...langhelg - høres fint ut - hadde det bare vært ok hos oss så hadde det vært veldig fint, men det er jo ikke det. Det værste er jo at jeg ikke VIL ha det slik, men nå er det så ille at jeg ikke klarer kjærtegn og kos - for kvelningsfornemmelser og det er leit....kona gjør så godt ho kan, men det funker ikke...det var noen få ord...
..ja overskrifta taler for seg selv...har en deppedag. Hvorfor? jo fordi jeg ikke klarer å ta et valg. jeg ser meg rundt og ser alle somhar klart det...naboen er skilt, flere venner er skilt - og de har "nye" liv hvor de virker langt mer fornøyde med seg selv og verden forøvrig...i morgen kjøper jeg Alkymisten - kanskje den kan gi meg litt innsikt..
pappa, jeg er kvalm....sikker for mye sjokoladekake....JADA...10minutter etter så spyr datra ned hele senga (og seg selv)...HURRA...og jeg som trodde vi hadde hatt alle sykdommer vi kunne få denne vinteren...men neida..alltid plass til en omgangssyke...eldstemann har 39 i feber..dette blir en hurramegrundt natt..og NEI...ikke noe sex i dag!men har da fått trent iallefall - elskovshåndtakene skal bort til 15. juni...sagt det før? ja, klart det? nei....men denne gangenså...natta
Nok en dag er gått - og har lagt meg på kontoret i egen seng (der har jeg sovet siden vi flyttet hit i 2002)....mange syns sikkert det er rart å ikke sove på samme rom, og jeg har vel kommet til den samme konklusjonen selv nå....sent vil kanskje noen si..I morgen er eldstemann 6 år - "pappa, si meg..hva får jeg egentlig til gave i morgen?"...vi skal ha barnebursdag med masse under, familieselskap og middag etterpå...da er det viktig å holde på fasaden..gud hvor jeg er lei av å høre om doble gara
Har våknet til en ny dag - dvs har vel vært våken noe sånt som 5 ganger i natt. Med små barn og skumle barne-tv-program så er det ikke fritt for at det blir mareritt av det....ja,visste dere det forresten: jeg sover på eget rom - kona mener jeg snorker så fælt at hun ikke får sove. også lurer hun på hvorfor jeg har problemer med samlivet vårt?Ok...hvordan er så hodet i dag da? La meg kjenne etter....hmm....mener jeg noe med "trusselen" med skilsmisse? eller er jeg feig så det holder med tanken?
Ja...har fått mange innspill fra dere lesere. Hjelper mye i en vanskelig situasjon - og det hjelper å skrive og - faktisk!Så...hvordan finne ut av dette? Pokker meg ikke lett: skal jeg tenke mest på barna? meg selv? og hvor mye påvirker omgivelsene meg? det siste er "lett" å svare på: modern vil tilte helt - fattern vil vel ikke si så mye - brødrene vil ikke bringe temaet på bane (ja, kanskje eldstemann som skilte seg 11 mnd etter brylluppet - eller forretningsmiddagen som bestemor kalte det)...
Det startet med et innlegg på forumet - og det var slik:Hei,Trenger noen betraktninger fra dere - vet at det ikke fins en fasit, men noen råd kan dere gi meg. Situasjonen: vi har vært sammen i 12 år - gift de siste 7. Vi har 3 barn (1, 4 og 6 år). Jeg har gjort den store feilen at jeg ikke har vært ærlig med mine egne følelser gjennom ekteskapet - har ikke satt klare nok grenser og heller ikke vært flink nok til å stoppe temaer som bare har blitt veldig destruktive (feks konas forhold til sviger
