Større angst etter behandling

[Gjest Mari Lise]

Jeg er en jente på 21 år som lurer på noe. Nå har jeg nettopp kommet hjem fra psykologen, og nå har jeg så kraftig angst. Jeg får alltid kraftig angst etter timene. Og tre dager etterpå. Angsten er så stor så stor. Jeg blir mere kvalm, orker ikke mat, får mere spenninger, skjelvinger og føler meg dårligere enn før. Jeg har fortalt dette til psykologen, men hun kan kanskje ikke gjøre noe med dette eller?

Går dit en gang i uka. Dette har ikke noe med psykologen min å gjøre, personlig. Fordi jeg får også så store ettervirkninger når jeg har vært hos legen, psykiatrisk sykepleier eller den forgje terapauten min og enda en person.

Jeg tror noe av grunnen kanskje er at det jeg sier i timene tar jeg meg hjem. Også tenker jeg på alt det jeg har sagt også angrer jeg. Og da får jeg økt angst. Og noen ganger så lurer jeg på hva jeg har sagt. Glemmer det jeg sier i timene. Om det er sånn jeg føler meg. Også er jeg så redd for at jeg har sagt noe dumt.

Jeg føler liksom ikke det er meg i timene. Fordi angsten er så stor. Også spør hun meg om noe og da kan jeg feks. si ja. Men når jeg kommer hjem så mener jeg egentlig nei. Også tenker jeg og tenker på at jeg egentlig ikke mente det jeg sa. Også må jeg huske på å si dette i neste time, og da gruer jeg meg sånn at jeg får enda mere angst. Føler jeg lyver, men det er ikke meningen. Lyver jeg? Jeg er slem.

Og inne i timene så får jeg så oppmerksomhet. Og jeg klarer ikke alle oppmerksomheten rundt meg. Dette gjør at jeg får enda mere angst og nærvøsitet. Fordi da ser hun på meg. Og det klarer ikke følelsene mine. Og når hun spør så føler jeg liksom at psykologen presser meg til å svare. Men jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg sitter og vrir meg i stolen og får så uro inne i meg, også sier jeg ting som jeg egentlig ikke mener. Føler jeg lyver. Lyver jeg?

Pluss at jeg får så dårlig samvittighet. Fordi jeg har sagt noe som jeg ikke mener. Jeg føler jeg bare blir enda værre ved å gå til behandling jeg. Jeg begynte til behadling for tre år siden, og det er nettopp de siste tre årene jeg har blitt ekstra dårlig. Det kunne jo hende at jeg hadde blitt ekstra dårlig uansett om behandling eller ikke.

Samtidig så må jeg gå til terapaut pga. pengene. Jeg er for syk til å jobbe, og da må jeg dit får å få penger. Fordi hvis jeg ikke går så stopper de sikkert pengene mine. Men jeg makter ikke å gå til psykolog mere. Selv om jeg føler at jeg må, får å bli bedre. Men jeg blir bare værre.

Jeg orker ikke mere denne kraftige angsten min etter timene. Det kan også hende at jeg får økt angst fordi jeg er ute blant andre. Jeg er veldig ensom ellers og har ikke noe sosialt nettverk rundt meg. Bortsett fra hjelpeapperatet. Og når jeg er ute, pluss at jeg må prate så får jeg plutselig så mye oppmerksomhet.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med denne situasjonen. Har bare blitt værre for hvert år. Hva skal jeg gjøre? Er det vanlig å bli værre etter behandling? Er det vanlig å få så stor angst etterpå? Angsten kveler meg.

Når jeg spør behandlerne mine om hva jeg skal gjøre så bare smiler de. De vet sikkert ikke hva de skal gjøre heller, siden jeg blir sånn alltid fra forskjellige behandlere. Er dette normalt?

Jeg har gått til flere forskjellige og i flere år, og det er så vondt å bare bli værre. Det eneste jeg vil er å bli bitte bitte bitte litt bedre, men jeg blir bare værre og værre og værre og værre.

[Gjest Liljedugg]

Forsøker ikke psykologen å få deg til å føle deg trygg i timene ved å snakke om det? Har dere ikke snakket om at det er din indre "dommer" som får deg til å tenke etter om du sa noe dumt?

(Det er lov å si noe dumt også... alle gjør det hele tida)

Det finnes ikke ETT svar på spørsmål, fordi omstendighetene endrer seg, og svarer man ut fra det første som falt inn, så løy man ikke, selv om det ikke passer i alle sammenhenger... og det er sånt man kommer på etterpå...

Dessuten, dårlig samvittighet, det må du gi slipp på. Den gavner deg ikke, og kan ikke brukes til noe, annet enn å straffe deg selv. Hvorfor er du interessert i å straffe deg selv? Man skal være mest glad i seg selv, prøv å finne fram til den følelsen, den ligger i deg, gjemt og kan hentes fram og vokse.

Å ha en sterk indre dommer (at man føler man sa noe dumt osv) kan være fordi man fikk muntlig refs og negative kommentarer i barndommen. Så følger disse stemmene deg, helt til du gjør deg fri.

Skill mellom hva som er ditt og deg, og hva som er presset på deg, fra andre... Det er ikke lett, men det går.

Det er ikke sikkert psykologen din er flink, eller har det som skal til for å praktisere som psykolog. Husk at de er like forskjellige som alle andre.

Du kan foreslå at du vil bytte psykolog, fordi dere har kjørt dere fast, og du ikke føler kjemien er der? (du kan kreve å få bytte)

For all del ikke gå i den fella og tro at alle som har tittel psykolog er flinke i yrket sitt... Synes hun høres arrogant ut som smiler på dine spørsmål.

[Gjest Mari Lise]

Psykologen min sier at jeg ikke skal tenke på dette, at jeg sa feil. Men jeg klarer ikke å la være å ikke å tenke.

Jeg er alltid veldig usikker på hva jeg egentlig sa. Når jeg sier noe så blir jeg plutselig usikker på om jeg har forstått riktig. Også lurer jeg på om behandlerne forstår hva jeg mener.

Når behandlerne sier det jeg sa, så blir jeg plutselig usikker på hva jeg mente. Og da sier jeg noe helt annet.

Også tenker jeg og tenker så mye at jeg får enda mere angst av å tenke.

[Gjest Mari Lise.]

Jeg får alltid dårlig samvittighet for alt det jeg gjør. Jeg klarer ikke å la være å ikke å få dårlig samvittighet. Har prøvd, men skyldfølelsen og samvittighetsfølelsen er altfor stor. Hva skal jeg gjøre med den?

[Gjest Mari lise]

Er det noen flere her som blir ekstra dårlig etter behandling i flere dager etterpå? Eller er det bare dumme meg som er så unormal?

[Gjest medisinstudine]

Mari Lise, jeg synes du skal vise psykologen og fastlegen din det som du har skrevet her på kvinneguiden.

Det er ikke unormalt å føle seg sliten, utmattet og dårligere etter en psykologtime. På lang sikt, så bør behandlingen gjøre at du føler deg bedre, men noenganger går hele prosessen myyyye langsommere enn man kunne ønske seg.

Lykke til!

[Gjest Liljedugg]

Du må ikke føle at du må prestere noe i timene (snakke). Noen ganger kan det være like bra å si minst mulig eller tie, om du føler for det, eller snakke om noe hyggelig eller annet som ikke angår deg selv, f.eks. et tv-program, framtidsplaner, politikk, hobbyen din el. annet.

Jeg tror man kan bli verre av psykoterapi, ja.

En gang ble jeg med i en undersøkelse av en hovedfagstudent, der jeg måtte rippe opp i masse "gørr" noen år etter en krisesituasjon i løpet av de to timene "intervjuet" varte, uten å få oppfølging etterpå som ble lovet meg på forhånd. I to-tre uker gikk jeg og "var på siden av meg selv", med depresjon, angst og vanskelige tanker.

Oppfølgingen som ble lovet meg, bestod av at jeg evt. selv måtte kontakte min lege og få henvisning til psykologisk poliklinikk... :o

Egentlig tror jeg ikke lenger så mye på såkalt samtaleterapi dersom den består i å rippe opp i gammelt gufs fra fortida. Hjernen vår er laget slik at den selv behandler informasjon vi har fått, om vi gir den en sjanse til det, uten å blande inn for mye medisiner (eller rus) og uten å stadig hente fram gamle vonde minner.

Dette er min personlige mening.

Jeg tror det er mer helsefremmende å prøve å være i nuet og gjøre noe med situasjonen i dag, her og nå, og fokusere på det i stedet for fortida. Finnes det ikke selvhjelpsgrupper der du bor, slik at du ikke bare jobber med deg selv via psykolog og fagfolk?

Ikke forlang så mye av deg selv, verken i timene eller ellers, noen ganger er det nok å bare VÆRE... (...og finne roen/bakkekontakten i seg selv og sitt indre...)