Jeg så et intervju med en fantastisk dame i dag. Da snakker vi viljestyrke, humør, utstråling, kampvilje og sjarme. Hun sa at hun hadde litt "hårete mål", og at hun likte utfordringer. Hun hadde løpt et maraton for litt siden, skulle snart løpe et til og gå et innmari langt skirenn i vinter. Phu!, tenkte jeg. Det var da virkelig hårete mål. Jeg har nesten bestemt meg for å dra på håndballtrening i morra! Det er mitt mål... Det er ikke akurat hårete, eller noe å komme på TV for. Det er da heller ikke noe å skrive hjem om, aller minst noe å blogge om. Jeg er ikke av de som noengang har drømt å krysse Nordpolen, bli ultra smart, finne opp noe revolusjonerende eller bli skuespiller eller rockestjerne. Joa, jeg drømte også om å bli sammen med Muffe og Gækki i tidlig ungdom, og så meg selv ganske passende som Kronprinsens kjæreste. Men jeg innså at han var antagelig for ung for meg, så det ble ikke så langvarig. Men, de store livslange drømmene har uteblitt fra mitt tankereportoar. Ok mann, ok unger, ok hus, ok venner, ok jobb, ok bil, ok ferier, ok hår, ok form, ok idealer.... Holder da vel det? Alle kan ikke gå for gull, ikke engang sølv, de aller fleste vil faktisk aldri delta. Hvorfor ikke? Fordi man ikke trenger det? Har ikke noe å bevise? Tør ikke? Orker ikke? Jeg vil svare ja på alle, jeg. Jeg er både feig, lat, trygg, god nok og fornøyd med det som er. Om jeg har vært det hele livet vet jeg egentlig ikke, men påtrengende "må-bevise-noe-hele-tiden" har jeg tilgode å være. Men, jeg sier ikke at det ikke kommer! Nei, lovnader tar jeg ikke på meg.

Tilbake til damen uten arm. Ja, det stemmer det, hun manglet en arm. Nevnte jeg ikke det? Jo, hun hadde faktisk blitt skutt av sin eks-mann, og måtte amputere venstre arm, hun var også meget skadet i ene hoften etter det første hagle-skuddet!! Hun hadde ligget på sykehus i over et halvt år for å bekjempe infeksjoner etter at hun lå i grusen med to skudd i kroppen og spilte død.... Han ble tatt før han fikk fullført det han hadde hatt som sannsynlig mål.

DA setter du deg hårete mål, vettu!! Når du har gjennomgått noe slik. Det er slettes ikke første gangen vi har hørt om det. Traumatiserte mennesker, fysisk eller psykisk, har så mye å gi tilbake. De er kallet til å redde andre, og verden og klare det umulige. Andre kan bare føle det de vil når de ser på disse menneskenes bragder og tenke at <det skulle jammen jeg likt å gjort også>. Forskjellen er bare at jeg og alle de andre av disse har sluppet å oppleve dette farlige, sterke, livstruende, skremmende og motiverende som man kanskje trenger for å virkelig gjøre en forskjell i eget liv. For det er det det handler om hele veien. Å utgjøre en forskjell i sitt eget liv, å bety noe for seg selv for å ha noe å gi. Å gi naturlig og uten å skape gjeld, bare helhjertet gi alt! Det kan vel være dagens deilige mål?