8-åring - Jeg vil dø

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. I helgen har jeg hatt mitt tantebarn på besøk. Hun bor daglig med min ex-svigerinne, min bror har helgesamvær. De to har ingen kommunikasjon og jeg er totalt uglesett i min ex-svigerinnes hus.

Vi (han) har lenge observert at hun utviser depresjons-adferd. Hun bærer på en hemmelighet som hun i k k k e vil fortelle om, men hun forteller at hun er stygg, håret hennes er stygt, hun er tjukk, hun tegner stygt og andre ting.

Hverdagssituasjonen er at hun tilbringer mye tid alene hjemme med data som eneste stimuli. Barna i huset (6 stykker når alle er tilstede, minst 4 til all tid) har en egen etage og er separert fra foreldrene på kveldstid. Foreldre/steforeldrer oppholder seg nede i voksenstue. Det er ingen naboer å leke med og uteforholdene rundt huset er ikke leke-vennlige, kun om sommeren hvor det finnes en plen.

Hun ønsker å bo hos far men ønsker ikke å flytte fra mor.

Det er stemningslidelser på begge sider av familiene.

Ved leggetid samler vi sammen tegnesaker og hun rusler til sengs. Når jeg kommer inn og forventer ett barn som tegner ligger hun istedet under dynen, hodet ned i madrassen og hun gråter stille.

Når jeg spør om hun ikke vil tegne så rister hun på hodet og hun begynner å kritisere seg selv på det groveste.

Jeg forsøker så godt jeg kan å si at dette ikke er riktig, hun tegner fint, hun er verdens fineste jente osv.

Til slutt, vi sitter ved siden av hverandre og hun sier stille; "Jeg vil dø". Dette har jeg aldri hørt før, ei heller mitt søsken.

Når jeg fortalte ham dette så sa jeg at nå føler jeg at jeg må ringe inn bekymringsmelding. Jeg har latt være før med andre ting da han har sagt at jeg ikke skal. Han sa nå også at jeg ikke bør ringe inn for det kan gjøre ting værre.

Jeg spør hvordan kan det bli værre enn at en 8 åring uttrykker ønske om å dø?

Jo, hun kunne jo blitt tatt fra familien.

Så sitter jeg her i klemmen. Lojalitet mot bror, angst for å forværre situasjon og kvalme langt oppe i halsen for å bare ignorere ett døds-ønske fra en 8 åring.

Hva ville du gjort??

Anonym poster: 54fabec438885e034f3ef22316b6b16b

[Katniss]

Dette er et barn som desperat trenger omsorg fra egnede voksne.

[AnonymBruker]

Jeg opplevde at en ni-åring sa det til meg en gang. Jenta var eldste søster i en søskenflokk på tre. Faren og moren skulle skilles og faren hadde sagt til henne at hun fikk velge hvem av de to hun ville bo sammen med. Så snilt av han... Å legge det presset på en så ung jente.

Hun pratet om å hoppe ned fra verandaen med hodet først på en stor stein (ikke liten men sånn som ligger fast i jorden på størrelse med en bil) nedenfor. Hun lurte på hva jeg ville gjort da. Jeg tok det alt for dårlig og svarte henne ikke særlig godt. Jeg sa jeg ville ringt til ambulanse og gjort det jeg kunne for å redde henne. Jeg har alltid angret på at jeg ikke sa mer eller gjorde mer. Åh, det går bra med henne i dag. Men jeg burde ha sagt noe mer.

Hvis du ikke gjør det du kan for å hjelpe så kommer det til å brenne seg fast i deg en god stund fremover.

Anonym poster: ac7feacffe3cf259bcc7fa598733befb

[lalaB]

Jeg syns du absolutt skal si i fra!!

Jenta har hele livet forran seg, og om foreldrene er nødt til å få hjelp av barnevernet til å forstå at de feiler her, eventuelt at jenta må i fosterhjem for å få den omsorgen og kjærligheten hun fortjener, så er det vel verdt det?

[Cata]

Vanskelig å si når man ikke står oppe i situasjonen, men jeg tror nok jeg først ville tatt en skikkelig alvorsprat med bror for å få ham til å innse alvoret. Ser du har gjort det allerede så det rådet er vel strengt tatt oppbrukt.

Slik du beskriver det så er det vel heller ikke noen mulighet å kontakte mor (altså ekssvigerinne) siden du tydeligvis er persona non grata i det huset.

Da gjenstår vel strengt tatt bare bekymringsmelding til...tja...hvem? Jeg ville sagt barne- og ungdomspsykiatrien der barnet bor, men er usikker på om det går i praksis så lenge du ikke er en av foreldrene. Muligens må du gå via barnevernet. Hensikten her er jo å skaffe barnet hjelp, ikke nødvendigvis at barnet må flytte ut fra hjemmet sitt. Uten å ha noe kjennskap til det så prøver man vel som regel å skaffe barnet hjelp der det er, hvis det ikke er tydelig snakk om mishandling eller omsorgssvikt.

[Gjest WendyClear]

Har ikke faren tatt tak i problemet, oppsøker han ikke hjelp? Det er jo tydelig at barnet lider av depresjon, dette kan jo komme både av en genetisk stemningslidelse, eller uheldige boforhold. Dersom ingen av foreldrene tar tak i depresjonen er det grunn til å sende en bekymringsmelding. Det er ikke sikkert foreldrene er grunnen til depresjonen, og barnevernet vil først og fremst forsøke å hjelpe både foreldre og barnet med å få det flott sammen (å ta barnet bort fra hjemmet er alltid siste utvei).

[Gjest Wolfmoon]

Barnet trenger hjelp. Det er ingen av foreldrene villige/i stand til å gi barnet slik situasjonen er i dag.

Jeg hadde sendt den bekymringsmeldingen. Det betyr ikke automatisk at jenta blir tatt fra familien, men at forholdene vil bli vurdert og hjelpetiltak kan bli satt inn.

[Jodi]

Jeg mener det er din plikt å hjelpe barnet. Ettersom far ikke tar tak i problemet, så hadde jeg sendt en bekymringsmelding til barnevernet. Om det da går så langt som at barnet blir tatt ut av hjemmet, ja da vil jeg tro det er en god grunn til det også. Det høres ut som denne jenta har det fryktlig vondt, og sånn kan dere bare ikke la det fortsette....

[Gjest Gjest]

Jeg ville ringt barnevernet, forklart min opplevelse/erfaring, bedt om råd. Jeg ville også vurdert å ringe denne jentas lærer på skolen. Og jeg ville prøvd å være så mye sammen med henne som mulig, og være aktiv/finne på noe, ikke passive inne-ting.

[AnonymBruker]

Tusen takk alle sammen for klare svar.

Jeg ble i fjor endelig diagnostisert med bipolar-2. Jeg har vært åpen med min diagnose. Min deprimerte og angst-lidende bror jobber for å få til behandling selv men han er en "vanskelig" pasient da han har hatt grusomme bi-virkninger av anti-depressiva og sliter med en meget komplisert angst-problematikk.

Han sliter med å få seg selv opp og selv om jeg anser ham for å være en meget god pappa så er han nok ikke helt i mental tilstand til å ta opp kampen med sin ex som ikke vil høre noe om hjerner som er utenfor "normalen".

Min ex-svigerinne er en sosial strever og en narsissist.

Hun jobber kun deltid men er på jobb 100% om ikke mer. Min bror må ha vært hennes store kjærlighet for 2 barn og ett ekteskap etter så klarer hun ikke forholde seg til ham med annet enn hat. Dette omfatter jo også hans familie. Det har det forresten alltid gjort. Hun isolerte ham fra vår familie i flere år.

Jeg går hjemme og når min niese kommer hjem fra skolen så ringer hun meg på Skype så noen er "sammen" med henne mens hun venter på at de andre barna skal komme fra skolen og hun ikke er alene i "barne-etagen".

Barnas mormor ble for kort tid siden diagnostisert med bipolar-1. Hun er også persona-non-grata der etter å ha fått denne.

Ex-svigerinnen og hennes nye mann baksnakker oss hjemme. Slikt kommer jo kjapt på bordet med barn. Hun har også satt barna på "vakt" for om vi snakker om dem. Eldste jenta har flere ganger "satt opp" situasjoner for å se hva vi sier om hennes mor og ste-far.

Jeg og min bror (samt min ex-svigerinne) er selv "krigs-skilsmisse-barn" og vet veeeldig mye bedre enn å bruke barna. Ikke har vi noen interesse heller av baksnakking. Vi hadde så helst sett at deres mor kom seg videre, for lenge siden.

Istedet sitter hun og sier til ungene at jeg er "gal i huet" (kom etter en trussel om bekymringsmelding fra meg om yngste-jenta da hun til stadighet dukket opp i klær som var i ferd med å falle fra hverandre, manglende lege-oppmerksomhet ved bronkitt og mye alenesitting) og jeg mistet kontakten med eldste en stund. Det var umulig at vi to ikke skulle "gå på" hverandre i familiebesøk og henting og bringing så den situasjonen knakk raskt da jenta er glad i tanta si og tanta hennes elsker sine to jenter mer enn eget liv. Så den tapte hun kjappere enn jeg hadde trodd heldigvis.

Jeg var redd for å legge ut dette, at noen skal bli gjenkjent, men nå lar jeg det stå til. Jeg har gått og bekymret meg for disse jentene lenge nå. Min bror ser ikke klart. Jeg får ikke sett inn. Jeg ser ingen annen løsning da enn som dere sier, ringe barnevernet som er neutrale og som kan få kreve å få innkikk i livet deres.

Helvete!!! Vi er jo voksne som vet hvor jævelige voksne kan være i skilsmisse, jeg er så ubeskrivelig lei for at jeg sitter her og må be om råd for situasjoner som kunne vært unngått med litt samarbeide.

Takk til alle som gidder å lese og svare.

Hilsen trist og redd tante.

Anonym poster: 54fabec438885e034f3ef22316b6b16b

[Gjest Wolfmoon]

[Katniss]

Spesielt det at hun har gener for stemningslidelser kombinert med vanskelig kår hjemme, gjør at det var riktig valg å kontakte BV.

[Gjest Sitronkake]

For meg høres det ut som den rette avgjørelsen. Godt at jenta har en tante som bryr seg.

[super-s]

Du må ta tak i det og sende inn bekymringsmelding! Tenk på barnet fremfor moren/faren..

[AnonymBruker]

Tusen takk igjen for støttende svar.

Er litt engstelig for å spørre om råd her på KG for det kan gå så galt noen ganger men jeg ble helt rådvill når min bror istedet for støtte til bekymringmelding utviste engstelse for at jeg skulle blande meg inn eller, vet ikke helt hva siden vi ikke snakket om det noe mer enn når jeg ringte ham på telefonen før henting så vi kunne snakke uten at barna hørte.

Jeg vil helst ikke ringe uten hans "samtykke" men det hørtes ikke ut som om det ville bli gitt. Vi er veldig nære hverandre, prater hver dag og er generelt hverandres beste venner. Skal jeg prøve å få ett ja fra ham først, bør jeg bare informere ham om at jeg ringer eller ringer jeg bare?

Er veldig redd for at han skal bli sint på meg og at han lukker meg ute. Han trenger meg og jeg trenger ham, mest av alt trenger vel han meg og jeg MÅ prøve mitt beste å unngå at han blir sint og låser seg vrang.

Anonym poster: 54fabec438885e034f3ef22316b6b16b

[Gjest Wolfmoon]

Men hvem hjelper barna? Din bror ser jo ikke ut til å være villig til å ta tak. Hva sa han egentlig da han hørte ordene fra en 8-åring?

Jeg synes du skal ta ansvar for de som ikke kan hjelpe seg selv først.

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal ta kontakt med barnevernet. Det er den eneste muligheten du har til å hjelpe jenta, slik at hun kan få hjelp av BUP. Barnevernet kan sende en henvisning til BUP.

Fastlegen kan også sende henvisning til BUP, men jeg tror ikke du kan henvende deg til legen siden du ikke er foreldre/foresatte.

Anonym poster: 3cc8deb457ef6fcb180696a55c080983

[Gjest Gemini7]

Du bør absolutt foreta deg noe! Det verste er vel når voksne lar situasjoner de egentlig vet er uholdbare skure og gå, og det er barna som må betale prisen med tiden... Det hun uttrykker er at hennes situasjon er uholdbar, hun roper på hjelp, veldig klart! Vil nok innerst inne ikke dø, men hun vil at noen skal se hva slags situasjon hun sitter i, og få hjelp til å komme seg ut av den.

Din bror bekymrer seg fordi hun evt kan plasseres utenfor hjemmet. Vel, hva tror du om det? Kunne det kanskje være like greit? Det jeg vet om psykiske lidelser er at om man er genetisk disponert for en psykisk lidelse, så er miljøfaktorene veldig viktige når det kommer til om den slår ut eller ikke!! Om man har en genetisk disposisjon for schizofreni, f.eks, så kan et gunstig og bra miljø rundt barnet virke som en buffer, mens negative, belastende opplevelser kan være en trigger.. Sånn sett høres det kanskje ikke så dumt ut om noen tok tak i livssituasjonen til jenta. Det skal vel mye til for at hun flyttes ut av hjemmet så lenge de tikke foreligger rus, misbruk eller åpenbar omsorgssvikt (vet ikke om du vil definere det sånn..?). Men negative faktorer i hjemmet kan jo familien evt få hjelp til/rettledning i, om det trengs- om noen varsler bv. Og ikke minst kan jenta selv få hjelp og konkret oppfølging for det hun sliter med,

Jeg vet i alle fall i hjertet mitt at jeg aldri kunne latt være å foreta meg noe om en 8-åring ga meg en så tydelig beskjed om at hun ville ha hjelp som det hennes utsagn tyder på. Hun trenger deg. Men jeg skjønner knipa di.. ville tatt en lang prat med broren først og fått han til å innse hvor alvorlig det er. Og ikke slut tå bry deg, veldig bra at hun har en tante som ser henne og at hun sliter.. Lykke til!!!

Endret 2. desember 2012 av Gemini7

[AnonymBruker]

Hva sa han egentlig da han hørte ordene fra en 8-åring?

Når hun sa det til meg så stoppet tiden, smerter i brystet, tårene bare rant og jeg var i sjokk lenge etter at jeg fikk "snudd" henne og hun sovnet ved siden av meg på sofaen.

Jeg sa det først til min mann. Han hadde lite å si og jeg ble først satt ut av ham men avfeide ham med sin asperger. Dette skjedde fredags kveld og jeg ventet til i dag med å si det til min bror så ikke han skulle få sin helg med den eldste tynget av dette.

Hun og jeg var på skøytebanen når jeg ringte. Når jeg hadde sagt det så er jeg ikke helt sikker på hva han sa, hjernen min var stresset, så hoved"budskapet" jeg fikk tak i fra ham var "gjør vel situasjonen bare værre". Jeg ble sint over hans reaksjon, den var overhode ikke som jeg hadde trodd den skulle være så jeg valgte å avslutte samtalen istedet for å dra den over i sinnatone.

Jeg tror at han ikke klarte å ta det inn over seg.

Han har vært veldig bekymret for henne lenge. Han har hatt henne man-torsdag etter besøkshelg og begges ønske og han har prøvd å få ut av henne denne "hemmeligheten" og sett den lille kroppen dette sammen når hun går inn til morens hus, men han måtte gi det opp da hun ikke ville flytte permanent og barnets mor ikke ville gi fra seg noe barnebidrag og han hadde rett og slett ikke penger til å fø dem begge to og alle tre på besøkshelger.

Jeg tror jeg må anse min bror for syk til å ta noen avgjørelser om bekymringsmelding eller ikke.

Jeg må si igjen, hjertelig tusen takk for støttende svar. Det er helt ubegripelig og ufattelig vondt at jeg sitter her og leter opp nummer for å ringe staten og be dem om å gripe inn hos "mine egne". Jeg skulle kansje gjort det den forrige gangen men hun skjerpet seg og det var bare en trussel, jeg trodde aldri at jeg faktisk må gjennomføre dette.

Anonym poster: 54fabec438885e034f3ef22316b6b16b

[AnonymBruker]

stå på. jeg synes du er utrolig tøff som tør å ta tak i det. mange voksne velger å lukke øynene

Anonym poster: d37d608c63e32a419d31db6d21105819