Gå til innhold

Lille Drages Perspektiv

  • blogginnlegg
    28
  • kommentarer
    6
  • visninger
    3 586

Om denne bloggen

Bare diverse tanker, og kanskje litt ærlighet... o_o
.... 
Men vil ikke si hvem jeg er i virkeligheten. hah... vil bare dele ting. Får se hvordan det går. :)

Blogginnlegg i bloggen

 

Bekymret for fremtiden

Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir å være aap.
Noe jeg merker at jeg blir kvalm av, er tanken på at jeg kan bli uføretrygdet. 

Nylig har tankene klarnet litt bedre og jeg prøver å være bevist, "jeg skal komme meg ut av dette, jeg skal bli en suksess trass psykisk slitt". 
Derfor er jeg redd... hva om jeg blir uføretrygdet? Vil ikke det være vanskeligere å komme seg ut av? Jeg vet ikke hva som vil skje. 
Det er lettere å tenke, men jeg vet ikke hvor lang tid det vil ta for meg å komme meg i form mentalt. 
Følelsen at man knuses er der enda, det er følelser jeg har bært lenge. Hvem vet hvor mye mer jeg bærer av denne tyngden? 
Jeg har undervurdert hvor alvorlig jeg er påvirket, og det gjør meg ydmyk. 
Følelser. 
Det er så mye smerte, jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har båret det. Minner kommer sakte tilbake, og jeg føler meg sterkere, men det er likevel så ufattelig tungt. Så mye tyngre en før. 

Jeg er i alle fall ikke apatisk lengre, men jeg er redd hvordan flere følelser vil påvirke meg.
Merker at jeg retter mer sinne mot familien min, ting jeg husker, klandrer... jeg dømmer kanskje ikke andre mennesker, men jeg er ødelagt. Noe jeg ikke liker er å være sint. Det er giftig, men jeg skjønner denne frustrasjonen i meg selv.
Før var det mer som blindt panikk jeg kunne rette mot hvem som helst om jeg fikk angst. Det er jeg heldigvis forbi. 
Jeg vil ikke si jeg hater familien min, men jeg kan ikke si jeg erkjenner meg dem. 

Tanker slår meg tungt.
Et spørsmål sitter i sinnet mitt for tiden, lik andre ting som kommer tilbake. Med flere følelser. Med mine elendige rustne forsøk på humor (ja, prøver meg litt på humor i blant i kvinneguiden, men vil si jeg mislykker mer en jeg lykkes). 
Tanker om han. Broren min. 

Moren min skulle egentlig ha et ekstra barn. 
...
Jeg vet jeg ikke hadde eksistert om han hadde blitt født. Foreldrene mine snakker aldri om det derimot.
Da jeg var liten drømte jeg alltid at vi var fire søsken. To brødre og to søstre. Ingen hadde fortalt om at vi hadde mistet en bror før jeg var i tenårene, da var det annen familie som fortalte om det. 
Tanker som har slått meg, i sammenheng med utsagn andre søsken har sagt før min fødsel.
Om at moren min ble dradd etter håret og banket av faren min. 
Var det årsaken? var det sånn min bror døde?

Jeg aner så klart ikke om det var gutt eller jente, men i alle drømmer hadde jeg en annen bror, så jeg tenker det sikkert var en gutt.
Og han kanskje besøkte meg i drømmer... kanskje han er den som hindret meg å ta selvmord i tenårene? 

Så klart er det en grusom tanke at faren min skal ha drept min ufødte bror, men... 
Under oppveksten har min far aldri vært fysisk med moren min som jeg husker. Selv om de andre kan huske slikt. 
Var jeg kanskje ment å bli født som en gutt? Det er mange rare tanker for å si det sånn. Jeg hadde ikke sett bort i fra at faren min kunne gjort noe slikt derimot. Han var en voldelig mann. Både mentalt og fysisk. 

I disse dager er han fremdeles voldelig på et psykisk plan.   ....

Jeg har lyst å finne ut mer om min ufødte bror/søster. 
Hva han hun skulle hete. Var hanes død det verste min far har gjort eller...  ...
Jeg vet ikke om jeg vil få vite sannheten, da historien har blitt endret når andre søsken har spurt. 

Jeg hørte at Moren min mistet barnet fra annen familie, men hun har fortalt til andre søsken etter at jeg har spurt at hun tok Abort. 
Så... kanskje Moren min ikke vil fortelle sannheten... kanskje hun ville brutt sammen om hun aksepterte det? Så hun lyver til seg selv.
Hvorfor ellers er hun enda sammen med han? Fremfor å redde oss barn fra den situasjonen... Jeg klandrer henne ikke. 
Men det er tydelig at hun enda manipuleres.  

Det gir meg uro i sjelen. 
Jeg burde kanskje anmeldt når jeg var i kisehjem. Men jeg valgte å la vær fordi min mor var syk. Jeg var redd en rettssak ville ødelegge hennes liv. Var det dumt? Jeg ødela meg selv i stede...  


Jeg vil komme meg forbi fortiden, men det er så tungt.
Kanskje å gå til en grav for min bror vil gi meg fred? Kanskje jeg kan gråte igjen? 
Svakt har jeg begynt å få følelser igjen, og jeg kan gråte av triste ting igjen. 
Så... jeg har aldri vært følelseskald. Det har bare blitt undertrykt. 

Kanskje jeg vil kunne le og smile ekte en dag? 
Kanskje skuldrene mine vil senke seg naturlig en dag? Jeg må nærmest tvinge dem ned hver gang jeg merker det. 
De heves konstant. Kroppen min er enda fanget i angsten. Jeg vil ut av det. Jeg vil ha en fremtid igjen.  

Drakan

Drakan

 

Lettere :D

Føler meg ganske mye lettere. 
Er litt spent. Skal på noe nytt i morgen (eller i dag). 
Har bursdag snart også. 

Håper det varer. 
Om jeg kan føle meg slik hver dag, så hadde det bare vært migrene jeg måte bekjempe. 
100% jobb hadde vært deilig. Når jeg føler meg sånn som nå, så føles det som det er mulig. Det er en håpefull følelse. 
Håper jeg får det til.

Er enda sliten, men nesten ferdig å rydde kåken min.
Har ikke vasket siden jul i fjor, nesten et år siden. 
Skal vaske kjøleskap og fryser, blir skitten jobb, og har ikke vasket under kjøleskap siden jeg flyttet hit i fjor. Regner med det er ekkelt siden de ikke hadde ryddet før jeg flyttet inn. Kan hende jeg vil vente til etter bursdagen min med akkurat kjøleskap rensing. 
Håper energien varer, er ikke i 100%, men i ferd med å gå oppover. 

For all del ikke la det gå negativt i dag. 
Har mye post og slikt jeg må gå skikkelig igjennom etter deppe stormene mine. 

Drakan

Drakan

 

Foreldres kontrollbehov

Har vært mange episoder i løpet av oppveksten min hvor jeg ble nektet klasseturer og alt mulig. 
Søskene mine fikk dra på disse turene, men jeg ble avskåret. 
Var en gang jeg ble nektet å dra på klassetur, men som jeg fikk ja en halvtime før bussen til leirskole skulle gå. Rakk å springe til bussen men hadde ingenting med meg. Var veldig kjipt å være på turen uten engang nattklær. ._.
Regner med faren min regnet med jeg ikke ville nå bussen når han sa ja (han regnet vel med jeg måte pakke ting), noe en unge så klart ikke tenker på (kjip tur som sagt, men langt bedre en å være i det voldelige hjemmet uten noe å gjøre resten av uken med noen som sier dritt til deg konstant. Hylling, gråting, frykt...

Blir trist å lese om slikt online, at andre driver å gjør sånt mot barna sinne, mot ungdommer. 
Avskjærer dem, nekter dem å oppleve ting. Det er trist.  
Mennesker som skaper grunnløst hat mellom seg og egne barn, for å kontrollere dem. Hindre dem å ha sinne egne meninger. Regner med i religiøse tilfeller så gjør foreldrene dette kun mot barna som sier åpent de ikke er religiøs. Jeg sa jeg ikke var religiøs hele livet, og regner med dette gjorde at faren min prøvde å "hindre" aktiviteter som gjorde meg til en skam religiøst. Tortur. 
Jeg er ganske sint for at staten ikke fjernet meg fra hjemmet den gangen jeg endte i barnevernet fra vold i hjemmet. Var de korrupt? Tok de imot penger? Grådige mennesker... ... Folk som ikke lar andre være den de er, som ikke gir andre frihet har ingen respekt for verdien av liv.
De burde skjemmes som mennesker. Helt ærlig burde slike mennesker aldri ha rett til sinne egne barn. 
De er som gift, ødelegger, kveler mennesker. Jeg holdt på å ta selvmord på grunn av foreldre som dette. 
Mennesker som sprer hat, som ikke forstår hva å være foreldre betyr. 
Man burde elske sinne egne barn, og la dem finne sin egen vei, i stede for å skyte vingene deres og kaste dem i bur. 
Hva slags menneske er du som mener du har  rett til å ta fra andre deres frihet? 

Jeg er ikke en person som utviser sinne, men slike handlinger gjør meg kvalm og presser frem det eneste i meg som aldri burde vises. 
Det kalde sinn. Du får ikke medlidenhet av meg, du får ikke respekt, og ærlig talt vil dine ord ikke ha mening for meg. 
Du kvalme menneske som prøver å lenke noen til dine egne idealer, dine egne ønsker. 
Hvordan våger du å ødelegge noen andre sitt liv? Å spytte på individet, å spytte på menneskelig rettighet å tro hva man vil. Å hindre folk et normalt liv som om du skulle ha noen rett til å nekte dem å være som andre. Du burde skjemmes over handlingene dine. 
Mennesker som ikke engang bryr seg hvordan noen føler seg når de mister ting. 
Din manglende empati som suger livet ut av ditt eget barn... du kvalme menneske. 

Det er personlige tanker og følelser og er urelevant i forhold til andre ting jeg har lest på kg.
Men jeg er trigget. Det lille klikket når man ser urett i denne verden. Å huske de tingene jeg selv har opplevd, og å vite at det er mennesker ute som er slik... det er definitivt ingen god følelse. Jeg hater ingen, og dømmer ingen, men å handle slik vil fremme reaksjoner. 

Å føle meg selv som en ulv klar til å rive av hånden til den som gir meg mat. 
Som når jeg var barn og ønsket å myrde min egen far. Når man opplever urett man ikke kan gjøre noe med. Reaksjon på det som er galt. 

Kanskje jeg ikke ville følt det sånn om jeg hadde hatt en annen familie? 
Kanskje reaksjonen min hadde vært annerledes om jeg ikke hadde opplevd alt hatet, sinnet, vold, kontrollbehovet som var i familien min. 
Min reaksjon, et bitter visshet om at jeg ikke ønsker slik kvalme i andres liv. Og jeg vet, sånn jeg reagerer, det er ikke godt nok til å hjelpe en i en sånn situasjon. Jeg er ødelagt sosialt av mennesker som deg. Du gjør det samme med ditt eget barn... om du ikke forstår at det er feil, er det ingenting jeg kan gjøre med det. 

Jeg hater slik kvalme...
jeg orker ikke det negative. Å minnes slikt, å se slikt skje med andre. 
For en for jævlig virkelighet livet er. 
 

Drakan

Drakan

 

Forsvinne?

Lurer hele tiden på om alt hadde vært bedre om jeg bare forsvant. 
Hadde ikke verden vært bedre uten en som meg i den? 

Jeg hater å leve.
Selv vet jeg ikke hvordan jeg kommer til å dø, siden jeg velger å ikke ta selvmord. 
... lurer på om disse tankene er nok til at man burde dra til en nød psykolog. Selv om jeg ikke vil gjøre det, så tenker jeg jo dette. Hvordan tar man tak i disse tankene? Denne selvforakt? 
Vil jeg glippe og gjennomføre? Er det en risiko for meg? Jeg vil bastand si nei, men det er jo der... tyngder... nærmest trygler meg om å forsvinne... den evige søvn. Hadde sikkert vært fantastisk å føle. Å glemme. Å forsvinne. 
Hvordan får man et ønske om å leve? Hva lever andre for? Det virker så fremmed... hvorfor skulle noen ønske å leve? Verden er fremmed for meg, og jeg står her alene. 

Jeg er ganske sikker på at jeg ville valgt å sulte i hjell fremfor å be om hjelp igjen fra nav om noe skjedde. 
Tynget... hvorfor orker jeg egentlig? Er det egentlig håp, eller er jeg bare ignorant og naiv, for sta til å akseptere faktumet at jeg burde dø? At jeg ikke burde leve? 

... 
Det er vanskelig å si, jeg er vanskelig å eksistere som.
Jeg vet ikke om håp er nok når det kommer til stykket. Og i så fall, så er jeg vel ikke nok. Håp er det eneste jeg har. Og om håp ikke betyr noe, hva er jeg da? Meningsløs, ingen verdi, ubrukelig eksistens. Uten energi til å endre noe. Uten energi til å følge drømmer. Uten energi til å leve... ... Hvorfor? Hvorfor kan jeg ikke tenke som andre? Hvorfor er jeg ikke i stand til å like å leve? 
Hva mangler jeg? hva har jeg mistet? Hva er det som er borte? Som snøen og mørket har slukt? Er det en del av meg jeg en gang hadde? Hva var det i så fall? Hva kaller man det? Er det mulig jeg har mistet håp og ikke merket det? At mitt uttrykk om håp er en løgn jeg ikke innser, eller er det noe annet jeg mistet som jeg ikke viste at jeg hadde? Livsgnist kanskje? Ønsket om å leve. Er det kanskje det? 
Det virker heler ikke rett... hva er det egentlig som er borte? Er det noe jeg noensinne hadde? 

Drakan

Drakan

 

Dragen som våkner

Blunker saktens mer med øynene, vet hvor jeg er. 
Var i en depressiv periode i flere måneder igjen. Men endelig føler jeg mer energi. En lyst. 
Kommer sikkert til å komme meg ut igjen før solen er borte. 

Har hørt man burde merke seg når man blir deprimert, og jeg har tenkt på det. 
Jeg har en tendens til å bli negativ på sommeren... er det fordi de prøvde å hindre meg å dra hjem? 

Det kribler i meg selv når jeg er for deprimert, for forskjellen er merkbar. Jeg klarer å tenke klarer. 
Etter å ha lest noen tråder, tenker jeg nå mer på ting som har blitt sagt. Ting mens jeg har vokst opp. 
Hore, ludder, slike ting. Feit. Stygg... alt mulig. 
Jeg husker jeg valgte skole langt unna foreldrene mine. Jeg ble ikke så stresset, jeg gikk ned i vekt. Det var fint å være fri. 
Sammenlignet med den angsten, det stresset jeg føler som bitter i meg... traumene som ikke gir slipp. Er det rart jeg ikke klarer å få meg selv til å trene? Jeg nøyer meg saktens med faktumet at jeg nå seirer over mørket i meg. Seirer slik at jeg vasker ting. Har ikke gjort sommervasken enda. Skal jeg unnskylde det med influensaen jeg hadde en måned eller det at jeg har vært for deprimert? 
Unnskyldninger... er det unnskyldninger? Jeg ønsker å gjøre mer. Men har knapt hatt energi til butikkene. 
Man kan ikke se når jeg har det dårlig. 

Ingen kan forstå, siden de ikke er tålmodig eller lytter. Det er litt min egen feil. Jeg har prøvd å få ting frem, tvunget hastighet i et forsøk på å bli forstått uten suksess. Familie? Jeg velger å si jeg ikke har noen. Ikke venner heler.  Folk velger å bli sur på meg. Når jeg sier jeg ikke har det bra, så ignoreres det som om jeg skulle forstå. Hvorfor lyver folk for andre? Må jeg endre tonen for å bli forstått? Må jeg snakke med tårer for at folk skal forstå? Jeg er ikke typen som gråter. 
Fornærmende er det at folk sier jeg ikke er et menneske som er logisk. 
Så det er ikke logisk at jeg skal reagere på oppvekst og slikt? Jeg ser andre sin logikk uten problemer, og forventer at folk skal kunne respektere og forstå at andre har en logisk retning. Folk er forskjellige, og det er ingen grunn for folk å være lik. Kommentaren var fra en person som ikke anser noen andre en seg selv som logisk. Som påstår ting er sant uten bevis, som går imot fakta i bøker og slikt. Du vet. Påståelige mennesker. 
De siste årene har jeg åpenbart vært elendig å forklare mitt synspunkt, men jeg er faen ikke ulogisk. 
Hvordan kan andre mennesker som sliter, sette seg selv på en pidestall og rake ned på andre de vet sliter? Skal man ikke kunne sette grenser? Forvente respekt for det individet man er? Jeg forventer respekt som person, akkurat den samme jeg gir deg til å være deg selv. 
Ikke dømmende, ikke nedlatende. Vi er forskjellige, og det er ingen grunn å påstå man er bedre en andre. 

Denne siden har jeg sett med mange folk, og det irriterer meg. 
Folk som sier de sliter, men som ignorerer faktumet når du sier det. Skal respekten kun være mot deg? 
Jeg krever ikke mye, men jeg hater når folk mener og mener, uten å prøve å forstå. Hvordan kan du dømme noen andre når de sliter. Er ikke du på samme sted? Det fremstår i overdose arrogant. Så klart jeg ikke ønsker å kontakte noen som sier slikt. 
Mentaliteten min er blitt bedre på egen hånd, jeg finner meg selv saktens. 

Jeg er en drage. 
Det er ikke det at jeg er et ensomt vesen, men for andre ville sinnet mitt vært fremmed. 
Autistisk er kanskje en måte å se det på, men jeg vet ikke hvordan man kan teste dette. Kanskje det er fra når hodet mitt ble skadet som barn? Jeg hadde 12 sting i pannen når jeg var et-to år gammel, mistet visstnok nesten ansiktet mitt. Jeg tror ikke de stingene er naturlige. Foreldrene mine fortalte meg at jeg lekte med en kost og falt på betong. Sikkert... jeg vet hvor voldelig min far kan være, så jeg tviler noe ekstremt på at en slik skadde skjer naturlig. Jeg var et svært forsiktig barn. Jeg pleide å snakke med insekter og planter, og se på skyene. Hvorfor i all verden skulle jeg leke med en kost? Jeg ville heler studert betongen og murveggen og sett en verden i det.  
Jeg lekte ikke som andre barn, og det var ganske åpenbart den gangen. Jeg ble kalt stille, og et engle barn. 

Mitt sinn... jeg er ikke som andre, og dette faktumet har jeg alltid vært klar over.
Jeg har alltid prøvd å imitere det som er normalt etter at jeg merket det. En drage som prøver å være som hunder. Ikke at mennesker er hunder, men det er det nærmeste jeg kan tenke som en forklaring til forskjeller i mentalitet. Folk flest er som hunder i faktumet at de bryr seg om hverandre, og reagerer med glede og sorg. Følelser styrer et menneske sin handling. 
Jeg følte meg ganske kald den gang. 
Som om følelser er noe jeg aldri vil kunne oppnå. Hvordan kan jeg forstå det? Hvordan vil folk reagere om de finner ut jeg ikke er sånn? Jeg gjorde derfor en stor innsats til å opptre normalt. Utvise følelser. Jeg er ikke sikker hva glede er. Eller sorg. Er det når jeg gråter og ikke kan kontrollere det? Er jeg lei meg eller er det kroppen min? Jeg vil si det er veldig vanskelig for meg å vise følelser fordi jeg ikke vet hvordan man uttrykker de oftest.  
Det skal mye til for å få meg til å gråte for eksempel. Jeg har alltid en maske. 
Det var en tung periode når jeg konstant bærte denne masken. Som en løgn på ansiktet mitt. Det ga meg dypere sorg en noe jeg har kjent. Tyngden som veide meg ned... byrdet meg. Jeg forstår ikke følelser, men jeg har noen. Jeg prøver å forstå de.
Har enda ikke funnet ut hva man kan smile av. Jeg liker gress... å rulle på det. Må jeg smile? Må jeg endre tonen for å bli forstått? 
Jeg er ikke følelse kald, men blir ofte misforstått. Derfor sluttet jeg å late som. Av å til bærer jeg masken med familie. 
Skal man gjøre de bekymret? F.eks når søsken gir en gave og forventer et smil, så burde man vel smile? 
Når man besøker noen, så burde man vel smile så de skjønner at du synes det er greit å være der? Det er slitsomt å presse en maske opp. Jeg foretrekker ensomhet, for når jeg tar ned masken spør folk om jeg er trist, om noe er galt eller blir sint.
Hvorfor kan du ikke forstå faktumet når jeg sier "dette er ansiktet mitt" i stede for å le som om det er en spøk... 
Jeg skjønner ikke hvorfor du blir sur når jeg er meg selv. 
Derfor er jeg en drage. 
Ikke fordi jeg foretrekker ensomhet, men fordi de fleste aldri kan forstå. 
De velger at tonen din betyr noe annet, at ansiktet ditt er arrogant, at det du sier betyr mer en det du sier. 
Om jeg sier "det er fint", så trenger du ikke legge ord i munnen min, eller andre meninger. 
Jeg sier ikke ting jeg ikke mener. 
Folk er så bastante... de forstår ikke om du er direkte. 
Hvorfor skal jeg delta på det tåpelige spillet du gjør med andre? Jeg er ikke sånn. Jeg gidder ikke lyve. Jeg gidder ikke være falsk. 

...
Når jeg tenker på faktumet at jeg er alene, så føler jeg meg ikke ensom.
Det er slikt som skjer med enkelte folk. Jeg bryr meg ikke om vi tenker annerledes, jeg vil bare at noen skal lytte uten å dømme det jeg sier.
Er det mye å forlange? En drage som våkner, vel vitende om at de ikke hører til noen steder... vel vitende om at folk hater drager. Folk hater det de ikke forstår. Jeg skjønner ikke hvorfor folk ikke kan akseptere andre. Jeg regner med mine skrevne ord er lettere å forstå en den snakkende meg. Derfor hater jeg å prate. Jeg ønsker av og til jeg var stum. Så folk ikke kunne dømet hvordan jeg prater. 
Men det er ikke mitt problem at folk er så opptatt av dette spillet, at de ikke ser ting for det de er. 
Hvor dømmende de er. 
Hvor lite de er villig til å lytte. 

Jeg er aldri villig til å anse meg som noen helgen, eller engel. 
Jeg er et menneske og respekterer faktumet at jeg kommer til å feile. Hvorfor gjøre noen bedre en det de er? Jeg velger å se ting, men... jeg vet verden ikke er for en som meg. Hvor hører sånne som meg til? I alle fall ikke i dagens samfunn. 
Folk som meg dør. De tar sitt eget liv, drukner. Dette er en verden hvor de ikke hører til.
Det er sørgelig, men et faktum. Jeg holdt på å glippe selv. 
Grepet om livet den dag i dag, er ikke fordi jeg ønsker å leve, men fordi jeg er sikker noen andre ønsket meg å leve. 
Fortjener jeg å leve som et menneske? En som meg? Jeg føler en evig lengsel... jeg vil hjem. Denne verden er ikke et hjem for en drage. 
For mye hat... for mange som misforstår... for mange som ikke bryr seg... er det i det hele tatt noen som ser drager som meg? Som kan forstå? Jeg hater faktumet at andre drukner. Jeg forstår mennesker godt, og vet at folk ikke er egoistisk bevist. Jeg ønsket å gjøre det lettere å forstå, ved å bli forfatter. 
"En forfatter" tenkte jeg "kan nå folk sin sjel". 
Tenk å skrive og hjelpe noen smile. Å forstå. 
Jeg har ikke mistet lysten, men slik jeg er... den tyngden i meg selv. Vil jeg klare å endre noe? Hjelpe andre? Få andre til å se det de kanskje ikke så før? Bloggen min er ikke i nærheten av å reflektere drømmene jeg vil dele med andre. Kanskje jeg aldri var god nok. Men jeg vil aldri gi opp. Håpet jeg aldri slipper, som får min dragesjels ild til å brenne evig. Håp. Håp om forståelse. At andre vil ha det bedre. 

Mitt liv er verdiløst i seg selv. 

....
Jeg hadde tenkt å nevne andre ting... som faktumet at min far snakket mye stygt til oss barn. 
Manipuleringen, ordene som såret, sorgen, skam? Ensomheten. Men... som en drage, vil jeg prøve å tenke klarere. Fokusere på det som betyr noe for meg. Den gnisten jeg føler, lysten til å skrive... min eneste drøm som er oppnåelig. Kanskje ved å skrive om det, blir det lettere for meg å tenke positivt. Å finne det jeg søker i meg selv for igjen å leve. Det jeg er nå, vil jeg ikke kalle levende. 
Jeg er usikker om jeg mentalt i det hele tatt burde jobbe i noe yrke før jeg får den lysten igjen. 
Et ønske om å jobbe, og hva man klarer er ikke det samme. 
Er jeg mentalt så vraket at jeg ikke kan jobbe i et yrke? Hva vil det si for min del om det stemmer? Kanskje jeg ikke har fått riktig behandling, fordi jeg fremstår for positivt selv for psykologene. Det er mange ting jeg har holdt skjult. Jeg ønsker ikke å bli ansett som schizofren eller sprø. Kan man egentlig snakke til en psykolog om tidligere liv? Jeg ler av tanken. Ingen tror på sånt. Det er jeg smertelig klar over. Autistisk, eller gammeldags? Ville det gjort meg lettere å forstå? Jeg er typen som ikke snakker med mindre det stilles spørsmål...
Derfor... derfor er det vanskelig for meg å sette ord på ting hos en psykolog i tillegg. Burde jeg ha nevnt at jeg sliter med å åpne meg?  
En gang prøvde jeg å skrive ned det jeg ville psykologen skulle forstå. Deler jeg er redd for å dele. 
Psykologen takket nei til å lese arket. 
...
Jeg sa så klart ikke det som sto på arket. 
Hvordan i all verden skulle jeg si det til et menneske ansikt til ansikt? Psykologer er mennesker de også. 
Det er grenser på hva man burde fortelle. 

...

Beklager om det er litt mye, jeg prøver å klarne litt i tankene mine. 
Er så mye å prøve å forstå, som har klumpet seg sammen over så lang tid. 

...
Jeg lurer på om jeg kommer til å få en ny psykolog snart. 
Siden nyttår har jeg bedt om fast psykolog. Siden jul har jeg vært på vente liste kommunalt.  
Å våkne sakte, å bli satt ut grunnen depresjon av slik styrke i flere måneder av gangen.... det bekymrer meg. 
Tenker å dra til lege i løpet av uken. 
Har hatt det for tungt til at jeg kan la det fortsette. 
Har andre planer også, jeg er den eneste som kan hjelpe meg selv. Så jeg får gjøre mitt beste på egen hånd.  
Og håpe at ingenting ødelegger meg igjen. Ingen stor tung bølge. (krysser fingrene)

Drakan

Drakan

 

Identiteten meg

Etter at jeg skiftet navn og mens jeg gjorde det, så har jeg vært ufattelig klar over hvor sliten jeg er. 
Perioder hvor jeg blir så depressiv at jeg ikke klarer å komme meg ut på måneder av gangen. Følelser som endelig viser seg. Miner som strømmer saktens tilbake. 

Det er tungt med alle følelsene som overmanner meg til tider, men det er fint at kroppen endelig prøver å bearbeide følelsene mine. 
Jeg har vært frossen siden den gangen, men jeg føler meg endelig som jeg kan svømme litt igjen.
Det fineste er at jeg ikke trengte å tvinge meg selv til å lage et maleri her om dagen. Eller skrive. Er enda smått, og langt unna hver gang, men jeg føler at jeg er i ferd med å finne meg selv igjen. 
Ting kommer tilbake derimot... det er ting som overrasker meg at jeg hadde glemt. 
Hvordan faren min kastet vann på meg, slo av strømmen konstant i troen på at man så tv eller spilte eller ikke gjorde det han ropte, fjernet døren min, sengen min bort også (sov på pappesker en periode). Døren min med øksemerker...
Det jeg hadde glemt var faktumet at han slo av strømmen og å kaste vann for å veke en. Er det flere negative minner jeg har glemt? Jeg husker ting som at jeg skadet albuen når faren min tok takk i meg en gang, og sånt som at han tok så hardt takk i ansiktet mitt at jeg fikk sår inni munnen. Han sloss med oss barn. Husker hvor redd jeg var og blokkerte døren med møbler. Hva kunne skjedd om jeg ikke hadde søsken? Han kastet ut de eldste søskene mine en gang i to år, og det var de årene han fjernet sengen og brukte øks og brekkjern på døren min... slo han meg? Jeg husker ikke. Det er blankt etter det. Jeg vet jeg ble så skadet en gang at jeg rømte til sykehuset etter at han prøvde å nekte meg å gå ut. 14 år... å se rødt med øynene sinne fordi øyet blør av et slag. Han jaktet på meg med bilen. Jeg var livredd for å be om hjelp fra fremmede, da faren min kjenner mange og kanskje kunne "betalt" dem. Det er sikkert slik han fikk meg ut av krisehjemmet for ungdom.  

Frykt... er det en måte å vokse opp på? 
Jeg husket jeg allerede som 5 åring forsto det ikke var normalt. Når jeg ble 8 år prøvde jeg å nekte å føle ting. Jeg var redd for skader på min psyke, og holdt følelser mer og mer inne. "Ikke føl noe. Jeg kan rehabilitere meg selv når jeg er gammel nok til å flytte.", slike tanker. Jeg følte sinnet mitt, intenst hat for all volden, for hvor nedlatende han var. Både mor og far som sliter på psyken din. En gang mens jeg var 10-11 år forsto jeg at hatet mitt kunne føre til at jeg skadet faren min. Ofte planla jeg å rømme, men noen ganger slo tanken meg at han kunne dø.Ville jeg ende med å drepe han? Det var en motbydelig tanke, å føle et hat i seg selv som fikk en til å tenke at det var en løsning. Det eller selvmord. Hva slags menneske ønsker slikt? Jeg gjorde en innsats for å holde meg for svak. Aggresjonen jeg følte var for meg unaturlig. Jeg forsto hvordan faren min muligens hadde det, som en mann som ikke hadde en far under oppveksten, men jeg vil aldri respektere et valg hvor man bevist skader noen psykisk eller fysisk.

...

Jeg overlevde til jeg flyttet, og startet rehabilitering av meg selv.
Det varte kun til noen ba meg flytte med dem og bailet. Søsken. Tillit?  Jeg har ingen tillit. Depresjon fylte hverdagen og jeg mistet lysten til å gjøre ting. Jeg var igjen i stand til å flytte etter to-tre år, og jobbet for å bedre kunsten min. Livsgnisten var nesten borte, men jeg jobbet hardt for å holde meg der oppe. Jeg startet rehabilitering igjen. Så besøkte jeg foreldrene mine, og ble fysisk holdt igjen fra å dra hjem. Sultestreiket i to uker og nektet å komme ut fra rommet, etter å ha prøvd å rømme og gått 2 mill. Kom meg endelig hjem, men jeg var helt utkjørt. Jeg fikk en komma-lignende depresjon over meg, og orket ikke røre meg fra sengen i en måned. Når jeg endelig kom meg opp, var jeg i en frossen tilstand og jeg innså at minner var borte. Mye av livet mitt. Jeg var for depressiv til å søke jobb slik jeg planla. Ting jeg hadde jobbet med i barndommen, hvordan takle sosial angsten og scene skrekk var lik null. Mental regresjon? 

Det kan virke svært urealistisk at slikt skjer, men dette er livet mitt. 
Hadde ting vært annerledes? Kunne jeg blitt den jeg var ment å være om jeg hadde fått hjelp? Er jeg autistisk eller er det oppveksten som har gjort meg så merkelig? Hvordan burde jeg anse meg selv? Jeg mistet nesten meg selv den gangen. Jeg hadde bare en stein igjen av min natur, og det er alt jeg har hatt å jobbe med. Hvordan finner man seg selv igjen? Jeg har alltid ansett meg selv som en person av håp. Jeg sier drivkraften min er håp, at jeg ikke har motivasjon til noe. Var det jeg følte, en motivasjon for å dø? Jeg hater tanken på at noen skal slite slik, og føle seg ensom. Jeg vil ikke at noen skal føle seg ensom. Aspirasjonen og idealene mine er alltid å prøve å skape en balanse, forståelse mellom arter. Jeg startet å skrive for å gi andre noe å leve for. For å gi andre forståelse for det ukjente, i stede for å la frykt styre dem. Er jeg selv blitt en person med frykt? 

Jeg er sikker at jeg vil klare å komme meg ut av dette, jeg er derimot ikke sikker hvor lang tid det vil ta. 
Det har allerede gått nesten 4 år siden da. Vil jeg oppnå det jeg savner? Jeg har fått en andre stein i sjelen min igjen. 
Identiteten min... Om jeg får en tredje sten i min sjel sitt hus, så er jeg sikker på at jeg vil komme meg videre. 
Jeg fokuserer så mye på det negative... men jeg husker knapt det positive. 
Før så glemte jeg aldri noe. Jeg husket detaljer fra når jeg var yngre en 1 år. 

Vil jeg klare å slappe av med andre? 
Vil jeg være i stand til å oppføre meg akseptabelt for min egen del? Jeg føler meg som en punktert ballong som prøver å blåse seg selv opp igjen. Er det mulig? Jeg håper jeg klarer det. Om jeg ikke finner meg selv, vil jeg aldri klare å gå videre. Min identitet... et nytt navn. Den jeg er som et individ. Jeg håper fremtiden vil bli bedre. Slik at jeg ikke får angst mens jeg skriver. Slik at jeg ikke er for deprimert til å lese. Det er mange ting jeg vil lese enda. Mange ting jeg vil spille. Så mye jeg ønsker å gjøre. 

Jeg føler at jeg hater livet mitt til tider, men det har aldri vært sant. 
Jeg er svært glad i alt jeg ser omkring meg. Jeg vil dele den gleden jeg føler med andre. Det håpet. Den gnisten. Tanken gir meg hjertebank fordi jeg er redd... jeg er redd jeg ikke er god nok til å gi andre håp. Redd for at frykten min får meg til å snuble i ord. Redd for at jeg kanskje fremstår aggressiv når jeg ikke mener det, fordi jeg har glemt min egen progresjon. Folk kan ikke forstå hvordan det byrder meg. Tanken på at jeg er så mye mindre en det jeg var. Men jeg tror jeg kan gå videre.  
Kanskje dette øyeblikket er en naiv refleksjon av meg selv i dette øyeblikket, men det føles som jeg er et steg nærmer den jeg er, den jeg var, min natur og identitet. 

Jeg håper på at fremtiden blir bedre.  
Så jeg kan gjøre det jeg drømmer om. Ikke fordi jeg er motivert og slikt, men fordi det er min natur. Den jeg er.  

Drakan

Drakan

 

Min nye stol

Har nylig fått meg en oppblåsbar stol. 
Får meg til å slappe av. Har slitt med å slappe av den siste perioden så er en kjærlig velkomst i mitt hjem. 
Siden jeg klarer å slappe av i den, endte jeg med å sippe i den. Det føltes derimot behagelig, ikke negativt gråting. Som om jeg kan slippe litt takket. Kanskje det vil hjelpe meg psykisk med en stol som dette å slappe av i? Jeg har slitt alt for lenge... det er en smerte i meg jeg ikke klarer å lokalisere. Men kanskje jeg kan finne ut av meg selv i den? Er sikkert tåpelig, men en god stol kan sikkert hjelpe. 
Jeg håper det. 
Har vært så sliten... jeg er så ufattelig sliten. Hah Jeg skal slappe mer av i den, og se om det vil hjelpe meg. Om jeg føler meg avslappet, vil jeg sikkert starte å gå turer igjen. spise bedre og alt sånt. Jeg er litt lei av å være uten energi. Den blir kanskje min trygge plass? Jeg håper litt det. Jeg føler meg liksom aldri trygg. Angsten slipper ikke takk.. jeg føler meg rolig når jeg sitter i den derimot. Er enda for tidlig å si hva som vil skje, men håper den vil være positiv for min psyke.  

Drakan

Drakan

 

Skuespill

Jeg er en mester til å maskere meg selv blant andre. 
Å fakke følelser og normalitet er ingen problemer. 
Tenker hovedsakelig å være stemmeskuespiller, men slår meg at jeg kan prøve å se om jeg får til noe som skuespiller. Hvorfor ikke? 
Ingen klarer å se på meg at jeg ikke husker fortiden av bekjente.  

Når jeg spiller, så har jeg en annen oppførsel en når jeg snakker normalt. 
Jeg kan være redd som fy utfor en scene, så.. kanskje dette er noe jeg kan prøve på? 
Anner ikke hvordan det vil fungere med aap, men å tjene rundt 5000 kr for skuespill (sett på skuespill annonser), burde ikke være et problem for nav regner jeg med.  
Gir meg tross alt inntekt. 

Er ikke mye sånt omkring, men jeg kom på hvor mye jeg liker å spille. Jeg deltok alltid i teater på barneskolen, jeg elsket å være noe annet en meg selv. Føler meg litt fanget som den jeg er, og... vet ikke helt hva det vil føre til om jeg prøver dette. Jeg øver jo hele tiden på å utrykke meg som et normalt menneske, så å gå inn i en rolle er noe jeg definetivt mestrer. 
Mitt normale ansikt har ikke engang evnen til å smile. ^_^'
Lol....

Anyways, skal prøve meg frem å se om jeg får til noe. 
I beste fall, kanskje jeg tjener nok til å slippe nav. I verstefall så har jeg i alle fall prøvd noe nytt.  
Om jeg pugger litt mer teater, kanskje jeg kan få bukt med angsten. :D

Annen notis, vekten holder seg rundt 97 kg, så yay. :D
Har tenkt å svømme i dag, så i dag blir første kvelds svømmingen for min del.  
Har hørt det er færre folk om kvelden, så... kan kanskje svømme uten å føle meg presset av de som enda svømmer raskere en meg. ^_^' 
Om kveldsvømmingen går bra, så vil jeg svømme i morgen eller på fredags kvelden også :D
Da har jeg ingen grunn til å slite med de overdrevne mange svømmerne om morgenen (logikken fikk meg til å tenke, folk ikke er et sted så tidlig på morgenen).... glemte at A mennesker alltid elsker morgenen. 
Har fått litt flater mage så... føler meg ikke flau av vanlig badedrakt lenger afall.  
Tenker også å kjøpe noen slankepiller, da det burde hjelpe meg gå ekstra ned i vekt.  
Hatt depresjon og insomnia lørdag, søndag, mandag, tirsdag. Skal ut i dag, må kjøpe mat ^_^' 

Trur det er alt for nå.  

Drakan

Drakan

 

Trening og... motivasjon?

Helt ærlig anner jeg ikke hva motivasjon er. Hvordan får man det? Jeg bare gjør ting, impulsivt. Nå har jeg startet å trene igjen. Og helt ærlig så føles det top å svømme igjen. Avslappende nærmest. Jeg planlegger to svømminger i uken, men foreløpig kanskje bare en. Og å prøve å presse inn en halvtime minst med dansing hver morgen. Men motivasjon? Anner ikke hva det er. Har jeg en grunn? Ser ingen grunn til å gå ned i vekt, men kanskje motivasjon er en søken etter en følelse? Jeg vet ikke. Vil føle meg som meg, hva en "meg" føles som, og jeg antar det er det nærmeste jeg har motivasjon. Det punktet hvor jeg skrev, spilte spill, laget kunst og gjor livet i tillegg uten den der "jeg hater å leve" tingen som kveler rundt enn. Overraskende nok smakker vann annerledes for tiden, så jeg regner med jeg er i ferd med å nå en form for stabil mental selvfølelse igjen. Jeg har også vitalitet nok til å svømme og trimme litt, noe som virket fullstendig umulig en stund ut i nyåret. Prøver å få en rytme. Om jeg får en rytme så må det bli vanne. Og plutselig er jeg på et punkt hvor min sosiale side kan bearbeides skikkelig. Å føle en slik tyngde på livet... jeg hater å ha ting som kontrollerer meg, det gjelder depresjon, angst og alt faenskapen som gjør meg ustabil. Ikke at jeg fremstår ustabil utennom når jeg blir aggressiv i ord og ikke orker kontakt med folk. Stress... hjernen min er svært stresset, men den beveger seg igjen.   Forhåpentligvis kan jeg nå målet om stabilitet før jeg går inn for å leve. Forhåpentligvis vil jeg oppleve normale folk så det å vise følelser blir ett mindre  problem.  Krysser fingrene for bedringer Jeg har kommet meg såpass langt uten medisiner mot annet en migrene, så jeg regner med jeg vil klare å knuse stormen med min vanvittig stae rettferdighets side. ^-^ Tatt en stund... men... jeg innser jeg er en person som er følsom. Ett nytt liv, på ny meg og å kaste vek fortiden som søppelet den er.  

Drakan

Drakan

 

Kanskje...

Jeg burde bli innlagt? 
Å ha en måned med dårlig matvaner og ikke gjøre noe fordi man er deppa, er ifølge Internett tegn på at man burde leges inn.  test Alvorlig depresjon Sumskår 35 : Alvorlig depresjon der innleggelse må vurderes. Innleggelse må også vurderes ved lavere sumskåre dersom skåren på suicidalitet er 4 eller høyere. Maksimal MADRS-sumskår er 60. Er jeg egentlig dårlig nok til å bli lagt inn? 
Tanken slår meg at å gjøre noe sånt vil tvinge endring i mønster så jeg ikke trenger å ligge i angst alene, og ikke vite om jeg klarer å tvinge meg selv til å spise eller gå ut, omså bare ut av sengen. o_o
Når det er sånn her, så er det vanskelig nok uten tilbakefall... og jeg har ikke akkurat noe som motiverer meg fremover heler akkurat nå, kurs blir gitt til et annet menneske, ingen spør om jeg vil jobbe der jeg har deltid. Kanskje jeg trenger det? Det har aldri slått meg at jeg burde gjøre det, det virker umulig. Aldri. Ikke meg. Men, jeg ser på det og tenker, kanskje jeg trenger det? o___O
Omså bare for å komme ut av depresjon og angsten som har kvelt meg i det siste... o___o
 

Drakan

Drakan

 

Endring av sosial adferd; sannsynligvis kleint å lese

Etter min selvfølelse å dømme, så kan jeg snart starte å jobbe med min sosiale adferd for alvor. 
Det viktigste blir kontakt igjennom snakke med fremmede på nett.  Jeg merker deler av den "jeg er en kriger" komme mer frem, og jeg har kommet ut av tunnel synet som har påvirket livet mitt siden 2011. 

Hvordan er det egentlig å falle sammen som et menneske på det mentale plan? 
Vel, det er ikke behagelig. Jeg sliter enda, men nå merker jeg det snevet av optimisme som har vært fraværende en god stund er begynt smått å komme tilbake. Jeg kan huske hvordan det var å være redd, det er rart når man blir glad man kan huske frykt man en gang hadde. 
Grunnen til at slikt gjør meg glad, er fordi når du har vært angrepet en god stund... hvordan blir man normal? Jeg begynner å nærme meg det jeg følte etter barnehjemmet, sinne kanskje? Hovedsaklig en følelse. 

Frossen i tid. 
Så mange ting jeg har glemt, men jeg vet jeg vil klare å bevege meg fremover siden jeg har begynt å føle litt sånn igjen. "levende" er vel ordet, eller vital. Hodet mitt føles stramt, og ordene flytter enda vilt omkring etter at jeg mistet tillit til folk helt. Men panikken har ikke fullstendig kontroll lenger. Jeg er ikke i en tåke. 


Det er mange ting jeg vil trenge å jobbe med, blant annet kommunikasjon. 
Restriksjonene i hodet mitt falt helt bort, så jeg har slengt ut alt for mye unødvendig info. Tanker. Selv om jeg har holdt mye inne, tro meg, det var bare overflaten. Jeg har lyst å nå det punktet jeg brukte å ha. Skrive stilen min er veldig sløv, som et barn. 
Å se hvor mye jeg selv har falt mentalt er ganske tungt, men det er ikke lett å bygge seg opp igjen. ord som jeg kunne, sånne ting låses også opp. Det er ikke bare miner, men hvordan man er... jeg kan ikke få meg en venn før jeg har mentalt bygd opp en god nok sosial base, og jeg vil trenge å jobbe igjennom nett for å utvikle denne igjen. 

Det er sannsynligvis mye jeg kan korrigere her, for intimt kanskje? Men jeg prøver å holde et poeng. 
Et fokus... det føltes som jeg var nært å nå noe tidligere. En tilstand å være på. Avslappet...? Det er på tippen av tungen, noe jeg må nå for min mentale del. En stund trodde jeg at jeg aldri kom til å komme meg ut av det fallet. Jeg gir aldri opp, men det virket så umulig en stund. 
Det er som jeg mentalt er av gele, siden jeg akkurat har krypt ut av denne... massen som har holdt meg fanget. Angst. Depresjon. Frykt? kanskje ikke frykt, det er noe jeg ikke kan sette ord på. Når man hater sin egen eksistens og ønsker en var dø. Man er ikke sint på andre, men seg selv for å prøve. Man føler seg som en feil, noen som ikke har rett.  
Hva er det å leve egentlig? Så mange går igjennom slike smerter, det er ikke noe man ønsker for noen fiender. Er det verre en å være dø? Kommer kanskje an på hvordan man dør. 

Selv om jeg har slitt den siste måneden, så er det deilig å vite at mentalt har noe løsnet, så jeg kan krype fremover. Ja krype. Mentaliteten min er enda så i grus at å gå er umulig. Eneste måten å få et bra liv på er å lære seg å gå igjen. 

Å strekke foten frem og gå. Danse. 
Sannsynligvis kan jeg bryte sammen fullstendig om jeg blir mer skadet nå. Derfor aksepterer jeg ingenting som skader den jeg er. 
Kanskje derfor fremstår jeg sint mot andre? Å beskytte det man har er vanskelig når man har glemt hvordan man er med andre. Hvordan er man sosial egentlig? 
  ...

Jeg lurer på om noen har opplevd å være så nedbrutt at det var nesten umulig å bygge seg selv igjen. 
... jeg lurer på hvordan de fikk tillit til andre mennesker igjen... hvordan de fikk et sosialt liv igjen... 
Kan man bli kvitt frykten? Jeg vet ikke. Ikke enda i alle fall. 

For å avslutte positivt, jeg har troen på raskere helbereding mentalt en antatt om denne energien holder seg. 
 

Drakan

Drakan

 

Åja

Er bare noen muskler som er sladdet i foten eller noe. 
Fikk fortalt at foten min er fin, og smerten sannsynligvis kommer fra at det myke vevet er skadet, så jeg kan trene ut (men fikk beskjed om å bruke sokker for å holde området varmt). Det kan ta et år før det er helbredet, og jeg burde bruke støttebandasje. 
.... Skulle jeg skrive mer en dette? nain, skrevet nok i dag. 

Drakan

Drakan

 

Facebook er død :D

Hatt en dårlig måned, med angst og depresjon. 
Har den siste uken endelig kommet meg ut litt, kjøpt mat, gått tur.
Slettet facebook nyttårsaften, og føler mentalt at jeg er bedre. 

Det er verre å dele sinne mørke tanker uten at noen har respons. 
Som når man flere ganger forteller om problemer man hadde med selvmord i ungdommen, og hvordan slike tanker omgir en enda... 
Når man deler hvor deprimert man er, men familie ignorerer en. De som responderte var ofte mennesker jeg kun hadde kommet i kontakt med igjennom nett (og det kan ikke sies at det føltes noe bedre). 

...
Folk bryr seg ikke om meg, det er slik det er. 
Når jeg ser på tv, akkurat som i barndommen tenker jeg alltid at det hadde vært fint med sånne relasjoner. Noen som støttet en. 
Hvordan føles det? Når folk oppmuntrer deg og vil at du skal ha det bra... hvordan føles det egentlig? 
Jeg har kommet på noen ting i det siste, ikke like lett å huske, men det gjør meg lettere til sins. Jeg har skrevet litt og litt her og der. Mer en i fjor føles det som. Jeg gjorde en ting for å sørge for å føle meg bedre, spill, og det funker. Sakte men sikkert har jeg mer gnist. Selv i den verste måneden i år. En hell måned bare inne, fanget i angst og depresjon.  
Hele denne uken var jeg svimmel fordi jeg hadde spist så dårlig, fordi jeg følte meg kvelt. 

Jeg har startet en blogg på wordpress, hvor jeg kan skrive ut via telefon når det er ille. 
Noe er bedre en ingenting. 
Jeg tenker over drømmer igjen... prøver å dele dem. Enda er det tungt, men nå er jeg fri for depresjon for nå. Er enda tungt å gjøre ting, og jeg er i gang med en liste over ting jeg kan prøve å bruke under sånne dager. Med klistermerker klar og belønning om jeg får nok klistermerker. Noe å se fram til er alltid bra eller hva? 

Jeg er kanskje ikke klar til å bli venn med noen enda, men jeg begynner å føle meg bedre. 
Snart får jeg en walkman i posten, jeg skal fylle den med musikk sånn at jeg kan fokusere på musikk når jeg gjør noe. Med musikk så føler jeg meg alltid mer levende. Jeg kan fokusere på noe annet en tankene mine.  

Dessverre klarte jeg å ødelegge headesette mitt, eller ledningen... har bestilt en ny med walkmannen jeg skal få. Det burde bli bra.  
Walkmannen jeg har valgt tåler fukt, og er en rimeliger versjon en mange der ute. Så den burde ikke bli ødelagt om jeg vasker opp, eller går tur i regn.  
Står at den har fm også, så håper jeg har muligheten til å høre på radio (selv om jeg ikke aner hvordan det skulle fungert på en sånn ting). 

....

Jeg skulle gå tur før midnatt, men har ikke funnet en ledning til headsette mitt enda (jeg skall ha to, men det er kaos i leiligheten min). 
Jeg har ikke ryddet siden jul. Har endelig nesten ryddet alt i vasken av servise og slikt, men har enda gulvet og klær igjen. Så må jeg vaske. 
...
Håper jeg får svar på navne endring snart.
Har alltid hatt lyst å skifte navn, og endelig søkt. Det er viktig for meg, så jeg håper det går uten problemer. 
Jeg hadde lyst å kalle meg et eget oppfunnet navn, men det virket litt pompøst. Et eldre Norsk navn er det jeg gikk for. Det høres likt ut, men får meg til å føle meg tilfreds. Om det lykkes skal jeg kreve å bli kalt det hver dag.
Jeg har en versjon av navnet mitt enda i navnet mitt. 

Alt blir endret derimot. 
Tre fornavn, et mellomnavn (jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha det, men... det så tomt ut uten det), og etternavnet er et utryddet gammelt norsk navn som er veldig pent (det er det største problemet). Jeg gleder meg til å leve etter ett nytt navn, så lenge det blir godtatt. Jeg håper virkelig det blir godtatt.  

og ja... i stede for å prøve å ramle frem de negative tingene, gjør jeg en innsats for å prøve å se frem til noe positivt. 
... 
... ... som hvorfor jeg er redd for å bli rørt av andre... ikke på grunn av sånt som sex, men på grunn av vold.... ... jeg vet jeg sannsynligvis aldri vil oppleve at noen bryr seg, men kanskje det kan endres med meg? Kanskje et nytt navn kan endre meg mentalt.  
Kanskje en walkman kan holde humøret mitt oppe?  
Kanskje jeg får skrive fingrene mine tilbake og ikke er så nummen av å spille retroe spill? Kanskje jeg kan våge meg ut i verden som ett nytt menneske snart?  
Positiv... prøver å tenke positivt.  
Placebo kan skje, og selv om jeg nevner placebo, så vil jeg ha muligheten til å ta inn en role som ett nytt menneske.  

Jeg er for intelligent til å bli dratt videre inn i dragsugget som har holdt meg så lenge. 
En kriger gir aldri opp.  
Uansett hvor håpløs jeg har vært, så har jeg aldri gitt opp håp.   
Utennom såklart den gangen med selvmordsplanene mine.... uansett, jeg er bedre nå. Skal ut nå om 10 minutt (eller 1 time) og gå tur i cirka 1/2 time til 1 time. Må finne ledningen så jeg slipper å få angst av folks stemmer eller biler.  

Drakan

Drakan

 

Seksuelt misbruk antageligvis

Vel... 
Har sannsynligvis blitt misbrukt av venninne min i samme klasse som meg da jeg gikk i 1 klasse.
Hun lekte simba og slikt, og "humpet" på meg i badekar og ute. Tok på pupper også (hun gjør det enda av og til den dag i dag, men jeg anser henne ikke som en "venn"). 
Pågikk kanskje fra 1-4 klasse cirkaish. Hun er bi-fil og har alltid tatt rart på meg, men aldri fortalt hun er bi til meg og prøvde å kle seg identisk til meg da jeg først møte henne. 
Rundt 3 klasse tok en gutt meg under et falleferdig hus og prøvde å få meg til å suge kuken hans med å kalle meg feig, jeg gjorde det ikke, men tok tuppen av tungen på bare for å bevise at jeg ikke var feig, men stakk av når han prøvde å kreve mer.
....
Jeg anså meg ikke som jente som barn, så... vel, jeg tenkte ikke seksuelt på noen måte. 

Det var to episoder i "fylla". 
Den ene gangen var første gangen jeg hadde sex, jeg var for full til å si nei, jeg klarte ikke å si nei i fylla og hadde større sosial angst den gang (da jeg alltid prøvde å gjøre alle til lags), så... vel, jeg hadde egentlig ikke lyst. Den andre gangen noe teit skjedde, som definitivt ikke kan sies å være villig var en natt på fylla, så sov jeg og en fyr i samme sofa. Han (søskenebarn av venninnen min eller noe) begynte å drive på med meg, mens jeg sov. Han hadde alltid prøvd seg på meg i fyllen før, så... vel... jeg lot som jeg sov videre (kaotiske følelser). 

Jeg har regnet det som 5 ganger sex, men etter den siste fyren jeg drev på med, har jeg regnet han som den 5, da han som drev på mens vi "sov" i sofaen, regner jeg som en overgrep person. Om jeg svarte ja i søvne eller ikke eller hva som skjedde (jeg snakker i søvne, men sover lett, så at han drev på med meg vekte meg definitivt). Jeg har ikke sagt til noen at jeg har drevet på med han, men om jeg møter han vil jeg fortelle han at han overgrep meg og at det ikke var villig. 

Jeg anser det som "bare" kroppen min uansett, og har aldri tenkt på sex som viktig, selv om det fikk meg til å føle meg skitten. ._.
Hvordan skulle jeg gått frem om det uansett? Ingen ville trodd meg. Han er slektning av venninnen som overgrep meg i barndom, så kanskje overgrep er noe som er i blodet dems eller noe? Hva vet jeg. ._.
Venninnen min (egentlig ikke siden hun ikke bryr seg og utnytter mennesker for penger og sex) og en annen person var i rommet også og sov i en seng. 

Tillit til mennesker? Meg? Aldri. 
Deler av årsaken til at jeg ikke liker folk, og ikke har tillit. 

Noe som var fint når hjernen min var for traumatisert til å huske mye av livet mitt, var at jeg ikke har tenkt på dette på en stund. 
Jeg husket det, men, det lå ganske glemt ute av synet, mens tankene mine fokuserte på at folk hater meg. Er vel greit at hjernen min starter å reflekterer over flere miner, da jeg føler meg mer levende en jeg har følt meg de siste årene. 
Å slette facebook... det var en god følelse.  
For mange dårlige mennesker ønsket kontakt med meg der.

Drakan

Drakan

 

Positivt? Egen jul...

Positivt?
Vel... jeg skal ha en egoistisk jul for meg selv, tredje året med det.  
Selv om jeg har besøkt familie og feiret hos dem.. jeg har hatt en egen jul hos meg selv alene hvert år de siste årene. 

Jeg lager mat, pynter meg, gir meg gaver, har et lite tre...
Materialistisk er jeg ikke, men jeg gir meg selv ting jeg liker, eller trenger. En ny badedrakt f.eks (tenkte å trimme uten å belaste foten min, og da er svømming beste løsning). Må vente til neste måned med å kjøpe et klippekort til svømming, men det skal være en gave også.
Har kjøpt eventyr bøker, r2d2 matskål, tegneutstyr, maling, diverse klær og slikt. 
Tenker også å kjøpe noen greier for å lage et tegnebord, asiatisk stil.  
Må bare bli kvitt ting slektninger har plassert i leiligheten min mens de bor i utlandet..................... (fant en midlertidig løsning, men føles likevel irriterende)...... 

Alt er klart til å fikse det fint.  
Tror jeg lager bordet før jul, så får jeg muligheten til å ha juletreet mitt oppå det.  
.... hehhhh.... (sukket mitt) 

Får prøve å skape et godt minne for min del  
Kanskje jeg føler meg bedre i jul?   
Skal prøve å sørge for at jeg har det fint i jul, og må skaffe kakao. Har tross alt begynt å lese litt igjen, så tenkte å skaffe meg eventyr bøker i gave også. Klassikere. Og kakao. Må ha kakao også. Har fikset meg en julestrømpe også (skal fylle den med godteri fra japan)  
Må prøve å holde energien oppe så jeg i alle fall kan fikse en koselig alene jul (selv om jeg besøker familie igjen).  

Siden ingen gir meg ting jeg ønsker meg, og ikke bryr seg om hva de gir meg (er det rart jeg ikke vil ha gaver fra folk?). 
Skal prøve å kose meg. Et godt mine er et godt mine, om en det blir alene.  
Når jeg har muligheten får jeg skaffe meg en hund å kose med i julen også.  
Tviler på jeg finer venn eller kjærlighet, en som meg er tross alt ikke et ønske for de fleste folk..... .... hvem vil ha en negativ jente i sitt liv tross alt? Jeg kunne sikkert taklet det, men trenger ikke noen som gjør meg mer deprimert... når man er på dette nivået, trenger man ting som er mer positivt en enn selv. 
....
......
.....

Uansett... skal prøve å ha det gøy. 
Blir kanskje også å gå på museum eller noe i morgen.  
Er ikke sikkert jeg har energi uansett, men hvorfor ikke ha en plan? Såpass positiv kan jeg prøve å være.  

Drakan

Drakan

 

Lei av livet, men fremdeles vilje

Jeg er veldig lei av livet akkurat nå... jeg lengter etter mitt siste åndedrag sånn jeg føler meg nå. 
Kan jeg like livet noen gang? Vil en som meg kunne oppnå lykke? Tviler... det er ingenting for meg blant andre. Kan jeg ikke forsvinne snart?
Meh...

Selv om jeg har valgt å leve, så er jeg en smule lei. 
Det er ingen å henge med, ingen å leve for, ingen grunn og på toppen av det hele, jeg motiveres ikke av noenting.
Det eneste som hindret meg i mitt selvmord, er "glad i livet" refleksen fra ungdommen min. Et eller annet som vil at jeg skal leve, ikke at jeg skjønner hvorfor. Hvorfor skal slikt et tåpelig individ som meg leve? Ingen bryr seg om jeg dør...
...
Men det er derfor jeg lever antar jeg. 
Når jeg opplevde den refleks episoden, hvor noe slengte glad i livet i snøen to gang på samme dag med et års mellomrom. Endte i ungdomshjem rett etter vinteren, voldsepisode hvor jeg nesten mistet synet. Jeg var der vel et halvt år før de ble kjøpt av min far. Grådighet over rettferdighet antar jeg. Året etter fant jeg den samme refleksen. På ungdomshjemmet ga jeg mitt første refleks til  en annen jente som opplevde noe vondt også. 
...
Poenget... jeg vil vel kanskje bare oppleve at noen liker meg for den jeg er. 
Jeg har lyst å oppleve å bli akseptert... ... ... det er vel umulig?  
Angsten kryper igjennom hodet mitt, det er vanskelig å gå videre. Jeg husker hvordan frykten føltes... har hatt vansker med å huske ting, men alt kommer saktens tilbake. Jeg kan kjenne hvor gele jeg var.... det er vanskelig å forklare... å kjenne på de følelsene som bobler opp, det er kvelende. 
Jeg føler meg ****** deprimert i kveld for å si det mildt. 

Følelser... jeg glemte at jeg følte de. 
Kanskje jeg burde ha traume behandling i stede for å jobbe med sosialangsten?  
Hvis jeg kan jobbe med den frykten, kanskje det blir lettere å jobbe med det sosiale? Kanskje jeg slutter å føle meg så... .... fanget. Så druknende i livet? Det er vanskelig, men kanskje jeg burde ta det opp med fastlegen.  

...
Det er vanskelig å være positiv hele tiden, spesielt når man ikke klarer å gjøre noe annet. 
...

Drakan

Drakan

 

Parallelle univers reise? O_o

Okay... fant nettopp ut at noe er endret i en favoritt serie. 
Jeg har en ufattelig god hukommelse, og det gir ingen mening, men etter å ha sjekket fan siden er det nye karakterer jeg aldri har sett før. 
Noe har skjedd, og jeg må ha skiftet univers eller noe. Jeg er ikke overrasket, jeg tenkte bare jeg ikke ville merket slikt fordi jeg ikke engasjerer meg i så mye, og plutselig skjer noe slikt. 

Så klart har jeg problemer grunn psykologisk slitt og slikt, men... om jeg husker noe, så husker jeg det. Endringen må ha skjedd det siste året, siden serien ble avsluttet i fjor en gang. Har ikke sett den siden det ble avsluttet, tenkte å ta det opp på nytt igjen når det hadde gått litt tid. 
Detaljen skiller seg ut, da personen i serien var enebarn. Forsåvidt var det en episode om Deadpool tegneserien også. Jeg var sikker på at det fantes sverd som kunne drepe han, men andre påstår det ikke er sånn. Det skjedde også i år (sverdene deadpool har, dobbelkatana, er det eneste som kan drepe han og han endte opp med å dø på en teit måte). Jeg tenkte kanskje jeg hadde lest fan art i stede for orginal serien, men med den her serien også, så tenker jeg at det er potensiale for et parallelt hop. 
Familien min har virket litt annerledes også, så... kanskje...? Jeg vet ikke hva jeg skal tenke.
Tenk om jeg våkner opp og har en type i sengen min en dag og ikke er i denne leiligheten? 
En kvinne opplevde noe sånt en gang, typen hennes var en annen, hun jobbet et annet sted, alt mulig. 

En ting å ha flere liv og spirituelle opplevelser, en annen parallelt skifte til en annen dimensjon. 
Forhåpentligvis skjer det ikke igjen, var kanskje bare et engangs tilfelle... derimot... meldinger, samtaler jeg har hatt på telefonen... noen av de er endret. Meldinger som er helt borte f.eks. O_o
En ryggsekk som kostet 3000 i fjor ligger på 15 000 i år, og er på en merkelig side med en fuglemann? Er alt dette tegn på at noe har skjedd? Er plutselig også mulig å få takk i dragekakeformer på outland, selv om de kom ut i år før sommeren på en geek side. ....

.... 
Vel... dette skifte eller hva det er, gjør noen ting lettere. 
Andre ting er nå dyrere, noen ting har endret kontekst, men... jeg bryr meg ikke. Jeg elsker historier, så endring på en god historie gir meg grunn til å lese det på nytt. 

Jeg er ikke typen til å bry meg om slike småting, selv om det er litt bekymringsverdig at selv jeg merker skifte (som betyr, det er noe svært som er endret). Vant Hitler krigen? Napoleon? Er det enda slaver i andre land en Amerika? Er Nord-Korea enda adskilt fra resten av verden? Er Putin enda leder for russland? Er enda hvite russland sitt eget land?
... 
ikke at jeg bryr meg... men hadde vært gøy å se hva slags endring det er. Lurer på hva som ble skiftet og om jeg vil vite det når jeg ser det. 

Drakan

Drakan

 

Ikke kaffe!!!

Så... jeg er litt lei av det. 
Har ikke lyst på gaver, forteller folk at jeg helst vil ha penger om de absolutt skal gi meg noe, jeg gir kun hjemmelagd godteri og sjokolade.  
Jeg gir bare til folk jeg føler for å gi gaver til, spesielt siden jeg har hatt så lav energi de siste årene. I fjor klarte jeg knapt lage gaver (var veldig nedstemt), dagen før jeg skulle ta fly fullførte jeg akkurat karamellene (jezes, hadde aldri laget karamell før og ødela karamell to ganger tidliger den uken). I frykt for å feile, tok jeg karamellene før de ble 100% ferdig, var redd for å svi dem. Men de fungerte så lenge man hadde de i kjøleskap, og de var veldig gode.  
For en gangs skyld likte folk arbeidet mitt i sjokolade (i fjor), jukset siden de sa de ikke likte min sukkerfrie med alkohol. Min bestemor var den eneste som likte det jeg lagde første året (helt fra grunnen).  
Ville gi folk et sunt, allergivennlig alternativ til julen, men folk likte ikke det.  

Så... hva gjelder det med ikke kaffe? 
Vel, det har seg slik at jeg ikke drikker kaffe, ikke liker rosa ting, og hva er det slektninger sender meg? Rosa og kaffe. Jeg gir dem ikke gaver, hvorfor i all verden sender de meg gaver? 
Jeg vil ikke ha gaver, og har skrevet det tydelig en stund at jeg ikke vil ha gaver (i 7 år sikkert), og jeg har vist min forakt for rosa et par ganger også... og hva blir jeg gitt? Rosa og kaffe!!! Kan du ikke gi meg te? Er det vanskelig å oppdrive en pakke te til 20 kroner fremfor denne jævla stygge kaffen til 200 kr? ._. 
Jeg kan ikke si hvor lei jeg er av det, at folk gir meg ting de vet jeg aldri vil bruke, som jeg hater og alt mulig. Om jeg får en pose kaffe til, så nekter jeg å ta imot gave heretter!!! Siden jeg bor et mer sentralt sted, kan jeg i alle fall gi bort ting jeg ikke vil ha. Blir så fornærmet av gaver som ikke tar hensyn når du poengterer "JEG LIKER IKKE KAFFE ELLER ROSA!", seriøst. Det er respektløst.   
Er åpenbart ikke av hensyn til meg gaven er gitt, og det er ikke for å gi glede. Man gir noe man bevist vet en person ikke liker. 
Kunne like godt sagt "****** ******* ***** ******" (nordlending så sensur er nødvendig) i ansiktet mitt.  

Det er bedre å ikke gi gaver om man ikke kan respektere personen man gir en gave til. 
Gi til fattige, gi til noen som trenger det mer. Jeg vil ikke ha. 

Drakan

Drakan

 

Hva er et menneske?

Det fines mange ting et menneske kan være, derfor, selv om jeg ikke ser meg selv som et menneske, er jeg fremdeles menneske. 
Det er ikke hva jeg tenker og gjør som gjør meg "menneske", det er biologisk og DNA. Jeg trenger ikke forstå på samme måte, eller se de samme ting, men vi er alle like, om en forskjellige. Menneske... den formen vi alle har valgt. Det vi velger å leve som.

...

Det er mange ting jeg ikke ønsker å forstå med menneskers kultur.
Jeg er hva jeg mener er et fritt individ, enn uten anker, som seiler på mine sjøer for mine ideer. Bølger som saktens slår på andres land, det er ingenting som mitt sted. Jeg kan ikke slå rott i andres verdener... jeg kan ikke leve i andres ord. Om en hvor mye jeg bøyer meg, og streker meg, så vil jeg dø i andres verdener... i deres bilde.... det er ikke hvem jeg er.
Jeg er den som ikke har en åre, og jeg kommer likevel frem. Det er ikke fordi jeg søker noe, jeg er den som reiser. 
Hvor vil mine veier gå? Hva betyr min vei? Ingen ville forstått det, for de er bare "menneske". De kan ikke se der jeg har gått, ei kan de se hvor jeg reiser. Jeg kunne sagt det, jeg kunne løyet, jeg kunne gjort hva som helst for å bli forstått, men hva vil det lede til? Det endrer ikke andres forståelse. Det menneske som jager havet, vil en dag drukne i det... slik er det alltid. Min drøm drukner de som forstår. Jeg har sett mennesker falle sammen, og jeg forstår godt, mine drømmer... et vanlig menneske, med et vanlig perspektiv... de tolker det så feil. De brenner, for de forstår ikke. Frykt... hat... mennesker... mennesker mangler forståelse, insikten til å ikke dømme. Å leke bøddel, så mange mennesker tar den rollen og tenker "jeg skadder ingen", men det er en løgn. Den man skader er seg selv. Når du dømmer andre for den de er, dømmer du deg selv og stjeler din egen frihet. Så mange broer du brenner, så mange drømmer som dør. Frihet? Hva er det? Dere vanlige folk som bygger broer, dere forstår ikke en som ikke frykter havet. Jeg lever i det, jeg er havet, for jeg har ikke et land slik andre har. Jeg har ikke min verden alene, men likevel kan jeg se at mitt land er stede ingen ferdes for å leve, men et sted de velger å dø.
Det er få som kan forstå... figurativt så kan du ikke forstå hva jeg mener, for enkelt nok, du tenker ikke på den måten, derfor vil du ikke forstå. Ordene i dette innlegg, i denne posten, er de poesi? Nei... de er et livssyn.
De er perspektivet jeg har. Mens andre lever igjennom søyler, igjennom land, igjennom hva de er, så lever jeg igjennom pusten, igjennom livet jeg har. En dag vil jeg være dø, det skjer alle, men siden jeg vandrer igjennom havet, så er jeg ikke bundet igjennom tid. Jeg lever for å dø... jeg dør for å leve. Så mange som ikke forstår...

Jeg tror den dagen noen så mitt land, min drøm, min verden... den dagen ville de blitt gal.
Hvordan forklarer man en verden hvor det ikke finnes skiller? Hvor virkelighet er liv og død? Hvor alt rundt deg er en masse? Du er en del av massen... alt er bundet, mens de ikke ser at de er skilt. En verden uten skille, hvor alt er uten form, bare bilder.

....
Ja
Jeg er i et mer eller mindre tankefult hjørne hvor jeg tar frem litt av det som er i meg. De små ord som bobler under overflaten. For hva ellers har jeg en ord? Det er den eneste måten jeg kan forklare for andre. Jeg vet ikke nok... det er ingenting som kunne hjulpet meg forklare ting som ikke eksisterer. Hva er ord i det store og hele? hva er frykt? Hva er noen om ikke levende og ikke dø, hva?
...
 

Drakan

Drakan

 

Lille drage tenker

Jeg kan nevne, at etter veldig lang tid er jeg i rommet mitt. 
Jeg "er" i rommet, i kåken jeg bor. Hvor underlig er ikke det? Det er lenge siden jeg har sett ting. Angst presser litt på, og vibrerer i synet (aka migrene syn men heldigvis uten hodepine), gjorde litt pusteøvelser og slapper av nå.  
Maler og tegner mer som meg igjen.

Fikk sett min litt godtroende side igjen i dag... det var noen som stjal varer fra noen i rullestol. Kvinnen kom inn og sa hun skulle plukke opp varene for kvinnen i rullestol, med lapp og hele greia, og jeg tenkte at det kanskje var greit siden denne kvinnen hadde lapp og alt. Hvem ellers skulle vite om de varene tenkte jeg og om kvinnen i rullestol? Men rett som det var, to timer sener kommer kvinnen i rullestol, og vi er fri for varen, de siste vi hadde var de som var satt av. Jeg gjorde det eneste riktige, og sa jeg skulle få takk i varene av en nabobutikk før hun dro hjem igjen. Så... jeg ordnet tabben min. Aldri i verden om jeg vil godta at noen som har vansker med å komme seg frem skal måte jage etter ting over min godtroenhet. 

Heretter vil jeg ikke gi varer til hvemsomhelst om de er satt av, i alle fall ikke om det er for noen i rullestol. 
Synes det er skammelig å gjøre slikt mot noen som allerede har det vanskelig. 

Selv om jeg sliter selv, er jeg en drage. 
Ser jeg urett, fines det ikke måte på hva denne dragen vil gjøre for å gjøre rett igjen. Såpass må man kunne gjøre. 
Jeg er den type menneske som hater fokus, men jeg hater at andre får det vondt enda mer. Om ingen andre gjør noe, så tar jeg steget selv for å hjelpe. Selv mener jeg at jeg ikke er spesielt god med mennesker, så jeg unngår slikt, men... man kan ikke la urett gå en forbi, omså alle steiner en for å stå på den moralsk riktige siden. 
...
Det får meg til å tenke på barneskolen. 
En venninne av meg gjorde narr av serien jeg leste, Naruto mangan på engelsk. Året etterpå sitter hun der og leser den og proklamerer seg selv som stor fan av manga og alt, selv om hun gjorde narr av meg året før over akkurat samme ting. Plutselig var det populært for alle... jeg har gjort det til en vanne at jeg ikke deler hva jeg liker. Folk er unødvendig ofte. 
Jeg vil aldri forstå mennesker... ...
En ting jeg har vurdert å fortelle psykologen min, men sannsynligvis aldri vil nevne. 
Faktumet at jeg ikke ser på meg selv som menneske. Mennesker tar fra andre, de lyver, skader, stjeler, river ned andre. De utnytter.
...
hadde denne venninnen på besøk betalt av meg (flybillett aka alt), hun får til og med lommepenger av familien min. 
Hun bruker ingenting på mat, bare på vås. Hun spiser en middag til 400 kr første dagen (økonomisk frysninger), hun betaler ikke billett selv... de siste dagene skaffer jeg et busskort, da det er langt rimeligere med døgnbilletter for min del når hun kjøper parykker hun aldri vil bruke... tankene vaser igjennom hodet mitt "hun tar aldri kontakt på facebook engang, og hun latter som ingenting?". Jeg forstår at hun er fattig, men jeg som en enslig person med så lite penger at jeg trenger ekstra i støtte fra nav (er i praksis som man kan skjønne fra starten, selv om jeg sliter ufattelig mye klarer jeg å holde meg på jobb når jeg skal). Har bare hatt en episode de siste 6 månene som gjorde meg hjemmeliggende i angst (heldigvis) og hatt en del migrene (men ny medisin så ikke hatt noe spesielt hodepine så langt denne månen utenom synet som går amok).  
uansett... hun kontakter meg aldri på facebook, og jeg sende hende brev, men hun sendte meg ingenting... ikke engang på bursdagen hilste hun... ikke at hun pleier. Jeg vet hun er en type utnytter, og etter dette besøket av henne er jeg sikker. Det er ingen grunn til å være venn med henne. Da vi var liten stal hun ting og klær. Hun kjøpte klær for å se ut som meg, jeg hatet dette. Ting, sko, jakker.. det var ille nok at moren min kledde meg og søsteren min likt av å til, men jeg hatet at noen kjøpte mine favoritt klær et sted og begynte å kle seg som meg. 
I frustrasjon, startet jeg å lage mine egne klær... vanskelig å kopiere ting du ikke kan lage  
Var derimot irriterende å gi opp sinne yndlings klær, og siden jeg er typen til å holde kjeft... vel... jeg hyller ikke når jeg har problemer for å si det sånt. Jeg hadde sultet i stillhet, og ingen ville vært visere om mine problemer. Jeg har utviklet en stein maske, da barn... vel... de er ganske onde vesener. Akkurat som voksne mennesker, bare at voksne ofte har innsikt nok til å oppføre seg med andre. 

....
Flere miner kommer til meg... jeg tror jeg saktens nesten er ute av sjokket. 
Vart kanskje i 6 år? Sjokk/traumer? Har vært vanskelig siden jeg har prøvd å få meg ut, men nå har jeg funnet en hastighet som ikke gir meg dramatiske psykiske tilbakefall. Min aggressive respons har vært i gang siden 3 år siden... når jeg startet med psykolog (åpenbart kan man ikke godta negativ oppførsel fra sin egen side). Og siden jeg ikke bodde hos min familie lenger, kunne jeg starte og fokusere og jobbe på mentalt å helbrede meg selv. Jeg kjenner litt gnist nå... men jeg føler meg litt svimmel.

Det jeg er mest glad for, er at jeg er i stand til å se på omgivelsene mine og vite at jeg er her.  
Hvor vanskelig det har vært å se ting... jeg har startet å føle meg mer virkelig. Det er fint å se verden igjen. 
Kanskje jeg kommer ut av skallet som en sint drage og blir en positiv fri drage, som jeg er ment å være.  
En som ikke sier tåpelig og slemme ting til andre i en stresset situasjon  
Jeg må få tillit igjen  men jeg må ikke være for godtroende snill... det utnytter folk 

Krysser fingrene for bedre fremgang 

Drakan

Drakan

 

Min far...

Så, har så klart ikke verdens beste kontakt, som man kan skjønne etter voldelig oppvekst.  
Jeg bestemte meg for å gi han et ultimatum... gi meg noe han stjal tilbake og jeg kunne bli hos dem til nyttår, eller at jeg dro hjem tidligere.
I respons, så sa han "greit det, billetten din er ****"******" altså, han sørget for at den var før jeg selv sa til og med tre dager cirka. Han utøver manipulering ved dette, og jeg ser bare på det og tenker "virkelig? Tror du virkelig jeg hadde planer om å besøke dere i det hele tatt og at det vil såre/berøre meg?" jeg får bare lyst å riste på hodet.
En tante ga meg akkurat det samme som min far har stjålet, og jeg har dekt alt jeg manglet som han hadde stjålet ved mindre handler her og der (zelda ocarina of time original) bare for å nevne noe... Ocarina of time er veldig dyrt i dag.

Jeg tenker åpenbart ikke på å spille på den gamle n64, men å få gjort noe med den.
Solgt den, selge spillene mine, jeg har blant annet en venn jeg vet kunne funnet på å kjøpe dette da han ikke har økonomi ellers (vurderte å gi han vennerabatt på alt utenom ocarina of time). Jeg tenkte enkelt nok, faren min burde ha vett nok til å gå med på dette enkle kravet. 
Forsåvidt krevde jeg også at uten å gi tilbake det han stjal, at han ikke skulle krangle med andre mens jeg var der.... tror hovedsakelig det er vanskeligst for han. Så... i stede for å si ja, sier han "jeg skal ikke endre meg" og prøver å vise makt som han ikke har over meg. 
De ønsker å ha meg på besøk, ikke jeg som ønsker å besøke dem. Den eneste han sårer er både seg selv og min mor. 

Det betyr ikke noe for meg sånn egentlig, men jeg vil ha det ut av verden. 
At han forteller meg om han har solgt/gitt/ødelagt/brent, hva en han har gjort med min maskin som var det eneste som ofte hindret selvmord fra min side. Den var viktig for meg. Jeg er ikke "spillegall", jeg spiller knapt nok nå når jeg bor alene. Jeg har ofte vært for deprimert til å klare å kose meg med det... i det siste har jeg følt litt mer energi.
Jeg klarer å spille, nytte spill. Fremdeles har jeg mange problemer. 

Blir stresset av å tenke på min far.... 
Får ofte neseblod når jeg er alene med han i en bil. Diskusjoner, krangling... tåler ikke å høre på alt det negative. Får vondt i hodet av å tenke på det. Kanskje jeg skal avlyse å besøke dem i jul... urg... han har åpenbart ingen planer om å oppføre seg. 
Jeg har ikke lyst å være i en krigssone, hvor noen bruker penger som et kontroll middel. Jeg orker ikke sånne tåpeligheter, det blir bare for dumt.  

Urg... orker ikke sånt... meh... 
Skal spille litt nå (har faktisk litt energi til en times kos) :D
Leser bøker igjen også, på rett vei. :D 
Kanskje ikke i hundre, men 6% energi til ting er bedre en ingenting.  
Gleder meg til jeg oppfører meg mer normalt sosialt sett også... .... meh... 

Jeg ser ikke hvorfor slike folk prøver å tvinge andre til å bøye seg.

Respekt er ikke noe man gir til en som krever det, man gir respekt til de som fortjener det. 
Jeg har hatt respekt for mange voksne mennesker i mitt liv, men min far har aldri hatt min respekt... det eneste jeg har gitt han er sympati. Når man vet hvordan noen har vokst opp, men det er fremdeles ingen unnskyldning for hvordan man behandler et annet menneske. Dine barn, din kone, din familie... folk er ikke "ting" man kan eie. Jeg ser på min familie ofte og skjemmes. Folk som krangler over rikdom, over latterlige småting. Blod tykkere en vann? Ikke få meg til å le. De tingene som betyr noe for meg, det er noe som ingen penger kan gi. 

Drakan

Drakan

 

Psykolog dårlig energi

Jeg pleier å ha en veldig sterk energi evne... lese folk, den type saker. 
Normalt unngår jeg å bruke det, men jeg er veldig god til å lese folk (mildt sagt). 
...
Møte gruppe psykologen med min vanlige psykolog. 
Fra første sekund merket jeg noe feil med energien hans, det føltes ikke bra. 
Jeg er helt kvalm i hele kroppen av energien jeg følte. Jeg pleier ikke å lese energien, men jeg følte en fæl energi. Jeg reagerer normalt ikke på folk, fordi de fleste ikke har en sånn energi, og jeg er ganske sikker han har en mørk hemmelighet. Hold meg defensiv og kontrollert, han mente jeg var hyggelig. Jeg så han rett i øynene etter halve samtalen for at han ikke skulle ha den.... .... vel... han skjulte energien når jeg fokuserte på øynene hans, og jeg hater å se i øynene på folk, men jeg hater mer slik energi. Jeg antar jeg viste han at jeg ikke er noe offer for hva han en tenkte selv. Følelsen av kvalme når man kjenner en annens mørke... det er ubehagelig... uansett hva vil jeg ikke ha hjelp av han. 

Har hatt hyggelige psykologer ellers, men... det er vanskelig å forklare for de som ikke forstår. 
Energi er.... ikke et forklarlig fenomen. Tenk på det som når du merker at noen stirrer på deg, men i stede for å bli stirret på så kommer du borti noe ekkelt du ikke vil røre med et uhell fordi du gikk inn i et rom i mørket og kom borti det med tilfeldighet. 
Ekkelt, kvalmt. Jeg tåler ikke sånne... følelser fra andre... 

Sannsynligvis vil jeg nevne for psykologen min at jeg ikke likte følelsen han ga neste gang, han merket sannsynligvis at jeg oppførte meg litt rart... selv tror ikke han på slikt som overnaturlig. 

Jeg dømmer ikke noen selv om de kan ha slik energi, men sånt gjør meg veldig kvalm.
Min egen energi gikk fullstendig inn i krigs energi av forsvar, klar til å bitte denne fyren med ord.... 
Noe sir meg at jeg er glad jeg ikke var alene med den fyren. Han forsto åpenbart ikke beskrivelsene mine, han hadde en annen type tolking av ting. Jeg beskriver ofte ting med muntlig illustrasjon slik som over (ta på noe ekkelt uten å se det i et mørkt rom). 
Folk som han... jeg liker de ikke i det hele tatt. Sånne utnytter mennesker i sårbare situasjoner. 

Mange vil mene det er overdriving, og naturlig nok, noen folk liker man bare ikke. 
Jeg bryr meg egentlig ikke om hvem folk er, jeg aksepterer de bare de er ærlige. Det er sjeldent, men... slike folk gir en følelse som sir meg at man skal være veldig forsiktig om hva man deler med dem. Folk som det, med en egen agenda. Frysninger. 
Så klart kan hjernen min ha overreagert på et eller annet plan og feildømt han, tatt opp feil energi. Fantasere, forhåpentligvis feildømmer jeg denne fyren. 

Jeg gikk inn uten forventninger, innen de 2 minuttene er jeg plutselig i "det er noe galt med han". 
Når man er en type som selv oppfører seg med å beregne andre, ser man andre når de gjør dette også. Han prøvde å styre samtalen på en måte som fungerer på vanlige folk, jeg kunne merke det. Under den hyggelige tonen... måten han sa ting... jeg svarte veldig bestemt. Han prøvde å få meg til å svare annerledes ved å stille spørsmålet flere gang (kunne se at han ikke fikk svarene selv om jeg svarte han klart). 

hah.... 

For at jeg ikke skal fokusere for mye på han. 
Har en positiv tilnærming for tiden.  
Startet å lese en fantasy bok igjen. Og som man kanskje kan se... skriver mer i bloggen.  
Mentalt forbedring.  

Om jeg ikke presser for hardt, så burde jeg fint komme inn i skrivehumør igjen. 
Tenker å kanskje ha noen enkle fine bøker til kalenderen min.  
Skal se på outland etter nye fantasy/scifi bøker jeg kan ha. Og kanskje maling, akryl farger og slikt jeg mangler. En ny sketch bok kanskje og nye tegneblyanter.
Kanskje en om hvordan man skal oppføre seg sosialt med andre. En annen med strikkepinner og slikt. Definitivt en notis bok jeg kan skrive ideer i. Er så tung i hodet, men føler at jeg endelig er i gang med å komme tilbake ut av trauma/sjokket som har holdt meg fast. Liksom... livet virker nærmere nå.  
Jeg vet jeg oppfører meg litt som et barn, har vanskelig å skille hva man burde si og ikke (det kontribuerer jeg til hukommelse problemene mine (aka, regresjonen jeg gjennomgår). Heldigvis gjør regresjonen det lettere å kontribuere ny sosial adferd da jeg ikke husker mange ting. 

Jeg husker mest fra før jeg var 6 år... så... man kan si det er litt dramatisk mangel på hukommelse for et voksent menneske. 
Heldigvis begynt å huske litt navn og slikt, og husker noen få miner fra før av og de som saktens kommer tilbake.  
Det er definitivt noe som holder meg tilbake. 
Men ting er mer positiv nå   
Håper jeg kan gjøre mer for egen fremgang, og ikke være så redd for folk... jeg trenger definitivt ikke negative opplevelser som gjør det være. Kan være at min frykt for folk gjorde at jeg agerte mer defensivt mot den andre psykologen, men jeg tviler... jeg har vært så mye i ørske at jeg kun har endt på vakt ved ekstremt negativ energi. Såpass apatisk har jeg vært. 
mju...

Får se... hvordan ting blir.  

Drakan

Drakan

 

Psykologen kalte det "vakkert"

Jeg drev å fortalte litt om problemene mine til psykologen, om oppvekst og slikt, og jeg forklarte at jeg ikke tok meg så nær av det eller følte sinne over det da jeg har et annet perspektiv på livet en folk flest. Jeg er en som har levd tidligere liv, men jeg anser ikke disse relevant for noen samtaler (det er mellom meg og fortiden). 
Han ba meg beskrive hva jeg egentlig mente, så... jeg prøvde å forklare så enkelt som mulig, så vanlige folk uten det perspektivet kanskje kan forstå, selv om de kanskje ikke tror på reinkarnasjoner/gjengfødsel (selv finner jeg de ordene litt feil da man ikke blir gjenfødt, men blir et nytt individ med grunnlag for samme mentalitet og påbygging av en historie som enda ikke slutter). 
Uansett... jeg skal ikke prakke på noen vås om gjengfødsel og slikt. 

Jeg forklarte at for meg, så er ikke smerter så viktig, og at jeg anså livet som syklusen på et tre. 
Hvert liv er sommeren til sjelen, hvor man springer frem nye blader i sitt nye liv. En sjel er bundet til andre sjeler, og alle kan føle denne, og trær er det perfekte eksempel på denne eksistensen på dette plan. Når man dør kaster man det gamle og går videre, så derfor føler jeg ikke et behov for å bry meg om rikdom, status eller familie. Jeg nevnte også det faktumet at en sjel kan gjenopplives som et tre via andre trær, da de kan mate hverandre akkurat som man kan se trær gjøre i vår verden. Alle er bundet sammen liksom. 
"Det er ikke akkurat helt sånt, men det er det nærmeste jeg kan komme en forståelig forklaring" og så kalte han det et vakkert syn på livet....

Han fant synet mitt på dette vakkert. 
Jeg drev å tenkte nå, det er kanskje en smule uvanlig at en psykolog syns sånt? Jeg vet ikke. 

Noe jeg har innsett siden 20 årene er at jeg ikke taklet å gå frem som en alt for snill person, sår ble veldig dype.... det er ting som får meg til å oppføre meg urealistisk i forhold til andre, spesielt under stress. Angst kan gjøre meg både aggressiv og kras, og jeg hater å ikke kunne kontrollere denne aggresjonen i meg. Jeg startet å gå hos psykolog rett etter at en "venninne" ødela min siste tillit. Det var etter det jeg følte meg som en ulv fanget i et hjørne. Og så måte jeg igjennom aggressiv familie som prøvde å rane fra meg mitt liv, amnesia. 
...
Det fremstår kanskje ikke sånn, men jeg føler jeg har fått opp min andre byggestein i livet igjen. 
Det er som å vokse opp som et individ igjen, som et nytt menneske. Tillit? Hvordan kommunisere? Jeg har en slik angst for mennesker, at eneste måten å være med folk er et skuespill for masken... når jeg ikke bærer den falske masken hater folk meg mildt sagt. De tåler ikke meg, men jeg må lufte sårene på sjelen min. Jeg tåler ikke å ha en sånn natur. 

Jeg håper at dette livet vil bære både blomst og frukt på mitt tre... akkurat nå er det sort og dødt med en brukken gren.  
At jeg vet jeg blir bedre er ingen tvil, for... jeg har begynt å skrive litt blogg igjen.  
Jeg elsker å skrive, så jeg håper mentalt jeg føler meg bra nok til å skrive bøkene mine igjen. Det er et slittsomt liv når ingen støtter deg... har ingen ønsker om å være i sentrum, men om noen kunne bedt meg på kaffe minst en gang i uken, eller hengt med meg i stillhet... noe... kanskje mentalt jeg kunne had raskere fremgang. 
  ....
En frykt for å agere med aggresjon gjør at jeg unngår grupper. 
Psykologen min vil at jeg skal prøve gruppe timer, men jeg er redd for grupper hvor man må prate. Jeg har ingenting å tilføre slikt. Jeg kommer til å være helt stille eller bli passe nervøs så jeg ikke takler det hvor jeg kan agere med aggresjon.  

Eneste jeg føler er støttende, er min fulle bestemor som av og til ringer meg. 
Jeg deler sannsynligvis for mye info i noen poster overalt, men jeg har mistet grensen, jeg mistet "grensesonen" så langt nede har jeg vært. 
Til dels innser jeg nå, at jeg leger mer en nødvendig i poster og slikt overalt, og i samtaler. Ingen har spurt meg om hvordan jeg har det i livet mitt, så jeg har prøvd å kreve min mening også. min drøm. Når folk forteller deg ting, men ikke engang spør deg hva du mener, eller hvordan du har det...  .... .... er det så mye? Å ønske at man ikke skal være helt meningsløs i livet? 
Jeg har ikke lyst å påvirke andres liv negativt... så jeg unngår.... kan andre gjøre noe? Kan jeg gjøre noe? Jeg sløser rundt meg med tanker her på slutten. Tanker som sannsynligvis ikke har mening. 

Alt jeg ville var egentlig å nevne at psykologen fant mitt perspektiv vakkert. 
Jeg våser mye... forhåpentligvis blir det lettere i fremtiden og skille tankene bedre  
Noe jeg tenker, er at livssynet mitt er naturlig, og jeg forstår at andre kanskje ikke kan sette seg inn i det. Det slo meg aldri at noen ville kalle det "vakkert", spesielt ikke en psykolog.

Litt ironisk når man har problemer og får høre sånt.  

Drakan

Drakan

 

Luksusfellen

Bare så det er klart:

Altså min søster, bror luksusfelle materiale
Faren min er sannsynligvis kvitt lånet sitt nå

Jeg har økonomisk kontroll

så... jeg har tenkt litt på det, og har vurdert det til at min søster og bror definetivt hadde vært luksusfelle materiale, min søster spesielt da hun alt i tenårene hadde over 400 000 i lån fra lånekassen (kanskje mer i kreditt) o_O

Jeg tar ikke nødvendigvis de beste økonomiske beslutninger selv alltid, da foreldrene mine alltid har hatt denne "gi penger" mentaliteten. 
Faren min brukte dette som et kontroll middel og brukte det mot oss som barn. F.eks ta tilbake gaver og nekte penger til skoletur. 
Min bror og søster utviklet en vil ha penger så bryr oss ikke... 
Jeg hadde naturlig nok en reaksjon med "neivel, da finner jeg min egen måte" ._.
Økonomisk regnes jeg som vidunderbarnet i familien, da jeg (utrolig nok) har bsu (ble nektet å ha det av nav, men har endelig muligheten til å ha det igjen). Jeg vet at faren min har litt gjeld, som gjorde at han og mor flyttet til et sted hvor økonomien har bedre kår (hvert fylke har en egen rente eller noe, så regner med det er lån fra staten det gjelder). Min bror og søster har såklart ikke innsett dette og lever "luksusliv". Broren min er av typen "arver alt" (prøvde til og med å kaste meg ut av hus en gang vi var alene i huset fordi han skulle "arve" alt), han skjønner tydeligvis ikke at økonomien tyder på at alt forsvinner om de dør. 

Søsteren min kommer sannsynligvis til å ende opp som hore... hun tar dop og alt mulig i landet hun bor i, og alt støttes av både mor og far.
Og hun har ikke jobb i landet hun bor i heler. Med gjelden og mangel på inntekt vil jeg anta at hun definitivt kan ende opp som hore om de dør. ._.

Jeg er den eneste som holder økonomien min på jernstang, betaler til og med ned på lånet jeg har tatt fra staten til skole (sjokkerende). 
Regner med at om jeg får fast jobb, vil jeg kunne betale det bort på 2-3 år.
Er heldigvis ikke et stort studielån, men sånn det står nå, tar det meg 15 år å betale ned (1000 kr i måneden cirka). Med fast jobb vil jeg tjene rundt 25-30 000 kr i måneden (vært i fast jobb før og har aldri likt nav etter det, men når man har migrene er det ikke lett å få et fast yrke).  

Tross at jeg har et stramt budsjett, presser jeg meg til 1000 kr sparing om jeg klarer være grundig økonomisk en måned (aka, klarer å spare inn på matbudsjettet mitt), ofte flytter de pengene til senere utgifter som medisin og ting jeg vil ha, men jeg sørger for alltid å ha litt i bakhånd. Av å til øser faren min penger over til meg, og jeg prøver å spare de pengene på en eller annen måte (men fremdeles går det litt unna). Har et fast krisebudsjett på 3000 for hånd i tilfelle bank er nede eller noe uforutsett skulle skje som jeg ikke får lov å røre av, men skal bruke i neste uke (da jeg skal kjøpe spill for min egen del og da ikke har penger til ruter kort). Jeg har ingen planer om å be foreldrene mine om hjelp, da jeg håper de kjøper den dragevesken til meg. O_o  
Seriøst, den hadde gjort livet mitt perfekt.  
Har også en nødbøsje jeg fyller med 10 og 20 kr i tilfelle jeg trenger noe ekstra mat og har for lite en måned (litt av planen var å spare opp penger til boden min til neste år, så jeg har veksel til folk som handler hos meg)  

...
Vel... jeg hadde litt lyst å dele om økonomien min og min økonomiske oppvekst.  
 

Drakan

Drakan

 

Dragens geekye jule planer :D

Så... jeg hadde tenkt å trimme som fy og kanskje kjøpe en enkel julekalender som fokuserte på helse rettede mål (ikke egentlig, hadde egentlig ikke tenkt å ta meg råd til kalender). 
Bestemte meg for å gå i en geeky retning.  
Jeg skal ha gamle retroe spill i en kalender, tenkte "siden jeg uansett kjøper de spillene, så kan jeg bruke de i kalenderen min". :D 
Så blir 9-10 spill om han har donkey kong 1 og 2 enda, han glemte seg og solgte breath of fire til snes, men det er jo min feil da jeg spurte om det var greit å vente siden økonomien dalte litt sist måned med nevrolog, medisiner og alt mulig nytt mot bekjemping av hodepine og reseptfri behandling av fotesmerte, får prøve å finne det ved en senere anledning  
Conkers bad fur day og majoras mask, en av de blir min 24 i kalenderen tenker jeg, da de er såpass sjeldne.  

Ja blir en veldig geeky jul. :D

Jeg tenkte å kanskje kjøpe litt kjøtt og lage mitt eget pinnekjøtt også av hjort, om jeg finner noen som selger hjortribbe, og så skal jeg lage hjemmelaget vås til andre folk (nå som jeg er flinker på sjokolade og karameller). :D
Og siden jeg bor såpass stort nå (se tegningen jeg laget i paint).  9000 kr i måneden, strøm inkludert, internet også i en by som Oslo, er en smule shabby men dugger (vil heler ha det stort, shabby og lytt, fremfor å måte takle de små 1 roms til over 10 000 hvor du må tegne eget strøm og nett abonnement). Skjønner at ingen ville flytte inn da de ikke hadde vasket eller ordnet (var en episode hvor jeg renset ut isoleringsmasse fra en ventil...), kjøkkenet var gult og ovnen var sort, for ikke å snakke om insekter. Jeg har taklet alt det uten problemer, tok bare en dag alene å vaske ovnen rein for sot og svidd mat....  
Uansett, siden jeg bor stort nå, så kan jeg endelig ha et skikkelig juletre. Tenkte å skaffe meg et lite søt tre hvor jeg kan pakke inn kalender og noen rare gleder til meg selv. Ikke som om noen gir meg gaver etter at jeg steile mot materialismen, økonomien min er litt bedre nå, men jeg nekter å bruke alt jeg eier å har for å gi gaver. Om de ikke liker sjokolade og karamell så blæh. 
Jeg vil heler ikke ha gaver. Om det ikke er penger eller brukbart så er det unødvendig.... har en pose kaffe fra en onkel som ikke har skjønt etter ... vel... jeg drikker ikke kaffe, så jeg har en pose fra i fjor stående og støve ned på hylla.... hva er poenget? Jeg vil ikke ha sånt. ._.
Unødvendig pengeforbruk, kjøp meg heler kakao, det drikker jeg i alle fall, eller te. -_-
Jeg kjøper ikke engang gave til han, har ikke gjort det på flere år, så er fullstendig meningsløst. Av å til har han gitt rosa gaver til meg, selv om jeg alltid har hatet rosa. Seriøst, bruk penger på fattige så de får mat i jul. -_-

Som man kanskje skjønner er jeg litt rar sånn.  
Jeg har skikkelig lyst på et skikkelig juletre, og tenkte å lage en top figur (ikke en stjerne) men en drage som holder en stjerne  
Blir fint om jeg klarer å lage en finn jul for min del, ikke andres (er så lei av alt det våset om familie og sånt, når man kun opplever vold og alt mulig dritt i hjemmet, så nei. Orker ikke familie som er voldelig og alt mulig vås) ._. 
Faren min prøver å få meg til å være over nyttår hos dem, men nei. Jeg hadde ikke tenkt å feire med dem engang, jeg bare tenkte "kan gi det en sjanse til i år. Var ikke helt forferdelig i fjor", men jeg skal ringe han og be han sørge for billett sørpå før jeg kommer opp eller nekte å besøke dem. Jeg nekter å bli fanget hos dem igjen uten mulighet til å dra hjem, det kan de bare glemme. 
Endelig er mentaliteten min passe stabil igjen, og ikke F*** om jeg skal igjennom destabilisering igjen. 

Vil kose meg for meg selv.  
Til neste år vil jeg oppleve svalbard og kanskje se isbjørner, så vil prøve å spare. Forhåpentligvis har jeg fast jobb til jul i år også  
Jobben er ikke akkurat den beste, men har klart å skrape meg sammen saktens men sikkert der.  

Gleder meg til en jul :D
Vil ha krans på inngangsdøren min.   
Er så mye å tenke på, og kanskje jeg vil henge en sokk over sengen min eller noe og fylle på med vås.  
Har kanskje ikke mange venner og slikt, men kan kose meg alene i alle fall. :D
 

Drakan

Drakan

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her