Nå er det snart en uke siden jeg var hos legen. Jeg skulle jo bare ta en celleprøve, men tok med meg urinprøven for sikkerhets skyld. For å sjekke om alt var i orden. Jeg går jo ikke så ofte til lege .

Det viser seg at jeg er frisk. Urinprøven var fin, blodtrykket var fint og,til og med, blodprøven. Hva er det som skjer med meg? Jeg er tung i hodet, er svimmel, kjempe sliten, irritabel, kvalm, men ingenting er galt med meg! Ikke i følge prøvene. Gravid er jeg ikke, selv om jeg håper om å bli det.

Legen trodde at jeg hadde depresjon eller sorgreaksjon. Det var et sjokk å høre dette. Jeg trodde jo at jeg bare var sliten, at det har vært litt for mye for meg i det siste. Tanken om depresjonen murret et eller annet sted under hjernebarken. Men det var noe annet å høre dette fra en annen person. Mange spørsmål og mange følelser dukket opp i meg. Kunne legen se dette på meg? Dette var verre enn jeg trodde! Den fysiske sykdommen er lettere å akseptere enn den psykiske. Hva om andre legger merke til at jeg har depresjon? Er jeg psykisk syk? Hva skal skje nå? Anti-depressiva? Psykolog? Eller enda verre - psykiater?

Uansett. Jeg håper at gjennom denne bloggen kommer jeg skrive meg ut av depresjonen. Dette er en begynnelse. Jeg forplikter meg på en måte å kjempe mot depresjonen. God 10.oktober i morgen!