Jeg fant meg selv søke på ordet "mistet troen på kjærligheten" da jeg kom over dette forumet. vet egentlig ikke hvorfor jeg skriver og venter heller ingen løsning eller svar ut i fra hva jeg nå ska dele. tenkte kanskje det var en måte og bli noen kilo lettere på kanskje.

Det begnte i 1997, jeg var da 17 år og var som alle andre gutter. sugen på livet og på kanskje og møte den rette. i den perioden skilte foreldrene mine seg, grunnen til skilsmisen vill jeg ikke gå så mye inn på men faren min var ikke helt den personen jeg trodde han var.

jeg gjorde det ikke synelig at jeg raste sammen invendig forde jeg sku være sterk og ikke miste masken. Men flasken og det jeg kunne få framfor meg ble min måte og møte dagene, ukene og til slutt måndene på.

da jeg for første gang såg Tine. hun fikk meg uten og si noe til og få meg til og se gjenom tåken eg var i, jeg var tydelig betatt av henne men jeg gikk sagte fram for ikke og ødelege. midt i det hele forsvant lysten på dagsrusen og hun fikk meg til og snakke.

den tøffe perioden bodde jeg litt rundt om kring og fikk såve på soffaen hos familie eller venner, menjeg klarte aldri og prate med noen om hvordan jeg hadde det. Det som jeg syntes var lit rart var at uanset hvor jeg såv, så var det nordstjernen som lyste gjenom vinduet... høres sikkert helt patetisk ut men den stjernen delte jeg alt med, kunne prate i flere timer.

Men hun fikk meg til og snakke og hun kunne lytte uten og dømme meg under tiden. vi brukte mye tid sammen og uker ble til månder og månder ble til år, hun var helt klart min stjerne. Under 8 år prøvde vi flere ganger og få barn men hver gang det kom et frø så mistet hun det, hun reagerte en del på at jeg aldri gråt. under den tiden da jeg ikke skulle tape ansikt etter skilmisen og jeg fikk vite hvem min far virkelig var så ble den siden av meg forstenet, jeg kunne ikke gråte... fikk det rett og slett ikke til.

Så kom den desiderte tøfeste tiden i mitt liv. Hun jeg var sammen med hadde uten at jeg viste det godt rundt og tvilt på sin egen legning i mange år uten at jeg viste det. etter 8 år fant hun det passende og fortelle at hun var Skjeiv. til og begyne med klarte ikke jeg og forestille meg det men det ble mer og mer ekte og til slutt gikk det opp for meg. jeg mister min stjerne.

jeg gråt i 1 uke, hver dag. da jeg ikke såv gråt jeg til jeg sovnet. klarte ikke være sammen med noen forde jeg var ikke i stand til det, jeg gråt jo konstant. og fra å ikke ha feldt en tåre på nesten 9 år så var hun den som fikk meg til og brekke. etter jeg tørket inn satte jeg meg i bilen og kjørte. hadde ikke noe mål men måtte bare, hele dagen og retunerte hjem tidlig på morran for og sovne og så det samme.

Etter noen månder traff jeg ei jente som var noen år eldre en meg, hun var søtt og jeg behøvde og få tankene over på noe annet, før jeg viste ordet av det så var hun og 2 av hennes 3 barn flyttet til meg. jeg såg ikke tegnene forde jeg var for ivrig i og komme meg inn i et forhold under den tøffe tiden. dama hadde psykiske problemer med angst og deprisjoner som gjorde henne innkompetent til og ta seg av barna. de ble mit ansvar og hennes problemer ble bare sterkere og sterkere, til slutt måtte jeg finne rutiner som jeg kunne skåne barna fra sin egen mor.

Jeg jobbet jo selsagt under tiden faktisk i psykiatrien. men da jeg var på jobb kjentes det ut som jeg hadde fri, pussig nokk. jeg fant meg selv ligg i sengen lenge etter jeg hadde våknet på morningen, jeg vill rett og slett ikke stå opp og møte dagen på de dagene jeg hadde fri og ungene var på skola. jeg ble bare ligende uansett hvor fint vær det var ute så låg jeg bare der, husker jeg hadde en stor klump i magen, ikke som om jeg måtte gråte selv om jeg gjorde det til tider da jeg var alene etter barna og dama var lagt seg.

Etter jeg ikke lengre ville stå opp mente pussig nåk dama jeg var sammen med at jeg burde gå og snakke med legen om det så gjorde jeg det. allerede dagen etter fikk jeg time og møtte opp, jeg har aldri vert typen til og spøre om hjelp, tror det var noe av det første jeg sa, husker det var en sommervikar jeg kom til. etter jeg hadde fortalt litt om hva jeg plages med med at jeg ikke kjenner lysten til og stå opp og var også inne på at jeg ikke er glad. Etter og fortalt litt om min barndom og min far så ble jeg sotten opp til og snakke emd en samtale person, ikke en psykolog men en som jeg kunne snakke med.

Jeg ble sykemeldt fra jobb og dro til denne samtale personen 2 ganger i uka. vi var inne på flere områder. begynte fra jeg var liten, fortalte om min far. det var tøft men ikke noe som tok noe tak i meg. Han spurte meg om jeg elsket den dama jeg bodde med nå, jeg kunne ikke si det. jeg beskrev henne som en bruker/pasient som gikk opp og ned som en jojjo. jeg ble spurt om jeg hadde noen venner. kunne ikke si ja forde jeg hadde aldri tid til venner mellom jobb og barna og så dama da. Han forsto ikke hvordan jeg greide det, han rådet meg i og ta afære. jeg synes det var vanskelig sa jeg.

En gang da dama var på sitt verste og jeg måtte frata henne en flaske sprit og i det kuttet meg på hånden kom det elste barnet "Line" hjem og såg jeg sto og ordnet med plaster og spritflasken låg knust i vasken. jeg måtte da forklare henne hva som hadde skjed, det var jo ikke hemmelig for barna at moren sleit. Jeg sa da til henne "jeg vet ikke hvor lenge jeg greie dette". jeg såg hun ble blank på øynene, underleppen hennes skalv. jeg såg ikke mer før hun tok rundt meg og holdt meg hardt fast "vær så snil, ikke eldt oss alene med henne, æ greie det ikke" sa hun mellom pustetakene. jeg kjente jeg ble våt ned over skuldrene, er usikker på om det var hun eller jeg som skalv. " ikke vær redd, du e ikke alene. æ blir" visket æ i øret hennes.

Så kjente ikke at det var så enkelt og bare bryte. jeg hadde ingen problem og prate om dette, det var min værdag samme hvor grusom den kunne være. Vi gi så inn på et nytt tema "Tine" min X. jeg startet fra begynelsen, mot slutten begynte tårene og trille men jeg fortsatte og prate, dette var 4 år etter brudet. jeg avslutett med "hun var min stjerne" med et lurt smil.

Under den tiden ble ting være, dama me begynte og bli mer psykotisk og til tider endte det med slag eller at hun kastett gjenstander etter meg. jeg hadde da ingen valg, begynte så og planlegge seprasjon. det var tøft og flytte fra barna med tanken på at jeg ikke hadde noen rettigheter til og ha kontakt med dem siden jeg ikke var deres pappa. men under planlegingen min avtalte jeg med enkelte om og ta hennes parti og med det kunne holde et øye med dem.

Æ har nu vært alene i 2 år, æ leite ikke lengre. Æ blir jo klart sjekket opp på byen men dær blir de. tør ikke opne opp den siden av hjerte mitt. ikke før æ treffer ei som virkelig e verdt det. å det virke helt usansynelig. æhar ingen tru på at æ non sinne kommer til og elske noen igjen.

PS: beklager skrivefeilene