hjelp meg å samle tankene mine

[AnonymBruker]

Jeg har gjort noe skikkelig dumt. Jeg sitter å ser på "sykt Perfekt". Det er ei jeg kjenner meg så godt igjen i. 
Men det fucker med hodet mitt! Hjelp meg! 

Jeg har vært så heldig og fått diagnosen "Sosial fobi/angst". Går til psykolog og har gjort det i over et år nå. Går også på antidepressiva. 

Kort fortalt så har jeg slitt med angst i ihvertfall 10 år. Viste ikke det var angst før for ca 2 år siden. Da jeg opplevde panikkangst vær dag på skolen og angsten ble så sterk at jeg måtte søke hjelp. Jeg hadde to valg; Søk hjelp, eller dø. Så langt nede psykisk var jeg. Trangen til å ta mitt eget liv var så sterkt at det skremte meg. Til admin - jeg sliter ikke med det nå, ingen grunn til å stenge tråden min på grunn av denne lille fakta opplysningen. 

De hjemme fikk vite at jeg hadde angst for ca 6 måneder siden. Før den tid så trodde de at jeg var "snål og litt sosialt tilbakestående". 
For meg så var det å være syk aldri et alternativ. Jeg kunne ikke låse meg inne og nekte å gå ut. Jeg måtte ut, jeg måtte ut blant folk. 
Som hun i serien så kunne jeg ikke ligge hjemme, jeg kunne ikke unngå skole, buss eller andre "viktige" ting. For ingen viste at jeg slet. Da jeg fant det ut så skjulte jeg det, jeg benektet det. 

Nå bor jeg alene. Det første jeg gjorde var å kjøpe meg hund. For første måneden besto av matinnkjøp 1 gang i måneden og psykologtimer. Jeg kom meg ikke ut. Jeg klarte ikke å gå ut med søpla, jeg klarte ikke å løpe til nærbutikken som er 10 minutt unna og kjøpe melk. Jeg klarte ikke å hente inn posten. Så jeg fikk to valg av pyskologen; Flytt hjem igjen eller bli innlagt. 
Jeg lagde et tredje valg; Hund. 
Jeg trengte noe som ga meg et dytt, noe som gjorde at jeg måtte gjøre ting. Nå kaster jeg søpla mens jeg går tur med hunden. Jeg henter posten mens jeg går tur med hunden. Jeg går innom nærbutikken mens jeg går tur med hunden. Jeg møter mamma ved butikken og hun står utenfor med hunden. Jeg bruker hunden aktivt for å komme meg ut, for å trosse angsten. 
Planen var alltid å skaffe meg hund. Men setningen "Når jeg blir frisk" kom før ordet "hund". Jeg besteme meg for å si "fuck angsten" og bare gjøre det. Skaff meg hund, kom meg ut og bli frisk! 

Jeg klarer ikke å ta buss. Jeg klarer ikke å kaste søpla. Jeg klarer ikke å gå på butikken. 
Men jeg gjør det, fordi jeg må. Jeg er ikke sterk eller flink. Det å gå på en shopping runde i 2 timer uten mål og mening; hadde jeg gjort det så hadde jeg vært flink, men jeg har ikke kjangs til det. All min energi brukes per dags dato på å gjøre det jeg "må". 

Så tilbake til "sykt perfekt". 
Tanken "Jeg er ikke syk nok" slår meg. Hun klarer ikke disse tingene. Men jeg gjør det. Er jeg da frisk? Er jeg ikke syk nok? Innerst inne vet jeg at jeg har ordet "må" inni meg, om jeg må holde en tale så gjør jeg det. Ubehagelig, for jævlig, et mareritt og helvete på jord - men jeg gjør det, fordi jeg har ingen valg! Er jeg da frisk? Er jeg ikke syk nok? Jeg gjemmer meg bak dette ordet sier psykologen. Jeg er aldri flink, jeg gjør jo bare det jeg må gjøre. Jeg har ingen valg. I mitt hodet kan jeg ikke ligge i senga hele dagen, for jeg har et hjem å ta meg av, jeg må bevise for foreldrene mine at jeg klarer meg, jeg har en hund som er avhengig av meg. Jeg må! 
Jeg får ikke til å sove! Jeg blir gal, jeg er så sint på meg selv. For jeg tenker "Hun er syk, ikke jeg, jeg er bare dum som ikke klarer å bite tenna sammen og ta meg sammen!". 

Hva tenker du?! Hjelp meg å samle tankene! 

Anonymkode: bed5d...483

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du er en oppegående og ressurssterk syk. Du vet hva som er problemet og løser det på din måte ved å anskaffe hund. Veldig godt tiltak. Dessverre løser ikke alt seg ved å gå tur med hunden. Grunnene til at du ikke tør å gjøre alt du beskriver her, er fremdeles ikke grepet tak i. Hvorfor er det så fælt å gå ut med søpla? Hva kan skje om du går ut med søpla uten hunden din? Hvorfor tør du ikke å gå på butikken? Er det ikke verre å sulte ihjel? Hva er det verste som kan skje om du går på butikken?

Det er kjempefint at du kommer deg ut sammen med hunden din. Den er nok også en god støtte og godt selskap. Men du må ta tak i det som virkelig er problemet, og det er tankene dine. 

Du er helsig som har en psykolog. Bruk ham godt.

Anonymkode: 0da3e...5c2

[AnonymBruker]

Det er grader av alt. At noen er sykere betyr ikke at du er helt frisk. Virkeligheten er ikke så svart-hvit.

Synes det er imponerende at du har funnet en slik løsning for å få ting til, og dermed får du en tilnærming til disse tingene.  

Anonymkode: a8496...13e