Psykisk sykdom

[Sofie_22]

Jeg kan ærlig innrømme at jeg har slitt med depresjon, og vært ganske så langt nede i perioder. Nå er ikke depresjon den mest tabubelagte psykdommen, men jeg blir mildt sagt sjokkert over folks holdninger til psykisk sykdom. Det er noe som ikke snakkes om får man inntrykk av. Det er ofte mye stigma rettet mot psykiatriske pasienter, og spesielt da alvorlige psykiske lidelser som for eksempel schizofreni. Jeg får ofte inntrykk av at psykiatriske pasienter blir behandlet som om de er sin diagnose. All oppførsel kan forklares ut ifra diagnosen. Ja, visse trekk ved en person med en psykisk lidelse kan forklares ut ifra diagnosen eller utrykkes som symptomer, men på lik linje med alle andre individer er disse også helt vanlige mennesker. Blir utrolig provosert når jeg hører historier om folk som har blitt behandlet på en nedverdigende måter innenfor psykiatrien. Ja, en psykotisk person kan kanskje være til skade for selv og trenger “hjelp”, men det betyr ikke at person skal bli dratt gjennom korridoren og legges i belter. En psykisk syk person fortjener og bli behandlet med samme respekt og menneskeverd som en somatisk pasient. Somatisk pasient.., hørtes vel relativt dumt ut spør du meg. Hvor ofte bruker vi egentlig ordet somatisk pasient? Psykiatrisk pasient derimot, blir tydelig understreket og uthevet.

..” Mannen som er siktet for drapet er tidligere psykiatrisk pasient som var innlagt for 9 år siden…” Da har man jo satt to sannheter opp mot hverandre for å skape et nytt utsagn som utrykker to ting. Nemlig at det er en sammenheng mellom den tidligere innleggelsen og den mulige ugjerningen, kan det av og til være en sammenheng, men det må ikke være det. Og når det gjelder pasienter innen psykisk helsevern og “tikkende bomber”, så er det statistisk helt feil. De aller fleste mennesker med psykiske lidelser er overhodet ikke farlige, og hovedvekten av de som er farlige, er bare farlige for seg selv. Men merkelappen “psykiatrisk pasient” passer jo like godt på alle, også kan vi jo late som om det er en god beskrivelse av enkeltmennesker.

[Envy]

Godt skrevet! Kan si jeg kjenner meg igjen ja. Det er rart det der, med en gang man forteller at man har hatt en psykisk lidelse er det akkurat som folk ser på en som om man er fra en annen planet eller noe.

Er dog ikke helt enig i uttalelsen om at det er feil å legge en psykiatrisk pasient på belteseng. Dette er en nødvendighet i enkelte tilfeller for å roe ned vedkommende, og hindre at vedkommende i første omgang skader seg selv.

Jobber i en jobb hvor vi til tider må legge folk på isolat eller i belter, men det skal tungveiende grunner til for å gjøre dette, og som sagt er hovedgrunnen å beskytte vedkommende mot seg selv.

[PepsiMax]

Du sier absolutt noe der!

Ille at det skal være et sånt tabu!! Det gjør det nok enda værre for de som sliter...

[Lammelåret]

Psykiske lidelse forstås av mange som å være uberegnelig og ha svak vilje. "Psykisk syke" er ikke som "oss", betryggende. Å være somatisk syk er for dem lettere å akseptere fordi det oppfattes som noe de selv ikke kan styre eller påvirke noe særlig. Å slite psykisk er dessverre koblet sammen med vilje og enkle løsninger fra dem som ikke sliter selv.

1/4 del av oss vil erfare psykiske lidelser i en eller annen form i løpet av livet. Angst og depresjon er det vanligste.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri gått i detalj om hva jeg feiler. Det blir for mange spørsmål og negative situasjoner rundt det. Pleier å nevne de fysiske tingene som er der i stedenfor. Om en har psykiske problemer, så tror mange folk at jeg kommer fra Mars. Uforstående mennesker gidder jeg ikke bruke tiden min på. Men vi er mange som har slike diagnoser.

[Lammelåret]

Det kan være smart å ikke gå i detalj eller la sykdommen bli mer enn den er. Si til vennene det de trenger å vite. Antakelig vil de være sammen med deg framfor å høre mye om sykdommen, men noen ting kan være lurt å være åpen på, hvis det er nødvendig at venner vet noe om det, akkurat som at jeg ville fortalt det hvis jeg hadde en slags allergi. Det er en praktisk greie.

[Gjest Sommertid]

Jeg er ganske ærlig med sykdommen min, men kan finne det litt ubehagelig av og til å fortelle om den.

Ofte når jeg blir kjent med nye folk så blir jeg spurt om jeg jobber eller går på skole. jeg er ufør og sier det, da spørr de naturligvis hvorfor jeg er ufør så ung som jeg er. Er det folk jeg vet jeg ikke kommer til å snakke noe særlig med igjen drar jeg en hvit løgn å sier at det er ryggskader ol., men med andre sier jeg det som det er.

Jeg har faktisk ikke opplevd å få så mange negative reaksjoner på det så langt. De aller fleste reagerer faktisk motsatt og synes det er tøft at jeg tørr å være så ærlig ovenfor dem.

[Troilltøva]

Du er inne på noe der TS.

Jeg har selv hatt angst og depresjoner i mange år, da jeg først fikk angsten så gjorde jeg alt for å skjule den, jeg var flau og ville ikke at folk rundt meg skulle vite av det. Jeg var ganske ung på den tiden også.

Da jeg fikk tilbakefall etter noen år som relativt frisk så orket jeg ikke legge skjul på det i like stor grad som før.

Men det jeg også syntes var ekkelt var når folk spurte hvorfor jeg var sykemeldt, da pleide jeg og si "jeg har møtt veggen litt og trenger en liten pause" - og som regel så stoppet folk og spørre der for da skjønte de at det var et sårt tema. Men jeg synes det var greit og si det på den måten.

Og jeg har hatt så mange flotte samtaler med folk som har slitt selv eller kjenner noen som har slitt og gjerne åpnet seg og fortalte om sine erfaringer.

Jeg oppdaget da at det ikke var så skummelt og prate om det og heller tvert imot, og jeg oppdaget også at vi er mange mange som sliter i en eller annen form men det er så tabu at folk ikke vil prate om det eller gjøre seg kjent med det.

Det synes jeg er utrolig trist, for den beste terapien min ihvertfall har vært og kunne prate med likesinnede og folk som forstår hvordan jeg har det.

Og jeg har også fått hjulpet andre (spesielt venninner men også via forum) i samme situasjon med mine erfaringer, noe som betyr mye for meg og kunne gjøre.

[Gjest LR]

Mye rett i innlegget ditt ja. Synd at det skal være sånn! Selv har jeg fått pedofili-diagnosen, kanskje det mest tabu av alt, pluss en personlighetsforstyrrelse, og da føler jeg folk automatisk tror jeg må være sånn og sånn. Det er vel den uvitenheten som skaper fordommer når det gjelder psykiske ting.

[Tears.of.the.Sun]

Jeg leste at omtrent 90% av alle mennesker opplever en eller annen form for psykisk sykdom i løpet av livet. Veldig mange går over av seg selv som f.eks depresjon, mens noen sitter i lenge eller hele livet.

Vi må se tilbake litt i tid, for det er ikke mange år siden at mennesker ikke kjente til "psykisk helse". Og jeg tror at det er mye av grunnen til at psykiske problemer og sykdommer er tabubelagte. Det er såpass nytt at det er fokus på det. Mennesker må venne seg til det. Og det er vanskelig i og med at disse sykdommene er vanskelige å oppdage, vanskelige å behandle og det er veldig, veldig skummelt.

Det er flott at mennesker som har eller har hatt psykiske lidelser, problemer eller sykdommer kan komme frem med det og faktisk opplyse de som er usikre på det. Vi trenger flere konkrete tilfeller å se på, og flere mennesker som TØR å vise hva en slik sykdom kan gjøre med en person. Og det er også derfor jeg ønsker å i fremtiden jobbe med psykiske lidelser fordi JEG mener at en psykisk lidelse er verre enn en fysisk. Og fysiske lidelser kan overføres til å bli psykiske med tiden. Jeg mener også at den psykiske helsa bør settes først, og at mennesker som har psykiske lidelser skal bli behandlet med samme RESPEKT og OMSORG som mennesker med fysiske sykdommer og lidelser.

Mennesker som har fordommer mot psykiske lidelser syns jeg synd i, for kanskje en gang vil de oppleve å få en psykisk lidelse selv. Det er ikke sånn at en person med en psykisk lidelse er noe annet enn en vanlig person. Jeg har stor interesse av mennesker med autisme fordi autisme er et tema som interesserer meg. Og alle de menneskene jeg har møtt med sterk autisme, Asperger syndrom, er fantastiske mennesker på mange måter!! De kan fremstå litt annerledes enn deg og meg, men det ser jeg på som positivt. Den som måtte ha en psykisk lidelse eller sykdom syns jeg skal være åpen om det og drite i hva en fordomsfull, uopplyst annen person vl si om det.

[Hoppetaujenta]

Men må folk vite detaljerte ting om andres helsesituasjon da? Jeg syns ikke det. Vanligvis prater folk om jobbene sine, familiesituasjoner og alt annet som de er opptatt av i livene sine. Det er ikke ok at fordi om en er ute av arbeidslivet (kort eller langt), så tror folk at de kan grave og spørre om private helseopplysninger som en ellers ikke hadde spurt om, eller fortalt om. Noen mennesker er veldig lite diskre.

Jeg kjenner flere som er trygdet, og som har diverse helseproblemer, men jeg snakker aldri om helsa deres (eller min egen for den delen) med mindre de inviterer til det selv. Det finnes massevis av andre ting som en kan snakke om og berike samværet og livet med.

[Gjest LR]

Men må folk vite detaljerte ting om andres helsesituasjon da? Jeg syns ikke det. Vanligvis prater folk om jobbene sine, familiesituasjoner og alt annet som de er opptatt av i livene sine. Det er ikke ok at fordi om en er ute av arbeidslivet (kort eller langt), så tror folk at de kan grave og spørre om private helseopplysninger som en ellers ikke hadde spurt om, eller fortalt om. Noen mennesker er veldig lite diskre.

Jeg kjenner flere som er trygdet, og som har diverse helseproblemer, men jeg snakker aldri om helsa deres (eller min egen for den delen) med mindre de inviterer til det selv. Det finnes massevis av andre ting som en kan snakke om og berike samværet og livet med.

Vel, hvis man er plaget med psykiske lidelser, som jeg f.eks. er, så oppdager man veldig fort at alle snakker rundt lunsjen på jobben om den som har brekt armen, eller har skjært seg på fingeren og sånne ting, fordi det vises med bandasje. Eller de som skal ta en operasjon i kneet, og alle spør hvordan det går og alt. Dersom jeg skulle sagt til de "heisann, jeg er personlighetsforstyrret jeg!" så hadde jeg vel ødelagt hele stemningen, og ingen hadde visst hva de skulle sagt til en så "absurd" kommentar. Så da sitter man der, og føler seg litt oversett, og at man må skjule hvem man er for å ikke bli utstøtt eller sett rart på.

[sequin]

Jeg har opplevd mye "motstand" fra nære venner og familie etter at jeg fikk min diagnose. Jeg har blitt møtt med holdningen "eh ikke tro at du bare kan leve på diagnosen din nå og leve etter den fullt ut" og "du var jo ikke slik før". For meg var det en lettelse å få bekreftet at jeg ikke er "normal", og jeg visste nå at jeg på en måte ikke trengte å skjule meg selv, men etter slag i trynet var jeg nødt til å sette på meg denne masken igjen, og late som at ingneting er galt -det derimot fører til enda værre selvfølelse og ubehageligheter ved meg enn å kunne få være som jeg "er" til jeg er frisk igjen.

Nå har jeg ikke lagt ut om store problemer heller, og det er snakk om at jeg har vært mer åpen om at jeg ikke har det bra, og åpen om mine enorme nedturer og skumle tanker.

i mitt første møte med psykiatrisk, ble jeg satt inn i et rom av ambulansepersonell, så kom det er utenlandsk lege som nesten ikke snakket norsk, jeg skjønte ikke at han mente jeg skulle kle av meg klærne, han ble frustrert og ba om hjelp til å holde meg, så kledde han av meg alt tøyet! Jeg har aldri vært så redd.

På samme psykiatrisk avdeling (hvor jeg ble tvangsinnlagt også denne gangen) fikk jeg også spørsmål av psykiateren "Hvorfor er du her egentlig?, hadde det ikke vært bedre for deg å være hjemme med en hobby?"

eh joah, takk for hjelpen liksom.

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig aldri syntes at psykisk sykdom er tabu, men har fått litt mer perspektiv etter et tilfelle i familien. Sykdommen er der uten tvil, men i dette tilfellet mener jeg familien rundt sykeliggjør vedkommende og dermed gjør at h*n oppfatter seg selv som sykere. Jeg er nok kanskje ikke så forståelsesfull som jeg trodde, for jeg klarer ikke la vær å tenke at h*n bare burde skjerpe seg og slutte å oppfatte seg selv som ynkelig og svak. Viser det ikke, selvfølgelig.

[Gjest anonym]

i mitt første møte med psykiatrisk, ble jeg satt inn i et rom av ambulansepersonell, så kom det er utenlandsk lege som nesten ikke snakket norsk, jeg skjønte ikke at han mente jeg skulle kle av meg klærne, han ble frustrert og ba om hjelp til å holde meg, så kledde han av meg alt tøyet! Jeg har aldri vært så redd.

På samme psykiatrisk avdeling (hvor jeg ble tvangsinnlagt også denne gangen) fikk jeg også spørsmål av psykiateren "Hvorfor er du her egentlig?, hadde det ikke vært bedre for deg å være hjemme med en hobby?"

eh joah, takk for hjelpen liksom.

Psykiatrien er en oppskrytt del av helsevesnet, der de ansatte og legene er opptatt av å klappe hevrandre på ryggen og skryte av hvilken innsats de gjør og hvor flott det er. De sier til hverandre at det de driver med er fag. Men det de i bunn og grunn gjør er å ta cred. for det når folk blir friske av seg selv, på et tidspunkt da de ville blitt bra igjen uavhengig av psykiatriens mas og ræl i deres liv...

Oppskrytte greier som egentlig ødelegger like mye som det gavner de som blir offer for å få "hjelp" og "omsorg" av dette uvesenet.

[Hoppetaujenta]

"Psykisk sykdom" er et samlebegrep på veldig mange tilstander. Fra helt enkle ting som ingen kan merke utenpå en, til skikkelige utblåsninger hvor en må bli tvangsholdt og tungt medisinert for å ikke rasere både seg selv og omgivelsene. Om et menneske har en god tone med meg, spiller det ingen rolle hva diagnosen er. Hyggelige mennesker er hyggelige mennesker uansett.

[Gjest LR]

Jeg har egentlig aldri syntes at psykisk sykdom er tabu, men har fått litt mer perspektiv etter et tilfelle i familien. Sykdommen er der uten tvil, men i dette tilfellet mener jeg familien rundt sykeliggjør vedkommende og dermed gjør at h*n oppfatter seg selv som sykere. Jeg er nok kanskje ikke så forståelsesfull som jeg trodde, for jeg klarer ikke la vær å tenke at h*n bare burde skjerpe seg og slutte å oppfatte seg selv som ynkelig og svak. Viser det ikke, selvfølgelig.

Og der har vi litt av problemet bak fordommene. At når psykiske lidelser ikke er synlige slik som fysiske kan være, så tror folk at det er bare å skjerpe seg, og være som alle andre. Folk må forstå at det er mekanismer i hjernen som kan gå galt, og da er det ikke bare å skjerpe seg.

[AnonymBruker]

ja, det er forbausende mange som mener at det bare er å skjerpe seg, eller den kommentaren om at alle blir lei seg ol. ja, alle blir lei seg, men det er lang vei fra det og til psykisk sykdom

[Gjest anonym]

Og der har vi litt av problemet bak fordommene. At når psykiske lidelser ikke er synlige slik som fysiske kan være, så tror folk at det er bare å skjerpe seg, og være som alle andre. Folk må forstå at det er mekanismer i hjernen som kan gå galt, og da er det ikke bare å skjerpe seg.

Men dette vet jo7forstår jo ikke en gang behandlerne i psykiatrien. jeg har mange ganger de siste årene blitt bedt om å ta meg sammen og ikke være for deprimert til å møte til behandling....

Det ville ikke falt en almennpraktiker inn å si til en med høy feber at vedkommende måtte ta seg sammen så temperaturen ble lavere, eller å si til en med diabetes at han fikke samle tankene så blodsukkeret sank. Men til en deprimert person med angst sier legen ofte at personen må bestemme seg for å ikke ha symptomer og følge opplegget...

Løsningen deres når personen er for syk til å greie det er ofte å skrive dem ut av avdelingen... De sender ikke somatiske pasienter med lungebetennelse hjem fordi de får temperaturstigning. Men i rusomsorgen og psykiatrien er det prosedyre å skrive ut de som er for syke til å følge opplegget...

Hvordan kan man da forvente at andre mennesker skal forstå noe som helst, når legene ikke har innsikt?

[Hoppetaujenta]

Trenger en å forstå alt da? Kunne det ikke bare holde med å godta at her er det et menneske og en situasjon som er litt anderledes enn den ferdig oppgåtte vei? Syns det holder jeg.