ME og barn?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid ønsket meg barn.  Det har vært en tanke hos meg i mange år nå. Jeg ventet med å bli gravid fordi jeg har drivi med utredning av ME. Men nå er jeg på slutten av utredning og skal på siste henvisning nå for å få satt diagnosen.  Tror det er 2 møter jeg skal på. Er jo ikke 100% sikker jeg får diagnosen men fastlegen min har satt den. (Vet at det ikke er godkjent.  Derfor jeg skal til spesialist)

Men jeg sluttet på p piller for 3 år siden. Og det første året brukte vi kondom. Men gått nå i 2 år uten noe prevensjon. Men det skjer ingenting. Det jeg lurer på. Er det dumt å reise til legen og si det som det er når jeg har ME? At jeg ønsker barn. Men tror ikke det vil komme noen bedre tid uansett med tanke på at jeg har ME. Uansett sykdom så kan jeg ikke legge fra meg drømmen om å få barn.  

Har snakket med mange om dette og de klarer det helt fint. Kan være perioder der det er vanskelig. Men har hele familien i nærheten. Også er samboer der. 

 

Er det noen som har noen tips? Burde jeg vente med å ta opp dette med legen eller skal jeg gjøre det nå? Sliter mye med smerter i underlivet. Så hvis det er endo jeg har. Burde jeg ikke fått undersøkt det eller funnet problemet tidlig så man vet om det til da jeg hsr fått diagnosen?  

Ønsker ikke noe stygge kommentarer fordi jeg ønsker meg barn selvom jeg har ME. Sykdommen skal ikke ødelegge for at jjeg og samboer ikke skal få barn. 

Anonymkode: a8c72...a11

[The Kitten]

Hva gjør du om samboer går fra deg eller omkommer i en ulykke? Hva gjør du om samboeren din også blir syk? Hva gjør du om familien din ikke har mulighet eller ønske om å stille opp så mye som du har behov for? 

 

Hvis du ikke har et godt svar på hvordan du ville forsørget barnet og ivaretatt dets psykiske og fysiske behov, som aleneforsørger i din situasjon jo da kan du faktisk legge fra deg drømmen om å få barn.

 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, The Kitten skrev:

Hva gjør du om samboer går fra deg eller omkommer i en ulykke? Hva gjør du om samboeren din også blir syk? Hva gjør du om familien din ikke har mulighet eller ønske om å stille opp så mye som du har behov for? 

 

Hvis du ikke har et godt svar på hvordan du ville forsørget barnet og ivaretatt dets psykiske og fysiske behov, som aleneforsørger i din situasjon jo da kan du faktisk legge fra deg drømmen om å få barn.

 

Jeg er venninne med ei som er i akkurat den situasjonen. Foreldrene hennes er døde, hans er ikke interessert i å bidra. Mannen er død (ulykke). Det finnes ikke mye øvrig familie. 

Vi bidrar så mye vi kan, men kan ikke alltid være der for barnet. Vi har egne barn og jobber. Det er ikke lett, når mor burde hatt mye mer avlastning enn hun har  (og hun har allerede mye). Slik det er nå er det mor som gjør minst av arbeidet med sitt eget barn. 

Anonymkode: 446d5...962

[AnonymBruker]

Tenk på om det er rettferdig for barnet å ha en mor som ikke orker å være med på aktiviteter osv. Vil din sykdom ramme barnet negativt? I såfall, vent til du ser hvordan sykdommen din oppfører seg. Det gjør jeg

Anonymkode: d5bde...49c

[Gjest incognita]

Hvor gammel er du?

[AnonymBruker]

Det er nok mange med den diagnosen som har barn, og med familien rundt hadde det sikkert gått opp på et vis. Men dersom det er sånn at dere ikke kan få det til på egen hånd tror jeg dessverre ikke dere vil få hjelp til assistert befruktning, da det skal gjøres en vurdering av sosiale og økonomiske forhold som dere nok ikke vil passere pga din diagnose. Dere vil heller ikke kunne adoptere pga det samme.

 

Anonymkode: 4e98c...e70

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får ikke bort den. ☝ 

Ts her. Jeg har selv vært barnevakt. Jeg har klart meg helt fint. Når barnet skulle sove. Så har jeg også sovet. Å det har funket helt fint. Dette er noe foreldrene har visst om og de har sagt det er helt greit at jeg sover når barnet sover. Så ser ikke problemet?

Jeg kan delta på ting. Nå har ikke jeg sagt hvor alvorlig min me er. Jeg takler mer enn de fleste med ME. Kan reise på svømmehallen. Så lenge at jeg får nok søvn på kvelden og natten. Men det er ikke bare Utmattelsen det går utover på meg. Det er smertene. Smertene kan jeg leve med og det går ikke utover barnet i det hele tatt. Så ser ikke problemet til folk? Dere ser bare at alle med ME er like ille i formen at de ikke kan klare ting. Men det er helt feil. Ja noen ganger trenger jeg litt mer søvn. Men nå legger barnet seg tidlig så jeg har fra da å sove og til barnet våkner på morran. Hørt om flere som takler det helt fint. Som til og med har 3 barn. 

Anonymkode: a8c72...a11

[The Kitten]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får ikke bort den. ☝ 

Ts her. Jeg har selv vært barnevakt. Jeg har klart meg helt fint. Når barnet skulle sove. Så har jeg også sovet. Å det har funket helt fint. Dette er noe foreldrene har visst om og de har sagt det er helt greit at jeg sover når barnet sover. Så ser ikke problemet?

Jeg kan delta på ting. Nå har ikke jeg sagt hvor alvorlig min me er. Jeg takler mer enn de fleste med ME. Kan reise på svømmehallen. Så lenge at jeg får nok søvn på kvelden og natten. Men det er ikke bare Utmattelsen det går utover på meg. Det er smertene. Smertene kan jeg leve med og det går ikke utover barnet i det hele tatt. Så ser ikke problemet til folk? Dere ser bare at alle med ME er like ille i formen at de ikke kan klare ting. Men det er helt feil. Ja noen ganger trenger jeg litt mer søvn. Men nå legger barnet seg tidlig så jeg har fra da å sove og til barnet våkner på morran. Hørt om flere som takler det helt fint. Som til og med har 3 barn. 

Anonymkode: a8c72...a11

Å være barnevakt er langt fra det samme som å ha et eget barn. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, incognita skrev:

Hvor gammel er du?

25

Anonymkode: a8c72...a11

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, The Kitten skrev:

Å være barnevakt er langt fra det samme som å ha et eget barn. 

Har ikke sagt det heller. Jeg sa at det gikk HELT FINT. Men er det det du henger deg opp i?

Jeg vet jo selv hvor mye jeg takler i hverdagen og hva jeg kan gjøre. Jeg passet et barn fra kl07.00 til det meste til 20.00. Å da skulle det legge seg uansett.  Jeg passet det hver dag uten helgene.  Så derfor vet jeg selv hvordan det er. 

Anonymkode: a8c72...a11

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok mange med den diagnosen som har barn, og med familien rundt hadde det sikkert gått opp på et vis. Men dersom det er sånn at dere ikke kan få det til på egen hånd tror jeg dessverre ikke dere vil få hjelp til assistert befruktning, da det skal gjøres en vurdering av sosiale og økonomiske forhold som dere nok ikke vil passere pga din diagnose. Dere vil heller ikke kunne adoptere pga det samme.

 

Anonymkode: 4e98c...e70

Nå tenker jeg ikke på noe sånt i det hele tatt. Har hatt kjemisk graviditet.  Så tror ikke det vil være et problem hvis jeg fortsetter.. men kan ikke akkurat overse smertene i underlivet bare pga folk mener jeg ikke burde bli gravid? 

Anonymkode: a8c72...a11

[Gjest incognita]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

25

Anonymkode: a8c72...a11

Isåfall ville jeg kanskje vurdert å vente et par år og se an formen. Men dette er noe du kjenner på selv. Du vet selv hva som er best og riktig for deg. 

[bib_84]

Å få barn selv blir nok noe helt annet enn å passe, uansett hvor ofte eller mye du passet. Men det er ikke dermed sagt at du/dere ikke er egnet som foreldre. Dette er nok et spm du og samboeren din (og gjerne lege og familie) bør diskutere, da det er dere som har forutsetninger for å svare. Vi her inne kjenner deg jo ikke  

[AnonymBruker]

Jeg har ME og venter nr 3.  Nr 1 kom før sykdommen. Nr 2 var uplanlagt, da jeg var svært alvorlig syk. Men graviditeten, fødslen og ammingen gjorde at jeg gikk fra alvorlig til mild ME. Etter en stund ble alvorlighetsgraden moderat (med perioder med alvorlig og perioder med mild). Det har vært tøft å følge opp barna, men har en vanvittig god mann og familie og venner som stiller opp. Nå er jeg gravid med nr 3 og har nesten ikke krefter. Vet ikke hvordan dette skal gå. Håper inderlig på at jeg får krefter slik jeg fikk forrige gang.. 

Det er tøft å ha barn når man har ME, men ærlig talt tror jeg jeg hadde vært sykere om jeg ikke hadde vært gjennom fødsel osv. Dessuten drar barna meg ut av senga.. Jeg sover når de er på skole/bhg.. Men de periodene der formen er veldig dårlig er helt grusom.. Klarer ikke lage middag, vaske hus, følge opp barna osv. Hadde ikke gått uten mann og venner. 

Anonymkode: 1c8d5...28d

[AnonymBruker]

Underlivssmertene bør du få utredet uansett. 

Anonymkode: 1d609...19e

[AnonymBruker]

Jeg har en på 12, Mannen har ei på 3 og vi vurderer en til. Jeg har hatt ME siden u.skolen, fikk sønn min som 17 åring(absolutt ikke planlagt), jobba meg kav i hjel. Hadde masse barnevakt og til tider en BF som stillte opp. Gikk på en kjemp smell i 09 og vært dårlig siden. Har siden ikke klart og funke med både jobb og oppfølging av sønn. Ikke vært i jobb siden 09. Fytta sammen med Mannen i 13 og fikk da ansvar for ei på 3 i tillegg(mor er ikke i bilde). Er hjemmeværende og hun i bhg men kjenner likevel det er vanskelig i perioder og holde tritt med begge unga. Det er litt og tenke på i forhold til om du skal jobbe, graden av ME du har og nettverk rundt. Vi vurderer et felles barn men er usikker med tanke på helsa mi. Selvom Mannen og familie stiller opp når det trengs på kort varsel. Og det kan ikke sammenlignes og være barnevakt og ha egne.. ikke sikkert egne sover på dagen eller om  natta. Og husk at ME kan utvikle seg med åra. Det kan komme flere plager enn  hva du har i dag. Men mener du at du og mannen er kapable og virkelig vil så sett i gang, men tenk litt lansiktig først!

Anonymkode: 45035...dfa

[AnonymBruker]

1 minutt siden, bib_84 skrev:

Å få barn selv blir nok noe helt annet enn å passe, uansett hvor ofte eller mye du passet. Men det er ikke dermed sagt at du/dere ikke er egnet som foreldre. Dette er nok et spm du og samboeren din (og gjerne lege og familie) bør diskutere, da det er dere som har forutsetninger for å svare. Vi her inne kjenner deg jo ikke  

Ja. Derfor jeg vil til lege og snakke om det og de smertene jeg har. Har faktisk tenkt å vente. Men hvis det er noe galt. Så er det jo ikke vits i å vente mange år for å så gå videre med det. Hvis du skjønner. Hvis det er endo. Så er det lurt å sjekke det for å kanskje få hjelp til å gå bort smertene i underlivet enn å gå med dem hele livet. Jeg har snakket med mor, far og alle rundt meg. De mener det samme. At de ser hva jeg klarer, de ser hva jeg orker hver dag og ser det at jeg er såpass oppegående i sykdommen til at jeg hadde klart dt. Men samtidig så vil de at jeg skal vente å se hva som skjer med diagnosen osv.. 

Og jeg vet jo at barnevakt ikke er det hekt samme som ha barn.  Det er rydding og mye klesvask.  I starten blir det kanskje litt tøft med tanke på at jeg må opp om natten. Men nå kjenner jeg meg såpass at det er noe jeg hadde klart. Jeg har mild/mmoderat ME. Og levd med sykdommen siden 2010. Så jeg vet hva jeg takler og ikke.

Anonymkode: a8c72...a11

[AnonymBruker]

Du må selvfølgelig følge opp smertene du har i underlivet, og få behandling  Det jeg ville si var at dersom du pga f.eks endo vil slite med å bli gravid (du sier dere har hatt ubeskyttet sex i 2 år uten at du har blitt gravid) vil dere nok ikke få tilbud om assistert befruktning. Hele diskusjonen om hva du orker er jo irrelevant dersom du ikke kan bli gravid.

 

Ikke er det sånn at det bare er nyfødte som nattammer som våkner om natta heller, bare så det er sagt. Underskuddet på søvn er det jeg som har flere barn har opplevd som vanskeligst. Har en 4-åring som fortsatt våkner hver natt, og å få sove lenger enn til kl 6 er en luksus  

Anonymkode: 4e98c...e70

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en på 12, Mannen har ei på 3 og vi vurderer en til. Jeg har hatt ME siden u.skolen, fikk sønn min som 17 åring(absolutt ikke planlagt), jobba meg kav i hjel. Hadde masse barnevakt og til tider en BF som stillte opp. Gikk på en kjemp smell i 09 og vært dårlig siden. Har siden ikke klart og funke med både jobb og oppfølging av sønn. Ikke vært i jobb siden 09. Fytta sammen med Mannen i 13 og fikk da ansvar for ei på 3 i tillegg(mor er ikke i bilde). Er hjemmeværende og hun i bhg men kjenner likevel det er vanskelig i perioder og holde tritt med begge unga. Det er litt og tenke på i forhold til om du skal jobbe, graden av ME du har og nettverk rundt. Vi vurderer et felles barn men er usikker med tanke på helsa mi. Selvom Mannen og familie stiller opp når det trengs på kort varsel. Og det kan ikke sammenlignes og være barnevakt og ha egne.. ikke sikkert egne sover på dagen eller om  natta. Og husk at ME kan utvikle seg med åra. Det kan komme flere plager enn  hva du har i dag. Men mener du at du og mannen er kapable og virkelig vil så sett i gang, men tenk litt lansiktig først!

Anonymkode: 45035...dfa

Har sittet å tenkt på dette i 3 år nå. Vi har snakket sammen mye om dette om hva vi gjør og hvordan vi gjør det osv. (Uansett hvor mye man planlegger så går ikke det etter planen som det meste) og med familie. Vi skal gifte oss snart også etter 7 år sammen.  Og jeg vet at man ikke kan forutse ting. Men jeg vet hvordan min kropp og sykdom oppfører seg. Hvis jeg hadde hatt alvorlig grad ME og ikke hadde taklet å gå ut. Da hadde jeg ikke tenkt tanken på å sette et barn til verden. Sånn er det. Og siden jeg har mild me så ser jeg ikke problemet.  Jeg vet at det kan endre seg. Men uansett så ville jeg ha stilt opp og kanskje spurt om Barnevakt de dagene barna skal på aktivitet og jeg føler meg dårlig.  Vet at samboer er veldig klar for barn og oppgavene der er å ha barn.

Anonymkode: a8c72...a11

[AnonymBruker]

ME diagnosen har du ikke fått, enda. 

Hvorfor du nevner endometriose på slutten av innlegget ditt forstår jeg ikke helt. Har du endometriose så skal du ikke ha en ME diagnose, fordi endometriose gir utmattelse og slitenhet tilsvarende ME tretthet. Da skal du utredes for endometriose før du får ME diagnosen ferdig utredet. Hvorfor har du ikke nevnt mistanke om endo for ME utrederne? Hvorfor har du ikke sagt i fra om at du har gått 2 år! Uten prevensjon og uten å bli gravid til legene som har utredet deg? Dette er åmholde tilbake vesentlig informasjon. 

Har du endometriose så kan du få hjelp og behandling. Får du en uriktig ME diagnose så setter du deg selv i en vanskelig situasjon. Du vil da ganske sikkert ikke kunne få assistert befrukting dersom det er eneste mulighet på grunn av endometriose eller andre problemer i samme kroppsområde. 

Å gå i gang med å få barn dersom du har ME og satse på at andre skal hjelpe deg med barnet og å vise til og å se på hva og h ordan andre løser utfordringer synes jeg vitner om dårlig selvinnsikt og dårlig sykdomsinnsikt. ME er en sykdom med mange fasetter, og kan ikke sammenlignes mellom ulike personer. 

Du bør sette videre ME utredning på vent og få utredning hos spesialister på endometriose på endometriosesenteret på Ullevål, noe annet kan du senere komme til å angre på. Det virker som om mange "ønsker seg" en ME diagnose og lukker øynene for andre forklaringer, det burde være motsatt, ME er en stigmatiserende diagnose og ikke noe å trakte etter for noen. 

Anonymkode: dc5ff...2f4