Da var det over, også for denne gangen. Og jeg sitter her nå forkjølet og syk, med minnene om at nostalgi er det man sitter igjen med når man drar bort de røffe kantene fra de gode, gamle dager. Etter en tid har man ofte opphøyet en hendelse til noe langt bedre enn det faktisk var. Det er en grunn til at fortid er fortid, og det er en grunn til at man bør se framover i stedet for bakover.

Som dere skjønner var det en kort romanse. Det startet heftig med en fantastisk helg. Det var herlig mat, herlig vin, og vi danset og virkelig hadde det moro. Akkurat som gode, gamle dager. Det meste stemte for oss, og etter litt startproblemer på det seksuelle plan, endte det med at vi ikke forlot leiligheten før vi måtte på jobb mandag morgen. Jeg blir veldig gira når jeg er forelsket. Så gira at jeg forsøker det jeg kan for å sette på bremsene. Det finnes ikke noe mer avtennende enn en mann som prøver for hardt, har jeg ofte hørt. Allikevel klarer jeg ikke å la være å vise min begeistring for den spesielle personen. Sendte noen tekstmeldinger og vi pratet litt på telefonen. Synes dog ikke jeg overdrev på noen som helst måte. Hun var opptatt og ga meg svært lite tilbake. Vi hadde avtalt å møtes i helgen, så på torsdag ringte jeg henne på jobb, ettersom hun skulle på kino på kvelden. Da hadde hun ikke tid, noe jeg aksepterte, og ba henne ringe meg før hun stakk ut på kino. Ingen telefon. Så jeg sendte en tekstmelding. Da det begynte å nærme seg stengetid på fredag, hadde jeg fremdeles ikke hørt noe. Jeg ble lettere irritert og ringte henne. Hun fortalte at hun fremdeles hadde mye å gjøre, men avtalte å møte meg på cafè til lunsj på lørdagen.

Lørdagen kom og jeg gjorde meg virkelig flid. Ville ta meg godt ut for henne. Hadde en litt dårlig følelse på grunn av det som hadde skjedd i løpet av uka. Uansett hvor travel man er, vil ekte kjærlighet finne en vei å kommunisere. Det er iallefall min mening. Vi møttes og hun så helt herlig ut, men altfor alvorlig til at dette kunne være bra. «Jeg tror vi trenger å snakke, jeg...», åpnet hun med. Der og da visste jeg hva hun kom til å si. Og minnene om det som var kom krypende også. Hun er en veldig fri personlighet. Når hun føler seg fanget vil hun fly avgårde. Da jeg begynte å sende disse søte tekstmeldingene, hadde hun begynt å huske tilbake hun også. Hun er ikke en slik jente i det hele tatt. Hun liker det ikke. Jeg må ha det slik. Noen søte ord i ny og ne. Og det må gå begge veier. Så det var en ganske så trist lunsj. Allikevel kom jeg langt raskere over det enn jeg fryktet. Det kunne bare ikke bli oss to. Jeg er ferdig med å bare gi og gi i et forhold jeg ikke får noe igjen i. Hva får folk til å glemme det negative og kun ta med seg det positive når det gjelder enkelte personer? Fortid er fortid. Nå er det på tide jeg skjønner det!

Så ut i fra dette mistet jeg både denne kvinnen – igjen – samt hun jenta fra kontoret fordi hun ikke taklet avvisningen så bra. Men dette er jo min egen skyld. Hadde jeg hatt evnen til å se lenger enn nostalgi, ville jeg husket dette, og da kunne arbeidsdagen fremdeles ha vært fylt av flørt i stedet for et blikk som senker romtemperaturen med 15 grader.