Lenge siden sist
Joda, jeg innrømmer det. Det er alt for lenge siden. Men man lærer jo at man bør vente med å snakke til man har noe å si. Og for å være pinlig ærlig har det skjedd lite på datingfronten, annet enn en og annen masete eks som det er utelukket å gå ut med. Sist var det frustrasjon over at ei flott jente gikk tilbake til eksen, og det var hardere å takle enn det jeg liker å gi inntrykk av. Jeg er ikke så blasert at jeg ikke takler avvisning, det er ikke det. Det er heller det at det var en virkelig flott kvinne, som jeg dessverre møtte ute et par uker senere også. Det stakk litt. Deretter var det gutta som hjalp meg å glemme. Som vanlig. Da er det ekstra godt med gode venner.
Så var det sist helg. Jeg har hatt som en virkelig streng regel å ikke rote meg opp i gammel moro, og la fortid være fortid. Men på lørdag møtte jeg en veldig spesiell kvinne, og jeg sluttet å puste. Da er det ille. Et gufs fra fortiden. En herlig kvinne jeg ble kjent med på høyskolen. Hun forlot meg dengang, og det var vel hun som egentlig lærte meg ydmykhet. Jeg var en breial jævel da jeg møtte henne. Jeg følte jeg hadde alt, og hun forlot meg til fordel for en med etter min mening den gang, klare mangler. Og nå sto hun foran meg igjen. Det mørke håret hennes hadde et blålig skinn fra lyskasterne, og det fikk henne til å se litt magisk ut. Øynene hennes glimtet til da hun oppdaget meg. Det tok noen få sekunder før det herlige smilet kom, og da styrtet hun over og ga meg en herlig klem. Det var himmelsk å kjenne hennes kropp mot min igjen. Vi gikk innerst i baren der det gikk an å prate. Hun var den samme gamle. Kunne fortelle om 8 herlige år med denne fyren "med klare mangler". Så fikk han tilbud om jobb i Japan, og hun vimset for mye frem og tilbake. Var redd for å forlate alt dette trygge og gode her hjemme. Han endte opp med å dra alene.
Vi snakket hele natten ut. Da utestedet stengte, bare gikk vi rundt og snakket. Mest om de gode, gamle dager. Hun var overrasket over at jeg i det hele tatt husket. Jeg forklarte henne at tapet av henne hadde ført meg inn på en langt mer ydmyk sti, og jeg takket henne for det, samtidig som at jeg fortalte henne at det var et realt tap at hun dro. Vi kysset lenge og vel. Jeg fulgte henne helt hjem. Det var en laaaang tur. Men jeg ble ikke med opp. Heldigvis fikk jeg telefonnummeret hennes, og vi ble enige om å møtes igjen. Jeg ringte i går. Vi skal møtes i helgen igjen. Vi pratet en time på telefonen, og det virker veldig lovende. Noe som fører til at jeg sitter her med nerver på størrelse med Svalbard. Det gjorde vondt da hun valgte meg bort, og her er hun igjen. Vil jeg tåle at hun knuser hjertet mitt igjen? Jeg har forandret meg, så forutsetningene har også forandret seg, men hvem vet? Hun har tydligvis sterke følelser for han som forsvant til Japan. Hva når han kommer tilbake? Vil jeg være hennes nummer to? Den som er der for å dekke over den hun mistet? Vi får se.... Jeg gjør sjeldent ting halvhjertet, men her føler jeg for å bremse ned. Gleder meg til helgen.... samtidig som jeg gruer meg. Skrekkblandet fryd er det noe som heter. Treffende i mitt tilfelle. Ønsk meg lykke til....
6 kommentarer
Anbefalte kommentarer