Jeg har feil instinkter og magefølelse

[Klips]

Som mor så blir det jo til at man leser en del om barn, velmente råd og artikler.

Og det som går igjen når det gjelder å følge magefølelsen, er at magefølelsen naturligvis ønsker å ta opp gråtende barn.

Vel, nå sier jeg det: slik er ikke min magefølelse. Er de ordentlig triste ønsker jeg naturligvis å trøste, men til tider er det fullstendig uproblematisk for meg å la sytete småtten ligge litt lenger på gulvet, eller høre på litt skrik for å venne av med nattmat hvis det er varmt og godt i sengen min.

Jepp, ond mamma.

Ikke minst nyfødte skal man ønske å ha inntil seg og bare oppleve den fullkomne morslykke. Selv var jeg mest lykkelig over at det hele var over, og håpet noen kunne hente bylten snart så jeg kunne få tatt meg en dusj.

Og jeg synes babyen er herlig, elsker å kose og leke... men etterhvert blir jeg litt lei. Så innmari interessante er de ikke i lengden. "Så da leker du litt for deg selv mens jeg leser avisen, skatt?"

Langvarig skriking orker jeg ikke, det skal sies. Men denne altoverskyggende: noen trenger meg dette sekund-følelsen, den er jeg visst litt for bedagelig anlagt til.

Skulle aldri fått lov til å få barn, vettu

... slenger på en sånn: en, så dere skjønner at jeg ikke fortviler over dette, bare konstanterer

Endret 23. mai 2006 av Klips

[Gjest Gjest_Nigo-san_*]

En god mamma som følger sine intstinkter SKAL høre forskjell på syting og "må-trøstes-gråt"----- akkurat som du gjør

Man mangler ikke instinkter fordi man ikke alltid tar opp babyen ved det minste klynk. Ei heller om man ønsker å venne av med nattmat, eller ønsker lese avisen av og til, når babyen leker med seg selv og er glad og fornøyd!

Isåfall mangler jeg instinkt, jeg også

[Leo]

Jeg har ikke barn en gang, men skulle jeg få, er jeg ganske sikker på at magefølelsen min ligner ganske mye på din. Det magefølelsen min i hvert fall sier er at en del ting i livet er litt ubehagelig og det kan man like gjerne lære seg først som sist. Da blir ikke overgangen så brå når realitetene ugjenkallelig melder seg . Vi snakker tross alt ikke om neglisjering eller mishandling her!

[Gjest Gjest]

jeg må bare signere under din jeg. Skulle tro det var meg selv sonm hadde skrevet det vett du

[Klips]

... og så skal man synes det er aller koseligst i verden å ha baby oppi sengen sammen seg, mens jeg heller ønsker meg stort nok hus til å ha mitt helt eget soverom i en annen fløy...

La meg ikke en gang begynne å snakke om amming opp til tre år

[Titti72]

Vet du hva, Klips?

Etter mye om og men så har mine venninder også innrømt at det er sånn. Ikke når vi sitter mange sammen, men ved nære samtaler hvor vi/de tør sette ord på ting.

Jeg fant ut når jeg fikk min jentunge, at flere unger passer ikke for meg. Jeg har vært en god mor, hønemor til tider, men ingen overhysterisk mor.

Jeg elsker min datter like mye som alle andre, men jeg er ikke forelsket i min datter som mange skriver ( eller bruker denne smilyen ).

Jeg ville dødd for henne, og blir fortvilet når hun er syk med omgangsyke eller feber. Jeg "hater" alle som ikke er greie mot henne, men jeg klarte ikke å leke med henne 24/7. Hun måtte pent finne seg i å ligge alene på gulvet og krabbe seg fram selv. Jeg har gjort alle de "riktige" tingene med å leke med lukter, klosser, klippet, perlet og tegnet. Men i lengden så må jeg si at det var ganske så kjedelig.

Så det er ikke bare du som isåfall aldri skulle hatt barn.

[Klips]

Jeg er riktignok forelsket i ungene mine, og bruker den smilyen en del

Men jeg synes de først blir ordentlig morsomme å være sammen med når de blir litt større.

[Gjest gjest1]

En lettelse å lese dette! Tror jeg også blir en slik mor - godt å se at man ikke er galt og barnehatende av den grunn

[Gjest Piper]

Jeg er riktignok forelsket i ungene mine, og bruker den smilyen en del 

Men jeg synes de først blir ordentlig morsomme å være sammen med når de blir litt større.

←

Jeg er helt enig med deg Og jeg syns også større barn er morsommere å være sammen med, for de små er liksom bare så små

[Titti72]

Jeg har det morsomt med min 13-åring nå.

Når hun var 2 år var det ikke så morsomt.

I dag har hun godt utviklet humor, er passe sarkastisk og har masse ironi. Og i tillegg så er hun så blåøyd og naiv at jeg kan rive av meg håret.

Jeg liker å se hvilken flott person hun har blitt og er stolt av henne.

[Carrot]

Ops - jeg er helt motsatt jeg da - og alle mine har hatt kolikk så jeg har laaange armer etterhvert ja.. Og sovet en hel natt gjorde jeg ikke før minstemann var fire år og da var det leeenge siden sist ja...

Jeg elsker å pludre med bebyen, å dulle og styre - jeg klarer ikke høre et barn som gråter uten å kjenne irritasjonen krype opp under huden min - spesielt ute på gaten eller i butikken - jeg er vel av den soreten som sender misbillige blikk og kremter såpass at alle skjønnet at DETTE irriterer meg når det har gått en stund..

Jeg er blandt dem som mener unger skriker av en grunn når de er spebarn - og jeg er av den mening at om du velger å få barn velger du også å være der så lenge de trenger deg ( i allefall innenfor rimelighetens grenser)

Så her er jeg i mindretall - men alikevel velger jeg gi "alle de andre" en stemme..

[~Bridezillah~Killah~]

Det er vel de som ikke hører forskjell på "nå-må-jeg-ta-opp-ungen-gråt" og "det-er-ikke-så-farlig-gråt" som mangler instinkter?

Endret 23. mai 2006 av ~Bridezillah~Killah~

[Titti72]

- og jeg er av den mening at om du velger å få barn velger du også å være der så lenge de trenger deg ( i allefall innenfor rimelighetens grenser)

←

Dette er vel noe vi alle er enige i.

Jeg ville da aldri ha "slått hånda" av min datter. Og det er viktig for meg at jeg skal hjelpe henne økonomisk når hun studerer så hun kommer seg dit hun vil i livet. Jeg tror nok hun, når den tid kommer, heller vil trenge å "slå hånda" av meg og ønsker meg dit peppern gror.

Men en ting er sikkert: fra 8-årsalderen er ungene mye kulere en når de er 0-3 år.

[Gjest Gjesta]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, Klips

[Carrot]

Det er da ikke snakk om enten å løpe for "hver minste lyd" eller å "slå hånden" av heller da.. men jeg er nok ikke av den arten som klarer høre på "dette er ikke så farlig" gråt som noen kalte det fordi jeg ikke tror slik gråt finnes hos spebarn - men jeg er enig i at når unger griner for å oppnå viljen sin er det anneledes - men å si at "unger over 8 år" er mer "smakelig" enn andre mener jeg blir for drøyt.

[Angelheart]

Jeg kjenner meg også helt igjen i det TS skriver. Tror nok dette er det mest vanlige også, men at det liksom er mer "riktig" utad å skulle forgude alt ved barna sine såpass at man ikke har andre tanker.

Selvsagt setter jeg barna mine foran alt annet, selvsagt tar jeg dem opp dersom de trenger meg og selvsagt leker jeg med de. Men jeg har andre interesser her i verden også og jeg nekter å begrense meg selv fullstendig fordi barna klynker litt.

Barn HAR godt av å være litt for seg selv. (Ref. så mor får lest avisen, tatt seg en tekopp osv.)

[Titti72]

Det er da ikke snakk om enten å løpe for "hver minste lyd" eller å "slå hånden" av heller da.. 

Jo. Her er det svart eller hvitt!!

å si at "unger over 8 år" er mer "smakelig" enn andre mener jeg blir for drøyt.

←

Ikke mere smakelig, men kulere. De har egne meninger, sier morsomme ting, fleiper, prøver seg på ironi.

Mine morsomste samtaler er med jentungen og hennes venninder.

De små veslevoksne bærtene som tror de vet alt, kan alt og alt og syns at jeg er en gammel dinosaurus. De har meninger om ALT, gjerne om ting de aldri før har tenkt på, og å forklare disse jentene forskjellige ting og å se de tenker så det knaker det gir meg glede i hverdagen.

Å bygge LEGO er drit kjedelig.

(husk svar/hvitt)

Endret 23. mai 2006 av Titti72

[Klips]

Jeg mente egentlig ikke å starte en diskusjon om hvem som er best mødre.

Jeg er bare så himla lei av å bli fortalt hva som er min naturlige reaksjon på alt mulig.

Her forleden leste jeg at når barn får feber tenker enhver forelder "hjernehinnebetennelse!"

Og jeg som bare har tenkt "feber!"

Må jo være bra naiv

Og det at noen synes større barn er morsommere enn mindre barn er vel ikke verre enn at noen kvinner eeeelsker babyer og selvfølgelig elsker de også sine barn når de blir større, men de skulle gjerne hatt en til for å oppleve babyperioden en gang til?

Jeg tviler ikke på at barna mine har det bra, altså. De får hauger av lek og kos og kjærlighet. Og har hatt kolikk og har blitt bysset og båret til både jeg og mannen var blå i trynet.

Kanskje ville de hatt det enda bedre med en enda bedre mor, men det gidder jeg ikke bry meg om. Jeg gjør så godt jeg kan, det er ikke det det handler om. Det handler om hva jeg føler. Faktisk ikke noe man bestemmer selv.

... nå skal jeg forresten lese resten av svarene her, har ikke rukket det ennå (har hatt en deilig baby å leke med )

Endret 23. mai 2006 av Klips

[Klips]

- jeg er vel av den soreten som sender misbillige blikk og kremter såpass at alle skjønnet at DETTE irriterer meg når det har gått en stund..

Jeg er blandt dem som mener unger skriker av en grunn når de er spebarn - og jeg er av den mening at om du velger å få barn velger du også å være der så lenge de trenger deg ( i allefall innenfor rimelighetens grenser)

←

men du har vel også opplevd at det ikke alltid er noe man kan gjøre som forelder?

for eksempel har jeg mange ganger gått tur med hylende baby i barnevogn. baby som var overtrøtt, (ikke lært å sovne av seg selv), og som ikke roet seg det minste ved å få kos og trøst. hvis du hadde kremtet eller sendt meg et blikk da hadde du virkelig hjulpet på situasjonen

Endret 23. mai 2006 av Klips

[Eliza Doalot]

Du skulle bare visst hvor glad jeg ble når jeg laste innlegget ditt!!

Med bare noen uker igjen til fødsel, begynte tankene på om jeg i det hele tatt er egnet som mor, å bli ganske plagsom.

Jeg gledere meg selvfølgelig enormt, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke blir den type mor som må/ønsker å være "oppå" barnet vært sekund. Jeg har ingen planer om å sette nye rundetider hver gang jeg hører et bittelite klynk fra vugga.

Selvfølgelig skal jeg eller pappan være der for å gi trøst og trygghet, men jeg tror faktisk ingen får varige traumer av å gråte i 10 sekunder. (Skamme meg... )

Jeg blir fryktelig stresset når jeg hører venninner si at man omtrent ikke burde hatt barn dersom man ikke ønsker å sitte parat med puppen til barnet begynner i småskolen. (Jeg har dessverre utviklet et ganske anstrengt forhold til Gro Nylander.....)

Barnevakt bør man ikke engang tenke på før barnet er tenåring (egentlig ikke da heller, når jeg tenker etter). Har man satt barn til verden, får man ta vare på dem også! (Pappa kan til nød slippe til noen timer som barnevakt, etter fylte ti år..)

Jeg tror jeg kommer til å elske barnet mitt over alt, og jeg kommer sikkert til å gjøre alt i min makt for å beskytte det, men jeg tror faktisk ikke at hverken kjærlighet eller morsevne måles i melkekvoter og rundetider.

Jeg tror det er mange måter å være en god forelder på, og hver må finne ut hva som passer for seg. Man skal tross alt være det i mange år.