ønske om et normalt liv.

[AnonymBruker]

Jeg er er i begynnelsen 20 årene og har begynt å ha et negativt tankemønster, der jeg går rundt og tenker på selvmord. Det første jeg tenker når jeg står opp er «i dag er dagen, der du faktisk gjør det "? men jeg er heldigvis for emosjonell pers dato til å gjøre noe. Det er når jeg blir likegyldig at jeg er i stand til det.

Imellom tiden døver jeg smerten med mat. Noe som alltid har funket. Det er spesielt på kveldene det blir værs, da stapper jeg meg med mat og gråter konstant og jeg vet ikke hvorfor. Dette er som regel etterfulgt av skam og selv hat. Jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg pleier som regel å ha kontroll på mine følelser, men nå føler jeg ingenting funke. Jeg klarer ikke å tenke på noe positivt og religionen som pleide å hjelpe meg da jeg var yngre, hjelper ikke lenger for jeg tror ikke på det. Hvorfor skal jeg ha det sånn, når jeg har gjort alt for at jeg skal ha det bra? jeg har gjort alt for at jeg skal ha et bedre utgangspunkt i livet. Jeg hadde 2 år på tenke gjennom det valget jeg har valgt, det skulle ikke være så vanskelig. Jeg har i utgangspunktet alltid vært alene, men hvorfor er ensomheten nå så ufattelig mye vanskelig å bære?

Alle de patetiske tankene som jeg hadde da jeg var yngre, kommer nå tilbake. Hvorfor elsker hun meg ikke. Hva er det med meg som gjør at hun ikke er i stand til å være en mor, ettersom det er hun som har oppdratt meg. Er det virkelig noe gale med meg? Er det derfor hun ikke liker meg?

Alle ting som hun har sagt til meg i klikke-anfallene hennes kommer nå og hjemsøker meg. Alle de episodene da hun skam slo meg og all de gangen hun sa hvor uheldig hun var for at hun hadde en plikt ovenfor min døde mor, Alle de skuffelsene for et håp for at ting skal bli bedre, alle de tingene jeg gjorde for å få hennes bekreftelse, men ikke ble merke til, kommer nå tilbake, Jeg trodde jeg hadde glemt det. Da jeg bodde hjemme tenkte jeg ikke på det hun sa, det gikk forbi. Du kjente spillet og du visste hva du skulle si og hvilken ansiktuttrykk du skulle ha. Du levde i øyeblikket, for det var den enste måten å overleve på. Jeg kunne ikke vise sinne eller tristhet, for det gjorde ting verre. Jeg var løsning relatert. Jeg visste hva jeg skulle gjøre for å holde masken. Hvorfor er det slik at når jeg har tatt dette egoistiske valget, at jeg føler meg mer miserabel?

Jeg hadde to valg enten å ta livet mitt, eller gjøre noe effektiv for å komme meg ut av situasjon og vekk fra alle menneskene som har gjort meg vont. Jeg valgte det siste og det har jeg klart også. Jeg har i grunnen klart de store tingene og alt det praktiske. Jeg er trygg, langt veke fra alle og jeg har oppsparte penger. Men ettersom det tar tid å finne jobb er jeg i denne ventefasen der jeg er alene i leiligheten og blir mer og mer ustabil. Jeg kan ikke spørre om hjelp eller snakke høyt om hvordan jeg har det, for det innebære å innrømme at jeg er svak og bader i selvmedlidenhet. For det er det dette er. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal slutte. Hvordan slutter du?

Jeg var tvunget til å si noe kort om min historie da jeg søk hjelp, jeg ble fysisk uvel og følelsen av å gå til hvelvet for jeg snakket negativt om minne foreldre var strek til stede. Detter er i grunn en konstant tanke jeg har. Mitt forhold til religion, er ikke normal. Når jeg er rasjonelt så tro jeg ikke på alle de reglene og reguleringene jeg har blitt fortalt, når jeg er emosjonelt da får jeg panikkanfall og innbiller meg at det jinn(demon) inni meg og er overbevist at jeg kommer til helvete.

Jeg sa det som var nødvendig og jeg fikk kommentar som «du er så modig og sterk osv.» Dette fikk meg til å føle som et offer og jeg ble kvalm. Det var ydmykende og ekkelt. Jeg hadde store vanskelighet med å være rund de menneskene i ettertid.

Det er så mye av livet mitt jeg ikke kan snakke om. Jeg har ikke familie og jeg kan ærlig si jeg ikke har hatt noen venner for jeg fikk ikke lov til å ha venner. På barneskolen og ungdomskolen var jeg den sære jente med sjal og kjørt som sprang hjem med engang skolen slutta. På videregående begynte jeg med burka uten ansikt sløret og det sosiale forandre seg ikke, men lyspunktet i den perioden var jobben. Jeg hadde et sted å gå til i helgene og jeg trivdes. Morsomme kolleger og beboere. Jeg hadde et sted der jeg kunne slappe av, være med selv og ikke være redd, eller stresse om du gjorde oppvasken eller ryddet i rett rekkefølge. Jeg hadde på dette tidspunktet for det meste lært meg hvordan jeg skulle unngå raseriutbrudd fra min tante og hva som var forventet av meg.

Dette forandre seg etter jeg ble ferdig med videregående. Jeg strøk på en eksamen. Dette gjorde at jeg måtte ta et fri år der jeg arbeidet. Jeg fikk beskjed at jeg måtte reise med min ,,,,, til mitt hjemlandet. Det som møtet meg var en 40 år gammel mann som jeg skulle gifte seg med meg. Jeg var hans og sine barn håp på komme seg til Norge. Jeg ble stengt inni et rom og der begynte han å snakket om at jeg måtte gjøre min plikt. Jeg nekte og sa at jeg skulle lage en scene hvis han tvang meg. Han begynte si hvor gudfryktig og snill han var, men han kunne ikke vente for lenge. Jeg forstod etterhvert at hvis jeg ville komme meg hjem så måtte jeg samarbeide med han, noe jeg gjorde. Jeg gråt stille da han befølte meg, men fikk beskjed at det kunne jeg ikke gjøre. Heller opplevelsen er ting jeg har blokker ut, jeg husker bare bruddstykker, svette og tobakk lukten. Etter noen måneder kom jeg tilbake til Norge.

Jeg ble rar da jeg kom hjem, jeg hadde konsekvent mareritt om nettene. Jeg ble dårligere til skjule hvordan jeg hadde det og ble trege til å komme med de rette svarene ettersom jeg var fraværende i de fleste samtaler. Jeg fikk rare anfall der jeg bare gråt og gråt. Og for første gang siden 8 klasse klikket jeg når jeg fikk et av ...... raseriutbrudd rettet mot meg. Hun pleier som regel å hakke der det svir, om det er religion, kropp osv. Kommentaren jeg fikk den dagen var "takk å lov for at du allerede er gift, for med den måten du ser ut, er det ingen som vil ha deg" Dette var den eneste gangen hun i det hele tatt nevnte det ekteskapet. Hun hadde til da ignorert helle saken og ble irritert når noen spurte meg hvordan "ferien min var"

Etter enda et år, der jeg ble, mer og mer ustabil. Tok jeg et valg, jeg kan ikke få personen som har oppdra meg til å elske meg og jeg kan ikke leve på den måten jeg gjorde til da. Jeg var for feig til ta livet mitt seriøst og alle halvhjertet forsøk ( paracet og ibux overdose) funket ikke.

Jeg søkte på nett, jeg fikk kontakt med et hjelpeapparat som kunne hjelpe meg med alt det praktiske. Jeg hadde gjemt unna lit penger slik at jeg kunne klare meg på en stund. Byttet navn og flyttet langt vekk. Jeg har nå 40 kilo jeg må ta av, og strekkmerker over alt. Jeg gikk med burka før og det skjuler mye av fettet. Jeg går nå med bukse og genser uten å dekke håret. Dette av sikkerhet hensyn men også fordi jeg ikke har den samme forhold til gud, så jeg føler det blir en skuespill å ta på seg drakten (gir det mening?)

Hva kan jeg gjøre for å leve det livet jeg så inderlig ønsker? Er det mulig for meg å ha venner, når jeg aldri har hat en? kan man være for stygg og rar til å være verdig andres selskap? Hva skal jeg gjøre for ikke være så patetisk ?

Jeg vet ikke hvor lurt det er å skrive dette, i forhold til personvern, men ettersom jeg skriver det anonymt så satser jeg på at det er trygt.

Anonymous poster hash: a8bf4...bfc

[AnonymBruker]

Oj, for en historie du lever med! Skulle ønske jeg hadde mer å tilby enn noen velmente råd. For det høres ut som du er deprimert. Jeg har også vært deprimert, veldig deprimert. Jeg klarte til slutt å be om hjelp og hadde mye nytte av kognitiv terapi. Du har klart noe bra i dag fordi du skrev historien din her, så gi deg selv anerkjennelse for det først som sist.

Det du bør gjøre først og fremst er å få litt struktur på dagene dine. Det er vanskelig når man er deprimert og ikke har noen forpliktelser, men jeg lover deg at det hjelper. Struktur vil si;

- sov ca 8 timer per dag og legg deg og våkn opp til samme tid. For mye og for lite søvn er like ille. Du tenker kanskje at når du sover så slipper du tankene dine, men for mye søvn er ikke bra for det.

- gå en tur ut i dagslys hver dag, helst før kl 12. Sol, lys og fysisk bevegelse er godt for kropp og sinn.

- spis 3-4 ganger om dagen mat som er god for deg. Jeg skjønner godt at maten har blitt din venn, men den er en dårlig venn. Riktig mat i passe mengde bidrar til at du får det bedre.

- skriv dagbok hver dag. Ikke still noen krav til deg selv på innhold, bare skriv hva du tenker på og gnager på. Skriv to ord eller en avhandling. Bare få det ut. Jeg liker å bruke nettsiden ohlife.com til det.

Høres det mye og krevende ut? Begynn med søvnen og gi deg selv anerkjennelse for en og en ting som får deg i riktig retning. Vær en venn for deg selv og ikke bank deg selv opp mentalt når ting ikke går optimalt. Ingenting i livet er optimalt. Jeg blir veldig inspirert av denne sangen:

Det virker som du har lav selvfølelse siden du lurer på om du er for stygg eller rar til å være verdig andres selskap. Jeg ble utfryst fra barnehagen og ut ungdomsskolen og kjenner meg så utrolig godt igjen i slike tanker. To ting har hjulpet meg veldig for å få venner: boken "Å bekjempe lav selvfølelse", som psykologen min anbefalte, og frivillige organisasjoner. I frivillige organisasjoner møtte jeg andre som hadde de samme rare interessene som meg og fordi vi hadde interessen å snakke om ble vi etterhvert venner. Jeg sliter fremdeles med å tro på at de egentlig ønsker å være vennene mine, men det blir stadig bedre.

Jeg sitter her på andre siden av en skjerm og heier på deg! Stor internettklem til deg!

Anonymous poster hash: 620b1...94b

[AnonymBruker]

Takk for klemmen og gode råd. Du har rett i at jeg sover for mye, Jeg må nok fikse søvnrytmen og matvanen mine. Jeg unngår mat med mye sukker, for det gjør som regel ting verre. Når jeg overspiser(støvsuger skapet) er det for det meste skiver, frukt, middagrester, yoghurt , osv.

Meningen er at maten skal vare for 1 uke, men når jeg får de anfallene, kan jeg tømme skapet for alt. Etter disse episodene er det igjen en ny runde med selv hat, gråt, sinne, og skam. Som regel i den rekkefølgen. Dette er ikke ukjente følelser for meg, heller er tankerotet, men forskjellen før var at jeg var nødt til å finne en metode for å komme meg ut av den, Dette for å holde maska. Jeg gikk turer, maten jobbet med meg, jeg gjorde mer husarbeid, vaske vegger og skap. Nå er det ingenting ting å gjøre, ei heller er behovet for å holde på masken.

Kanskje jeg må faste noen dager? For å rense kroppen og samtidig som jeg fikse søvnrytmen. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle være så dårlig til å leve alene.

Ts

Anonymous poster hash: a8bf4...bfc

[AnonymBruker]

.

Anonymous poster hash: a8bf4...bfc

[AnonymBruker]

Hva kan jeg gjøre for å leve det livet jeg så inderlig ønsker? Er det mulig for meg å ha venner, når jeg aldri har hat en? kan man være for stygg og rar til å være verdig andres selskap? Hva skal jeg gjøre for ikke være så patetisk ?

Jeg vet ikke hvor lurt det er å skrive dette, i forhold til personvern, men ettersom jeg skriver det anonymt så satser jeg på at det er trygt.

Anonymous poster hash: a8bf4...bfc

Først av alt: Klart du kan få venner! Du har opplevd mer dritt enn de fleste opplever i løpet av et helt liv, men det betyr ikke at det er deg det er noe galt med. Stå på, vær så snill. Og du? Du er ikke patetisk.

Jeg begynte nesten å grine da jeg leste om hvordan moren din behandlet deg, og attpåtil tvangsgiftet deg. Du har opplevd et traume, og selv om du har "selvmedisinert" med mat, så er du fremdeles i live. Ikke for et øyeblikk tenk at verden blir bedre uten deg! Det finnes dessverre mange andre unge mennesker i Norge i din situasjon, og de trenger en stemme som din.

Du kan bli noe, du kan faktisk bli hva du vil. Ønsker deg lykke til av hele mitt hjerte!

Anonymous poster hash: cc8c5...c1c

[AnonymBruker]

Etter enda et år, der jeg ble, mer og mer ustabil. Tok jeg et valg, jeg kan ikke få personen som har oppdra meg til å elske meg og jeg kan ikke leve på den måten jeg gjorde til da. Jeg var for feig til ta livet mitt seriøst og alle halvhjertet forsøk ( paracet og ibux overdose) funket ikke.

Jeg søkte på nett, jeg fikk kontakt med et hjelpeapparat som kunne hjelpe meg med alt det praktiske. Jeg hadde gjemt unna lit penger slik at jeg kunne klare meg på en stund. Byttet navn og flyttet langt vekk. Jeg har nå 40 kilo jeg må ta av, og strekkmerker over alt. Jeg gikk med burka før og det skjuler mye av fettet. Jeg går nå med bukse og genser uten å dekke håret. Dette av sikkerhet hensyn men også fordi jeg ikke har den samme forhold til gud, så jeg føler det blir en skuespill å ta på seg drakten (gir det mening?)

Anonymous poster hash: a8bf4...bfc

Personen som oppdro deg handlet etter en skikk som ikke har noe med menneskerettigheter å gjøre. Det er naturlig at man elsker sine foresatte, men de gjør ikke alltid godt.

Ang 40 kg: Det greier du! Du har greid mer enn jeg ville ha greid og vel så det, og vet du hva? Jeg har aldri vært overvektig, men jeg kom tidlig i puberteten (så tidlig at jeg ble mobbet hver eneste dag), og har den dag i dag (30, ingen barn) flere strekkmerker, på rumpe og lår.

Anonymous poster hash: cc8c5...c1c

[AnonymBruker]

Nok en dag har gått og ingenting har forandret seg. Jeg er like rar i hode som i går og dagen før det. Jeg våknet tidlig, tvang meg til å gå en tur. Spiste mat som ga meg stabilt blodsukker. Vasket leiligheten selv om den renn, unngått depressive sanger, men alt er det samme. Har nå prøvd å sove de to siste timene, men klarer det ikke.

jeg er så ufattelig lei mine tanker og meg selv. Nå er det mer en 3 uker siden jeg har sett noen. Det positive er at jeg har funnet jobb, så jeg har det å se fram. Må bare overleve helga og noen dager. Jeg merker jeg ikke har noen kontroll på følelsene mine, men jeg er ikke likegyldig, noe som beviser jeg ikke har nådd bunnen enda.

Anonymous poster hash: a8bf4...bfc

[AnonymBruker]

Innom for å gi deg en klem du har virkelig hatt det tøft, og det er naturlig at du sliter fortsatt. Håper det ordner seg for deg når du kommer i jobb, og møter nye mennesker, og får en struktur på dagen igjen.

Anonymous poster hash: fa93e...566

[AnonymBruker]

Det blir ikke bedre. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe. Jeg overspiser konsekvent hver kveld. Uansett hva jeg gjør går jeg med en klump i halsen. Jeg sover et par timer på dagen, klarer ikke å sove om natten. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre, jeg hadde ikke planlagt at det skulle bli sånn.

Ts

Anonymous poster hash: f5083...324

[-Fiona-]

Det blir ikke bedre. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe. Jeg overspiser konsekvent hver kveld. Uansett hva jeg gjør går jeg med en klump i halsen. Jeg sover et par timer på dagen, klarer ikke å sove om natten. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre, jeg hadde ikke planlagt at det skulle bli sånn.

Ts

Anonymous poster hash: f5083...324

Kjære TS. Send meg en PM hvis du trenger å snakke

[Zevs]

Får du ikke (profesjonell) hjelp? Du kan jo ikke gå rundt med disse tankene alene, og jeg kan nesten ikke se at du klarer å "tenke" deg videre helt på egen hånd. Du er nødt til å søke hjelp, og treffe mennesker under gode omstendigheter, helst hver dag.

Det er selvfølgelig ikke deg det er noe galt med! Du er et tenkende menneske som jeg er helt sikker på at andre gjerne vil være med, ikke minst mennesker med lignende opplevelser. Men synes du egentlig det er rart at du tenker så dårlig om deg selv når du har blitt fortalt det gjennom hele oppveksten? Det brenner seg fast i små barnehoder.

Du har kommet deg bort fra menneskene som gjorde deg vondt. Nå må du finne menneskene som vil deg godt!

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å snakke om hvordan jeg har det, til folk jeg må forholde meg til hverdag. Jeg gikk til en psykolog etter jeg fikk et "angstanfall" på skolen. ble "tvunget" av læreren. Det ga meg ikke så mye ettersom min angst episoder kommer av perioder med "du skal til helvetet, du har jin i deg det er derfor du er en taper" snakk. Dette kunne han ingen ting om, og jeg følte han ville vite mer, en det jeg ville fortelle. Jeg gikk to ganger og fikk noen tips på hva jeg skal gjøre, når jeg først får disse anfallene. Dette har hjulpet meg mye, selv om jeg prøver å unngå hele tankemønster som jeg vet vil lede til disse anfallene.

Problemet er at jeg ikke må holde på noe fasade lenger, ikke klarer jeg det heller. Jeg har både denne og forrige hvert inni i leiligheten unntatt korte turer til butikken, har ikke snakket med noen. Jeg holder meg stabilt på humør, altså jeg går ikke fra sinne, redsel, skam til mer sine. Nå er det bare blanding mellom "jeg gidder ikke mer", ensomhet og anger.

Jeg synes ikke det er rart at jeg er ensom, men jeg synes det er rart at jeg ikke klarer å holde kontroll på tankene mine. Jeg har en tankgang som jeg vet ikke fører med noe. Det eneste den gjør er å minne meg på alle de tingene jeg hadde "glemt" og med det kommer ønsket om å bare gi opp. Deretter skammen for at jeg er så svak. Jeg kunne likegodt leve det livet de ville, ha en sjanse på å komme til himmelen og hjelpe mine søsken med livet hjemme hvis jeg skal være så svak ikke sant?

Nå er alt dette relativ nytt,ca 4 måneder, men jeg ser ikke vitsen hvis dette er hvordan jeg skal ha det utover. Jeg var mye mer normal da jeg levde hjemme, en det jeg er nå. Nå har jeg tilogmed begynt å tenke på alt som skjedde i hjemlandet. Dette er noe jeg ikke har gjort før nå, for jeg vill glemme alt som skjedde der.

Min evne til å se lyst på fremtiden og religionen er noe av det som har hjulpet meg fram til nå. Nå har jeg ingen av delene lenger.......

Anonymous poster hash: f5083...324

[Zevs]

Kan du skrive ned tankene dine og beskrive situasjonen din, som du har gjort her, og gi det til fastlegen din? Han/hun vil kunne henvise deg så du videre får tilpasset behandling og hjelp. Et par timer hos en psykolog er forholdsvis hjelpeløst i din situasjon.

Det er overhodet ikke noe rart at du ikke kan "kontrollere" tankene dine. De har vært kontrollert og manipulert av omgivelsene dine og nå sitter du der plutselig helt alene. Du må lære deg denne nye friheten. Lære deg å sette pris på deg selv. Og det trenger du hjelp til. Det er helt sikkert vanskelig å snakke om disse tingene direkte med en psykolog, men over tid så blir det garantert lettere. Prøv som sagt evt å skrive ned tanker på papir og ta det med. Helsepersonell har forøvrig fullstendig taushetsplikt, bare så det er sagt.

Jeg pålegger deg å ta kontakt med fastlegen!

Forøvrig så er nok ikke singelforumet den beste arena for denne tråden En moderator skulle vel helst ha flyttet den til et mer passende rom.