Babyen min har trisomi 18

[AnonymBruker]

For 3 måneder siden fant jeg ut at jeg var gravid, og gleden var ikke stor da jeg har mye tanker og redsel rundt fødsel osv. For 3 år siden ble jeg også gravid, med samme mann som nå, og da hadde jeg akkurat den samme redselen som jeg hadde nå, men der var det null hjelp å få å jordmor rådet meg til abort. Men denne gangen tenkte jeg at nå er det nå eller aldri. Nå får systemenhet hjelpe meg! Jeg visste denne gangen at folk med sterk fødselsangst kunne få innvilget keisersnitt, så jeg startet kampen.  jeg hadde overhode ingen unnskyldning til å kunne ta abort heller. Samboer og jeg er 23 og 26 år. Begge har utdanning,  stabile jobber og økonomi. vi har hus, hund og stasjonsvogn og lever det typiske A4 liv..

 Jeg gikk 2 måneder med panikkangst hver eneste dag fordi jeg tenkte på fødselen og det var også mye hormoner i sving.. Jeg ble tatt på alvor av alle instanser denne gangen pga jeg hadde tatt abort grunnet dette en gang tidligere, og fordi de mente det ikke var bra for babyen at jeg skulle ha det på den måten i 9 måneder, så jeg fikk innvilget et keisersnitt. Jeg slo meg veldig til ro med dette og begynte virkelig å glede meg til å bli mamma til den lille i magen min.

Vi fikk en tidlig ultralyd i uke 11 fordi jeg ikke kunne stadfeste nøyaktig når siste mens var( dette fordi jeg har gått på p piller og ofte hoppet over mensen). Det var så fint å se den lille babyen min. Den bevegde seg og var virkelig i aktivitet.. Gynekologen holdt på veldig lenge, og spurte om vi ville ha et bilde.. Jeg trodde det var dette han brukte tid på men det viste seg at det bare var for å roe meg.. 

Han fant hevelse på 5 mm på nakkefolden og henviste oss videre til Rikshospitalet..jeg som endelig hadde begynt å glede meg, hadde nå en jævlig tid i vente.. På Rikshospitalet tok jeg Duotest og morkakeprøve samme dag, grunnet lang reisevei for oss.. jeg nektet å gi opp håpet, og handlet inn litt småting til barnerommet, bare for å vise at jeg ikke hadde gitt opp lille.. Jeg tenkte at gir jeg opp babyen, gir den kanskje opp selv også.. Etter en helt jævlig uke fikk vi sjokkbeskjeden.. Lille i magen hadde fullt utslag på trisomi 18(edward syndrom), som er den mest alvorlige kromosomfeilen som finnes. Vi fikk beskjed om at døde ikke babyen i magen ville den max leve 2 døgn etter fødsel( i noen tilfeller kunne det strekke seg til et halvt år). Babyen ville ha store indre og ytre missdannelser, mye smerter og ingen form for livreddende hjelp ville bli gitt.. Trisomi 18 er ikke forenelig med liv. Jeg som har slitt så utrolig med fødselsangst måtte likevel føde den lille, da de nektet å gjøre det kirurgisk pga det var 3 dager over 12 uker. Dette har gått utrolig inn på meg fordi de har i denne såre situasjonen vist null sympati. De sa ikke EN gang at de skjønte jeg hadde det vondt. " fødselsangst? Pøh! Du har ikke det. Kun kvinner som har født barn kan ha det!" Var kommentarer som jeg Fikk jeg slengt etter meg. Rikshospitalet mener dette var utrolig dårlig av mitt sykehus fordi fosteret mitt var underutviklet, å det hadde ikke vært noe problem for de å gjennomføre selv etter 12 uker. 

Nå er det 5 dager siden jeg var på sykehuset for å ta medisinsk abort. Jeg lå der i 14 timer før babyen kom.. Jeg var 13 uker på vei og har nå et tomt barneværelse i 1 etasje, og en grav på kirkegården og gå til.. Vet virkelig ikke hvordan jeg skal klare å komme meg igjennom dette:( er det noen her som har vært i samme situasjon som kanskje vil dele sin historie?

Anonymkode: 0318f...563

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært igjennom det samme. Men du er ufattelig sterk!
Uti fra det du skriver, så er du sterk. Ikke la dette stoppe deg. Jeg vil anbefale deg å spør om det er noen du kan få hjelp hos. En psykolog, Noen som kan en del om kvinner og par som har mistet barn til alvorlige sykdommer. Få opp et støtteapparat. Noen som har deg i ryggen, for neste gang du blir gravid så har du noen å støtte deg på. 

Noen du kan dele tankene og bekymringene med. Få ut angsten og frykten, så blir den ikke så sterk inni deg. Få det ned på papiret hva du sliter med, slik at neste gang får innvilget keisersnitt på flekken. Riktig oppfølgning under svangerskapet, og ikke minst psykisk støtte fra din behandler! 

Anbefaler deg å ta en titt innom flere baby-forum, hvor du kan prate med flere som har mistet barn, fått flere slag etter slag, men fått en lykkelig slutt. Få tips og råd fra dem, og ikke minst støtte. Men riktig støtte så kommer du lengre enn langt. 

Kunnskap er makt, mener jeg. 
Få kunnskap, finn ut om det er mulig å sjekke deg og din mann for arvelige gener dere kan gi til deres barn, hvis dette er frykten. Slik at dere er forberedt. Men, ikke la det skremme deg! For du er sterk, og du får en lykkelig slutt du også, du må bare ikke gi opp kampen. 

Få deg ett sterkt støtteapparat. Bestående av din mann, familie, venner og ikke minst en profesjonell De er gull verdt når det kommer til dine mørkeste og dystreste tanker og bekymringer. Ingen spørsmål er for dumme, du trenger ikke å skjule noe for dem. Jo mer du holder inni deg, jo større blir frykten og tankene. Ikke la frykten ta overhånd. Kom deg opp og frem, med et godt støtteapparat i ryggen. 

Din lykkelige slutt kommer også. 
Kondolerer så mye <3 

Anonymkode: 71847...842

[Faria]

Vet det er flere i samme situasjon som er med i landsforeningen for uventet barnedød

[Sirah]

Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å gi deg en veldig stor klem TS..... Skjønner fryktelig godt at dette er vanskelig og vondt... Jeg vet det mest sannsynlig ikke er noen trøst i det jeg skriver, men prøv å se fremover. Neste gang klaffer det....

[AnonymBruker]

Og ja - jeg tror man MÅ se ting fra forskjellige vinkler og perspektiver for å komme seg videre. Ellers blir man jo tullete. Selv har jeg en dødfødsel og åtte syv aborter bak meg. Jeg bare MÅ komme meg opp og frem, selv om sorgprosessen også er en del av denne. For min del har det altså hjulpet å se andre enn meg selv, på tross av at det tok to års tid etter dødfødselen før jeg var tilnærmet lik mitt gamle jeg igjen. 

 

Anonymkode: b1067...d49

[Ruccula]

Huff ts  så trist. 

Men godt du tok abort og ikke insisterte på å bære frem et barn som vil leve i smerter. Helt sykt at vårt helesystem ikke kan gi deg mer sympati og bedre støtte . Jeg har selv voldsom fødselsabgst og kjenner meg igjen i følelsene dine. 

Jeg håper du kommer deg gjennom denne opplevelsen og etterhvert kommer deg videre. 

[Veslefrikk]

Kjære TS!

Først vil jeg si at jeg føler med deg i sorgen. Ingen kan sette seg inn i hvordan du har det nå, selv ikke de som har opplevd tilsvarende selv. Nettopp fordi vi er forskjellige og takler sorgen på ulike vis.

Jeg opplevde det samme som deg for noen år siden. Men hos meg så ble det ikke oppdaget på ultralyd og jeg gikk et fullgått svangerskap. Først en uke over termin, da jeg var inne til vurdering om jeg skulle bli igangsatt eller ikke, ble det oppdaget. Jeg fikk beskjed om at barnet ikke ville være levedyktig og at fødselen skulle igangsettes morgenen etter.

Både jeg og partneren min (vi er fortsattsammen) var helt lamslåtte og klarte ikke å ta inn over oss det som hendte. Vi ble fortalt at det ikke var så vanlig å ha begravelse i slike tilfeller, selv om jeg har forstått senere at det var helt vanlig, ig at de anbefalte at barnet ble begravet sammen med en tilfeldig voksen og at vi ikke ville få greie på hvor ig når det skulle skje.

Barnet ga så vidt fra seg lyd da det ble født, men ble hurtig lagt på en tralle med et teppe over og trillet bort. Vi fikk aldri se det, men de tok fot- og håndavtrykk til oss og det er de eneste minnene vi har.

Sorgen var  enorm og altoverskyggende. Jeg ble lagt på barselavdeling til jeg var i form til å reise hjem og alle de andre lykkelige mødrene og barna var en overveldende påkjenning for meg.

Vel hjemme måtte alt ryddes bort og vi måtte fortelle alle hvordan det hadde endt. Jeg opplevde flere ganger at folk jeg ikke kjente så godt kom bort og sa gratulerer og spurte hva det ble. Hva svarer man da...? Tenk om vi hadde satt inn en liten dødsannonse i avisen. Da hadde vi kanskje sluppet ubehagelige spørsmål og situasjoner.

Det tok flere år før jeg kom over det verste og våget å bli gravid igjen, men i dag har vi fire velskapte barn. I alle disse svangerskapene har jeg fått meget god oppfølging og  forstervannsprøve. Et av barna fikk termin på samme dag som den som døde og da ble det for mye for meg og jeg måtte ha keisersnitt noen dager før, men ellers så har svangerskap og fødsler gått helt fint.

Bruk den tiden du trenger og ikke hør på de som sier at du må komme over det så fort som mulig og gå videre.  Du har det tøft nå, men du er ung og du vil få flere sjanser. Husk også å ta vare på forholdet deres midt oppe i det hele og glem ikke at mannen også sørger selv om han kanskje ikke viser det på samme måte som du gjør.

Jeg ønsker deg alt godt videre! Ta vare på deg selv!

Klem!

[Gjest incognita]

Kan ikke engang sette meg inn i hvor forferdelig dette må være for deg TS. Du må bare gi deg selv lov til å sørge nå, og du og samboeren din må ta godt vare på hverandre. Ønsker dere alt godt.   

[Gjest ISeeYouCreep]

w

Endret 15. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[chi]

Kjære TS!

Mange klemmer til deg. Jeg måtte I fjor vår ta abort, da det viste seg at fosteret hadde en alvorlig defekt,  som ikke var forenelig med liv. Ikke samme diagnose som din hadde, men altså samme utfall. At du måtte gå igjennom en medisinsk abort er helt forferdelig,  synes jeg. Her fikk jeg innvilget kirurgisk abort, og ble møtt med forståelse på at jeg gikk igjennom en sorg, av helsepersonellet. 

Vil bare si at jeg tenker på deg, og håper du har noen som kan hjelpe og støtte deg nå ❤

[Gjest Helicase]

Har aldri vært gravid , men jeg sender mange gode klemmer til deg ❤️

[Raven Emerald]

Tråden ryddet for avsporinger.

Raven Emerald, mod.

[AnonymBruker]

Huff, høres forferdelig ut. Jeg har også fryktelig fødselsangst og  er nå graid i 4 mnd. Har vært et meget komplisert svangerskap med blodpropp og angst og kvalme hver eneste dag. Jeg skammer meg sånn, men angrer meg på at jeg ble gravid. Jeg skal ALDRI bli det igjen.Jeg angrer meg hele tiden og skulle ønske jeg ikke ble gravid. Høres forferdelig ut, og jeg skammer meg sånn, men sånn føler jeg det. Vil ikke råde deg til å prøve igjen. Ta heller å kose deg med kjæresten/mannen din , og ikek tenk så mye på barn. Det skulle jeg ønske jeg gjorde. Livet blir bra igjen til deg, og nå har du muligheten til å fokusere på deg selv og ikke bli gravid igjen. Sikkert den eneste som gir deg det rådet, men tror livet uten graiditet er best. Masse klemmer til deg

Anonymkode: d86ea...b96

[AnonymBruker]

Først av alt: Kondolerer. Sorgen blir dobbel når du opplever så lite støtte fra helsepersonell. 

Siri Fuglem Paulsen som er selv  anestesilege og mistet et barn med Trisomi18 tre dager etter fødsel har laget denne siden. Kanskje du finner noe som kan være til hjelp der: http://evykristine.com/evykristine.com/Velkommen.html

Anonymkode: a3717...bcf