Elendig familie?

[Gjest Solveig]

Hei!

Dette ble plutselig litt å lese, men jeg håper noen tar seg bryet likevel

Jeg er ei jente på 20 år, som egentlig trenger noen råd til hva jeg kan gjøre...

Livet mitt er egentlig veldig perfekt på de fleste punkter, utenom familie.

Jeg har en flott kjæreste, mange nærme og gode venner, klarer meg bra på skolen.. Ja, det der er på plass. Men familien min knekker meg helt sammen.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 4. Jeg flyttet sammen med mor ca 40 min. unna far. Gjennom oppveksten har jeg vært hos min far regelmessig. Først hver helg, deretter annenhver helg. Etterhvert som jeg ble eldre, og ting begynte å skje i helgene, så har jeg fått bestemme selv hvilke helger jeg ville til han. Far giftet seg på nytt da jeg var 6. Hun hadde en datter fra før, som er 12 år eldre enn meg, som jeg vil si utelukkende har blitt prioritert, siden min ste-mor har en jernhånd rundt alt som skjer i det huset. (Ste-søstera mi har bodd sammen med de i 3 år).

Ste-mora mi har oppigjennom årene nektet meg å dusje når jeg var der, bedt meg reise tidligere hjem, ikke latt meg bruke de klærne jeg vil, gjøre det jeg ville, når jeg var liten måtte jeg alltid leke ute, og da låste hun huset for at jeg ikke skulle komme inn, når jeg har hatt lyst til å komme en ekstra helg har det ikke vært greit, og det uten at de har noen planer.. Og faren min har alltid funnet seg i det!

Igjennom tidene har alltid far "manglet". Jeg har ifølge min mor hatt hennes ektemann som "en flott erstatter", men jeg er jo ikke enig. Han er utrolig sur, bare fnyser, himler med øya, banner og surver til meg om små-ting, og er OVERHODET ikke hyggelig på noe punkt mot meg (i så fall er det fordi mor er der). Jeg føler jeg må spille for å komme overens med han, og gud veit hvor mange ganger jeg har begynt å gråte, når vi har kranglet over ting. Det har ikke gjort ting lettere at mor alltid har tatt hans side hver gang det har oppstått noe.

Faren min har alltid kommet med ønsker om å se meg oftere. "Vi sees altfor sjelden", er noe som stadig blir gjentatt på telefonsamtalene. Han virker oppriktig når han ringer meg, sier han er glad i meg, og savner meg. Han har hvert år tatt med seg kona si til syden, og hver gang har han sagt at han senere skal ta med meg også. Det samme gjelder hytteturer ol. Det har selvfølgelig ikke skjedd.

Jeg bor for tiden hjemme hos mor. Men siden jeg skulle starte på skolen som ligger i samme by som far bor i, så tenkte jeg at jeg kunne jo høre om jeg kunne sove der noen dager i ukene. (Har eget rom, og klarer meg fullstendig fint selv, alt det praktiske er på plass).

Dette gikk bra i 2 uker. Jeg sov der vel 3 netter. Og ENDELIG tenkte jeg at jeg kunne få bygd opp et annet forhold til faren min. Jeg var sjeleglad, og må innrømme at skolevalget mitt ble bestemt pga at han bodde i den byen, og jeg så muligheten til å se han oftere.

Dette varte helt til en onsdag. Jeg skulle sove hos han fra torsdagen til fredagen. Og dette hadde jeg avklart med far. Men onsdag kl. 2330 får jeg en sms av ste-mora mi. Det hele endte opp i ”at det passer bare ikke at du kommer” uten noen mer grunn. Naiv som jeg var sa jeg at de kunne jo bare reise bort, jeg klarte meg selv. Men ”Nei, det passer ikke” var det jeg fikk som svar. (Dette har skjedd før også, for noen år siden)

Dette knuste meg totalt. Jeg forstod med en gang at hun sendte den meldinga, hun ville ikke ha meg der. Jeg var uønska. Og far gjorde INGENTING for å få meg dit.

Han ringte meg 2 uker etter at det skjedde. Prata som ingenting hadde skjedd, og nevnte at ”håper jeg ser deg snart”. Jeg sa at jeg forstod jeg var uønska, og ville ikke komme før han gjorde noe med det. Han sa at selvfølgelig var det ikke sånn, jeg hadde nok bare misforstått.

Ukene gikk, og han har ringt en gang igjen med for så vidt samme budskap. Når jeg konfronterte han med det, så var han i samme rom som ste-mora. Og da turte han ikke å snakke med meg, og begynte derfor å si ”dette tar vi senere”, og snakke det bort……. Tøffel. Jeg ba han ringe meg når han var på jobb, om han ikke turte å snakke fordi hun var der, og det gjorde han. Det er den siste gangen han ringte meg, jeg grein og grein, og hele samtalen endte i at han skulle snakke med ste-mora mi for å fortelle at han ville at jeg sov over.

Dette er over 3 uker siden. Og han har ikke tatt mer kontakt med meg… Altså, handlingen er svakere enn ordene.

Jeg trives ikke hjemme hos mor, og er uønsket hos far.

Nå lurer jeg på hva dere syns.. Er jeg frekk og urimelig som ”forventer” å få sove over litt hos de? Har jeg overdrevet situasjonen? Er jeg egentlig bare survete og overfølsom når det gjelder det her? Jeg tenker ofte på dette, og det gjør at jeg blir sint, sur og gråter masse.. Familien min er ganske liten, og har ingen onkler/tanter eller besteforeldre i nærheten. Derfor føler jeg ikke at jeg har så mange å snakke med, siden alle er ”imot” meg (jeg blir sjelden prioritert, slik jeg føler det).

Jeg trenger tips og råd til hva jeg skal gjøre. Hva dere mener. Og vær ærlige. Jeg orker snart ikke mer.

[AnonymBruker]

Jeg vet det er vanskelig å bare la det være, men for din egen skyld ville jeg valgt skole etter hva du selv ønsker å drive med, jeg ville ikke valgt skole på grunn av den ligger nært din far, når det har vært så vanskelig hele tiden. Hvorfor trodde du det ville bli annerledes nå med stemoren din?

Det beste du kan gjøre er å ta vare på deg selv, ikke forvente noe siden du da bare blir skuffet. Jeg håper du klarer å snu deg litt vekk i fra situasjonen, for tydeligvis har ikke noen av foreldrene dine ryggrad nok til å stå i mot samboerne sine.

[AnonymBruker]

Hei!

Dette ble plutselig litt å lese, men jeg håper noen tar seg bryet likevel

Jeg er ei jente på 20 år, som egentlig trenger noen råd til hva jeg kan gjøre...

Livet mitt er egentlig veldig perfekt på de fleste punkter, utenom familie.

Jeg har en flott kjæreste, mange nærme og gode venner, klarer meg bra på skolen.. Ja, det der er på plass. Men familien min knekker meg helt sammen.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 4. Jeg flyttet sammen med mor ca 40 min. unna far. Gjennom oppveksten har jeg vært hos min far regelmessig. Først hver helg, deretter annenhver helg. Etterhvert som jeg ble eldre, og ting begynte å skje i helgene, så har jeg fått bestemme selv hvilke helger jeg ville til han. Far giftet seg på nytt da jeg var 6. Hun hadde en datter fra før, som er 12 år eldre enn meg, som jeg vil si utelukkende har blitt prioritert, siden min ste-mor har en jernhånd rundt alt som skjer i det huset. (Ste-søstera mi har bodd sammen med de i 3 år).

Ste-mora mi har oppigjennom årene nektet meg å dusje når jeg var der, bedt meg reise tidligere hjem, ikke latt meg bruke de klærne jeg vil, gjøre det jeg ville, når jeg var liten måtte jeg alltid leke ute, og da låste hun huset for at jeg ikke skulle komme inn, når jeg har hatt lyst til å komme en ekstra helg har det ikke vært greit, og det uten at de har noen planer.. Og faren min har alltid funnet seg i det!

Igjennom tidene har alltid far "manglet". Jeg har ifølge min mor hatt hennes ektemann som "en flott erstatter", men jeg er jo ikke enig. Han er utrolig sur, bare fnyser, himler med øya, banner og surver til meg om små-ting, og er OVERHODET ikke hyggelig på noe punkt mot meg (i så fall er det fordi mor er der). Jeg føler jeg må spille for å komme overens med han, og gud veit hvor mange ganger jeg har begynt å gråte, når vi har kranglet over ting. Det har ikke gjort ting lettere at mor alltid har tatt hans side hver gang det har oppstått noe.

Faren min har alltid kommet med ønsker om å se meg oftere. "Vi sees altfor sjelden", er noe som stadig blir gjentatt på telefonsamtalene. Han virker oppriktig når han ringer meg, sier han er glad i meg, og savner meg. Han har hvert år tatt med seg kona si til syden, og hver gang har han sagt at han senere skal ta med meg også. Det samme gjelder hytteturer ol. Det har selvfølgelig ikke skjedd.

Jeg bor for tiden hjemme hos mor. Men siden jeg skulle starte på skolen som ligger i samme by som far bor i, så tenkte jeg at jeg kunne jo høre om jeg kunne sove der noen dager i ukene. (Har eget rom, og klarer meg fullstendig fint selv, alt det praktiske er på plass).

Dette gikk bra i 2 uker. Jeg sov der vel 3 netter. Og ENDELIG tenkte jeg at jeg kunne få bygd opp et annet forhold til faren min. Jeg var sjeleglad, og må innrømme at skolevalget mitt ble bestemt pga at han bodde i den byen, og jeg så muligheten til å se han oftere.

Dette varte helt til en onsdag. Jeg skulle sove hos han fra torsdagen til fredagen. Og dette hadde jeg avklart med far. Men onsdag kl. 2330 får jeg en sms av ste-mora mi. Det hele endte opp i ”at det passer bare ikke at du kommer” uten noen mer grunn. Naiv som jeg var sa jeg at de kunne jo bare reise bort, jeg klarte meg selv. Men ”Nei, det passer ikke” var det jeg fikk som svar. (Dette har skjedd før også, for noen år siden)

Dette knuste meg totalt. Jeg forstod med en gang at hun sendte den meldinga, hun ville ikke ha meg der. Jeg var uønska. Og far gjorde INGENTING for å få meg dit.

Han ringte meg 2 uker etter at det skjedde. Prata som ingenting hadde skjedd, og nevnte at ”håper jeg ser deg snart”. Jeg sa at jeg forstod jeg var uønska, og ville ikke komme før han gjorde noe med det. Han sa at selvfølgelig var det ikke sånn, jeg hadde nok bare misforstått.

Ukene gikk, og han har ringt en gang igjen med for så vidt samme budskap. Når jeg konfronterte han med det, så var han i samme rom som ste-mora. Og da turte han ikke å snakke med meg, og begynte derfor å si ”dette tar vi senere”, og snakke det bort……. Tøffel. Jeg ba han ringe meg når han var på jobb, om han ikke turte å snakke fordi hun var der, og det gjorde han. Det er den siste gangen han ringte meg, jeg grein og grein, og hele samtalen endte i at han skulle snakke med ste-mora mi for å fortelle at han ville at jeg sov over.

Dette er over 3 uker siden. Og han har ikke tatt mer kontakt med meg… Altså, handlingen er svakere enn ordene.

Jeg trives ikke hjemme hos mor, og er uønsket hos far.

Nå lurer jeg på hva dere syns.. Er jeg frekk og urimelig som ”forventer” å få sove over litt hos de? Har jeg overdrevet situasjonen? Er jeg egentlig bare survete og overfølsom når det gjelder det her? Jeg tenker ofte på dette, og det gjør at jeg blir sint, sur og gråter masse.. Familien min er ganske liten, og har ingen onkler/tanter eller besteforeldre i nærheten. Derfor føler jeg ikke at jeg har så mange å snakke med, siden alle er ”imot” meg (jeg blir sjelden prioritert, slik jeg føler det).

Jeg trenger tips og råd til hva jeg skal gjøre. Hva dere mener. Og vær ærlige. Jeg orker snart ikke mer.

Jeg synes absolutt ikke at du er urimelig! Det virker som om stemoren din er veldig kontrollerende mht faren din og hans liv. Det virker ikke som om hun takler at det finnes noen andre i livet hans som fortjener hans ubetingende oppmerksomhet. Rett ut - hun er sjalu. I og med at du sliter sånn med dette, og at du i tillegg ikke trives hos moren din så kan det neste steget være å flytte for deg selv.

Lek litt med tanken! Det kan gjøre deg godt å få ting på avstand. Det gjorde det i allefall med meg når jeg var i den situasjonen du er i nå.

[Miki]

Når du flytter sammen med kjæresten din eller for deg selv kan du si at far ikke er invitert til han har sagt ifra til sin kone at han har en datter han ønsker å ha i hus av og til. Så voksen som du er, og så lite kontakt du allerede har, synes jeg du ikke skal være redd for å si akkurat det du mener. Slik du står nå ser det ikke ut som om den kjerringa noen gang kommer til å la deg komme inn, så hvorfor ikke bare si rett ut hva du virkelig mener om mennesket?

Låser små barn ute alene, nekter deg å dusje, forlange at du drar, bestemmer hvilke klær en voksen dame skal gå i. NEI VET DU HVA! Dette burde du rett og slett ikke finne deg i!

[GammelKaktus]

Jeg har ikke noen gode råd til deg, men føler virkelig med deg... Har en familie som ikke er verdt å nevne selv, bare vær takknemlig for at du er voksen og har gode venner. Jeg har selv opplevd at venner ofte er mer støttende og der for deg enn familie

[Antheia]

Kanskje du kan prøve å få deg en liten leilighet/hybel i nærheten av faren din og skolen? Du sier jo selv at du klarer deg bra alene, så kanskje du er klar for å bo alene også? Har du prøvd å snakke med stemor og høre hva som feiler henne? Hvorfor hun oppfører seg som en bortskjemt 14-åring? Og hva hun har i mot deg? Det er da ikke slik man behandler datteren til sin mann..

[Vermilion]

Har selv en veldig liten familie som att på til er veldig dysfunksjonell. Kjenner meg igjen i litt av det du forteller. Jeg endte med å distansere meg. Hvis ikke jeg var ønsket hjemme...så var ikke jeg interessert i å ha dem i livet mitt lengre. Jeg sier ikke at du burde gjøre det samme, men vi velger ikke hvem som som deler DNA med oss. Familie i dag betyr nødvendigvis ikke mennesker som deler samme DNA. Jeg brøt ut av det hele og jeg har det mye bedre i dag. Ti år brukte jeg på å prøve å få rettferdigheten opp og frem, men det lykkes ikke. Så jeg innsåg at for at jeg skulle ha det bedre så måtte jeg luke vekk ugresset om du forstår.

Til syvende og sist så har vi ingenting vi skulle ha sagt når det kommer til valgene våre foreldre tar. Det burde ikke være slik for gudene vet at foreldre ikke alltid vet best. Spesielt når det går utover ungene deres igjen. Desverre er det slik (i alle fall med mine) at mange voksne "vet bedre" fordi at de er så mye mer "smartere" og vi unger vi er bare "uvitende".

Jeg håper for din del at du får fred med deg selv over dette. Hun stemoren din virker å være en bitch on heat og vi har hatt et par av dem i min familie også. Du må i alle fall vite at du lever livet ditt for deg selv og du må nesten ta de valgene som må tas for at du skal få det bedre i din hverdag. Hva det nå enn måtte være.

Endret 23. oktober 2011 av Vermilion

[Gjest Solveig]

Gode svar, mye riktig. Godt å høre hva andre mener.

Skolegangen ble valgt på grunnlag av at jeg ikke hadde noe spesielt jeg ønsket å gå, men følte jeg burde starte å studere noe, siden jeg har jobbet et år før. Men sant det du sa, jeg var nok veldig naiv, jeg burde ha skjønt at det ikke ble store forandringer.

Jeg har planer om å flytte sammen med kjæresten min når skoleåret er over, siden jeg tar et årsstudium nå. Økonomi er grunnen til at jeg ikke ønsker å flytte ut før. Men dette for min del handler kanksje mer om den følelses-biten (det er i utgangspunktet ikke pga at jeg ikke får et sted å sove som gjør at jeg er opprørt).

Jeg har utelatt å fortelle at min ekte søster, som er 3 år eldre, har gjort det Miki tipset om. Hun har kuttet det meste av kontakten, og klarer seg bra. Jeg tror grunnen til at jeg ikke har gjort det samme er at jeg er et mer "følelses-menneske" enn henne, og jeg VIL så veldig at jeg skal ha et forhold til faren min...

[Gjest Solveig]

Kanskje du kan prøve å få deg en liten leilighet/hybel i nærheten av faren din og skolen? Du sier jo selv at du klarer deg bra alene, så kanskje du er klar for å bo alene også? Har du prøvd å snakke med stemor og høre hva som feiler henne? Hvorfor hun oppfører seg som en bortskjemt 14-åring? Og hva hun har i mot deg? Det er da ikke slik man behandler datteren til sin mann..

Jeg hadde absolutt klart meg flott alene, men økonomien tilsier at jeg burde vente litt...

Den ekte søstera mi har forsøkt å snakke med henne, men da sier hun at hun ikke forstår hva hun mener, og "latterliggjør" henne.. Hun er antageligvis ganske opplyst på at hun har behandlet oss slik hun gjør, og ikke er istand til å svare ordentlig, og derfor blir det bare usaklig, og man får lite ut av det (spesielt siden faren vår ikke gjør noe som helst).

[Gjest Solveig]

Jeg har ikke noen gode råd til deg, men føler virkelig med deg... Har en familie som ikke er verdt å nevne selv, bare vær takknemlig for at du er voksen og har gode venner. Jeg har selv opplevd at venner ofte er mer støttende og der for deg enn familie

Takk

Jeg er veldig veldig glad for de vennene, og kjæresten jeg har!

Men alle de har ordentlige (om jeg kan bruke det ordet) familier, og jeg føler det er vanskelig at de skal forstå hva jeg mener.

[Gjest Solveig]

Og hva hun har i mot deg? Det er da ikke slik man behandler datteren til sin mann..

Det verste er at jeg FAKTISK har vært utrolig koselig og imøtekommende for å prøve å få ting til å funke. Og hun har jo hatt et tak over meg siden jeg var 6, og de ble gift.

[Miki]

Gode svar, mye riktig. Godt å høre hva andre mener.

Skolegangen ble valgt på grunnlag av at jeg ikke hadde noe spesielt jeg ønsket å gå, men følte jeg burde starte å studere noe, siden jeg har jobbet et år før. Men sant det du sa, jeg var nok veldig naiv, jeg burde ha skjønt at det ikke ble store forandringer.

Jeg har planer om å flytte sammen med kjæresten min når skoleåret er over, siden jeg tar et årsstudium nå. Økonomi er grunnen til at jeg ikke ønsker å flytte ut før. Men dette for min del handler kanksje mer om den følelses-biten (det er i utgangspunktet ikke pga at jeg ikke får et sted å sove som gjør at jeg er opprørt).

Jeg har utelatt å fortelle at min ekte søster, som er 3 år eldre, har gjort det Miki tipset om. Hun har kuttet det meste av kontakten, og klarer seg bra. Jeg tror grunnen til at jeg ikke har gjort det samme er at jeg er et mer "følelses-menneske" enn henne, og jeg VIL så veldig at jeg skal ha et forhold til faren min...

Ja, men hva med å gi han valget? Ha kontakt med deg eller ikke. Det er virkelig ikke så vanskelig for han å velge. Alt han trenger er å sette kona på plass, ikke deg. Skjønner at det er veldig vanskelig, men du kan ikke fortsette å bli kastet rundt på denne måten.

[Gjest Solveig]

Har selv en veldig liten familie som att på til er veldig dysfunksjonell. Kjenner meg igjen i litt av det du forteller. Jeg endte med å distansere meg. Hvis ikke jeg var ønsket hjemme...så var ikke jeg interessert i å ha dem i livet mitt lengre. Jeg sier ikke at du burde gjøre det samme, men vi velger ikke hvem som som deler DNA med oss. Familie i dag betyr nødvendigvis ikke mennesker som deler samme DNA. Jeg brøt ut av det hele og jeg har det mye bedre i dag. Ti år brukte jeg på å prøve å få rettferdigheten opp og frem, men det lykkes ikke. Så jeg innsåg at for at jeg skulle ha det bedre så måtte jeg luke vekk ugresset om du forstår.

Til syvende og sist så har vi ingenting vi skulle ha sagt når det kommer til valgene våre foreldre tar. Det burde ikke være slik for gudene vet at foreldre ikke alltid vet best. Spesielt når det går utover ungene deres igjen. Desverre er det slik (i alle fall med mine) at mange voksne "vet bedre" fordi at de er så mye mer "smartere" og vi unger vi er bare "uvitende".

Jeg håper for din del at du får fred med deg selv over dette. Hun stemoren din virker å være en bitch on heat og vi har hatt et par av dem i min familie også. Du må i alle fall vite at du lever livet ditt for deg selv og du må nesten ta de valgene som må tas for at du skal få det bedre i din hverdag. Hva det nå enn måtte være.

Takk og takk! Det er mye riktigheter i det du skriver. Du får meg til å tenke.

Det har lenge vært en tanke å bare kutte all kontakt med far, men jeg vil jo ikke at ste-mora mi skal "vinne" heller.. Men ting blir vanskelig når det ikke er noe tak i han.

[Gjest Solveig]

Ja, men hva med å gi han valget? Ha kontakt med deg eller ikke. Det er virkelig ikke så vanskelig for han å velge. Alt han trenger er å sette kona på plass, ikke deg. Skjønner at det er veldig vanskelig, men du kan ikke fortsette å bli kastet rundt på denne måten.

Det har jeg vært inne på.. Men jeg er jo innerst inne så glad i han, og da er jo muligheten for å miste han innenfor rekkevidde.

Og jeg tror nesten han hadde valgt henne, og det hadde blitt tøft for meg.

[AnonymBruker]

TS, slik historier har jeg hørt gang på gang! TYPSIK STEFORELDRE!

Jeg har selv vokst opp med en stefar, etter at faren min døde, og denne stefaren var sur og gretten HELT til jeg satte ned foten selv og sa ting akkurat som det var.

Da endret han seg...

[Gjest Solveig]

Ja, men hva med å gi han valget? Ha kontakt med deg eller ikke. Det er virkelig ikke så vanskelig for han å velge. Alt han trenger er å sette kona på plass, ikke deg. Skjønner at det er veldig vanskelig, men du kan ikke fortsette å bli kastet rundt på denne måten.

Jeg vil faktisk heller at det er jeg som kutter kontakt med han, enn at han kutter kontakt meg meg.

[Vermilion]

Takk og takk! Det er mye riktigheter i det du skriver. Du får meg til å tenke.

Det har lenge vært en tanke å bare kutte all kontakt med far, men jeg vil jo ikke at ste-mora mi skal "vinne" heller.. Men ting blir vanskelig når det ikke er noe tak i han.

Sånn tenkte jeg om stefaren min også. At han ikke skulle få vinne, men noen ganger må man bare bite i det sure eplet. Jeg sier igjen ikke at du skal bare kutte dem ut. Likevel så tenker jeg at du burde gjøre det som må til for at du skal ha det bra. Slike mennesker som hun stemoren din går som oftest på et smell før eller siden. Det liker jeg i alle fall å tro. At det bare er snakk om tid før karmaen kommer og biter dem i ræven. Det er ikke lett, men det blir bedre. Jeg snakker av erfaring og jeg er bare 22 år.

[Gjest Solveig]

TS, slik historier har jeg hørt gang på gang! TYPSIK STEFORELDRE!

Jeg har selv vokst opp med en stefar, etter at faren min døde, og denne stefaren var sur og gretten HELT til jeg satte ned foten selv og sa ting akkurat som det var.

Da endret han seg...

Hehe, ja! Det er faktisk noe i "den onde ste-mora"-fortellingene.

Jeg har tatt det opp før med han, og mange ganger med mor, men det kommer alltid tilbake.

Har endt opp med tanken om at det er bare sånn han er.

[Miki]

Så si at du ikke finner deg i denne situasjonen lenger, og at du ikke ønsker noe særlig kontakt. Han har kastet deg på dør flere ganger, så om han kommer krypende tilbake til deg får du si at han tok sitt valg for lenge siden. Så får du se hva som skjer.

[Gjest Solveig]

Sånn tenkte jeg om stefaren min også. At han ikke skulle få vinne, men noen ganger må man bare bite i det sure eplet. Jeg sier igjen ikke at du skal bare kutte dem ut. Likevel så tenker jeg at du burde gjøre det som må til for at du skal ha det bra. Slike mennesker som hun stemoren din går som oftest på et smell før eller siden. Det liker jeg i alle fall å tro. At det bare er snakk om tid før karmaen kommer og biter dem i ræven. Det er ikke lett, men det blir bedre. Jeg snakker av erfaring og jeg er bare 22 år.

Ja, noen ganger hadde det vært så enkelt å visst hvordan ting ble om jeg tok en sånn avgjørelse. Antageligvis er dette noe jeg bør tenkte nøye igjennom, før jeg handler..

Men kan jeg spørre om hva mamman din gjorde/sa da, når du tok det valget? Om jeg forstod deg rett.