I-landsproblem

[AnonymBruker]

Ok, dette er et skikkelig i-landsproblem, men likevel noe jeg har irritert meg over en stund.

Jeg er student og går på et studie med veldig høye inntakskrav og mange svært oppegående medstudenter. Jeg har alltid gjort det veldig bra på skolen uten å anstrenge noe særlig og føler meg veldig heldig og takknemlig det. Problemet er at jeg tror ikke moren min ser på dette som noe verdifullt. Hun er et flott menneske og vi er kjempe gode venner, men hun er veldig lite interessert i å snakke med meg om studiene.

Hun har aldri brydd seg om hvordan jeg gjør det på skolen, og har aldri hjulpet meg med lekser. Sistnevnte fordi hun mente at det greide jeg fint selv. Hun har heller andri rost meg for å gjøre det bra på skolen siden hun mente det kunne være skadelig (har faktisk spurt henne direkte om dette). Hun har ikke tatt videregående eller høyere utdannelse selv fordi hennes mor mente det ar bortkastet tid og resurser. Noe jeg vet hun angrer veldig på. Jeg vet dette ikke er noe stort problem, men jeg synes likevel det er litt sårt at hun bryr seg så lite om noe jeg bryr meg så mye om og som har en veldig stor plass livet mitt. Spesielt siden jeg aldri har hatt noe kontakt med faren min. 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette... Lurer bare på om noen andre her har lignende erfaringer.

Anonymkode: 2d357...c00

[Sissan1]

Mamma hjalp meg gjennom ungdomsskolen. Men da jeg kom på vgs, med fag hun ikke hadde hatt, tok det slutt. Det var ikke så lett å snakke med henne om det heller, for hun forstod jo ikke hva jeg snakket om.

tror du må tenke at tiden hvor hun er din støtte og den som bærer deg er over. Du må stå på egne ben, snakke fag med likesinnede. Det er trist, men en ny livsfase. Og ikke et ilandsproblem, det er en del av din løsrivningsfase <3

hva snakker du med moren din om da?

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Sissan1 skrev:

Mamma hjalp meg gjennom ungdomsskolen. Men da jeg kom på vgs, med fag hun ikke hadde hatt, tok det slutt. Det var ikke så lett å snakke med henne om det heller, for hun forstod jo ikke hva jeg snakket om.

tror du må tenke at tiden hvor hun er din støtte og den som bærer deg er over. Du må stå på egne ben, snakke fag med likesinnede. Det er trist, men en ny livsfase. Og ikke et ilandsproblem, det er en del av din løsrivningsfase <3

hva snakker du med moren din om da?

Takk for hyggelig svar. Jeg kan snakke med henne om mye, med untak av alt som har med studier og psykisk helse å gjøre. Det er ikke slik at hun er spesielt dømmende  hva angår sistnevnte, hun liker bare ikke å snakke om slike ting. Vi diskuterer faktisk en del om politikk og saker i media, i tillegg til vanlig small talk og jobb.

Anonymkode: 2d357...c00

[AnonymBruker]

Begge mine foreldre er sånn.De har ALDRI brydd seg om mine karakterer eller min skolegang.Trordu bare må bite det i deg.Det er sårt,men hun forandrer seg nok ikke.Selv har jeg gitt opp å snakke om utdanning med mine foreldre.Jeg ser at de ikke forstår hva jeg snakker om,samtidig som de heller ikke er interessert.

Anonymkode: 99804...24b