Jeg saboterer forholdet mitt med usikkerhet

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har bestilt time til psykolog så dere trenger ikke nevne det. Jeg vil bare høre om jeg er den eneste her inne?

Jeg og kjæresten har vært sammen i ett år. Jeg vet han er den rette for meg, og den jeg vil satse på. Det samme sier han om meg. 

Problemet er at jeg sliter noe så innmari med sjalusi, kontrollbehov og synet jeg har på menn. Jeg er paranoid og føler hele tiden at jeg skal bli lurt, bedratt osv. Jeg er ekstremt sjalu og takler ikke å høre fra kjæresten min at andre jenter er fine, og hele dagen blir fylt med krangel dersom han sier et skjevt ord som gjør meg usikker. 

Vi har hatt utallige krangler i forholdet på grunn av usikkerhet. Han er også til tider usikker, men jeg er desidert mest. Jeg er redd han skal være utro, tenke på andre, gjøre det slutt, fantasere om andre osv. Selv om jeg vet at jeg ser bra ut, så er "alle" jenter en trussel og en plage. 

Jeg føler at jeg får ro når jeg har "kontroll" i forholdet, men når jeg mister denne kontrollen blir jeg et mareritt. Jeg forstår at jeg ikke kan kontrollere han, at det dreper forholdet men likevel føler jeg at jeg må holde han i bånd. Når jeg vet hvor jeg har han, er jeg trygg.

Vi har nå kommet til et punkt hvor vi har funnet ut at noe må gjøres. Vi kan ikke ha det slik at vi krangler flere ganger i uken. Problemet er bare at vi ikke klarer å løse det. Vi har det supert i perioder og er som to turtelduer sammen, men så er det plutselig kommer det en kommentar eller en uskyldig handling fra hans side som gjør meg usikker og da krangler vi som fjæra flyr... 

Jeg har ingen hobbyer og få venninner her jeg bor og blir nok sittende litt for mye alene å analysere for meg selv.  I tillegg ble jeg lurt og brukt av en mann når jeg var tenåring og tenker at dette er mye av årsaken til min oppførsel. Merkelig nok er jeg en flott jente med god sjans, men jeg klarer liksom ikke å bli trygg på at det bare er meg han vil ha. Jeg har vært i et langvarig forhold før, og da var jeg helt lik. 

Bettina

Anonymkode: 4f6a7...46f

[AnonymBruker]

Hei TS.. Du er ikke alene.

Jeg har alltid vært ei jente som liker å være alene - Helt til jeg ble 18, forelsket meg og fikk min første kjæreste.
Vi ble samboere etter et år, og var sammen i 4 år før jeg klarte å skremme han vekk. Uansett hva han gjorde så var det ikke bra nok. Jeg var alltid sjalu, og jeg har helt sykelig opptatt av eksene hans. Så jeg at noen av de var ute eller tok kontakt med han var helvette løst. Svarte han ikke slik jeg ville på sms trodde jeg at noe var galt.. JEG ødelegger så jævlig fordi jeg er så usikker! Vi kranglet mer enn vi hadde det koselig, å det var da vi innså at forholdet kom til å dø.. Han kom seg videre å fikk ny dame etter 3 mnd, jeg sitter her 1 år etterpå like alene Fordi jeg må jobbe med meg selv.. Jeg dreit meg ut... Han er lykkelig i et nytt forhold med ei som behandler han mye bedre enn det jeg gjorde. Å det gjør GRUSOMT vondt.. Så om du elsker han må du virkelig prøve å skjerpe deg, unner ingen den smerten her.

Aner ikke hva jeg skal gjøre for å bli kvitt det heller, kanskje jeg bare ikke er klar for å være i et forhold? Jeg skal i hvert fall være alene, lenge.. Vil ikke være ei kontrollerende bitch heller.  Og jeg kan faktisk ikke noe for det, jeg vet det er min oppførsel som er galt, men jeg får ikke til å endre den.. Ingen råd fra meg dessverre.. Men jeg følger.

Anonymkode: 7511a...8a8

[AnonymBruker]

Har det på samme måte selv. Men i tillegg har en samboer som tar veldig lett på ting og har en tendens til å hverken se eller høre mine rop om hjelp. Pluss ett par stebarn oppi det hele. Forferdelig tungt, men nå har vi begynt på parterapi på familievern-kontoret. Siste utvei. Håper det ordner seg. Jeg har nettopp funnet ut at jeg er gravid i tillegg 😔

Anonymkode: 1f16e...757

[AnonymBruker]

lol dere er gærne ass

Anonymkode: 54458...ddf

[Gjest Spiderman]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

lol dere er gærne ass

Anonymkode: 54458...ddf

Du kan umulig være helt feilfri selv 

Til dere i tråden:

Har dere tenkt på ha grunnen til dette kontrollbehovet kan være? Psykolog høres ut som en god løsning for hvis dere var trygge på dere selv og følte dere gode nok tviler jeg på at tanken på at kjærstene skulle valgt dere bort ville vært der.

[Jegundres]

Sliter akkurat med det samme.. Men kommer meg sjelden videre enn dating pga at jeg skygger banen for å komme iforkjøpet til avvisningen, som er som det kontrollbehovet som du beskriver.. 

Jeg skal har også fått henvisning til psykolog nå.. Dette handler jo om negative automatiske tanker (livsregler).. Har du vært sånn i tidligere forhold også eller? Eller redd for "avvisning" fra venner og/eller familie? 

Hva med å begynne å trene? Få ut litt gørr og bruke energi på det i stedet for grubling! Blir så utrolig overdramatisert når man sitter for seg selv og bygger opp frykten mer og mer.

[AnonymBruker]

Hver gang du/dere får slike tanker, pust dypt inn og ut noen ganger og si til dere selv at det som skjer, det skjer. Det å sitte å være livredd for at kjæresten skal være utro, gjøre det slutt og lignende, er ikke godt for noe. Tenk på hvordan ting faktisk er og hva du vet, ikke hva som kan skje. At han mister følelsene eller er at han er utro er jo noe som kan skje med hvem som helst, men det er i så fall ingenting du kan gjøre med det. Du må bare stole på han til det motsatte er bevist, prøv å slappe av og ikke ta sorgene på forskudd! Utrolig slitsomt å ha det slik, men jeg er sikker på at de fleste kan klare å lære seg opp til å kontrollere tankene sine uten å måtte gå til psykolog. Synes det blir anbefalt til alle her inne å gå til psykolog for alt mulig Det eneste som kommer ut av slik sjalusi og overanalysering, er at en kanskje over tid vil ødelegge alt for seg selv og sitt eget forhold..(feks. slik AB forteller lenger opp)

Anonymkode: 284f0...ed4

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har bestilt time til psykolog så dere trenger ikke nevne det. Jeg vil bare høre om jeg er den eneste her inne?

Jeg og kjæresten har vært sammen i ett år. Jeg vet han er den rette for meg, og den jeg vil satse på. Det samme sier han om meg. 

Problemet er at jeg sliter noe så innmari med sjalusi, kontrollbehov og synet jeg har på menn. Jeg er paranoid og føler hele tiden at jeg skal bli lurt, bedratt osv. Jeg er ekstremt sjalu og takler ikke å høre fra kjæresten min at andre jenter er fine, og hele dagen blir fylt med krangel dersom han sier et skjevt ord som gjør meg usikker. 

Vi har hatt utallige krangler i forholdet på grunn av usikkerhet. Han er også til tider usikker, men jeg er desidert mest. Jeg er redd han skal være utro, tenke på andre, gjøre det slutt, fantasere om andre osv. Selv om jeg vet at jeg ser bra ut, så er "alle" jenter en trussel og en plage. 

Jeg føler at jeg får ro når jeg har "kontroll" i forholdet, men når jeg mister denne kontrollen blir jeg et mareritt. Jeg forstår at jeg ikke kan kontrollere han, at det dreper forholdet men likevel føler jeg at jeg må holde han i bånd. Når jeg vet hvor jeg har han, er jeg trygg.

Vi har nå kommet til et punkt hvor vi har funnet ut at noe må gjøres. Vi kan ikke ha det slik at vi krangler flere ganger i uken. Problemet er bare at vi ikke klarer å løse det. Vi har det supert i perioder og er som to turtelduer sammen, men så er det plutselig kommer det en kommentar eller en uskyldig handling fra hans side som gjør meg usikker og da krangler vi som fjæra flyr... 

Jeg har ingen hobbyer og få venninner her jeg bor og blir nok sittende litt for mye alene å analysere for meg selv.  I tillegg ble jeg lurt og brukt av en mann når jeg var tenåring og tenker at dette er mye av årsaken til min oppførsel. Merkelig nok er jeg en flott jente med god sjans, men jeg klarer liksom ikke å bli trygg på at det bare er meg han vil ha. Jeg har vært i et langvarig forhold før, og da var jeg helt lik. 

Bettina

Anonymkode: 4f6a7...46f

Hehe jeg må le. Ikke av deg eller innlegget ditt. Men fordi jeg i går satt å tenkte på å skaffe meg en time hos psykolog nettopp fordi jeg har samme problem. Så når jeg leser dette så blir jeg båre litt lettet (fordi det er flere som har samme problem som meg, dvs da at jeg ikke er gal, sånn som min samboer beskriver meg) og at det faktisk ligger noe under denne oppførselen. Men at du er sånn mot han pga noe dumt du opplevde med en annen blir kanskje litt dumt. Jeg oppfører meg sånn mot min pga ting HAN har gjort (og ikke mine exer, de var drittsekker) men jeg forstår godt hvordan du har det. Hvis du ikke har så mange venner så kan vi kanskje bli venner da. Jeg bor i Oslo  

Anonymkode: de765...f78

[buffyjenta]

Du må prøve å tenke at det som skjedde i fortid er ikke kjæresten din sin feil selv om det er vanskelig. Bra å snakke med noen om dette. Kanskje  du må prøve å tenke at vist han skulle vært utro eller lignende så ville det vært hans tap. Få litt selvfølelse og tenke at du fortjener å ha det bra.  Ikke alle menn er utro osv.  Kanskje høre med kjæresten om du kan lese enkelte meldinger eller få han til å kanskje være åpen når det er noe spesielt som gjør deg usikker. 

Prøv å gå litt ut av deg selv og se det utenfra distansere seg hjelper ofte litt..

Ja det er bra med hobby og venner, det å gå hjemme gjør mye med tanker og humør. Ting blir ofte værre enn det er kanskje. Begynn å les bøker? gå tur når du kanskje kjenner på de følelsene? trene? skrive ned ting? 

Håper det ordner seg. 

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ekstremt sjalu og takler ikke å høre fra kjæresten min at andre jenter er fine, og hele dagen blir fylt med krangel dersom han sier et skjevt ord som gjør meg usikker. 

 

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så jeg at noen av de var ute eller tok kontakt med han var helvette løst. Svarte han ikke slik jeg ville på sms trodde jeg at noe var galt..

 

Det er godt dere innser at det er er dere som har problemet, og skaffer dere hjelp

Jeg har også hatt slike vanvittige nervroser, og det hele bunner i selvfølelse og frykt for å bli forlatt, frykt fro at andre er bedre, frykt for at man sev ikke strekker til. Og så går det i oppfyllelse.

Jeg valgte en annen løsning enn å trene eller å bare tenke at "Dette går over".

Jeg valgte for det første å konfrontere spøkelsene "Hva om?" "Hva hvis?" "Hva er det verste som kan skje?" "Er ikke den andre dama fin og verdt å elske?" "Har ikke hun noen problemer selv, er hun helt feilfri, hun da?". Jeg begynte å dyrke min egen medfølelse for andre mennesker og vips var de ikke så skumle lengre, de var som meg - hjelpeløse, glade, sinte, redde og vanlige. Og med ett ble det lettere å fokusere på å være ok som person, være bra nok. Anbefaler bøkene til Thich Nhat Hanh, om frykt og kjærlighet.

I tillegg valgte jeg å ikke gi meg før jeg fikk en kjæreste som fikk meg til å føle meg trygg. Vi har samme innstilling til verden, og til mennesker. Kjæresten min snakker riktignok om andre damer i blant, men han er mer opptatt av hvorvidt de er snille eller gode mot dyr og mennesker, enn han er av hvorvidt de er utvendig pene eller ei. Jepp, sånne menn finnes.

Anonymkode: 9fb42...2e0

[Arawis]

Orker ikke lese gjennom alle svarene her, men er du paranoid og usikker på kjæresten din burde du som første tiltak slutte å lese på kvinneguiden. 

 

Nono, truth I speak. 

[AnonymBruker]

Er på tur inn i mitt første forhold nå, og ja jeg kjenner meg masse igjen i det mange skriver her. Visste faktisk ikke at jeg kunne bli så nevrotisk. Har alltid vært sjalu av meg, men dette her har vært grusomt

Det verste er nok dog den usikkerheten, at nei nå er han ikke glad i meg lenger, han er lei meg, han vil mye heller gå videre osv. Nå føler jeg at han heller blir lei min usikkerhet og sjalusi enn noe annet. Jeg jobber med saken, han fortjener så mye bedre.  

Anonymkode: a34a2...388

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er på tur inn i mitt første forhold nå, og ja jeg kjenner meg masse igjen i det mange skriver her. Visste faktisk ikke at jeg kunne bli så nevrotisk. Har alltid vært sjalu av meg, men dette her har vært grusomt

Det verste er nok dog den usikkerheten, at nei nå er han ikke glad i meg lenger, han er lei meg, han vil mye heller gå videre osv. Nå føler jeg at han heller blir lei min usikkerhet og sjalusi enn noe annet. Jeg jobber med saken, han fortjener så mye bedre.  

Anonymkode: a34a2...388

Hva mener du når du sier at du jobber med saken? Hva gjør du konkret? Finnes det noen effektiv måte å hindre denne oppførselen og nevrosene, eller går det mer på lykke og fromme med å bite i seg ting, skyve dem under teppet?

Anonymkode: 9fb42...2e0

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du når du sier at du jobber med saken? Hva gjør du konkret? Finnes det noen effektiv måte å hindre denne oppførselen og nevrosene, eller går det mer på lykke og fromme med å bite i seg ting, skyve dem under teppet?

Anonymkode: 9fb42...2e0

Først og fremst forsøker jeg å ha selvinnsikt, bare det å forstå at det er mitt problem har hjulpet litt på. Prøver aktivt å tenke meg selv bedre, er jo det terapi egentlig går ut på. Har hjulpet litt så langt, men det er fortsatt svært vanskelig. 

Anonymkode: a34a2...388

[seriouslyforreal]

Når man ikke liker seg selv, har man vanskelig for å tro at andre kan like en. Et sted i underbevisstheten din er du nok overbevist om at han kommer til å behandle deg dårlig fordi du ikke er bra nok. Det er fint at du skal til psykolog, for da kan du få hjelp til å finne ut av egenverdien og identiteten din som gjør deg verdt å elske.

En annen ting er at shit happens in life. Om du overvåker kjæresten din og føler du har full kontroll på han, reduseres ikke sannsynligheten for at han kommer til å svikte deg. Utro folk er utro uansett. Du bruker masse tid på å bekymre deg for noe som kommer til å være jævlig når det skjer uansett hvor forberedt du er. Kjæresten din har garantert fantasert om andre jenter mens dere har vært sammen. Alle gjør det. Og likevel er dere fortsatt sammen, han har ikke forlatt deg og ingenting fælt har skjedd som følge av det. Han må elske deg veldig mye når han dag etter dag velger å være sammen med deg, på tross av problemene deres. 

Det går an å komme seg gjennom dette, men det krever selvdisiplin!  Du må legge merke til det positive han gjør som viser at han er tilliten verdig, og være kritisk til katastrofetankene når de kommer. 

[AnonymBruker]

Den 22/01/2016 at 13.44, AnonymBruker skrev:

 

 

Det er godt dere innser at det er er dere som har problemet, og skaffer dere hjelp

Jeg har også hatt slike vanvittige nervroser, og det hele bunner i selvfølelse og frykt for å bli forlatt, frykt fro at andre er bedre, frykt for at man sev ikke strekker til. Og så går det i oppfyllelse.

Jeg valgte en annen løsning enn å trene eller å bare tenke at "Dette går over".

Jeg valgte for det første å konfrontere spøkelsene "Hva om?" "Hva hvis?" "Hva er det verste som kan skje?" "Er ikke den andre dama fin og verdt å elske?" "Har ikke hun noen problemer selv, er hun helt feilfri, hun da?". Jeg begynte å dyrke min egen medfølelse for andre mennesker og vips var de ikke så skumle lengre, de var som meg - hjelpeløse, glade, sinte, redde og vanlige. Og med ett ble det lettere å fokusere på å være ok som person, være bra nok. Anbefaler bøkene til Thich Nhat Hanh, om frykt og kjærlighet.

I tillegg valgte jeg å ikke gi meg før jeg fikk en kjæreste som fikk meg til å føle meg trygg. Vi har samme innstilling til verden, og til mennesker. Kjæresten min snakker riktignok om andre damer i blant, men han er mer opptatt av hvorvidt de er snille eller gode mot dyr og mennesker, enn han er av hvorvidt de er utvendig pene eller ei. Jepp, sånne menn finnes.

Anonymkode: 9fb42...2e0

Har du link til noen av bøkene?

Anonymkode: 0fc78...6f2

[AnonymBruker]

Takk gud for at jeg fant denne tråden! Du er ikke alene TS! Jeg har det akkurat på denne måten og det dreper meg dag for dag. Jeg vet han er den rette, men samtidlig så er det så mye som blir helt vridd i mitt hode. Og jeg er fullstendig klar over det, jeg vil så gjerne slutte å være sjalu og føle at jeg har kontroll, men det klarer jeg ikke. Syntes rett og slett synd på kjæresten min. Men jeg elsker han så utrolig høyt, herregud han er drømmemannen! Han er mannen i mitt liv, og det er jeg sikker på. Håper flere skriver i denne tråden!

Anonymkode: f3e23...130

[AnonymBruker]

Huff, nå har jeg "gjort det" igjen. Hadde en utblåsning hvor den stakkars gutten bare satt der og skjønte ikke så mye. Er bare så sinnsykt usikker, føler at han ikke er glad i meg, men han sier jo han er det  akkurat nå er det bare min egen usikkerhet som ødelegger for oss. Føler meg ganske patetisk egentlig. 

Anonymkode: a34a2...388

[Monky]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Huff, nå har jeg "gjort det" igjen. Hadde en utblåsning hvor den stakkars gutten bare satt der og skjønte ikke så mye. Er bare så sinnsykt usikker, føler at han ikke er glad i meg, men han sier jo han er det  akkurat nå er det bare min egen usikkerhet som ødelegger for oss. Føler meg ganske patetisk egentlig. 

Anonymkode: a34a2...388

Klarer du å sette ord på hvorfor du ikke tror på han når han sier han er glad i deg? Klem fra meg🐒

[AnonymBruker]

Den 22.1.2016 at 23.06, AnonymBruker skrev:

Prøver aktivt å tenke meg selv bedre, er jo det terapi egentlig går ut på.

Anonymkode: a34a2...388

"er jo det terapi egentlig går ut på" Jaha. I følge hvem?

Jeg blir litt oppgitt av denne jobbe med seg selv uten å vite hva man driver med/ta seg selv sammen-holdningen folk ser ut til å ha på dette området. Det virker som at man tenker bare man biter tennene hardt nok sammen, så går det hele over. Ikke bare er det unyttig, men det virker også som det gjør ting verre. Kanskje tilmed langt verre.

 

Den 23.1.2016 at 15.46, AnonymBruker skrev:

Har du link til noen av bøkene?

Anonymkode: 0fc78...6f2

https://www.tanum.no/forfattere/Hanh,%20Thich%20Nhat

Anbefaler True Love og jeg tror også at Fear kan være nyttig.

Anonymkode: 9fb42...2e0