er ikke en stemorsympatisørmelding. 

Når jeg avtaler ting med mine foreldre (som framleis er gift og bor i lag), så er det en selvfølge at de avklarer ting seg imellom. Om jeg snakker med min mor, og skal avtale noe, sier hun alltid at ja, det er greit for henne, men hun må høre faderen. Avtaler inngås alltid etter at begge vet om det, eller med forbehold om at det er greit for den andre parten om vedkommende ikke er tilgjengelig for å si sin mening når avtalen inngås. 

Anonymkode: dc3ad...42c

[AnonymBruker]

Mitt råd er at du ikke bør gå rundt og være sur pga en antagelse. Ikke anta at hun vet ting, få sikkerhet i om hun vet det. 

Når du avtaler ting med din far, spør ham om hun vet om det, og er ok med det. Er svaret nei, be ham ta det opp med henne, eller spør henne selv om det er greit. 

Om hun bryter en avtale du har inngått med din far, spør om hun var klar over at dette var avtalt. Var hun ikke det, bli sur på din far, ikke henne. Var hun klar over det, spør om grunnen. Har hun en ok grunn, jenk deg. Har hun ikke en ok grunn, si ifra at du synes det er dårlig gjort å bryte en avtale uten god grunn. 

Anonymkode: dc3ad...42c

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at det er hennes hjem og alt det der. Jeg prøver virkelig å tilpasse meg. Faren min er utrolig konfliktsky ja. Det har han alltid vært. Dere får det til å høres ut som om jeg er umoden eller ikke forstår hvordan ting fungerer, jeg har selv vært stemor!
Disse tingene jeg kunne lånt, er noe han har hatt mange år før hun kom inn i bildet. Men forstår jo at de har bruk for det ennå. Liker bare ikke måten hun tar kontrollen på når jeg ikke er en fæl person som tar mye plass. 
Lurer på om jeg skal prate med faren min om dette? Eller om jeg bare må la det gå, selv om det kan gå utover far og datter forholdet Jeg vet at faren min setter pris på at vi har fått igjen kontakten osv så syns det er dumt. Og hvor mye skal jeg finne meg i? Hver gang jeg gjør en avtale er det hun som bryter den. Det ser jo rart ut etter noen år. Ikke si at dere ikke ville reagert selv.

Anonymkode: cdde5...438

Problemet her ikke egentlig deg føler jeg. Det er at faren din og stemoren din ikke kommuniserer. Faren din lager avtaler stemoren din ikke vet om.
De må da kunne samarbeide her.
Jeg synes at du legger litt vel mye skyld over på stemor, faren din er vel så skyldig i det rotet og forvirringen som oppstår.
De må jo snakke sammen og bli enige om ting for dette blir bare tull. 

Anonymkode: 0bc0a...e71

[Gjest Klaveret]

Jeg tror stemor har stort kontrollbehov og faren din er en tøffelhelt. Jeg har ikke hørt om noen som har kommet godt ut av en slik situasjon uten å svelge kameler og siden bare spise smuler av det du kunne ha fått av faren din.

Har ingen gode råd ... sorry.

[AnonymBruker]

Da vet jeg det. Stemor har all rett i et hus. Det er jo kg syn på ting. 

Jeg er i en telefon samtale med min far om lyst og fast så sier han, ja du kan jo bruke den så lenge. F.eks. Da antar jeg at det er greit. Da det var snakk om overnatting var det en helg når jeg endelig kom meg ut av voldelig forhold. Jeg forstår at det kanskje ikke var planen deres den helgen med sitt 200 kvadrat store hus at jeg skulle bo på 10 av de til mitt nye var klart. Jeg ba verken om hjelp med flytting eller annet. Bare jeg slapp å sove i bilen en natt til. Den avtalen sa faren min i en telefon at du kan jo låne det gamle rommet ditt her. Nå er det hennes rom til div hobby osv. Så kan tenke deg det ble "hyggelig." Hadde den situasjonen vært med mor og far som var gift hadde det ikke vært noe problem. Og det er kun slike situasjoner jeg har hatt behov for noe fra de.

Anonymkode: cdde5...438