Hunden sliter på forholdet

[Gjest utlogget bruker]

Føler jeg befinner meg i en håpløs situasjon nå. Visste ikke helt om det var best å plassere denne på kjæledyr eller samliv og relasjoner.

Min mann og jeg tok til oss en hund for en tid tilbake. Vi er så glad i henne, selv om hun ikke er den superlydige hunden vi hadde sett for oss at vi skulle få. Men det er følgende av å skaffe seg en voksen hund og ikke en valp.

Hunden fungerer stort sett veldig bra i hverdagen, men har et par ting hun sliter med. Vi har mistenkt at dette skyldes et traume fra fortiden, og dyrlegen har støttet oppom dette.

Men den siste tiden har hunden blitt livredd for å stå ute i hagen vår. Hun piper og klager, og vil bare inn. Vi sliter med å finne en løsning til hvordan vi kan "trene" en hund til å ikke være redd, og har brukt en del tid på å prøve å finne ut hvorfor hun blir så redd i visse situasjoner. Å bare la henne pipe til hun blir lei er ikke aktuelt, siden vi har naboer, og spesielt en nabo ikke er helt god i huet. Slik at vi frykter for vår egen og hundens sikkerhet hvis han blir irritert.

Dette har slitt sånn på mannen min, som ville ha hund for å bruke den på tur og jakt. Han har nådd bristepunktet sitt for tålmodighet og innsats, og føler nå at hunden ikke gir han noe positivt. Jeg tror at frustrasjonen hans gjør at han helt glemmer det faktum at vi har hatt fine turer med henne osv osv osv.

Jeg prøver å snakke med mannen min, gi uttrykk for at jeg fullt ut forstår og akspeterer at han føler seg utmattet på dette punktet. Men samtidig føler jeg at jeg må jo komme med forslag til endringer vi begge kan gjøre for å løse saken! Dette har tungt for å nå inn... Han føler seg mislykket som ikke har klart å "fikse" hunden. Dessuten føler han det som et nederlag når det viser seg at noen av teknikkene han har brukt, kanskje har gjort hunden enda mer redd.

Nå føler jeg at jeg enn så lenge står helt alene i kampen om å hjelpe hunden vår, i tillegg til at jeg må prøve å støtte mannen min, trøste om du vil, slik at han ikke tar dette som en personlig fiasko, og aller helst kan komme med på laget igjen. Vi snakket masse om dette i går, og i går og idag gikk han på en måte litt inn i seg selv. Jeg vet det er fordi han er lei seg/frustrert og tankefull, men det sliter på meg.

Jeg vet at mannen min nå aller helst har mest lyst til å kvitte seg med hunden, mens jeg mener at vi har tatt på oss et ansvar, og vil ikke omplassere henne igjen.

Forholdet vårt er for sterkt til å la hunden komme i mellom, men nå gjør den på en måte det allikevel, siden jeg prøver å finne kunnskap og støtte nok til å hjelpe både mannen min og hunden.

Noen som har noen gode råd? Være seg om hvordan jeg kan være best mulig kone eller matmor?

Jeg selv når jo også en punkt oppi dette hvor jeg føler meg totalt hjelpesløs og trist, og vurderer å ta kontakt med en eller form for hundehvisker... Men det er bare så sykt dyrt!

[leirbål]

Føler jeg befinner meg i en håpløs situasjon nå. Visste ikke helt om det var best å plassere denne på kjæledyr eller samliv og relasjoner.

Min mann og jeg tok til oss en hund for en tid tilbake. Vi er så glad i henne, selv om hun ikke er den superlydige hunden vi hadde sett for oss at vi skulle få. Men det er følgende av å skaffe seg en voksen hund og ikke en valp.

Hunden fungerer stort sett veldig bra i hverdagen, men har et par ting hun sliter med. Vi har mistenkt at dette skyldes et traume fra fortiden, og dyrlegen har støttet oppom dette.

Men den siste tiden har hunden blitt livredd for å stå ute i hagen vår. Hun piper og klager, og vil bare inn. Vi sliter med å finne en løsning til hvordan vi kan "trene" en hund til å ikke være redd, og har brukt en del tid på å prøve å finne ut hvorfor hun blir så redd i visse situasjoner. Å bare la henne pipe til hun blir lei er ikke aktuelt, siden vi har naboer, og spesielt en nabo ikke er helt god i huet. Slik at vi frykter for vår egen og hundens sikkerhet hvis han blir irritert.

Dette har slitt sånn på mannen min, som ville ha hund for å bruke den på tur og jakt. Han har nådd bristepunktet sitt for tålmodighet og innsats, og føler nå at hunden ikke gir han noe positivt. Jeg tror at frustrasjonen hans gjør at han helt glemmer det faktum at vi har hatt fine turer med henne osv osv osv.

Jeg prøver å snakke med mannen min, gi uttrykk for at jeg fullt ut forstår og akspeterer at han føler seg utmattet på dette punktet. Men samtidig føler jeg at jeg må jo komme med forslag til endringer vi begge kan gjøre for å løse saken! Dette har tungt for å nå inn... Han føler seg mislykket som ikke har klart å "fikse" hunden. Dessuten føler han det som et nederlag når det viser seg at noen av teknikkene han har brukt, kanskje har gjort hunden enda mer redd.

Nå føler jeg at jeg enn så lenge står helt alene i kampen om å hjelpe hunden vår, i tillegg til at jeg må prøve å støtte mannen min, trøste om du vil, slik at han ikke tar dette som en personlig fiasko, og aller helst kan komme med på laget igjen. Vi snakket masse om dette i går, og i går og idag gikk han på en måte litt inn i seg selv. Jeg vet det er fordi han er lei seg/frustrert og tankefull, men det sliter på meg.

Jeg vet at mannen min nå aller helst har mest lyst til å kvitte seg med hunden, mens jeg mener at vi har tatt på oss et ansvar, og vil ikke omplassere henne igjen.

Forholdet vårt er for sterkt til å la hunden komme i mellom, men nå gjør den på en måte det allikevel, siden jeg prøver å finne kunnskap og støtte nok til å hjelpe både mannen min og hunden.

Noen som har noen gode råd? Være seg om hvordan jeg kan være best mulig kone eller matmor?

Jeg selv når jo også en punkt oppi dette hvor jeg føler meg totalt hjelpesløs og trist, og vurderer å ta kontakt med en eller form for hundehvisker... Men det er bare så sykt dyrt!

Hei. nå har jeg dårlig tid og har ikke lest innlegget dit nøye. Men min første tanke var denne siden.

Han er utrolig dyktig, og det er jo helt gratis å følge rådene hans.

Jeg har gjort det selv, og merker stor forskjell.

[Gjest TS]

Ja, har sett litt på siden hans.. Men her møter vi på et problem helt fra starten av.. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan hjelpe mannen min å bli "calm and assertive", når han er kjørt sånn på felgen som det er...

Hjelper ikke å virke rolig utad, når man innerst inne blir så irritert at man får lyst til å sparke bikkja som en amerikansk fotball tvers over plena! Ikke at han noengang hadde gjort det, men ser vel på en måte at det kan være slik man føler det når man føler man snakker til en vegg i flere måneder... Så uansett hva vi gjør må vi endre mannen min sin instilling først, hvis vi skal være to om dette. Og akkurat nå virker det som det første, og største hinderet! Jeg prøver å komme med innspill til han, både fra mine egne observasjoner, via empati og forståelse, til teoretisk læring. Men det er jo aldri gøy at andre sitter og forteller hvordan man må forandre seg... Og det ender med at jeg får dårlig samvittighet og blir trist, selv om jeg samtidg egentlig ikke føler at jeg har gjort eller sagt noe galt...

Nå er jeg på jobben, og tom og trist, utkjørt og har mest lyst til å bare grine... Skulle ønske jeg kunne tatt med meg bikkja en hel dag og trent med henne, kjørt henne til hun var kjempesliten og fornøyd, slik at mannen min kan få se at det finnes forbedringspotensiale. For han sier det selv, at han ser ikke dette hos henne nå. Når jeg prøver å påpeke "se så mye flinkere hun var i dag enn i går", så sier han bare "ja, men det hjelper ikke, for i morgen eller om noen dager har hun glemt alt sammen allikevel..." Tror det blir litt som med personer som gjør en feil mange ganger, til slutt gir man opp håpet om at de kan forandre seg.

Forskjellen her mellom hunder og mennesker er jo at ved "Hund-menneske-relasjonen", så kan man faktisk endre hundens atferd ved å endre sin egen. Det kan man jo ikke når det gjelder andre mennesker...

Hvordan håndtere situasjonen med å måtte såre følelsene og stoltheten til den man holder kjærest, når det faktisk er en nødvendighet for å løse problemet?

[leirbål]

Nei du behøver ikke å endre hunden først. Du kan endre deg selv, og så hunden når du er alene med den.

La ham se den endrede adferden på film eller gjennom et vindu el. I hvertfall sånn at ikke hunden merker ham. Fortell ham stadig om den forbedrede oppførselen til hunden. Dette vil kanskje skape et håp i ham om at han også kan få det til.

Har han ikke venner eller familie han kan besøke en helg? Da kommer han litt bort, og du kan jobbe intensivt med den.

Jeg ville satt ned foten for den utalte pesimismen hans. At han tenker sånn er nå en ting, men utalte ord skaper veldig sterke ringvirkninger i oss. Det er mye lettere å tro på de vi sier høyt, enn det vi bare tenker.

Men til syvende og sist- hvis det ikke går er ingen dyr, uansett hvor herlige, verdt å ødelegge seg selv og et flott forhold på.

Da bør dere omplassere den igjen, eller avlive den.

[Rosalie]

Jeg tror mannen din har hatt helt feil forventninger. Skal man ha en hund for jakt, skaffer man seg ikke omplasseringshund. Da skaffer man seg valp, evt. voksenhund som man vet er blitt trent og brukt som jakthund fra den var valp.

Hva med at hunden rett og slett blir ditt ansvar, ihvertfall en god periode fremover?

[Gjest TS]

Jeg tror mannen din har hatt helt feil forventninger. Skal man ha en hund for jakt, skaffer man seg ikke omplasseringshund. Da skaffer man seg valp, evt. voksenhund som man vet er blitt trent og brukt som jakthund fra den var valp.

Hva med at hunden rett og slett blir ditt ansvar, ihvertfall en god periode fremover?

Vi snakket om det igår... Han sa at han skulle tenke på det. Men det er jo ikke akkurat ideelt, for jeg er redd mannen min kommer til å irritere seg over det han ser som dårlig atferd selv om det ikke er hans ansvar. Også tror jeg det vil bli enda et "nederlag" for han å på en måte trekke seg og gi opp... Sukk, er vanskelig dette her!

Hvis hunden blir "min", så må hun være med på jobb visse dager i julen osv. Jeg er ikke sikker på hva mannen min tenker om at jeg skal ta over hunden helt. Kommer han da til å hjelpe til slik han hadde gjort hvis det var jeg som tok med hunden inn i forholdet? Slippe ut for å tisse når han kommer først hjem osv..? Er så mye å ta hensyn til og gruble på at jeg går bare med klump i halsen og i magen...

Forøvrig var hunden så vidt vi vet brukt til jakt alle årene før vi fikk henne. Til samme type jakt som min mann skal bedrive. Men han tør ikke slippe henne fordi han er sikker på at hun bare kommer til å være redd eller stikke av. Jeg tenker heller at vi må jo bare prøve?

Vi har ikke sett henne i en jaktsituasjon, og det eneste vi har hørt om henne der, er at det hender hun gir opp litt lett, og returnerer til eier.

Jeg tenker som så, at vi har peileutstyr på henne, hun har gjort det før, vi stiller med masse backup til å lokke henne /(griseører, pleddet hennes etc) og hvis hun skulle stikke av, så er hun ikke første jaktbikkja som gjør det, vi har peileutstyr, og finner henne igjen. Ingen som klandrer oss for det når det tross alt er ei omplasseringsbikkje.

Men min mann blir flau ved tanken på å "ikke ha kontroll over bikkja si engang". Han ser vel på kameraten som har hatt hunden sin siden den var nyfødt (kameraten er oppvokst på kennel og dermed knyttet bånd til bikkjene tidligere enn hva "vanlige" folk har mulighet til), og skulle vel ønske at vi hadde like kustus på vår som han har på sin.

Jeg prøver å si til han at han ikke har noen grunn til, og faktisk ingen rett til å være flau over at hunden feiler på visse punkter, siden vi ikke har hatt noe med oppveksten hennes å gjøre, og at han må skru om pessimissmen til motivasjon for å finne løsninger. Men foreløpig virker han for langt nede...

Og jeg bare griner av håpløshet, fordi jeg ikke vil sette hunden foran mannen min, men heller ikke vil svikte hunden pga at mannen ikke tør forandre seg. Er slik jeg føler det akkurat nå...

[Gjest Gjest]

Hvor lenge har dere hatt hunden?

Det er tydelig at den er usikker og redd, den har opplevd å bli forlatt av sine opprinnelige eiere og trenger trygghet. Når en tar til seg en omplasseringshund må en regne med en del jobb, kanskje mannen din ikke har tenkt gjennom dette grundig nok? Hunden kan føle din manns motvilje, og det gjør den enda mere usikker.

Husk at ingenting av dette er hundens feil, den forstår ikke de stadige forandringene, og det er helt normalt at den er utrygg og redd. I tillegg merker den hvor negativt innstilt din mann er.

Jeg synes mannen din trenger å skjerpe seg skikkelig. Som du sier: Dere har tatt på dere et ansvar. Snakk med folk i hundemiljøet, og bli med på aktiviteter. Gjennom aktivisering, lek og moro, oppnår dere kontakt med hunden deres, og den vil etter hvert stole på dere og bli trygg. Det gjelder å ta små skritt om gangen, forandringen vil skje gradvis.

[Gjest Rypa]

Jeg syns dere burde omplassere hunden. For hundens skyld.

Det finnes helt sikker noen der ute som er mer enn villig til å ta henne inn og gi henne det hun trenger,

Det er ikke noe nederlag å gi fra seg et dyr man ikke kan ta ordentlig vare på. Du svikter ikke hunden, du gir den en bedre sjanse.

Bruk tid på å finne en god eier til henne, og tenk godt over hvorvidt dere skal skaffe dere noe nytt.

Også er jeg enig i at mannen burde skjerpe seg. Å dytte såpass store forventinger over på en hund, uten å være villig til å ta all jobben som kommer med blir rett og slett barnslig i mine øyne.

[Gjest Gjest]

Jeg synes mannen din er urimelig og kald. Når han har såpass negative forventninger til hunden, er det ikke så rart disse blir innfridd. Hunden har ikke sjans til å få noen selvtillit sammen med mennesker som ikke har tro på den. Du virker imidlertid ansvarsbevisst og har fremdeles tro på hunden, så jeg synes du fortjener å ha den. Kan ikke si det samme om kjæresten din.

[Gjest Gjest_Gyda_*]

Jeg tror mannen din har hatt helt feil forventninger. Skal man ha en hund for jakt, skaffer man seg ikke omplasseringshund. Da skaffer man seg valp, evt. voksenhund som man vet er blitt trent og brukt som jakthund fra den var valp.

Hva med at hunden rett og slett blir ditt ansvar, ihvertfall en god periode fremover?

Jeg er tildels enig med deg. Han har feil forventninger, og hadde tro på at det bare var å ta over en hund og sette den i jakt eller andre dressur-sammenhenger. Først må en hund bli trygg.

En valp krever også uendelig mye. Mer enn man kanskje tror. Det vet jeg som omplasserte en valp fordi den ble for mye for meg. Jeg valgte feil rase og en valp hadde lederegenskaper. Nå har den eiere som her energi til den.

Hvis hunden blir ditt ansvar, må han da for svingende kunne lufte bikkja! Han var jo medansvarlig da dere fikk henne. Det er ikke alle hunder som er egnet til jakt, selv om det er jakthunder.

Da kan de fungere som selskapshunder, men krever jo mosjon og oppmerksomhet. Det første dere bør snakke om er hvordan dere skal få hunden trygg. Det gjør dere ved å ikke stille krav til den. Dere vet om den kan gå pent i bånd, om den er renslig, om den kan sitt og dekk og bli? Hvis ikke må dere prate med tidligere eier.

Kanskje dere må samarbeide med tidligere eier en periode? Eller levere hunden tilbake.

Din mann skal drive med jakt. Vel, ikke alle jakthunder er egnet. Det er ikke hundens feil. Jeg vet om flere som har jakthund, og som driver med jakt - men ikke bruker sin egen hund. De ser det ikke på det som et nederlag, det er velkjent innenfor jaktmijølet.

I tillegg er den ny hos dere - hvor lenge har dere hatt den? For den er alt fremmed, og den merker at mannen din er irritert og at du er lei deg.

Kan du ikke gjøre en avtale med din mann - du tar på deg ansvaret for oppdragelse og lager regler for hvordan hunden skal bli trygg og hvordan den skal behandles. Dressurkurs anbefales. Det koster ikke så mye. En time hos hundeintruktør koster heller ikke all verden.

Dere kan etterhvert få en valp, men da må mannen din være klar over at å gjøre en valp til en god jakthund krever erfaring og tålmodighet og hunden/valpen må føle seg trygg. Blir eieren irritert, merker hunden/valpen det med en gang.

Jeg synes du skal spørre om det samme under forumet Kjæledyr.

Hunden er viktigst nå. I valget mellom en hund eller en mann, hvis en situasjon hadde tilspisset seg og blitt umulig, ville jeg valgt hunden. Jeg synes mannen din har et urealistisk forhold til hvordan en hund skal oppføre seg. Med tålmodighet kommer man langt, men han kan ikke forvente at hunden skal være en kløpper på jakt. Kanskje han har ødelagt mye, og det tar tid å bygge opp tillit igjen. Det virker som han trodde han fikk et trofe han kunne skryte av.

Det kan gå helt fint når hunden blir trygg, men da må han forandre holdning til dyr.

[Gjest Gjest_Gyda_*]

Ikke la hunden stå alene ute og pipe. Vær sammen med den ute i begynnelsen og forlat den bare noen sekunder av gangen den første tiden, utvid etterhvert. Gi den et bein beregnet på hunder (Fellskjøpet har i alle fall tørrfisk, men også bein som er for hunder)

Klarer den å være alene hjemme (inne) uten å pipe/hyle? Hvor gammel er hun og har hun vært omplassert før?

[Gjest Gjest_Bella_*]

Jeg synes også at mannen din er veldig urimelig ang hunden,og tror heller ikke at han hadde tenkt grundig gjennom hva det vil si å skaffe seg en omplasseringshund. Disse hundene har ofte "problemer" og krever mer tålmodighet og arbeid. Hvis man skal skaffe seg en omplasseringshund så må man regne med mye jobbing og at ting tar tid!Dette er noe du tydeligvis skjønner,og det er kjempebra. Som noen skrev i tidligere innlegg,så må han endre seg først før han kan forvente noen bedring fra hunden. Hunden merker veldig godt energien til mennesker og om de er positive eller negative. Hunden blir sikkert ikke akkurat motivert til å gjøre sitt beste,når han merker negativiteten til mannen din. Hunden ønsker ikke å glede noen som er negative mot den og ikke viser glede overfor hunden,likevel om den ikke alltid hører etter eller får til det eieren vil.

Man må også feile en del ganger før man lykkes, og det er lettere å få kontakt og knytte bånd med en hund man har hatt siden den var valp,enn med en voksen hund. Kanskje du kan prøve å forklare dette til mannen din slik at han forstår at det er en veldig vanskelig jobb han holder på med,slik at han ikke føler seg mislykket?

Hvis han ikke klarer å endre seg, foreslår jeg at dere gir bort hunden. Selv om du ikke vil gi opp hunden,og har lyst å jobbe med den,så tror jeg ikke hunden kommer til å ha det bra hos dere pga mannen din. Om du hadde bodd for det selv,hadde hunden hatt det kjempefint hos deg, for det virker som du virkelig bryr deg om den.

Men hvis dere bestemmer dere for at du skal ta helt over hunden, hvor lenge tror du det går bra mellom dere?Når dere er i et forhold og bor sammen,men hunden som han "mislyktes" med og som kanskje ikke er så begeistret for lengre er der hele tiden og den er nå din?

[Gjest TS]

Her var det mye å ta inn, men også gode råd og synspunkter, så jeg svarer punktvis:

1. Hunden er (ca) 8 år, og har vært hos oss ca 5 måneder.

2. Hun kan sitt, ligg og til dels bli, men som ren kommando, oppfatter hun dette som lek, og blir oppspilt, med tilhørende problemer med å "holde seg på matta". Dette visste vi om fra tidligere eier. Hun er renslig, går ganske greit i bånd, og reagerer korrekt på "nei" hvis hun f.eks snuser på bordet e.l. Hun lystrer kommandoer som "gå ut i stua" veldig greit, da sitter hun pent utenfor kjøkkenet. "Gå og legg deg" (altså på teppet sitt) er ikke alltid gøy, hun prøver å utsette, men synes hun lystrer greit.

3. Hunden slo seg greit til ro hos oss i starten, tidligere eier kom på besøk, og sa at hun var mye mer harmonisk etter flyttingen. Hun likte seg inne, fant seg en plass av seg selv, og har blitt der. Ute storkoste hun seg, lå i timesvis i hagen, og var veldig fornøyd med huset sitt med madrass og favoritt-teppet! Her er det den største endringen ligger.

4. Jeg kommer aldri til å gå fra mannen min pga dette, men synes det er vanskelig å vite hvordan jeg kan hjelpe han "opp igjen". Mannen var ikke negativt innstilt fra starten av, selv om han var spent på hvordan hun fungerte på jakt. Hunden har vært trygg på oss begge, selv om hun har hatt en tendens til å være mer beskyttende ovenfor meg. Altså trøste når jeg er trist osv...

5. I forhold til hvor mye mannen min kommer til å hjelpe til hvis hunden blir "min", så er mine utsagn her kun basert på frykt om hva som kan skje i verste fall.

Jeg har hatt en kort samtale med en adferdskonsulent nå, men er spent på hva mannen min vil si. Om han har såpass tro på det at det blir verdt utgiften...

[Gjest Gjest_Gyda_*]

Det kan gå utover forholdet hvis du får hunden trygg, men hvis han er så fornærmet PÅ EN HUND, hvor fornærmet vil han ikke bli på deg?

Han virker barnslig og lite vant til hunder. Det er greit å omgås hunder som er veldressert og klappe de litt eller kanskje passe de en helg eller en uke. Det er verre når man må oppfostre en hund som viser nervøsitet. Da trengs det kjærlighet og uendelig med tålmodighet. Kameraten hans er sikkert vant til hunder, men det er ikke alle, selv om de har passet en veldressert hund og det har gått bra.

Jeg anbefaler at dere ikke prøver jakt denne høsten/vinteren. Hvis dere skal beholde hunden. Først må hunden bli trygg. Det må din mann også forstå. Hvis du vil beholde hunden, må du la mannen din forstå at det er fordi du er glad i den, ikke fordi den skal fungere optimalt og bli en god jakthund.

Jeg ville blitt rasende på min mann om vi tok en omplasseringshund og den ikke var perfekt, hvis han ikke forsto at jeg var blitt glad i den, selv om han hadde sett for seg å bruke den i et lengre hundeløp og hunden var lat eller lett fikk såre potet og var kresen ang mat. ...bare eksempler.

Hvis han ikke forstår det, vil hunden har det bedre hos andre. Kan tidlgere eier ta den tilbake? Hva vil h*n si hvis dere omplasserer eller avliver uten at dere har snakket med han om problemene? Sannsynligvis vil han bli sint og skuffet. Hvis han ikke bryr seg, sier det mye om tidligere eier.

Fortell din samboer at hunden ikke er aggresiv og at det beste er at dere ser på den som en selskapshund i ett år, og lar den få tid på seg. Det kan være den aldri blir en god jakthund, men etter par år kan han få en valp eller kjøpe en dyr jakthund med utmerkelser, men da må han ikke gå rundt og være irritert på hunden. De er ikke roboter, og de tolker våre signaler og stemninger.

Jeg ville kanskje vurdere å omplassere den hvis det er mulig, og det ikke går an å få din mann til å forstå. Hunden vil merke at det er uenighet mellom dere, både hva gjelder krav til den og oppdragelse.

Men jeg ville gitt den en sjanse eller flere, men bare hvis din mann innser problemet hans. La han lese ditt innlegg her og svarene du har fått.

Menn som har jaktet i flere år, har hunder de ikke bruker til jakt fordi de ikke er egnet (skuddredde, tar ikke stand osv). De føler ikke noe nederlag av den grunn. Men de avliver ikke en hund de har tatt til seg, bare fordi den ikke egner seg til jakt.

[Gjest resa]

Her var det mye å ta inn, men også gode råd og synspunkter, så jeg svarer punktvis:

1. Hunden er (ca) 8 år, og har vært hos oss ca 5 måneder.

2. Hun kan sitt, ligg og til dels bli, men som ren kommando, oppfatter hun dette som lek, og blir oppspilt, med tilhørende problemer med å "holde seg på matta". Dette visste vi om fra tidligere eier. Hun er renslig, går ganske greit i bånd, og reagerer korrekt på "nei" hvis hun f.eks snuser på bordet e.l. Hun lystrer kommandoer som "gå ut i stua" veldig greit, da sitter hun pent utenfor kjøkkenet. "Gå og legg deg" (altså på teppet sitt) er ikke alltid gøy, hun prøver å utsette, men synes hun lystrer greit.

3. Hunden slo seg greit til ro hos oss i starten, tidligere eier kom på besøk, og sa at hun var mye mer harmonisk etter flyttingen. Hun likte seg inne, fant seg en plass av seg selv, og har blitt der. Ute storkoste hun seg, lå i timesvis i hagen, og var veldig fornøyd med huset sitt med madrass og favoritt-teppet! Her er det den største endringen ligger.

4. Jeg kommer aldri til å gå fra mannen min pga dette, men synes det er vanskelig å vite hvordan jeg kan hjelpe han "opp igjen". Mannen var ikke negativt innstilt fra starten av, selv om han var spent på hvordan hun fungerte på jakt. Hunden har vært trygg på oss begge, selv om hun har hatt en tendens til å være mer beskyttende ovenfor meg. Altså trøste når jeg er trist osv...

5. I forhold til hvor mye mannen min kommer til å hjelpe til hvis hunden blir "min", så er mine utsagn her kun basert på frykt om hva som kan skje i verste fall.

Jeg har hatt en kort samtale med en adferdskonsulent nå, men er spent på hva mannen min vil si. Om han har såpass tro på det at det blir verdt utgiften...

Det må være verd den utgiften, når dere har tatt ansvaret for et dyr? Begge dere har ansvar, det er et liv. Jeg forstår at du ikke går fra mannen din. Som argument for at du skal ha hovedansvaret for trening (ikke jakt) denne vinteren, ville jeg brukt at når han er blitt irritert og har gitt den delvis opp - er det bedre for hunden at den har en å forholde seg til som ikke er irritert, men at det da er viktig at han støtter deg slik at du ikke føler at hunden kommer mellom dere og blir nervøs du også. Han kan gi den mat annenhver dag og kose med den uten å stille krav. Dvs være litt i bakgrunnen selv om han må få lov å si nei. Men han trenger ikke heve stemmen til en nervøs hund, et nei er et nei - et bestemt nei uten følelser er nok.

Hvis du er villig til å ta jobben, men det virker som du er det.

Kan barn eller naboen du nevnte ha skremt den ute? Kan løshunder ha skremt den? Bor dere i et ulveområde?

Jeg bodde ikke i et ulveområde, men gikk tur med en hund jeg passet noen mnd. Den ville ikke inn i skogen. Snudde og så på meg og ville hjem. Den ville heller ikke være lenge ute løs før den ville inn. Jeg så ulvespor men samboeren min bare ristet på hodet og sa at jeg hadde god fantasi. Jeg lot hunden lukte på sporene, den var vant til at den måtte lukte på alt fra spor etter rev, kanin, hjort osv. Men da jeg ba den lukte på et stort hundespor, fikk den nesten panikk og løp i retning hjem - den tenkte litt på meg og stoppet, snudde seg og virket helt forstyrret.

Så jeg gikk hjem, mens den løp, stoppet og så om jeg kom etter. Jeg prøvde å få den til å komme til meg, for var det ulv der, visste jeg at en hund som er litt unna meg, ville blitt angrepet hvis ulven var i nærheten.

Men den kom ikke, hadde klar retning hjem men passet på at jeg fulgte etter- 0dager etter sto det i avisa at det var observet ulv i området.

Etter det ville ikke hunden være ute alene, den tisset og ville inn igjen. Den ville heller ikke gå lange turer, bare gikk bak meg. Veldig inspirerende å gå tur da, men jeg lurte litt på hva jeg skulle gjøre om den ble truet av ulv. Jeg visste ikke, sannsynligvis ville jeg prøvd å skremme bort ulven.

Jeg vet ikke hvor dere bor, men en streifulv eller flere kan være i nærheten, og da blir hunden redd selv om ulven kanskje er to mil unna i dag. Naboer eller barn kan også ha skremt den uten at dere har sett det. I de fleste tilfeller kan barn ha skremt den, brukt foreksempel sånn man skyter erter med, eller kastet noe etter den.

Den kan ikke ha gått fra å være trygg utenfor, til å bli utrygg, hvis dere ikke har latt den stå veldig lenge alene eller har brukt det som straff?

[Gjest Hundeinstruktør]

For det første: Jeg skjønner at en problemhund er slitsomt å ha i hus og at det kan tære på forholdet.

For det andre: IKKE prøv NOEN av Cæsar Millans metoder på en redd hund, da blir det bare verre!! Han er IKKE en dyktig hundetrener, han er en dyktig hundeSKREMMER! Han kveler hundene til lydighet, og behandler dem på en måte som ville fått ham fengslet om han hadde brukt samme metoder på mennesker.

For det tredje: En jakthund trenger MYE stimulering, og det å ligge i timesvis i hagen høres IKKE ut som stimulering. En hund som er understimulert får mye tid og energi til overs til å utvikle fryktene og redslene sine.

Og så til sist, hvis hunden ikke var slik før dere overtok den, så er det jo dere som er grunnen til at den ikke har det bra nå. En redd hund har det ikke bra, så enkelt er det med den saken.

[Gjest ts]

Menn som har jaktet i flere år, har hunder de ikke bruker til jakt fordi de ikke er egnet (skuddredde, tar ikke stand osv). De føler ikke noe nederlag av den grunn. Men de avliver ikke en hund de har tatt til seg, bare fordi den ikke egner seg til jakt.

Jo, det er nettopp det som ofte skjer i slike tilfeller. I jaktmiljøet her i byen er det flere som har uttalt at hvis de får et kull, og en av bikkjene viser seg å ikke ha teften i det hele tatt, så får de ei kule bak låven... Fordi en jakthund som ikke får nok aktivitet, blir frustert.

Jeg er ikke enig med holdningen siden jeg er ganske bløthjerta, men innser at det er slik det er.

[Gjest Gjest_Gyda_*]

Jo, det er nettopp det som ofte skjer i slike tilfeller. I jaktmiljøet her i byen er det flere som har uttalt at hvis de får et kull, og en av bikkjene viser seg å ikke ha teften i det hele tatt, så får de ei kule bak låven... Fordi en jakthund som ikke får nok aktivitet, blir frustert.

Jeg er ikke enig med holdningen siden jeg er ganske bløthjerta, men innser at det er slik det er.

En jakthund kan få nok aktivitet, men ikke hvis eieren (mannen/jegeren) lar det bli et irritasjonsmoment. Det har ingenting med å være bløthjertet å gjøre. Du må ikke føle deg presset eller kuet fordi holdningen er sånn i miljøet der du bor.

Denne tispa er åtte år og har enda ikke blitt avlivet. Da må den ha noen gode egenskaper. Alt handler om trygghet. Jeg sier ikke at det er deres feil, men hvis en hund i et nytt hjem merker at forventningene er store, og den nye eieren raskt blir irritert, da har eieren ødelagt og må bygge opp ny tillit igjen.

Hva er mannen din så irritert for? At den piper ute? At den viser frykt for han? At den ikke lyder og hva lyder den ikke?

Jeg er enig med deg at dere må ta sjansen etter fem mnd og slippe den løs og forvente at den kommer tilbake. Han har jo ikke tillit til hunden som mener den stikker av. Klart den vil stikke av, hvis eieren står og er sinna fordi han venter den stikker av.

Har du hatt hund før ts? Det virker som du er glad i hunden, men hva med et dressurkurs? Si til mannen din at du velger å ta hunden på kurs, fordi du er blitt glad i den, og at det er noe han måtte regne med når han tar et dyr i hus.

[Gjest Gjest_Gyda_*]

Her jeg bor er det mennene som lytter på kvinnene sine og på barna. Noen jegere har hatt hunder som er suverene på jakt, så får de en mer usikker hund, men da har dama og barna - hvis de har barn, blitt glad i hunden og mannen har gått på jakt med venner som har en jakthund som duger. Det er ingen som gjør narr av at en jakthund blir mer som en selskapshund.

Hvis det er den første hunden din mann har hatt, kan han kanskje føle at det går på selvfølelsen. Men hva om han får en valp og den ikke duger? Det beste dere gjør nå, er å få hunden trygg. Han jakter vel ikke alene, og andre har jakthunder som er toppers.

Hunden deres er ikke dårligere enn andre hunder, den er bare nervøs for øyeblikket, noe dere kan gjøre noe med. Kurs, trygghetstrening, og gi positiv oppmerksomhet. Hvis ikke, må kanskje du ta ansvaret og prøve å få den omplassert til ikke-jegere- det er også ditt ansvar at dere har hund. Man skal være enig om å skaffe en hund, at din mann er blitt "uenig" og angrer seg, er trist for hunden.

Ta en prat med mannen din. Hvis hunden betyr mye for deg og du vil beholde den.

[Gjest Gjest]

Jo, det er nettopp det som ofte skjer i slike tilfeller. I jaktmiljøet her i byen er det flere som har uttalt at hvis de får et kull, og en av bikkjene viser seg å ikke ha teften i det hele tatt, så får de ei kule bak låven... Fordi en jakthund som ikke får nok aktivitet, blir frustert.

Jeg er ikke enig med holdningen siden jeg er ganske bløthjerta, men innser at det er slik det er.

Kjære vene; stakkars hund, sier jeg.

Mennesker med slike forkastelige holdninger burde aldri ha hund.

Du kjenner mannen din. Jeg hadde aldri tatt til meg en hund dersom jeg hadde hatt en mann med slike holdninger.

Er det noen rart at hunden har blitt redd og usikker?!