Jeg er sterkere enn anoreksiaen!

[lilla91]

Heihei! Hvordan går det med dere?

Jeg satt og tenkte for meg selv, leste litt rundt i diverse dagboknotater og innleggene mine her på kvinneguiden, om spiseforstyrrelsen min. Jeg blir både trist og glad av å lese dette. Trist fordi det er helt fælt å se hvordan tankegangen min har gått fra jeg bestemte meg for å kutte ut godteri i ukedagene (egentlig en god gjerning), til da anoreksiaen min vara på det verste. Og det at jeg husker at jeg tenkte at alt var bra, og at de rundt meg som bekymret seg om meg, ikke hadde noe grunn til det. Og glad fordi jeg ser hvor mye mye bedre ting har blitt. Dette tenkte jeg jeg skulle dele med dere, for nå sitter jeg her med en god følelse av at jeg virkelig har jobbet meg oppover etter sykdommen. Her kommer utdrag fra innlegg og dagbøker:

"

Jeg er på grensen til å slite med spiseforstyrrelser, har et veldig anstrengt forhold til mat og er VELDIG streng med meg selv, selv om det ikke virker sånn, når jeg presenterer problemet mitt). I de siste månedene har jeg prøvd å bare spise sunt, og i løpet av de siste ukene også lite, for å prøve å få "idealkroppen". (Fyller 18 om noen måneder, så jeg forstår at det er altfor tidlig å begynne med dette nå, spesielt med en så lav BMI, men.) Jeg lager alltid regler for meg selv, f. eks. "jeg skal ikke spise før klokka blir det og det, før jeg har lest ferdig så og så mange sider i boka, og så videre". Det er også "forbudt" å spise usunne ting, eller mer enn 200 kcal om gangen. Jeg har ødelagt forbrenningen min ved å presse megselv til å spise lite, og får i meg gjennomsnittlig mellom 1000 og 1200 kalorier hver dag.

Jeg får utrolig dårlig samvittighet med en gang jeg begynner å tenke i baner som "i dag har jeg vondt i bena fordi jeg var på bena i hele dag i går, jeg tror jeg skal ta det med ro i dag". Jeg kjenner den dårlige samvittigheten komme boblende, og allerede når jeg setter meg ned i sofaen for å la de stakkars beina mine få hvile, at det er en tapt kamp, at den dårlige samvittigheten ikke vil la meg slippe unna med dette, så det er like greit å bare ta på seg joggeskoene og løpe en tur med en gang, for det kommer til å skje før eller siden.

Jeg har ligget paa et veldig lavt kaloriinntak naa i ganske mange uker. Rundt 1000 kalorier kanskje. Jeg trener ogsaa endel, kanskje ikke saa altfor mye i disse dager, siden jeg befinner meg i syden.

Jeg foler at jeg odelegger kroppen min, jeg kjenner jeg stadig taaler mindre og er stadig mer og mer lei meg og sint. Jeg foler ofte at livet mitt er bortkastet, tar megselv ofte i aa tenke at jeg bare er til bry for verden. Dette hoeres teit ut, men jeg ser paa verden som noe magisk og fantastisk, noe alle er en betydelig del av, men jeg foeler meg veldig ubetydelig. Jeg bare odelegger for andre jeg.

Jeg er på en måte lei av megselv, for jeg føler jeg stadig kjemper en kamp med to personer inni meg, en som sier at "tren, spis sunt og lite og vær perfekt og føl deg perfekt!" og en som sier "jeg orker ikke mer, hvis jeg ikke får en pause fra alt fokuset på mat og trening bryter jeg sammen".

Og nå har jeg bestemt meg. Og for å markere beslutningen, har jeg feiret med et grovt knekkebrød med brunost. Skrekk og gru, karbohydrater bare en time før leggetid, og *grøss* hele to skiver brunost som består av "300 % fett og 500 gram sukker per 100 gram brunost"! Guess what? Jeg var sulten, og det føltes godt å få noe ned magesekken. Hvis jeg skal ignorere samvittigheten (og det regner jeg med at jeg må den første tiden av "prosjekt-gjennopprett-den-gamle-og-lykkelige-meg"), føltes det såå godt med knekkebrødet med fryktede karbohydrater, med brunost på, som jeg ikke har unnet meg selv på flere måneder.

"

Her ser dere kurven min, det begynner ganske uskyldig, for så å bli mer og mer alvorlig, og etter hvert vet jeg ikke engang hvem jeg selv er, og hadde det fortsatt lenger, er jeg redd jeg hadde kommet inn på tanker om at verden er et sted det ikke er verdt å være… Jeg er så glad for at det aldri gikk så langt! Jeg er også glad jeg aldri ble innlagt (noe jeg tror jeg kunne blitt hvis jeg hadde gått til legen i sommerferien, slik jeg husker ting var).

Nå er ting mye bedre. Jeg tillater meg selv å kose meg med godteri i helgene, og hverdagene er heller ikke så utrolig strenge som de var før. Andre ting enn ”null sukker og null fett” er faktisk tillatt, og jeg spiser masse mat i forhold til før, har nå klatret meg oppover på kalorstigen til nesten 2000 kalorier, og de fleste dagene klarer jeg dette uten dårlig samvittighet!

Jeg trener fortsatt veldig mye, men er nå glad i treningen, og føler ikke at jeg må. Dessuten har jeg veldig mye mer overskudd av maten jeg spiser, og har fått god kontakt med vener, og føler at jeg sakte men sikkert blir den ordentlige meg igjen. Det er ikke sjelden jeg er glad uten å vite hvorfor.

Rumlingen i magen er på plass, og jeg kjenner godt når jeg er sulten, og når jeg da spiser mat (masse mat) føles det bra, for jeg kjenner hvordan magen arbeider med maten, og kroppen stadig blir sterkere og sterkere, og jeg får det bedre og bedre!

Det er fortsatt noen ting som ikke er som de skal være, men jeg jobber med saken. For nr jeg ser hvor mye bedre det har blitt i løpet av de siste månedene, blir jeg enda mer motivert for at det skal bli HELT bra.

Håper dette kan være et lite anker og motivasjon til andre jenter her inne som sliter med det jeg har slitt med dette året. Jeg har motbevist mine tanker på det tidspunktet ting var som verst; det er faktisk mulig å hvertfall i noen grad komme seg ut av dette. Det blir faktisk bedre! Men husk at motivasjonen må ligge nettopp i DEG, det er du som har nøkkelen for å komme deg ut av dette. Ikke sitt og vent på at noe skal skje – gjør noe selv, det nytter. Selv om jeg ikke kan si at jeg er 100 % frisk nå, så er jeg et levende bevis på dette.

Endret 23. november 2009 av lilla91

[Gjest Gjest_adrienne_*]

Så lenge du fortsetter å vise deg selv hvor feil anoreksia-tankene er, kommer du nok til å bli frisk ja. Og de tar så definitivt feil! Er stolt av deg for at du har klart å komme deg såpass ut av dette.

[Gjest Gjest]

Dette var jo hyggelig lesing. Du har gjort en kjempejobb, vær stolt av deg selv. Og takk for at du vil dele det med oss. Solskinnshistorier gjør livet lettere for oss andre som også sliter.

[Inger88]

Ville bare si at du er kjempeflink og har all grun til å være stolt av deg selv. Lykke til videre!

[Gjest Niema]

Må si meg enig med de andre - du er kjempeflink! Her vil jeg følge med litt

[lilla91]

Så fint å lese koselige tilbakemeldinger! Støtte betyr VELDIG mye i vanskelige tider! Jeg vet ikke hvordan ting ville vært nå hvis jeg ikke hadde mottatt den enorme støtten av venner, familie, og ikke minst her. Alle har vært kjempetålmodige selv om jeg har vært (og fortsatt er til tider) helt håpløs!

Kan ikke ha vært en koselig person i den verste tiden! Lavt blodsukker og kjempesur når jeg ikke spiser, men nekter å spise. Litt av et selskap må jeg si

[Gjest XXena]

Hei!

Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser (anoreksi) og kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Synes du har all mulig grunn til å være stolt av deg selv, du har gjort en kjempejobb. Jeg er nå snart 22, men sliter fremdeles med ettervirkningene av spiseforstyrrelsen. Det vil si, når jeg har det skikkelig vondt, kan jeg fremdeles være fristet til å "gi etter" og slutte å spise. Det har skjedd et par ganger... Men, det som er positivt, er at jeg nå er bevisst på hvorfor jeg gjør det, og klarer å stoppe meg selv i tide. Jeg er fremdeles vanvittig perfeksjonistisk, noe som går utover selvbilde og livskvalitet. (Også her begynner det heldigvis å bedre seg).

En klok psykolog jeg snakket med sa en gang "Spiseforstyrrelsen vil nok alltid ligge i deg, i en eller annen grad". Jeg vet ikke hvorvidt dette stemmer for alle, men for meg er det slik. Derfor, skulle du få små tilbakefall, eller føle at ting ikke går fremover, så ikke gi opp. Det tar tid å utvikle noe så alvorlig som anoreksi, og det tar dessverre enda lenger tid å bli helt frisk igjen.

Ønsker deg alt godt, og lykke til videre. :-)

Endret 7. januar 2010 av XXena

[Emiiliie]

Hei!

Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser (anoreksi) og kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg begynte slankinga da jeg var en del yngre enn deg (12-13), fordi jeg trente dans aktivt, og hadde en lærer som pushet oss veldig i forhold til antall timer trening og kostholdsvaner.

Synes du har all mulig grunn til å være stolt av deg selv, du har gjort en kjempejobb. Jeg er nå snart 22, men sliter fremdeles med ettervirkningene av spiseforstyrrelsen. Det vil si, når jeg har det skikkelig vondt, kan jeg fremdeles være fristet til å "gi etter" og slutte å spise. Det har skjedd et par ganger... Men, det som er positivt, er at jeg nå er bevisst på hvorfor jeg gjør det, og klarer å stoppe meg selv i tide. Jeg er fremdeles vanvittig perfeksjonistisk, noe som går utover selvbilde og livskvalitet. (Også her begynner det heldigvis å bedre seg).

En klok psykolog jeg snakket med sa en gang "Spiseforstyrrelsen vil nok alltid ligge i deg, i en eller annen grad". Jeg vet ikke hvorvidt dette stemmer for alle, men for meg er det slik. Derfor, skulle du få små tilbakefall, eller føle at ting ikke går fremover, så ikke gi opp. Det tar tid å utvikle noe så alvorlig som anoreksi, og det tar dessverre enda lenger tid å bli helt frisk igjen.

Ønsker deg alt godt, og lykke til videre. :-)

Veldig enig med deg Det samme skjer med meg i dårlige perioder, men jeg er bevisst over hva det kommer av og hva jeg kan gjøre for å unngå slike situasjoner. Har selv kommet meg ut av det, og det er en tøff kamå som gjør deg sterkere selv om det alltid vil henge litt igjen...

Lykke til videre fra meg også

[lilla91]

Tusen takk for støttende svar!

Tenkte jeg skulle skrive ned litt tanker...

Jeg har kommet meg ganske mye ut av spiseforstyrrelsen, men ble litt skremt av megselv da jeg satt på bussen hjem til trening og var kjempesulten. Plutselig fikk jeg lyst til å... ikke spise. Fikk skikkelig lyst til å teste megselv, og gå tilbake til hvordan ting var da det var verst. Vet ikke hvor dette ønsket kom fra, men jeg følte en trang over å få tilbake den negative kontrollen som jeg følte at det minimale matinntaket hadde. Nå har jeg kontrollen på en bra måte, men det er ikke denne type kontroll den anorektiske delen av meg higer etter.

Jeg føler at det er to deler av meg - en frisk del som ikke kan være sulten lenge, som ikke klarer å la være å spise når magen rumler, denne delen av meg kjempeopptatt av å planlegge slik at jeg aldri blir sulten, og liker ikke å være sulten. Men så er det den syke delen, og når jeg trer inn i den rollen, så merker jeg at det er ikke grenser for hvor lenge jeg kan klare meg uten mat. Motivasjonen for å spise er ENORM, og det skremmer meg at jeg virkelig er overbevist om at jeg ville klart å ikke spise helt fram til jeg døde. Jeg har en utrolig stor viljestyrke, og jeg er redd over at dette er noe jeg tror jeg hadde klart.

Derfor er tanker som "jeg vil teste hvor lenge jeg klarer å gå uten mat" skumle, for jeg vet hvor langt det kan gå hvis ingen er der og dytter meg inn i den friske meg, den delen som trenger mat og synes mat er kos.

Men nå har jeg funnet min ”gyldne middelvei” når det gjelder mat.

Når jeg er sulten, betyr det at kroppen trenger mat. Derfor skal jeg spise så mye mat som kroppen min krever, og så ofte. Det betyr en slutt på spise for bare å spise, selv om jeg ikke er sulten. Jeg har lært at ved å leve etter kroppens behov (verken for lite, for mye, for ofte eller for sjelden) gjør meg mest fornøyd. Jeg er mett, og føler meg ikke ”ekkel” fordi jeg til tider spiser bare fordi ”jeg har godt av å legge på meg”. Det betyr en slutt på å stå og småspise etter måltider, og ha måltider som består av ”en kvart brødskive med leverpostei, en potetbit fra potetsalaten, en skje syltetøy, et halvt glass melk”.

Altså fullstendige måltider, når kroppen krever det, så mye/lite som kroppen krever.