Jeg helte oppi mer vin til oss. Dama hadde overrasket med litt god mat og en tur på polet. Godt å bli stelt litt med når man er syk, og godt å endelig få litt oppmerksomhet igjen og, etter at hun har vært relativt svevende den siste tiden. Jeg hadde lenge forsøkt å få til en samtale om hva som foregikk i hodet hennes, for hun var såpass fjern og distansert. Jeg ville ikke ta det opp når hun hadde gjort seg slik umake, og tenkte dette lett kunne bli en koselig kveld. Jeg så inn i hennes knallblå, vakre øyne. Reaksjonen lot ikke vente på seg. Men ikke den reaksjonen jeg hadde håpet på. Hun trakk seg unna. Jeg tømte glasset.

Jeg skylte av tallerknene og satte dem inn i oppvaskmaskinen. Var passelig irritert nå grunnet den manglende kommunikasjonen, men hadde bitt meg i leppa. Ville ikke ødelegge kvelden. Jeg la merke til at hun stod og observerte meg - uten at jeg snudde meg. Allikevel brant blikket hennes i nakken min. Jeg orket ikke mer. Tok på meg jakka og sa jeg måtte gå en tur. Hun sa ingenting. To timer gikk jeg rundt og tenkte. På en måte visste jeg det var slutt. Jeg måtte snakke med henne. Kommunikasjon eller ikke. Det måtte komme.

Da jeg kom hjem var allerede den avgjørelsen gjort. Hun hadde pakket sammen det lille som pleide å være hos meg. Inne i stua satt hun - i mørket. Jeg gikk rett inn, og brydde meg ikke om å skru på lyset. Måneskinnet sendte de vakre trekkene hennes større komplimenter enn vanlig. Eller så var det selve situasjonen. Jeg visste hva som kom. Alt jeg lurte på var - Hvorfor? Jeg satte meg ned på kne foran henne. Hun gråt allerede. Jeg følte meg bare kald. Hun begynte:

"Det var aldri meningen at det skulle bli slik".

"Hvordan da?"

"Slik som dette".

"Hva skjer? Du har jo ikke sluppet meg inn i det hele tatt den siste måneden..."

"Nei, jeg vet... det har ikke vært fair mot deg..."

"Har du i det hele tatt tenkt å forklare?"

"Kan vi ikke bare gå hver vår vei?"

"Mener du at jeg ikke skal få noen avslutning, og sitte som en idiot uten å forstå hvorfor?"

"Nei, men det er så vanskelig..."

"Det er ikke mitt problem..."

Lang pause.

"Du skjønner... eksen..."

"Ahhh... hvem da? Han som behandlet deg som en idiot, han som var notorisk utro mot deg, eller han som ikke brydde seg om andre enn seg selv? Eller kanskje en eks du ikke har fortalt om engang?"

Jo, den var på kanten, og jeg burde nok tatt dette mer verdig, men hadde hun vært ærlig fra begynnelsen hadde vi sluppet denne leie siste måneden.

"Jeg nevner ingen navn"

"Hva skjedde?"

"Han ringte plutselig en dag, og vi snakket litt. Plutselig fikk jeg mange av de gamle følelsene".

"Du fortalte jo at du var ferdig med alle eksene dine..."

"Jeg var visst ikke det..."

"Når møttes dere?"

"Samme dag..."

"Jeg antar dere hadde sex..."

Hun nikket, og nå ble jeg bare grinete.

"Vi hadde sex sist for 3 uker siden. Hadde dere hatt sex imellomtiden?"

Hun nikket igjen.

"Brukte dere kondom?"

"Nei, jeg går jo på pilla"

"Men i helvete da! Jeg kan jo ha blitt smittet!"

Ikke noe svar.

"Pell deg ut!"

Hun gikk.

Så her sitter jeg her på sofaen med en kopp te, og har tomheten ved min side. Hva er det med disse eksene? Som gjør at de kan ha så stor makt på enkelte, at de kryper tilbake selvom de har behandlet dem utrolig dårlig? Jeg har aldri skjønt dette. Når jeg er ferdig med noen, ER jeg ferdig med noen. Jeg roter aldri i gammel moro. Og med de som dumpet meg... jeg har opplevd at de har kommet krypende tilbake og angret sine valg, men da er det for sent for meg. Jeg ser på dem med andre øyne. Følelsene har stilnet. Så jeg skjønner ikke. Hvorfor er det så enkelt å gå tilbake til en eks? Det tar ikke lange stunden før man husker hvorfor denne eksen faktisk var en eks...

Har blitt invitert bort til kompisen min og dama hans i kveld. Jeg hadde tenkt å sitte alene og sture, og hadde ikke fortalt det til noen, men eksen hadde tydeligvis sendt kompisen min en melding. Blir nok en fin kveld uansett.