Jeg sliter med spiseforstyrrelser, hvordan skjerme mine jenter?r

[AnonymBruker]

Hei. Kort fortalt har jeg spiseforstyrrelser, og hatt det siden ungdomsårene. I varierende grad og alvorlighet. Er fortsatt i behandling hos psykolog, men har det nå "under kontroll", så godt det lar seg gjøre. 

 

Jeg har to jenter på 3 år og 1 år. I begynnelsen gikk det veldig bra å skjule det. Nå forsøker jeg å legge dagens måltid til middag slik at vi har et felles måltid der, men tenker de vil merke etterhvert hvor lite mamma egentlig spiser.

jeg er jo i behandling og jobber med å bli frisk, men hvordan kan jeg skjerme jentene? Tips?

Anonymkode: 25818...a00

[AnonymBruker]

De merker det uansett! 

 

De vil også merke svak psyke og ubesluttsomhet og svingninger i humøret hos deg.

 

De vil se hva du gjør ikke hva du sier. 

 

Eneste måten å få dine døtre sunne og sterke på er å selv være sterk, glad i mat og sunn.

 

Mat skal være en fornøyelse å lage og glede.

Anonymkode: 1d82f...0bb

[AnonymBruker]

Du kan jo ikke skjerme dem fra det faktum at du kun spiser ett måltid om dagen i lengden. Vi spiser også kun middag sammen alle sammen i hverdagen. Men i helgene? Feriene? Høytider som jul? Da er jo alle måltider sammen, og det er viktig for familien (lange frokoster, lunsj, kafebesøk, kveldskos, selskap). Så du må nok begynne med å spise normalt, hvis du skal oppfattes som frisk (og bli frisk).

Anonymkode: 5b35e...a24

[Anim92]

De som har svart har tydeligvis ikke noe særlig peiling på hvordan en spsieforstyrrelse fungerer. Det er ikke bare å spise ekstra, og det hjelper ikke med kommentarer som gir dårlig samvittighet.

Har du snakket med psykologen om hvordan å skjerme jentene?
Klarer du å i stedet for å kun ha det ene måltidet om dagen, heller spise bittelitt til hvert måltid med barna? Type at du spiser like mye som du pleier til det ene måltidet (gjerne mer, om du klarer) utover hele dagen istedet? Da kan jo barna tenke i starten at du bare ikke rakk å spise opp alt. Kanskje du kan si at de kan gå fra bordet når de er ferdig med maten så skal du bare spise opp ditt. 

Når ungene blir eldre vil flere spørsmål komme, men hva med å ha et mål om at innen eldstemann er 5 skal du være så frisk at du spiser så og så mye? Når eldste er 7 spiser du vanlige måltider? Osv..

Masse lykke til! <3 Du klarer dette!

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med spiseforstyrret mor, og jeg har selv hatt spiseforstyrrelse så lenge jeg kan huske. Jeg visste ikke da hva det var, jeg kopierte bare det jeg så hos min mor. Hun klagde på for tykke lår, for stor mage, for mye fett i ansiktet. Og det selv om hun alltid har hatt en bmi som grenser til det undervektige. Hennes metode var å hoppe over måltid, og aldri unne seg kake/is/godteri/snacks. Jeg lærte av henne, og plutselig gikk jeg en hel uke uten å spise noe som helst(!). Jeg sultet kroppen, og kroppen skrek etter næring. Og slik holdt jeg stadig vekk på helt til jeg bikket 30. Men plutselig en gang gikk det opp et lys for meg, og jeg endret hele livsstilen min. Jeg begynte å spise faste, næringsrike måltider, og jeg begynte å trene opp musklene mine. Kroppen ble sunn og frisk, og jeg mistet plutselig de kiloene jeg så lenge hadde hatet. I dag er jeg sunn, sterk og slank, og min mor kommer med misunnelige stikk som viser hvor urettferdig hun synes det er at jeg er slankere enn henne. Har prøvd å forklare at hun må spise flere, næringsrike måltider, og samtidig gidde å være aktiv, men hun er for langt inne i spiralen sin. Alt handler liksom om å sulte seg og aldri unne seg noe.

Men du spør helt konkret hva du burde gjøre for å skjerme jentene dine: jeg tror ikke du klarer å unngå å påvirke dem negativt så lenge denne spiseforstyrrelsen sitter fast i deg. Jeg har også en djevel på skulderen som forteller meg hvor feit jeg er og hvor lite mat jeg burde unne meg, men jeg tillater ikke denne djevelen å bli hørt. Jeg har to barn som jeg deler livet mitt med, og jeg vil ikke se dem stusse over at "mamma ikke spiser". I ferier spiser man mange måltider sammen, og da kan man heller sørge for at maten som blir servert er sunn og næringsrik. Jeg unner virkelig ikke barna mine å skulle gå gjennom alt jeg selv har gjennomgått mtp spiseforstyrrelsen min. Og du vet jo at du ikke vil ha spiseforstyrrede barn, så da må du rett og slett prøve å drite litt i djevelen som sitter på skulderen din. Og aldri, aldri snakk ned verken din egen eller noen andres kropp.

Anonymkode: 0b18a...288

[AnonymBruker]

6 timer siden, Anim92 skrev:

De som har svart har tydeligvis ikke noe særlig peiling på hvordan en spsieforstyrrelse fungerer. Det er ikke bare å spise ekstra, og det hjelper ikke med kommentarer som gir dårlig samvittighet.

Har du snakket med psykologen om hvordan å skjerme jentene?
Klarer du å i stedet for å kun ha det ene måltidet om dagen, heller spise bittelitt til hvert måltid med barna? Type at du spiser like mye som du pleier til det ene måltidet (gjerne mer, om du klarer) utover hele dagen istedet? Da kan jo barna tenke i starten at du bare ikke rakk å spise opp alt. Kanskje du kan si at de kan gå fra bordet når de er ferdig med maten så skal du bare spise opp ditt. 

Når ungene blir eldre vil flere spørsmål komme, men hva med å ha et mål om at innen eldstemann er 5 skal du være så frisk at du spiser så og så mye? Når eldste er 7 spiser du vanlige måltider? Osv..

Masse lykke til! <3 Du klarer dette!

Tusen tusen takk, det varmet.

Målet er selvfølgelig å bli frisk. Akkurat nå spiser jeg 600 kalorier om dagen, så skal nok klare å dele det opp i to måltider i helgene, feks frokost og middag så vi kan spise sammen. I ferier osv så spiser mannen med de mens jeg " lager noe godt til etterpå" i form av fruktspyd osv, da har jeg på en måte en unnskyldning for å droppe måltidet. 

 

Snakker aldri stygt om kroppen min foran de, og vi fokuserer heller ikke på kropp hjemme, men de merker nok noe uansett. 

Anonymkode: 25818...a00

[-Missi-]

uff

Jeg har selv en nær venn som sliter med en kombinasjon av anorexi og bulemi. Helt forferdelig å være vitne til, men jeg ser og hvor mye kamp det er bare for å få i seg noen skjeer med gryterett f.eks. Han overlever omtrent på brus i perioder får helt vondt i hjertet mitt av det. Du er utrolig tøff som kjemper ts! stå på! Tror ikke alle forstår hvilken kamp det er, håper du klarer å bli så frisk som du kan klare å bli, og skjerme jentene dine så godt du kan. jeg heier på deg! god varm klem fra meg

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg å snakke med psykologen din om hvordan du kan skjerme barna dine. 

Det eneste rådet jeg kan gi er å ikke snakke om dette mens de hører på. Ikke nevn et eneste ord om dine egne demoner så de hører på. Barn tar så lett etter foreldrene, de er jo barnas største forbilde og barna vil gjøre det samme. Klart vil de til slutt oppdage at du spiser helt annerledes enn de, pappa og andre de kjenner. Forhåpentligvis vil du da være rustet til å unngå at de gjør det samme som deg (kutter ut måltider). Innen de blir gammel nok til å begynne å være kritiske til egen kropp vil du kanskje være friskere enn noensinne, og sitter med viktig lærdom som barna dine kan ta med seg videre (om å akseptere seg selv slik man er) 

Stå på! Hilsen en som selv av slitt i flere tiår og som faktisk er helt frisk den dag i dag  

Anonymkode: b9257...d5e

[AnonymBruker]

Du vil ikke klare å skjerme de. De vil få samme syn på mat og kropp som deg på sikt. Det eneste du egentlig kan gjøre for å skjerme de er å bli frisk...

Anonymkode: ef57d...418

[AnonymBruker]

Jeg har også spiseforstyrrelser, på 13. året. Har en gutt på 6, jente på 4. Jeg snakker aldri om god eller dårlig mat, men kjøper inn og lager vanlig kost, og setter meg ned og prøver å spise litt sammen med familien. Kommenterer heller aldri på kropp eller hvordan jeg føler meg rundt dette, men passer på å lære barna mine at alle er forskjellige, uansett kroppsfasong. Positivt kroppsbilde, kroppen er din og den er vakker osv osv. Jeg tror ærlig talt de ikke merker noe som helst. De gangene jeg kaster opp, "tar jeg en dusj". Mine følelser rundt spiseforstyrrelsen er inni meg. Den er "min". Utad stråler jeg. 

Jeg spiser ikke frokost, noe jeg aldri har gjort uansett, og spiser heller ikke på jobb. Første maten er middag sammen med barna. Så de ser ikke at jeg ikke spiser hele dagen.

Det viktige for meg er at jeg ikke aktivt prater om at jeg føler meg tjukk og fæl, eller fokuserer på kalorier og vekt og mat generelt, men lærer dem godt og sunt kostvett. Så får det heller være at jeg innerst inne ikke lever det jeg lærer dem. For ett av mine verste mareritt ville vært om barna mine skulle bli som meg, pga meg.

Dette fungerer for meg per nå, og skader ikke barna. Når de blir enda større så vet jeg ikke. Men den tid den sorg.

 

Anonymkode: e2a0c...718

[AnonymBruker]

Jeg har hatt spiseforstyrrelser selv, ikke så langvarig som dette, men nok til å forstå litt.. Jeg er enig i at den beste måten å skjerme dem er å bli frisk, eller i alle fall friskere. Jeg skjønner ikke at du klarer å fungere i hverdagen når du spiser så lite, barna krever jo sitt og da trenger du krefter. Jeg spiser ca 4 ganger så mye som deg og trenger hver kalori (går ikke opp). 

Hvis du fortsetter å spise så lite så kommer helsa di til å svikte, hver kalori ekstra du klarer å få ned er av det gode. Mer mat vil gi deg mer energi, noe som kan være ubehagelig men også det du trenger for å komme deg ut av dette. 

Det er veldig bra at du går i terapi. Jeg håper du får god hjelp og at du tør å være ærlig med psykologen din. Håper du kommer deg ut av dette. Det er vondt, men det er mulig å bli helt bra igjen, vær så snill og tro på det! 

Anonymkode: 7d1b2...3ab

[AnonymBruker]

Spiste du så lite som 600 kcal om dagen da du var gravid også? 

Dette klarer du nok ikke å skjerme barna dine fra. Barn er ekstremt observante, og du er deres fremste rollemodell. Det burde virkelig være en spore til å jobbe hardt for å bli frisk. 

Anonymkode: 08507...db1

[AnonymBruker]

Fatter ikke at en mor er så egoistisk at hu vil utsette ungene sine for noe sånn jeg da...langvarig næringsmangel fører til akutt hjertesvikt fordi kroppen spiser opp indre organer når den ikke får nok næring av mat. Du risikerer altså at ungene opplever at mamma detter død om foran dem. Hvilken innvirkning tror dere det har på ungen? Seriøst, om noe burde motivere dere til å bli friske er det ungene. Prøver dere ikke intenst på det så er dere rett å slett dårlige mødre som utsetter ungene for en slik risiko.

Anonymkode: ef57d...418

[AnonymBruker]

Som datter av en med alvorlige spiseforstyrrelser så vil de merke det. Jeg har levd med denne sykdommen i 32 år.  

Ville heller snakket med de når de blir store nok. Du greier aldri å skjerme dem. Få hjelp til å bli frisk. Jeg er heldig som forsatt har en mamma, hun er et mirakel. Jeg har sittet ved sykesengen hennes så mange ganger og tenkt nå mister jeg henne. Husker også jeg tenkte mye på om mamma egentlig var glad i meg siden hun ikke spiste. Følte hun ville bare dø og forlate meg. At jeg betydde mindre enn det å være tynn. Det er vanskelig å forstå når man er 8-10 år.

 Jeg var 16 år da jeg kom hjem og fant henne halvdød på senga etter en massiv overdose medisiner. Så lite mat over lang tid vil ikke bare gå utover kroppen, men også psyken. Få hjelp bli frisk og se barn dine vokse opp. Jeg har verdens beste mamma, men det tok litt tid å forstå at det var sykdommen som fikk henne til å gjøre ting som å prøve å ta livet sitt og sulte seg halvdød. Men etter hun la tingene fram og ble åpen om det så ble det bedre for hele familien.Først da skjønte jeg at hun egentlig ikke ville forlate meg.

Før det ble snakket ordlig om det så visste jeg hva som foregikk sikkert fra jeg var 5-6 år gammel. Selv om det noen ganger er forjævelig å være pårørende uansett.

Vet det er vanskelig å bil frisk, men det er mulig. Prøv så godt du kan å bli det for dine barn. Tenk deg hvis et av dine barn fikk denne drittsykdommen når de ble større og du måtte se dem visne vekk på den måten. Akkurat den følelsen er det å se sin egen mor i den situasjonen. Jeg ville ikke byttet bort min mamma eller barndom med noen andre sin, den har gjort meg til den jeg er idag. Men å trille rundt på mamma som er 50 år i rullestol og har helsen til en 70 åring er forsatt vondt. 

Stor klem til deg

Anonymkode: fdf03...b53

[KatyP]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som datter av en med alvorlige spiseforstyrrelser så vil de merke det. Jeg har levd med denne sykdommen i 32 år.  

Ville heller snakket med de når de blir store nok. Du greier aldri å skjerme dem. Få hjelp til å bli frisk. Jeg er heldig som forsatt har en mamma, hun er et mirakel. Jeg har sittet ved sykesengen hennes så mange ganger og tenkt nå mister jeg henne. Husker også jeg tenkte mye på om mamma egentlig var glad i meg siden hun ikke spiste. Følte hun ville bare dø og forlate meg. At jeg betydde mindre enn det å være tynn. Det er vanskelig å forstå når man er 8-10 år.

 Jeg var 16 år da jeg kom hjem og fant henne halvdød på senga etter en massiv overdose medisiner. Så lite mat over lang tid vil ikke bare gå utover kroppen, men også psyken. Få hjelp bli frisk og se barn dine vokse opp. Jeg har verdens beste mamma, men det tok litt tid å forstå at det var sykdommen som fikk henne til å gjøre ting som å prøve å ta livet sitt og sulte seg halvdød. Men etter hun la tingene fram og ble åpen om det så ble det bedre for hele familien.Først da skjønte jeg at hun egentlig ikke ville forlate meg.

Før det ble snakket ordlig om det så visste jeg hva som foregikk sikkert fra jeg var 5-6 år gammel. Selv om det noen ganger er forjævelig å være pårørende uansett.

Vet det er vanskelig å bil frisk, men det er mulig. Prøv så godt du kan å bli det for dine barn. Tenk deg hvis et av dine barn fikk denne drittsykdommen når de ble større og du måtte se dem visne vekk på den måten. Akkurat den følelsen er det å se sin egen mor i den situasjonen. Jeg ville ikke byttet bort min mamma eller barndom med noen andre sin, den har gjort meg til den jeg er idag. Men å trille rundt på mamma som er 50 år i rullestol og har helsen til en 70 åring er forsatt vondt. 

Stor klem til deg

Anonymkode: fdf03...b53

Ts, jeg ber deg lese og ta til deg dette! Anoreksi er en egoistisk sykdom og selv om du vil skjerme barna vil det til slutt ikke gå dersom du ikke klarer å få i deg mer mat. Jo mindre næring jo mer makt har din spiseforstyrrelse. På sikt vil den eie deg dersom du ikke snur. Jeg har hatt alvorlig anoreksi i 17 år jeg vet hva jeg snakker om,

 

og til deg som skrev dette innlegget, tusen takk! For at du minner meg og flere andre på hvor vondt det er å se et menneske gå til grunne. Du er sterk og jeg er glad mammaen din er i live

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Spiste du så lite som 600 kcal om dagen da du var gravid også? 

Dette klarer du nok ikke å skjerme barna dine fra. Barn er ekstremt observante, og du er deres fremste rollemodell. Det burde virkelig være en spore til å jobbe hardt for å bli frisk. 

Anonymkode: 08507...db1

Nei. I de periodene jeg har vært dårligst har jeg ikke engang hatt menstruasjon. Jeg ble gravid etter å ha blitt sondematet en stund og var nær normalvekt. Akkurat nå er jeg i en litt dårligere periode igjen med såpass lite mat, så har lite energi og overskudd.

 

mannen ønsker at jeg skal leghe meg inn en gang til, men jeg ønsker det og ønsker det ikke. Akkurat nå er det frivillig siden jeg ikke er såpass undervektig enda, men har vært tvangsinnlagt tidligere. Tenker at jeg går glipp av så mye ved jentene ved å bli lagt inn, men det gjør jeg jo nå også. 

Anonymkode: 25818...a00

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. I de periodene jeg har vært dårligst har jeg ikke engang hatt menstruasjon. Jeg ble gravid etter å ha blitt sondematet en stund og var nær normalvekt. Akkurat nå er jeg i en litt dårligere periode igjen med såpass lite mat, så har lite energi og overskudd.

 

mannen ønsker at jeg skal leghe meg inn en gang til, men jeg ønsker det og ønsker det ikke. Akkurat nå er det frivillig siden jeg ikke er såpass undervektig enda, men har vært tvangsinnlagt tidligere. Tenker at jeg går glipp av så mye ved jentene ved å bli lagt inn, men det gjør jeg jo nå også. 

Anonymkode: 25818...a00

Bedre å gå glipp av noen uker nå enn å gå glipp av resten av livet deres når du dør av hjertesvikt når kroppen gir opp pga næringsmangel.

Anonymkode: ef57d...418

[Chizue]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som datter av en med alvorlige spiseforstyrrelser så vil de merke det. Jeg har levd med denne sykdommen i 32 år.  

Ville heller snakket med de når de blir store nok. Du greier aldri å skjerme dem. Få hjelp til å bli frisk. Jeg er heldig som forsatt har en mamma, hun er et mirakel. Jeg har sittet ved sykesengen hennes så mange ganger og tenkt nå mister jeg henne. Husker også jeg tenkte mye på om mamma egentlig var glad i meg siden hun ikke spiste. Følte hun ville bare dø og forlate meg. At jeg betydde mindre enn det å være tynn. Det er vanskelig å forstå når man er 8-10 år.

 Jeg var 16 år da jeg kom hjem og fant henne halvdød på senga etter en massiv overdose medisiner. Så lite mat over lang tid vil ikke bare gå utover kroppen, men også psyken. Få hjelp bli frisk og se barn dine vokse opp. Jeg har verdens beste mamma, men det tok litt tid å forstå at det var sykdommen som fikk henne til å gjøre ting som å prøve å ta livet sitt og sulte seg halvdød. Men etter hun la tingene fram og ble åpen om det så ble det bedre for hele familien.Først da skjønte jeg at hun egentlig ikke ville forlate meg.

Før det ble snakket ordlig om det så visste jeg hva som foregikk sikkert fra jeg var 5-6 år gammel. Selv om det noen ganger er forjævelig å være pårørende uansett.

Vet det er vanskelig å bil frisk, men det er mulig. Prøv så godt du kan å bli det for dine barn. Tenk deg hvis et av dine barn fikk denne drittsykdommen når de ble større og du måtte se dem visne vekk på den måten. Akkurat den følelsen er det å se sin egen mor i den situasjonen. Jeg ville ikke byttet bort min mamma eller barndom med noen andre sin, den har gjort meg til den jeg er idag. Men å trille rundt på mamma som er 50 år i rullestol og har helsen til en 70 åring er forsatt vondt. 

Stor klem til deg

Anonymkode: fdf03...b53

Er også enig med denne.

Av og til er det bedre å prate om ting..
Barn legger merke til alt mulig og de kopierer gjerne også.
Når de blir eldre og om du enda sliter så håper jeg du prater med dem om at du er syk, men at du får hjelp. Og om de spør hvorfor du er syk så forklarer du hvorfor og hva du sliter med, men at du er glad i dem.
Når man bretter ut om sykdommen så vil gjerne flere puslebiter falle på plass for barna.
Og har de masse spørsmål, så svarer du.
Det betyr ikke at barna vil utvikle spiseforstyrrelse, bare fordi du forteller dem hva som feiler deg.
 

[_LanciA_]

10 timer siden, KatyP skrev:

Ts, jeg ber deg lese og ta til deg dette! Anoreksi er en egoistisk sykdom og selv om du vil skjerme barna vil det til slutt ikke gå dersom du ikke klarer å få i deg mer mat. Jo mindre næring jo mer makt har din spiseforstyrrelse. På sikt vil den eie deg dersom du ikke snur. Jeg har hatt alvorlig anoreksi i 17 år jeg vet hva jeg snakker om,

 

og til deg som skrev dette innlegget, tusen takk! For at du minner meg og flere andre på hvor vondt det er å se et menneske gå til grunne. Du er sterk og jeg er glad mammaen din er i live

Det var så lite  

Kan vår historie redde noen fra det samme som vi har vært gjennom så er det verdt det. Lykke til. Håper du blir kvitt denne shiten.

Jeg ønsker mer åpenhet om denne sykdommen slik at vi kan hjelpe folk før det går for lang.

 

[_LanciA_]

9 timer siden, Chibi skrev:

Er også enig med denne.

Av og til er det bedre å prate om ting..
Barn legger merke til alt mulig og de kopierer gjerne også.
Når de blir eldre og om du enda sliter så håper jeg du prater med dem om at du er syk, men at du får hjelp. Og om de spør hvorfor du er syk så forklarer du hvorfor og hva du sliter med, men at du er glad i dem.
Når man bretter ut om sykdommen så vil gjerne flere puslebiter falle på plass for barna.
Og har de masse spørsmål, så svarer du.
Det betyr ikke at barna vil utvikle spiseforstyrrelse, bare fordi du forteller dem hva som feiler deg.
 

Det er helt sant.

Jeg bestemte meg tidlig at jeg skulle aldri få noe sånt. Uansett hvordan ting ble skulle jeg ikke bli sånn syk som mamma. Håper bare TS tar til seg det jeg skrev.