Huff altså, jeg blir snart sprø. Av den nye hverdagen min med to småttinger hjemme. Jeg egner meg ikke til å være hjemmeværende med to små. Det ødelegger hele permisjonen min. I dag for eksempel er to venninner av meg på babykino. Men kan jeg dra? Neeeei, for Storesøster kan jo ikke være med på babykino. Så hva gjør jeg? Jo, jeg er hjemme, trøtt og sur. Krangler med Storesøster som også er trøtt og sur, og vasker hus. Det er visst det eneste jeg gjør for tida. Styrer med ungene og gjør husarbeid. Forbanna kommunen som ikke kan tilby barnehageplass til innbyggerne sine Får jo litt dårlig samvittighet da, overfor Storesøster. For at jeg føler det på denne måten. At jeg syns det er pyton å ha henne hjemme. For det er jo ikke gunstig for henne heller dette. Hun kjeder seg. Og fra neste uke blir det nok bare verre, for da har begge guttene i kjelleren begynt i barnehagen igjen. Da blir det nok liv laga her hjemme, tenker jeg Så rart dette er. Noen dager går det liksom greit. Da tenker jeg ikke på min situasjon i det hele tatt. Da tenker jeg bare på Storesøster som kjeder seg stakkars. Men så kommer det dager som i dag, hvor jeg bare lengter etter en normal fødselspermisjon. Sånn som jeg hadde før sommeren. Da var det treff og lunsjbesøk og det ene med det andre. Nå blir alt så vanskelig. Pokker altså. All ære til dem som frivillig har det eldste barnet hjemme samtidig som de er i permisjon med den yngste. Jeg syns det er kjempetungt. Mangler visst et vesentlig mamma-gen, jeg