Her om dagen hadde jeg en livsbejaende samtale med en klok, ung mann. Vi snakket om det å gå videre i livet. Om å gå videre i det gode, om å gå videre sammen, alene og i stillheten. En skal ikke kimse av behovet for å holde noen i hånda gjennom en forandring i livet, men på et eller annet tidspunkt er det greit, spesielt for den som blir holdt, at taket blir sluppet. Og trenger man støtte kan det være en idè å tenke en og to ganger over hvor man henter denne støtten. Ikke alle er i stand til å gi. Ikke alle vil gi. Ikke alle er den rette akurat denne gangen, selv om den har vært det mange mange ganger før. Det er en del av livet, alt som skjer, og var det ikke nettopp livet vi skulle velge? Om vi ikke klarer ta med forandringene på godt og vondt, hva er da livet? Da er det ikke livet, da er det fiksjon. Sjelden, om noen gang, har jeg møtt på noen som lever livet som på film. Joda, jeg kjenner flere som prøver, men det er som oftest gjennomskubart, og lite realitetsorientert, også utad. De som har behov for å "filme" i egen tilstedeværelse er da heller ikke så tilstede, for de må hele tiden tenke regi. Regi, regi, regi.... Hva er neste scene? Hva skal jeg finne på i neste episode? Hva skal bli neste høydare? Hvordan får jeg nye tilskuere? Nei, det er ikke alle som lever i livet, de lever utenfor, og mange trives godt med det;) En ting disse ikke har så mye av er evnen til å gi f.... Og det var det som var tema mellom oss denne kvelden. Denne evnen er ofte litt medfødt, genetisk vil jeg si, men kan veldig gjerne øves opp. Det tar gjerne noen år, sterkt variert utifra utgangspunktet, men det blir lettere og lettere å gjennomføre for hver øvelse. Noen ganger er det selvfølgelig helt komplett umulig å gjøre det, men andre ganger er det skremmende lett. Det som virkelig er skremmende, er når det stort sett er lett. For det skal ikke være lett, det skal bare være et alternativ. Valget mellom å involvere seg fysisk, og mest psykisk, og å gå forbi, hilse og være like glad. Kunsten her vil være å virkelig klare å snu ryggen til, og sove godt neste natt på tross av. Sover man godt på grunn av, har man kommet virkelig langt. Det er selvfølgelig viktig at det ikke går for langt, for da fjerner man seg fra menneskeligheten, og det har ikke noe med overlevelse å gjøre. Ja, for det er det det handler om, å overleve selv! Til tross for håndholding, sympatisering, trøst, forståelse, våkenetter, tårer, sinne og kjærlighet. Man må overleve enkelte andres livsforandringer, også om de ikke evner å gjøre det selv. Da er det å kunne gi litt f.... helt enkelt deilig:)