Depresjoner og mote

[Soul]

Er det kanskje litt for lett å kalle det en depresjon bare fordi man føler seg litt nedfor?

Lei seg er ikke lik deprimert.

Dette er et veldig viktig poeng du kommer med her Mysan! Det ER stor forskjell på å være nedfor eller bekymret og på å ha en angstdiagnose eller en alvorlig (sykelig) depresjon.

Rio, må nesten lure på om du ser ned på de som har en svak versus en sterk psyke? Kan skjønne det hvis de i familien din overhodet ikke er villige til å se på seg selv og hva som kan endres, men i mine øyne er det ikke et mål at vi alle blir like. Vi må heller godta at vi som mennesker er forskjellige og har ulike styrker og svakheter. Syns jeg da.

Jeg for min del er veldig følsom som person og det har jeg hatt vanskeligheter med å godta. Jeg har jobbet, og jobber fortsatt, mye med meg selv. Men, ved hjelp av bl.a. psykologer, har jeg innsett og på vei til å godta, at jeg mest sannsynlig alltid vil være en følsom type som tåler stress dårlig etc. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke trenger å forbedre meg, men jeg vil aldri få det bedre hvis jeg ikke godtar meg selv og tar det derfra. Jeg kan f.eks. i stedet for å bare se på det negative ved å være et "følelsesmenneske" velge å fokusere mer på hva som er positivt ved dette.

Men, det er mulig jeg misforstod deg. Og, man bør selvsagt være innstilt på å gjøre en innsats selv for å få det bedre. Men, noen ganger klarer man det ikke alene og da er det enda godt det finnes hjelp å få.

[Rio]

Ja, si det. Det er jo rimelig enkelt å få seg sykemelding her i landet. Kan sammenlignes? Ikke vet jeg.

[Rio]

Fint inlegg Soul!! Bra at du har fått god hjelp med å være på vei til å godta at sånn er du. Det er nettopp sånn det skal være. Det er ikke lett å jobbe med seg selv, men det ser ut som du har god innsikt i problemene dine, og det kan bare bli bedre derfra! Er glad på dine vegner.

Og, jeg ser ikke ned på de som har en svak psyke, det var overhodet ikke meningen og antyde noe sånt.

[Soul]

Fint inlegg Soul!! Bra at du har fått god hjelp med å være på vei til å godta at sånn er du. Det er nettopp sånn det skal være. Det er ikke lett å jobbe med seg selv, men det ser ut som du har god innsikt i problemene dine, og det kan bare bli bedre derfra! Er glad på dine vegner.

Og, jeg ser ikke ned på de som har en svak psyke, det var overhodet ikke meningen og antyde noe sånt.

Ok! Og takk forresten.

[Gjest Veldig anonym]

jeg tror ikke du er verken slem eller kynisk jeg, men det BLIR helt feil å si at "siden jeg har hatt det værre, så teller ikke dine problemer!"

det finnes HELT SIKKERT folk som har opplevd like grusomme ting som du, det finnes nok ganske sikkert noen som har hatt det værre en deg også, det betyr jo ikke av den grunn at dine problemer er noe å fnyse av?

det blir på lik linje med andre som har hatt lettere problemer en deg. De er like reelle for dem det gjelder, selv om andre har hatt det værre.

vi må slutte å sette syke mennesker opp mot hverandre, og heller behandle, OG RESPEKTERE, hvert enkelt individ og dettes problemer!!!

Det blir feil å si at våre problemer ikke teller fordi det er folk som har det værre!!

Jeg mener ikke å sette problemer opp mot hverandre. Det er sant at det man selv føler som et problem, er et problem. Det blir som å si at det ikke er vondt å ta blodprøve, mens andre synes det er helt forferdelig. Smertegrensen er veldig forskjellig, både for fysiske og psykiske ting.

Det som derimot gjør meg både sint, fortvilet og lei meg på en gang er følgende ting:

- Pubertal fjortenåring lager to risp på armen, fordi typen har slått opp. Og deretter sier at "jeg er så depriiimeeert". Hva vet en fjortenåring om en depresjon når de fungerer normalt ellers? Hvem opplever ikke kjærlighetssorg? Deretter blir det stor ståhei når en venninne går til lærer, som så går til helsesøster, og det blir en henvising til psykolog. Vil ikke virke kald eller slem, men bare det eksempelet om selvskading, som har blitt en in-greie. Jeg har en jobb hvor jeg snakker mye med unge i et ungdomsmiljø, og der kappes de om å ha flest risp.

- Depresjon er en sykdom. Å være lei seg og sliten er noe annet. Depresjon er faktisk når tanker og følelser gjør at man ikke klarer å fungerer normalt i hverdagen. Mister interessen for alt og alle, bare vil sove, eller ikke sover i det hele tatt, matlysten blir dårligere. Og dette vedvarer. Og her finnes det lett depresjon, moderat og alvorlig. Og det finnes en kronisk form som heter Dystymi, hvor følelsene er vedvarende hele tiden, som om man lever i en glassklokke, og man enten er flat i stemningsleiet eller synker nedover. De med Dystymi klarer å fungere greit nok, men sliter veldig, og bruker masse energi på å få til alt. Men denne diagnosen er ikke det samme som å være trist og lei seg i en måned eller to, det er en konstant form man bare kan sette etter flere år.

- Det blir brukt enorme ressurser på å hjelpe unge folk som er så "deeeeprimerte", uten at de vet hva det går ut på. Det er in å slanke seg, men er man 14 og gjør det er man anorektisk. Det gjør meg fortvilet. Selvsagt må man ta alle alvorlig, men det er forskjell på å sende alle til psykolog og la de ha noen å snakke med innimellom. Med en gang noen er litt triste, sier folk: Gå til psykolog.

Undersøkelser på skolene viser at lærere har en svært lav terskel på nettopp psykisk sykdom. Er man veldig tynn og har anoreksi bør eleven legges inn. Men det er bevist at man ikke blir noe særlig bedre av å være lagt inn hele tiden heller. Å være på en skole, ha undervisning, selv med mye fravær og kanskje dalende karakterer, er det bedre enn to måneder på psykiatrisk avdeling. Dette handler om "institusjonalisering" og det å bli revet bort fra et sosial liv.

Jeg føler med alle som sliter med noe. Hva det enn måtte være. Men jeg mener at folk har en lav terskel for hvor mye de skal tåle også. Folk går jo til allmennlegen for den minste lille forkjølelse også. Med den jobben jeg har nå har jeg mulighet til å snakke med alle typer ungdommer. Og jeg føler jeg kan gi og få. Flere jenter kommer med kjærlighetsproblemer/foreldreproblemer/tanker/spørsmål, gråter en skvett, jeg lytter og kommer med råd. "Det er så fælt. Og flaut. Ingen andre forstår meg". Jeg er ikke psykolog, men et medmenneske. Den klemmen jeg får etterpå, det smilet jeg får når jeg ser dem igjen, det gir meg det lille løftet jeg trenger for å klare å fungere forholdsvis normalt.

Dette er en digresjon, men jeg tror at flere og flere unge mangler den trygge voksenpersonen de trenger for å få råd og hjelp. Dette handler om foreldres karrierer kanskje, at tiden til å sette seg ned og faktisk spørre barna hvordan de har det, den er mindre enn den var før. Alt henger sammen i en stor rød samfunnsmessig tråd.

Jeg er ung fortsatt. 24 år. Jeg har ikke fullført noen utdannelse, jeg jobber ikke hver dag engang. Jeg er syk, men ikke så syk. Jeg er ikke veldig smart eller veldig flink til noe. Men jeg lever. Synes det er ganske bra i seg selv.

[Gjest Lizbet i.i]

- Depresjon er en sykdom. Å være lei seg og sliten er noe annet.

Det er her jeg lurer på om det er mange som blander kortene. Ikke nødvendigvis bare "fjortisene" du nevner.

Og det var en som skrev noe om å være persilleblader. Jeg tar overhode ikke noen med diagnosen depresjon for å være sarte og tandre vesen.

Det jeg reagerer på her inne er de jeg har et inntrykk av legger inn innlegg med det fårmål å høre hvordan det er med antidepresiva og har blitt "forført" av begrepet LYKKEPILLER.

På den annen side kan man ikke sette en depresjon opp mot en annen og si at jeg er mer deprimert enn deg for jeg har opplevd noe verre enn deg.

[Gjest Ninakanin ikke innlogget]

Til gjest som skrev innlegget to hakk ovenfor (det lange, hun som er 24 og lever ) :

:bukke:

Er helt enig med deg, det er slike tanker om slik samfunnet i Norge er i dag som ligger bak mine innlegg i denne tråden.

Du gjør en god jobb!! Å være medmenneske synes jeg flere av oss burde være. Alle har det for travelt med sine egne liv.

I den anledning synes jeg at tv-aksjonen på søndag har et fint emne og en flott reklame.

Og igjen, i tilfelle noen ikke har sett at jeg sa det:

Jeg er ikke kald om kynisk eller mener at de i Afrika har det værre eller enn oss

[aline]

men kan det ikke være slik at ungdommer som "kutter seg selv pga kjærlighetssorg" faktisk har andre problemer som er mer dyptliggende? selv om de ikke deler dem med andre?

jeg kjenner ikke ungdomsmiljøet, men jeg vet av erfaring at det er meget enkelt å skjule psykiske problemer for uutdannede!! Jeg har skjult mine psykiske problemer så godt at jeg ikke selv så dem før jeg knakk, INGEN som kjenner meg og har pratet mye med meg før terapien, skjønte ett kvekk når jeg plutselig måtte i terapi!!

den mest normale reaksjonen på at JEG, som var så blid og glad, hadde så lite å klage over og hadde ett så godt liv, følte at jeg måtte gå i terapi, var:

"Hvis DU sosialangst og psykiske problemer, hva skal vi andre gjøre da da????"

så selv om noen forteller deg at de kutter seg pga kjærlighetssorg, så er det ikke nødvendigvis slik at det ikke ligger mer bak.

jeg sier ikke at det ikke finnes mennesker som klager uten å ha en seriøs lidelse, men jeg synes det er viktig å heller hjelpe en person en gang for mye en en gang for lite, for en gang for lite kan ende i selvmord, en psykologtime for mye tar ikke livet av noen.

og det ER faktisk fagfolkene som må ta støyten her!!

om det så er at det er "for enkelt" å få både sykemelding, lykkepiller og henvisning til psykolog, så er det faktisk legens ansvar å sette den rette diagnose eller henvise til spesialist dersom legen selv ikke har kunnskap nok!

Pasienten skal faktisk ikke selv klandres for verken diagnose eller andre ting som de ikke er fagmennesker innen.