Dagfinn og jeg;-)
Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd jeg skulle sitte og smile og nikke over Dagfinn Høybråtens kommentarer. "Så sant, så sant", tenkte jeg og tok en slurk av kaffen, "Ja, det har du jammen meg rett i!"Først i etterkant kom jeg på at det å være enig med Dagfinn Høybråten egentlig er fryktelig skummelt. Jeg mener, fyren er representant for KrF. Bare der blir jeg skeptisk, ettersom jeg ser på sammenblanding av religion og stat som noe som utelukkende bør finne sted i land som i Iran og USA. Helbredelse av homofile er heller ikke noe som står mitt hjerte nær. I tillegg virker fyren utstyrt med beinharde prinsipper og en ekstrem selvkontroll. SE på de psyko-øya! Om han plutselig skulle troppe opp på Løvebakken iført kappe og proklamere at han egentlig var "Stålmannen", så hadde det knappest overrasket noen.Men uansett, jeg var altså i ferd med å bli enig med ham. I hvertfall på noen punkter. Resten hoppet jeg galant over, da man ikke skal utsette seg for sterke følelsesmessige påkjenneinger tidlig på morgenen, det er ikke bra for helsa. "Nordmenn lever i sin egen lille boble", sa Dagfinn, og fortsatte med eksempler på nordmenns overforbruk, statushysteri, kjendis-sex-og-penger-hunger og mangel på solidaritet. Etter et besøk i Malawi ble visst gjensynet med den norske tabloidpressen for sterkt, han måtte vel bare få det ut.Og jeg er hjertens enig. Vi lever i en boble. Nordmenn er søkkrike, og vi legger ikke en gang merke til det. Tvert imot, det er et evig jag etter mer, mer og enda mer, og vi får aldri nok, lønna er for lav, eneboligen for liten, fyll på, gi meg mer, mer, mer! Billigere kjøtt NÅ! Billigere biler NÅ! Lavere skatt NÅ! Jeg trenger pengene mine til å pusse opp badet, for faen, det er opptil flere år siden sist og det mangler flatskjerm og innebygget mikrobølgeovn!Det foresvever meg at hva vi "trenger" har økt med en forrykende fart. Nå skal ikke jeg sitte og mimre tilbake til Gerhardsens glansdager, for da var jeg ikke engang påtenkt, men det forbruket vi har i dag er nok til å sjokkere selv en som ikke er så fryktelig gammel. Det er noe usmakelig over å skulle ha det finest og størst mulig, når det egentlig er fint og stort nok som det er. Og med den største selvfølgelighet! "Alle" har jo et par millioner i lån, det er bare sånn det er det, fordi vi bare må ha den nye kjøkkenøya og den nye bilen, i det store huset som vi egentlig ikke trenger.Noen drar den enda lenger. En bekjent av meg kaster alle håndklær og alt sengetøy hvert år, for å kjøpe inn nye som er i sesongens farger. Min student-fetter, som går på byen fire ganger i uka og reiser utenlands hvert år, klager over hvor fattig man er som student. Unger i andreklasse går i Kejo-jakker og er på sin fjerde mobiltelefon.Å dra inn barna i Malawi blir, sett fra dette synspunktet, ulidelig kjedelig og ikke minst PK. Det er jo ikke MIN skyld at verden er som den er, og jeg kan ikke forandre noe likevel. Jo, sier Dagfinn, det er nettopp det du kan. Eller det VI MÅ. Hvis vår søkkrike generasjon ikke gjør noe med global fattigdom, blir vi i historiens lys sett på som egoistiske tapere. Med rette, vil jeg si, for ansvaret er der, det er bare et spørsmål om å ta det. I det små, selvsagt. Ingen kan forandre verden, men alle kan gjøre noe. Om ikke annet så dempe sitt eget jag etter flere ting og nyere ting, som ganske så udiskutabelt ødelegger vårt eget livsgrunnlag. På en måte er det ikke vår skyld. Man blir født der man blir født, og vokser opp som en del av samfunnet rundt en- med de verdier det til enhver tid inneholder. Jeg tok meg selv i å se stygt på Passaten min i dag- den er ikke ny lenger, og litt sliten. Det passer i og for seg utmerket til en bil som blir brukt til å frakte sølete unger, men burde den ikke vært nyere, litt mer fancy? En Touareg, kanskje, med firehjulsstrekk som er komplett unødvendig? Man blir ikke immun mot presset om det nyeste og dyreste, men det går an å ta et valg. Mitt valg har vært å gi forbrukersamfunnet finger'n, og selv om det av og til føles kjipt å kjøre en gammel bil, kjører jeg i det minste med ren samvittighet. Eller ikke ren, for man kunne alltids tatt trikken. Men "renere", da utifra personlige forutsetninger.Det er en del som tar det samme valget. Og det dreier seg ikke om en Mor Teresa-aktig gruppe som gir alle pengene til Unicef hver måned og bor i en pappeske. Heldigvis.Det er noe så enkelt som å tenke seg om to ganger. Og å se seg selv som det vi er, en liten brikke i det store spillet, hvis handlinger faktisk influerer på andres valgmuligheter. Grunnen til at det har blitt PK, er fordi det er gjentatt så ofte. Fordi vi- meg selv inkludert- er så tette i skallen at vi ikke forsto det første, tiende og trehundrede gang. Så Dagfinn, takk for enda en påminnelse. Dessverre druknet det i en strøm av Valla-Yssen, Marianne Aulie og "hvilke advokater i DITT disktrikt tjener mest penger?". Men det var godt ment, og selv om jeg tror det er siste gang vi er enige om noe som helst, var det en artig opplevelse.
3 kommentarer
Anbefalte kommentarer