Hvordan bli/forbli lykkelig?

[datajente]

Hei!

Nå går alt i riktig retning i tilværelsen min. Jeg har gode venner, en god familie, en flott kjæreste, er snart ferdig med studiene og har allerede relevant og god jobb som jeg skal begynne på til høsten. Likevell har jeg vondt i hodet på grunn av bekymringer og grubling. Jeg blåser opp ubetydelige ting og blir gående og gruble på dette. Ofte angrer jeg på at jeg har gjort ting slik eller slik, og lurer på om jeg har gjort riktige valg i forbindelse med det ene og det andre. Hvordan blir jeg kvitt dette???

Hva gjør man for å bli lykkelig? Hvordan tenker man? Hvordan klarer man å unngå meningsløse grublerier og irritasjon (over ting man uansett ikke kan gjøre noe med)???

Jeg vil være lykkelig, men får det ikke til...

Alle svar mottas med stor takknemlighet!

[Gjest Elfrida]

Du kan bestemme selv hva du vil tenke på. Dersom du begynner å tenke på noe som du vet vil gjøre deg bekymret og lei deg kan du avslutte den tankegangen og finne noe positivt å tenke på i stedet.

Tenk på et godt minne, eller et fint sted, eller en person du er glad i, eller noe annet positivt, for eksempel noe du gleder deg til. Tenk nøye over alle detaljene og hva som er så bra, og husk at du kan ta fram den tanken når det gjelder

Når du begynner å gruble på noe negativt, så bestemmer du deg for å slutte med det, og ta fram det gode minnet i stedet. I begynnelsen vil det virke litt kunstig, men du trenger å venne deg av med negative tanker, og det vil kreve litt øving rett og slett.

[Gjest Gjest]

Takk for svaret ditt, Elfrida!

Det hørtes fornuftig ut.

[Gjest Gjest]

Takker for svaret jeg også, er i samme båt som trådstarteren. Flere tips?

[datajente]

Det var forresten jeg som takket for svaret ista. Glemte visst å logge meg inn.

Nå har jeg vært og trent. Jeg har hørt at dette skal hjelpe, og det gjorde det. Dog er jeg redd for å falle tilbake i tankene fra tidligere i dag når som helst, og prøver derfor å distrahere meg selv med musikk og tanken av kjæresten.

For øvrig, har jeg lenge lurt på om det kan være slik at det er lurt å tie bort bekymringene. DVS å ikke snakke om dem med andre. Dersom lytteren lytter tålmodig, er det som om jeg har fått tillatelse til å snakke om og tenke på det, og da kan jeg tillate meg å snakke om det i evigheter og tenke på det enda lenger.

I dag håper jeg virkelig at jeg bare har en dårlig dag. Jeg har fått helt vondt i hodet av bekymringene min for å miste kjæresten min eller at noe skal rotes til mellom oss...

Flere tips?

[Gjest Gjest]

Kan vel ikke komme med noe konkret råd, men du skal vite at du ikke er alene hvertfall. Min samboer er en stor støtte når hodet mitt snurrer. Jeg kan bli veldig nedfor pga tankene og grublingene.. men, det er ikke annet å gjøre enn å dra seg selv opp og tenke positivt og prøve å gi blaffen i detaljer og saker man ikke har kontroll over uansett. Bare lære å godta hverdagen som den er.

[datajente]

Jeg husker at Det Nye skrev en svært god artikkel om akkuratt dette for to-tre år siden. Det ser vel ingen som har den liggende eller husker hva som ble sagt der?

[Gjest Elfrida]

Jeg tror litt av greia er å prøve å sortere mellom det som er virkelige problemer, som det kan være veldig godt å snakke med andre om, og det som hjernen liksom bare finner opp.

Hvis man tenker seg om er det lett å skille tror jeg:

eks "hva hvis hele familien min dør, DA blir jeg lei meg da"

eller "jeg har ikke nok penger til å betale husleia, huff og huff"

Det første er en bekymring man ikke kan gjøre noe med, og som ikke er særlig sannsynlig, men hvis man bruker mye tid til å tenke på det kan man bli ganske nedfor. Den andre kan man gjøre noe med, eller snakke med noen om, og det kan hjelpe.

Bekymringer som man ikke kan påvirke i særlig grad syns jeg man skal prøve å øve seg selv til å ikke tenke på, altså ha noen triks på lur som gjør at man blir avledet (ha en ting å tenke på eller noe å gjøre planlagt til slike tilfeller på forhånd slik at man ikke trenger å finne det på der og da). Etterhvert trener man hjernen til å ikke tenke sånn så ofte, det har i hvert fall hjulpet meg.

[Gjest Gjest]

Jeg grubler også for mye iblant. Og i nitti tilfeller uten grunn.. Men ett av barna mine var i et område i fjor der det falt terrorbomber og over hundre mennsker omkom. I sommer drar h*n dit igjen sammen med noen andre. Jeg klarer nesten ikke tenke på det, men jeg kan ikke hindre de...

Feriestedet er gjerdet inn nå og det er vakter osv, men jeg bekymrer meg. Når de drar, har jeg mest lyst å dra på fjellet og ikke ha tilgang til tv osv, men det klarer jeg heller ikke...

Jeg MÅ bare tro at det går bra.

Jeg bekymrer meg for å miste folk jeg er glad i, men jeg har mistet mange. Hvert år har en dødd. Men jeg blir jo ikke vant til å miste...

Det eneste jeg kan gjøre, er å håpe og tro at ting går bra.

Det er ikke lurt å aldri bekymre seg og alltid skuffe ting under teppet, men man må tenke positivt stort sett selv om det er kjempevanskelig.

Hvis noen f.eks. er kreftsyk og alle tenker stakkars deg, så er det langt bedre for helbredelsen å tenke at dette vil gå bra.

[datajente]

Jeg grubler også for mye iblant. Og i nitti tilfeller uten grunn.. Men ett av barna mine var i et område i fjor der det falt terrorbomber og over hundre mennsker omkom. I sommer drar h*n dit igjen sammen med noen andre. Jeg klarer nesten ikke tenke på det, men jeg kan ikke hindre de...

Feriestedet er gjerdet inn nå og det er vakter osv, men jeg bekymrer meg. Når de drar, har jeg mest lyst å dra på fjellet og ikke ha tilgang til tv osv, men det klarer jeg heller ikke...

Jeg MÅ bare tro at det går bra.

Jeg bekymrer meg for å miste folk jeg er glad i, men jeg har mistet mange. Hvert år har en dødd. Men jeg blir jo ikke vant til å miste...

Det eneste jeg kan gjøre, er å håpe og tro at ting går bra.

Det er ikke lurt å aldri bekymre seg og alltid skuffe ting under teppet, men man må tenke positivt stort sett selv om det er kjempevanskelig.

Hvis noen f.eks. er kreftsyk og alle tenker stakkars deg, så er det langt bedre for helbredelsen å tenke at dette vil gå bra.

←

Ja, det er kanskje noe i det du sier om at du bekymrer deg for å miste noen etter å ha mistet mange eller noen så og si hvert år. Jeg bekymrer meg mest for at jeg skal rote det til med min kjære slik at det blir vanskelig for oss og det forholdet må avsluttes. Jeg har hatt flere lange forhold før og det er alltid jeg som gjør det slutt... jeg tar så og si alltid på meg ansvaret for at forholdet skal gå bra. Jeg bruker mengder av energi på å analysere situasjonen og følelsene mine, eller/og jeg går og grubler på og eventuelt angrer på ting jeg har gjort eller sagt ovenfor kjæresten min fordi jeg er så redd for å ha ødelagt noe eller skapt uro mellom oss.

[Gjest Gjest]

Hei! Jeg har et lite tips i forhold til forholdet og kjæresten din jeg! Bruk litt mer energi på å kose dere og ta vare på nuet - hvert enkelt øyeblikk - kos dere med "akkurat nå" - ta vare på hverandre. Ikke tenk på fortiden eller framtiden så mye, grubling i forhold til "what if" og worst case-scenarioer kan kun bidra til at noe som i utgangspunktet var bra sakte blir tynget nedover i stedet. Lev litt du, det er ikke så farlig

[Prinsesse på erten]

Det er nok mange som sliter med dette....

Selv har jeg "øvelse" jeg bruker hver gang jeg faller hen i grublerier og bekymringer. Jeg spør meg selv: "Hva er de fine tingene i livet mitt?" Og så lister jeg opp for meg selv... gjerne høyt...: kjæresten min, den fine familien min, jobben min, kollegene mine etc... Og når jeg har minnet meg på dette, så blir ikke den aktuelle bekymringen så viktig lenger.

Kanskje litt banalt, men det hjelper ALLTID! Jeg trenger jevnlig å minne meg selv på hvor fint jeg faktisk har det.

[Annieb]

Heisann folkens!

Interessant å lese det som skrives. Har hatt og har det fremdeles sånn som mange beskriver.. Det går veldig opp og ned. Noen ganger er tankene der hele tida, og jeg bekymrer meg for at de ikke vil forsvinne, mens andre ganger er alt kjempefint.

Men det hjelper veldig å se at man ikke er alene om dette. At det på en måte er en vanlig greie. For det som har bekymret meg mest er om jeg holder på å bli alvorlig psykisk syk. Men jeg gjør ikke det, det er bare tankene som løper løpsk og hele tida kommer med de mest mulig negative tankene. Derfor er det godt å se at andre har det på samme måten, og på den måten ufarliggjøre det.

Hadde ikke så mye nytt å komme med, bare at dette ikke er unormalt folkens:-) (Hvis det kan være til trøst for noen

[Gjest Elfrida]

Jeg tror man kan bli alvorlig deprimert hvis man ikke klarer å komme seg ut av de mørke tankene, og faktisk begynner å tro på det man tenker. Jeg sier ikke at det vil skje med alle som har en tung dag innimellom, men man bør passe litt på seg selv så man ikke ender opp med en depresjon.

Så lenge man skjønner forskjellen på mørke tanker og 'virkeligheten' går det jo greit, men hvis man begynner å tro at alt virkelig er håpløst kan det gå helt feil vei.

Endret 26. april 2006 av Elfrida

[datajente]

Jeg vet ikke om jeg er deprimert nå, men jeg har vært deprimert tidligere. Depresjoner hos meg har resultert i at jeg ikke har villet møte hverdagen og bare ligget i sengen, sovet og grått, og/eller ikke hatt mot eller energi til å møte andre mennesker til tross for at jeg egentlig er en veldig utadvent og glad jente uten utfordringer av sosial art.

Nå har jeg hatt så mye negative tanker og bekymringer i det siste at jeg har gått med migrene i en uke nå. Det har jeg aldri hatt tidligere, så jeg vet ikke helt om det er det jeg har, men jeg har konstant hodepine og klarer ikke å konsentrere meg...

Endret 26. april 2006 av datajente