Jeg gjennomførte abort i går

[AnonymBruker]

Jeg fant for kort tid siden ut at jeg var gravid og fikk bestilt legetime hvor jeg understreket at ting hastet da jeg ikke var sikker på hvor lang på vei jeg var.

Allikevel ble det 2 ukers ventetid for meg før jeg fikk komme til, en gynekologisk undersøkelse estimerte 9-10 uker, og rekvisisjon til KK ble sendt.

Jeg fikk time allerede 5 dager etterpå, hvor jeg fikk gjennomført nok en GK-undersøkelse med innvendig UL. Og resultatet viste at jeg var 13+2 uker på vei.

Aldri før har jeg følt meg mer hjelpesløs, jeg har ikke fattet noen misstanke mot graviditet da jeg ikke hadde noen symptomer, og pågrunn av prevansjon så har jeg ikke menstruasjon.

Ble organisert møte med en abortnemd, og jeg innrømmer så gjerne at mer nervøs tror jeg aldri jeg har vært før. Men heldigvis ble jeg møtt av dyktige og ikke minst meget hyggelige mennesker som tok meg vel i mot med den ytterste forståelse - abort etter 12 uke ble innvilget.

Jeg har hatt et utrolig vanskelig valg, alt inni meg sa at jeg abort var ikke noe jeg ønsket - men samtidig visste jeg at jeg har ingenting å tilby ett barn. Min jobbsituasjon er ikkeeksisterende og jeg må av den grunn flytte hjem til min mor, barnefar har gitt meg klare uttalelser på at det er mitt problem og til slutt hadde jeg egen oppvekst i sterkt minne.

Jeg vokste opp under samme kår som jeg ville kunne tilbudt mitt barn, og det unner jeg ingen - en barndom med minimalistiske goder, konstant dårlig økonomi, ustabile boforhold som førte til stadig flytting og det såreste, en far som ikke ville vite av meg.

Jeg har levd i 20 år med en far som har latet som jeg ikke eksisterer, som har tatt vare på sine sønner som de skulle vært gull - men hans eneste datter har vært som ett støvkorn i hjørnet.

Mine egne følelser ble satt til sides, og mine tanker om babyen min ble førsteprioritet - den skulle ikke lide under mine økonomiske vansker.

Jeg fikk den første pillen på tirsdag, mifegyne som stopper opp graviditetshormonene i kroppen og som fører til at fosteret stopper veksten. Tiden etter jeg tok denne pillen har vært som normal, ingen blødninger, ingen smerter e.l - alt har kjentes normalt ut.

I går ble jeg innskrevet på KK kl 8.00 og fikk satt inn 4 vaginale piller samt en smertestillende stikkpille analt 8.15 - etter en liten time startet murringen i underlivet, og mindre smerter kom frem.

Jeg gikk mye i gangene for å holde tiden i sjakk og for å få fortgang i prosessen etter anvisning fra sykepleier. Ingenting hendte, kun små smerter og ingenting mer - 11.15 fikk jeg 2 piller jeg skulle ta oralt, smertene tok seg opp kort tid etter dette og rundt klokken 12 var jeg nødt å be om mer smertestillende, nok en stikkpille bak.

Jeg merket aldri virkning av den siste smertestillende, smertene tok seg opp noe helt vanvittig og jeg var ikke istand til noe. Klarte ikke bevege meg opp av sengen, ble liggende å vri meg i smerte, på denne tiden var klokken 13, og overhodet ingenting hadde skjedd.

Dette er de jævligste smertene jeg noensinne har hatt i mitt liv, jeg klarte ikke prate, holde øynene oppe eller gjøre noe.

Var vaktskifte kl 15, og en ny sykepleier ble tildelt meg, og hun ble sjokkert over at det ikke var satt noen tiltak for å hjelpe meg. Fikk tildelt 2 varmeflasker som jeg kunne legge på mage og rygg, noe som lindret en god del, og fikk tilslutt satt en nål i låret, og fikk morfin direkte i blodet - aldri før har jeg vært mer takknemlig.

Den siste pleieren var en helt fantastisk dame, så utrolig imøtekommende og hjelpsom.

Da jeg hadde fått smertelindring klarte jeg endelig å komme meg opp av sengen etter å ha vridd meg i smerte i nesten 4 timer. Kom meg da på toalettet for å prøve å få til noe, men ingenting skjedde. Prøvde å presse enda mer for nå var jeg så sliten og utmattet at jeg ønsket bare å bli ferdig, klarte tilslutt å få ut en slimremse. Dette gav meg styrke til å ikke gi meg, med ett kom resten av slimproppen ut, etterfulgt av fostervann og da jeg såg ned igjen fikk jeg se at jeg hadde fått ut halve kroppen til babyen.

Måtte hjelpe til med å få ut hele fosteret og da kom resten ut i rekordfart, både fostervann og morkake. Fikk tørket og stelt meg etter beste evne og ble sittende en stund på toalettet alene.

Jeg hadde fått advarsler mot å se på fosteret, men jeg følte veldig for å se på dette lille vesenet - jeg hadde slitt mer om jeg hadde latt være.

Så tok opp den vesle saken og holdt han en liten stund mens jeg studerte han, en helt velutviklet liten gutt var det. Et minimenneske, alt var ferdig på utvendig fasade - de minste lille føttene med 10 tær, små hender med ti fingre, rett og slett en perfekt liten gutt. Han var så utrolig vakker, som ett så lite menneske kan være.

Jeg er utrolig glad for at jeg trosset advarsler, og såg han - det gav meg en innvendig fred.

Ja jeg angrer på aborten og det er så vondt og utrolig sårt, men jeg vet også at jeg satte den lille gutten min fremfor alt, og at valget mitt var riktig ut i fra det standpunktet.

Men den gang jeg er klar for å bli mamma så vil jeg alltid ha et barn for lite, 5 mai skulle gutten min vært klar for verden..

[AnonymBruker]

[Pinkee]

[Charlie28]

sitter med tårer i øyenkroken.

Du er sterk! Ønsker deg mye lykke til på veien videre :klemmer:

[Gjest redstar]

og til kjære deg!

Du tok et vanskelig valg og du burde være stolt over at du faktisk tenkte på barnet fremfor deg selv, du sier jo selv at du ønsket en bedre fremtid/omgivelse for barnet og derfor var abort det rette valget, selv har jeg gått igjennom det samme, og to år etter,- angrer jeg ikke på at jeg tok abort. Det passet veldig dårlig på det tidspunktet, og ja det var en tung prosses men jeg kom meg igjennom og nå er livssitvasjonen helt anderledes og gjerne det blir en liten en om en stund:)

Atter en til deg, ta en dag om gangen og stol på deg selv at du tok det rette valget, og masse lykke til videre:)

Edit: Skrivefeil

Endret 11. november 2011 av redstar

[AnonymBruker]

Takk for at du delte historien din. Ønsker deg lykke til videre og med fremtidige barn når den tid kommer.

[AnonymBruker]

---

Mange klemmer til deg, TS.

Endret 11. november 2011 av Kråkesaks

[Gjest Nuppdupp]

Jeg fant for kort tid siden ut at jeg var gravid og fikk bestilt legetime hvor jeg understreket at ting hastet da jeg ikke var sikker på hvor lang på vei jeg var.

Allikevel ble det 2 ukers ventetid for meg før jeg fikk komme til, en gynekologisk undersøkelse estimerte 9-10 uker, og rekvisisjon til KK ble sendt.

Jeg fikk time allerede 5 dager etterpå, hvor jeg fikk gjennomført nok en GK-undersøkelse med innvendig UL. Og resultatet viste at jeg var 13+2 uker på vei.

Aldri før har jeg følt meg mer hjelpesløs, jeg har ikke fattet noen misstanke mot graviditet da jeg ikke hadde noen symptomer, og pågrunn av prevansjon så har jeg ikke menstruasjon.

Ble organisert møte med en abortnemd, og jeg innrømmer så gjerne at mer nervøs tror jeg aldri jeg har vært før. Men heldigvis ble jeg møtt av dyktige og ikke minst meget hyggelige mennesker som tok meg vel i mot med den ytterste forståelse - abort etter 12 uke ble innvilget.

Jeg har hatt et utrolig vanskelig valg, alt inni meg sa at jeg abort var ikke noe jeg ønsket - men samtidig visste jeg at jeg har ingenting å tilby ett barn. Min jobbsituasjon er ikkeeksisterende og jeg må av den grunn flytte hjem til min mor, barnefar har gitt meg klare uttalelser på at det er mitt problem og til slutt hadde jeg egen oppvekst i sterkt minne.

Jeg vokste opp under samme kår som jeg ville kunne tilbudt mitt barn, og det unner jeg ingen - en barndom med minimalistiske goder, konstant dårlig økonomi, ustabile boforhold som førte til stadig flytting og det såreste, en far som ikke ville vite av meg.

Jeg har levd i 20 år med en far som har latet som jeg ikke eksisterer, som har tatt vare på sine sønner som de skulle vært gull - men hans eneste datter har vært som ett støvkorn i hjørnet.

Mine egne følelser ble satt til sides, og mine tanker om babyen min ble førsteprioritet - den skulle ikke lide under mine økonomiske vansker.

Jeg fikk den første pillen på tirsdag, mifegyne som stopper opp graviditetshormonene i kroppen og som fører til at fosteret stopper veksten. Tiden etter jeg tok denne pillen har vært som normal, ingen blødninger, ingen smerter e.l - alt har kjentes normalt ut.

I går ble jeg innskrevet på KK kl 8.00 og fikk satt inn 4 vaginale piller samt en smertestillende stikkpille analt 8.15 - etter en liten time startet murringen i underlivet, og mindre smerter kom frem.

Jeg gikk mye i gangene for å holde tiden i sjakk og for å få fortgang i prosessen etter anvisning fra sykepleier. Ingenting hendte, kun små smerter og ingenting mer - 11.15 fikk jeg 2 piller jeg skulle ta oralt, smertene tok seg opp kort tid etter dette og rundt klokken 12 var jeg nødt å be om mer smertestillende, nok en stikkpille bak.

Jeg merket aldri virkning av den siste smertestillende, smertene tok seg opp noe helt vanvittig og jeg var ikke istand til noe. Klarte ikke bevege meg opp av sengen, ble liggende å vri meg i smerte, på denne tiden var klokken 13, og overhodet ingenting hadde skjedd.

Dette er de jævligste smertene jeg noensinne har hatt i mitt liv, jeg klarte ikke prate, holde øynene oppe eller gjøre noe.

Var vaktskifte kl 15, og en ny sykepleier ble tildelt meg, og hun ble sjokkert over at det ikke var satt noen tiltak for å hjelpe meg. Fikk tildelt 2 varmeflasker som jeg kunne legge på mage og rygg, noe som lindret en god del, og fikk tilslutt satt en nål i låret, og fikk morfin direkte i blodet - aldri før har jeg vært mer takknemlig.

Den siste pleieren var en helt fantastisk dame, så utrolig imøtekommende og hjelpsom.

Da jeg hadde fått smertelindring klarte jeg endelig å komme meg opp av sengen etter å ha vridd meg i smerte i nesten 4 timer. Kom meg da på toalettet for å prøve å få til noe, men ingenting skjedde. Prøvde å presse enda mer for nå var jeg så sliten og utmattet at jeg ønsket bare å bli ferdig, klarte tilslutt å få ut en slimremse. Dette gav meg styrke til å ikke gi meg, med ett kom resten av slimproppen ut, etterfulgt av fostervann og da jeg såg ned igjen fikk jeg se at jeg hadde fått ut halve kroppen til babyen.

Måtte hjelpe til med å få ut hele fosteret og da kom resten ut i rekordfart, både fostervann og morkake. Fikk tørket og stelt meg etter beste evne og ble sittende en stund på toalettet alene.

Jeg hadde fått advarsler mot å se på fosteret, men jeg følte veldig for å se på dette lille vesenet - jeg hadde slitt mer om jeg hadde latt være.

Så tok opp den vesle saken og holdt han en liten stund mens jeg studerte han, en helt velutviklet liten gutt var det. Et minimenneske, alt var ferdig på utvendig fasade - de minste lille føttene med 10 tær, små hender med ti fingre, rett og slett en perfekt liten gutt. Han var så utrolig vakker, som ett så lite menneske kan være.

Jeg er utrolig glad for at jeg trosset advarsler, og såg han - det gav meg en innvendig fred.

Ja jeg angrer på aborten og det er så vondt og utrolig sårt, men jeg vet også at jeg satte den lille gutten min fremfor alt, og at valget mitt var riktig ut i fra det standpunktet.

Men den gang jeg er klar for å bli mamma så vil jeg alltid ha et barn for lite, 5 mai skulle gutten min vært klar for verden..

oi.. kan jeg spørre hva du/dere brukte? sterk historie

[luremus]

Du er et sterkt menneske, det dær kan ikke ha vært lett!

[Djungelvrål]

Hvorfor måtte du føde fosteret? Fordi du var så langt på vei?

[AnonymBruker]

Hvorfor måtte du føde fosteret? Fordi du var så langt på vei?

Nå er ikke jeg TS, men, ja, man må visst føde fosteret når man er såpass langt på vei. Husker ikke helt hvor den grensa ligger...

[Djungelvrål]

Så grusomt...

[AnonymBruker]

TS her.

Ang prevasjon, så jo jeg har faktisk stått til ansvar og brukt beskyttelse - jeg har ingen ønske om barn pr dags dato. Og dermed bruker jeg også prevasjon for å unngå nettopp uønsket graviditet. Jeg har hatt p-stav, og mistet menstrasjonen etter den ble satt inn -så at jeg ikke har hatt mentrasjonsblødninger er hverdagslig for meg. Eneste grunnen til at jeg i det hele tatt fattet misstanke mot menstrasjon var at jeg fikk ømme bryster.

Har fått tatt ut p-staven nå ved hjelp av lokalbedøvelse og ett lite inngrep, og har fått resept på p-piller. For jeg har fått en støkk i meg, og tørr ikke bruke remedier hvor blødninger kan falle bort, ved p-piller får jeg iallefall regelmessige blødninger.

ett foster som er over 13 uker har hjerteslag, og er dermed i mine øyne ett liv. Det har også fått figuren til ett menneske, det er ikke lenger "bare en celleklump" - det har jeg jo sett med egne øyne.

Hadde jeg bare vist så ville det blitt gjort lenge før det ble gjort, hadde de fordømte prevasjonsmidlene gjort den jobben de skal gjøre så hadde jeg sluppet denne situasjonen.

Men jeg viste ingenting før det var gått lang tid, og tro meg - følelsen av å måtte ta bort den lille er noe av det værste man kan tenke seg av følelse. Men samtidig, det er bedre at den lille ikke får oppleve livet og går bort før den er levedyktig.

En om jeg skulle satt han til verden når jeg vet at midlene jeg kan tilby ikke ville ytt han det rettferdige livet ett lite barn fortjener og leve.

Det finnes så utrolig mange barn her i verden som ikke har det godt nok, og som trenger kjærlighet og omsorg. Jeg har om ikke annet tatt mitt ansvar så ikke nok et barn skal lide under uverdige leveforhold - en ting er at man kan tilby alt man ønsker av kjærlighet og omsorg, men et barn skal også ha et trygt og godt hjem hvor den får det den trenger til livsopphold. Medmennesklighet er ikke alltid nok til at et menneske har det bra nok.

Ja, ved abort etter 12 uke kan man bare gå igjennom med medisinsk abort, og da fosteret er blitt såpass stort så tilsvarer det en minifødsel. Riene er de samme som ved en fødsel, men å få ut selve fosteret er smertefritt og greit - er det jeg fikk info om på KK.

Og fordi jeg har sett at de fleste emner om abort her inne omhandler selvbestemt abort før 12 uke - det finnes flere i min situasjon, og dermed kan det også være greit å få ett perspektiv på hvordan en senabort foregår. Med den vektlegging at alle er forskjellige, noen får det lett, mens andre går gjennom en riktig påkjenning.

Endret 11. november 2011 av Kråkesaks

[Japp]

Jeg syns det var tøft av deg å se på fosteret. Var selv på UL i uke 12 og så hvor mye "baby" det allerede var da!

Så vil jeg også takke deg for at jeg fikk opp øynene mine! Har en liten baby som jeg har hatt problemer med å få morsfølelsene for, og jeg fikk virkelig et spark bak nå og tårene bare rant da jeg leste dette.

Endret 11. november 2011 av Kråkesaks

[Teriyaki]

Jeg synes du er veldig sterk, ts!

I og med at jeg personlig er i mot abort (dont get me wrong, respekterer de som gjør det), så får jeg ganske vodnt i meg når jeg leser dette. Både for din del som måtte gå gjennom en smertefull senabort, og for den lille gutten sin del.

Likevell vil jeg gi deg masse ros for å dele dette, og for å være så sterk som du virker til å være Du tok et valg, og selv om det gjør vondt for deg nå etter å ha sett hvor langt han var kommet i utviklingen og slikt, så står du for det. Og det er bra.

Lykke til videre!

[Charlie28]

Synes det er utrolig mange dårlige mennesker som skal strø salt i såret her inne. De tenker ikke lengre enn at verden er "svart/hvit". Det er så forferdelig mange gråsoner!

Jeg forstår deg utrolig godt, og vil bare si at jeg synes du er utrolig sterk som deler dette med oss her inne på KG, til tross for en sjanse for å bli dømt.

Ønsker deg virkelig alt det beste. Ingen skal behøve å gå gjennom det du gjør nå.

[Gjest BabyBlue]

Hun tenkte langt i fra bare på seg selv. Hun har jo skrevet at hun ikke kunne tilby barnet det livet hun mener det hadde fortjent. Hun tok ansvar.

+1. Helt enig!

Og jeg støtter deg fult ut, TS. Det er muligens vondt her og nå, men jeg respekterer det at du gjorde det som føltes rett, og det vil nok bli lettere å leve med etterhvert. Jeg synes forresten ikke at folk skal beholde bare for å beholde, det blir for dumt. Man skal få barn fordi man virkelig vil det selv, ikke fordi man føler seg tvunget til det av samvittigheten.

Ikke la folk tråkke på deg, du kjenner deg selv best og velger selv hva du vil gjøre med kroppen din

[AnonymBruker]

Uff..... i uke 13 er det virkelig en liten baby. Husker da jeg var på UL i uke 13, og fikk se alle kroppsdeler, fingrer, tær... At noen klarer å ta livet av en så velutvikllet skapning er så totalt uforståelig!!

Er det bare meg som mener det?

Allikevel håper jeg at det går bra med deg, sikkert en tøff tid du er inne i. Håper også at du lærer å sikre deg med tryggere prevensjon heretter!

[Gjest Wolfmoon]

Til ts; for en utrolig fortvilt situasjon å være i. Det å tro at man er trygg på prevansjon for så å oppdage at man ikke er det, med de konsekvensene det får! Håper alt går bra med deg framover, selv om det er vondt nå

Endret 11. november 2011 av Kråkesaks

[hittah]

Du er sterk som deler dette, TS.

Om du tok det rette valget vet bare du. Skjønner at du tenkte nøye gjennom avgjørelsen, og det var modig av deg å gjøre dette.

Håper det går bra med deg. Ønsker deg alt godt