"Ja, vi så jo at dere slet sånn, stakkars"

[AnonymBruker]

Helt siden jeg var ca 4 år gammel gikk ting til helvete på hjemmefronten. Hele oppveksten min ble jeg mishandlet fysisk og psykisk, jeg vokste opp uten nærhet, uten støtte, uten kontakt, uten respekt. Helt siden jeg var lite barn måtte jeg lære meg å klare meg på egenhånd. Ingen trøstet meg hvis jeg fallt og slo meg, ingen forklarte meg om gutter og kjærester. Ingen stilte opp for meg. Samtidig rant det over av alkohol og piller hjemme.. Som voksen så har jeg lært at det er normalt for barn å være sterkt lojale mot sine foreldre, og beskytte dem, selv om det knuser og ødelegger barnet. Så hele oppveksten min gikk jeg rundt og smilte, prøvde å være en normal unge, og løy hver gang noen spurte om hjemmesituasjonen. Jeg løy så det rant av meg. Samtidig gråt jeg når jeg sovnet om kveldene, for tenk om jeg hadde noen som visste alt dette, de kunne hjulpet meg.

Som tenåring fikk jeg smaken på menn, og da fikk jeg det som hjertet hadde lengtet etter hele livet. Bekreftelse, omsorg, nærhet, kjærlighet eller noe som lignet på det, og jeg elsket dem hele gjengen.

Som voksen innser jeg at jeg utnyttet menn, og de utnyttet meg. Vi søkte begge noe hos den andre, og kalte det kjærlighet. Jeg ble avhengig av den nærheten, den bekreftelsen, det var jo første gang jeg følte at jeg hadde noen.

Derfor sliter jeg noe sinnsykt med dating, forhold, kjærester og sånt i dag. Jeg tror ikke jeg er i stand til å elske, jeg vet ikke om jeg noen gang har elsket noen, og det er synd. Jeg blir knust, helt knust, verden raser sammen hver gang et forhold tar slutt, fordi jeg er helt ensom og alene igjen.

Jeg har jo venner, men jeg klarer ikke å ta nærhet og trygghet og kjærlighet fra dem, mine nærmeste venninner sitter ofte og gråter for meg, fordi de synes jeg har det så jævlig vondt.

Da hjemmesituasjonen min ble avslørt når jeg var 18år, og vi fikk mer hjelp, så trodde jeg at bygda fikk sjokk over at noen i deres nabolag hadde hatt det så jævlig.

Men det største sjokket var det midlertidig jeg som fikk. Jeg gikk på bygdebutikken og handlet, og en god del sambygdinger kom til meg og sa "det er så godt at det blir orden på foreldrene dine, vi har jo visst det i mange år, men dt er så vanskelig å vite hva man skal gjøre". Og "stakkars deg, vi har alltid syntes så synd i deg, det er godt dere får hjelp nå..!"

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde lyst til å skrike. Godt at vi får hjelp? Jeg var 18 år gammel, jeg hadde vokst opp og levd alene, mens andre unger fikk lørdagsgodt og en god kos på lørdag, vokste jeg opp med at jeg måtte være på rommet stille, for mamma og pappa fikk besøk. Om natta våknet jeg opp og låste døren. Mange ganger prøvde folk å komme inn, de klarte det aldri.

Når andre barn vokste opp med bekreftelse og omsorg, og trygghet, vokste jeg opp i angst, jeg fikk høre at jeg var en dritunge, jeg ble slått og kastet vekk i et hjørne.

Jeg er nå 25 år, og sliter dypt og inderlig med arr fra oppveksten. Jeg får i terapi, men jeg er fortsatt alene og ensom. Jeg har klart å nærme meg et par venner som har fått høre noe av oppveksten min, og de støtter meg dypt og godt.

Menn klarer jeg ikke å omgåes i det sosiale liv. Jeg vet at med en gang jeg blir tiltrukket av en mann, hiver jeg meg på ham og suger ut all omsorg og nærhet, som et lite barn.

Jeg er en pen og attraktiv kvinne, og har ikke problem med tilbud fra den fronten, men jeg avviser dem alle, for ikke å bli knust igjen..

Så kjære dere som leser denne historien.... Hvis dere har grunn til å mistenke at et barn som dere vet om ikke har det bra. Dere vet at noe er galt, at det er vold, kjeft og mishandling i bildet.

Tenk litt på min historie, og ring barnevernet.

HELLER ÈN GANG FOR MYE, ENN EN GANG FOR LITE.

[Ciara]

Dette var forferdelig trist å lese! Jeg synes det er grusomt at du har vokst opp slik, attpåtil mens omgivelsene har vært klar over hva som foregikk uten å gjøre noe. Jeg håper alle tar til seg det du skriver, det gjør i hvert fall jeg.

Jeg må si jeg synes du virker utrolig reflektert og tøff tross alt, og jeg ønsker deg alt godt videre i livet

[AnonymBruker]

Dette var forferdelig trist å lese! Jeg synes det er grusomt at du har vokst opp slik, attpåtil mens omgivelsene har vært klar over hva som foregikk uten å gjøre noe. Jeg håper alle tar til seg det du skriver, det gjør i hvert fall jeg.

Jeg må si jeg synes du virker utrolig reflektert og tøff tross alt, og jeg ønsker deg alt godt videre i livet

Takk Ciara. Veien er lang å gå, men jeg har likevel klart å jobbe, spare penger, skaffe meg venner, være tøff og selvstendig. På andre måter er jeg rævkjørt, men det er en annen vei jeg må gå for å fikse det. Slaget er ikke helt tapt, og jeg skal vinne krigen ved å komme ut av dette på egne ben. Jeg skal gå ferdig skolen, utdanne meg, og selv om det ikke blir ferdig før jeg er nærmere 35, så har jeg gjort det.

JEG skal kjempe meg ut av dette. Men ikke alle ender her jeg er nå. Ikke alle overlever en slik oppvekst "så greit" som det jeg gjør. Så jeg ber dere andre mennesker, vokt over de små barna rundt dere, se nøyere etter om noe virker galt. Vi små barna som er forsømt, har bare de som velger å se, og gjøre noe.

[Ciara]

Hvordan har det gått med søsknene dine?

Jeg skulle ønske vi kunne slutte å være så veldig redde for å bry oss og sannsynligvis er mange altfor bekymret for å belaste uskyldige foreldre med falske anklager. Jeg tror mange vet for lite om saksgangen hos barnevernet, og tror at de må ha bevis før de varsler. Når man egentlig bare kan ta en telefonsamtale og så er resten opp til andre.

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg har ingen søsken, jeg vokste opp som enebarn.. Folk referer til foreldrene mine som slitere også, de kunne ikke forestille seg hvor alvorlig det gikk utover meg. De visste rett og slett ikke, de trodde situasjonen var tung, men noe lunde under kontroll. De tok feil..

Husk, èn telefon kan redde ett liv

[Edvarda]

Takk for at du deler historien din med oss!

Det var både lærerikt og hjerteskjærende å lese.

Endret 22. april 2012 av Edvarda

[Aussie]

All honnør til deg for å klare å skape et slags liv med en "slik bakgrunn", og all mulig ris til "de gode naboene" som i sitt trygge verden heller pratet om dere enn å faktisk gjøre noe for å bidra til at et annet menneske skulle få det bedre.

Dette var et innlegg til ettertanke.

[AnonymBruker]

Det finnes mange historier lignende min, og tro meg. Alle de voksne menneskene med en bakgrunn som min, på mange måter er de fortsatt det lille barnet som håper noen skal ringe etter hjelp, så still opp for de små som ikke kan forsvare seg.

Jeg trodde jeg hadde støtte og omsorg i den lille bygda jeg kom fra. I stede så lukket folk øynene og pratet om oss i stede. Den alkoholiserte mannen og den ustabile, psykotiske dama på piller. Og den lille jentungen, "mon tro hvordan det går med henne midt i det? Sikkert greit..".

[Gjest Vettel]

Stiller meg bak det Ciara skriver.

til deg.

[AnonymBruker]

Tusen takk for deres oppmerksomhet og medfølelse.

[Gjest kittycat]

Tusen takk for deres oppmerksomhet og medfølelse.

det fortjener du, det minste vi kan gjøre :*

[Gjest kittycat]

Nå har jeg ikke lest alt her, men vil bare si at det er så typisk for de rundt en familie å tenke at "jeg kjenner ikke de så godt, de nærmeste i familien ringer sikkert BV". Eller for fotballtreneren å tenke at "naboene tar sikkert tak". Og det samme gjelder læreren og alle de rundt. Skjerpings foolk. Men takk for denne tankevekkeren og gratulerer til deg for at du er hvor du er i dag, selv om enkelte ting ikke er så enkelt. Du er unik og en viktig del for samfunnet med dine erfaringer. Klems