Ja, altså, det er lenge siden jeg har skrevet her. Jeg har vært opptatt - og sur... så sur at jeg ikke har orket å skrive noe her!

Jeg har verdens verste forhold. I allefall så føler jeg det slik! Og mannen min vil ikke innse hvordan det faktisk har blitt. Han vil ikke innse hvor utrolig ufølsom han er. Vår 3 mnd gamle baby er det ENESTE som står i hodet hans. Jeg blir gal. Jeg savner han så utrolig mye, så utrolig masse... Vil ha kjæreste tid med han. Jeg hadde håpet at han skulle satt pris på at jeg endelig klarte å få rutiner på lillemor, slik at vi kunne være sammen - ALENE - etter at hun har lagt seg om kveldene, men nei... Han har ikke behov for alene tid. Jeg veit ikke hva som går av ham lengre... Jeg er trist - lei - trøtt og sliten...

Skulle bare ønske han klarte og føye seg litt etter mine behov. At han faktisk ville gjøre meg godt - men den gang ei. Han driter fullstendig i meg. Han ligger på soffan sin og spiller de berømte tv-spilla sine, mens jeg må ta til takke med andre ting... Klesvask for eksempel. Han gjør jo ikke noe her hjemme. Det er det jeg som står for - ALT av husarbeid. Han kan så vidt lage en flaske til lillemor. Jesus kristus i himmelens navn. Hvordan skal dette gå?

Jeg har såvidt tid til mine venninner. I kveld var jeg oppe hos min aller beste venninne en snar tur - jeg fikk så dårlig samvittighet at jeg bare måtte gå hjem igjen etter en liiiten time. Venninna mi føler med meg... Huff. Jeg fikk DÅRLIG SAMVITTIGHET for at jeg tar meg en LIIIITEN TIME FRI! Det skal ikke være mulig. Når jeg engang tar meg tid til å dra på besøk eller noe, så sitter jeg hele tiden å tenker på hva jeg skulle fått gjort hjemme. Å når jeg kommer hjem smisker mannen så mye at jeg vil spy! Han gjør meg rett og slett kvalm. Jeg blir gal.

...skal tru hvor lenge dette blir å vare. Hvor lenge jeg orker.