Hva skal jeg skrive? Plutselig er det tomt i hodet mitt. Tomt for tankene. Hvor har det blitt av alle de tankene som tyngdet meg i dag? Alle de triste tankene. Hvor er all den smerten jeg har følt tidligere i dag?

En smerte som jeg kjenner godt. Jeg vet at når den kommer - da er jeg på vei nedover. Det er slik depresjonen blusser opp. Da klarer jeg ikke å konsentere meg om nåtiden. Minnene fra fortiden dukket opp, de vonde minnene, de som er vonde for meg.

Skavlan har hatt to gjester i høst, to hjerneforskere som forsker på minner. Vi har et kart av minner lagret i hypotamus, minner knyttet til bestemte steder, de stedene der hendelsene skjedde. De hendelsene som vekket sterke følelser i oss, de husker vi best. For da utskylles kjemikalier i hjernen vår som forsterker lagring av minnene. Både gode og vonde minner. Slik er det med meg også.

Det finnes en person som betyr veldig mye for meg. Uten at jeg noen gang ønsket det eller bedt om det. Det omgir kulde som denne personen har i møte med meg. Han spør aldri om hvordan det går med meg. Det gjør vondt. Denne personen er opphavet for mine triste tanker. Han betyr alt for mye for meg og jeg vet ikke hvordan jeg kan la være. Vet ikke hvordan jeg kan klare å være meg selv i møte med ham. Dette er en del av livet mitt. Skulle tro at han var min nemesis.

I to uker har jeg prøvd kuren min. Lysterapi, omlegging i kostholdet, noe trening, gode søvnrutiner. Og jeg tror at det har vært forbedringer. At jeg er i ferd med å sove bedre. Magen min er blitt bedre. Treg mage er borte nå, jeg er ikke redd å spise karbohydrater lenger. Sug i magen er forsvunnet. Jeg går ikke og er sulten lenger.

Lysterapi er jeg litt usikker på, om den har gitt noen effekt. Jeg har begynt med det siste produktet på markedet, "Ear Light Device", lys i ørene. Helt "science fiction", spør du meg. Men så løsnet det i bihulene rundt nesa etter den første behandlingen, og så har jeg hatt tett nese siden da. Det kan jo hende at jeg har vært forkjølet også, men helt sikker er jeg ikke. Er også litt usikker om apparatet avgir varme, om det er lurt at hjerne blir eksponert for en slik varme, men jeg velger å prøve litt til. Ikke slutte med det ennå.

Jeg får stå på videre. Jeg ønsker jo å kommer meg ut av depresjonen slik at vondt ikke er vondt lenger.