Hva gjør man når man er utbrendt?

Vet ikke helt hvor jeg skulle legge inn dette innlegget, men prøver her....

Det er en helt forferdelig følelse når man oppdager at man skulle skiftet jobb for lenge siden. Man er slite og trøtt, og har vært det konstant i et år...og ikke bare sånn trøtt fordi man har hatt en litt stri arbeidsdag... Man har sjekket alt som kan sjekkes med legen, tatt prøver, men kroppen er det ikke noe galt med. Man blir litt maktesløs over å ikke finne noe som helst positivt med jobben, all energi, arbeidslyst er vekk, og faglig finner man det så kjedelig at det ikke er til å holde ut.

Utad på arbeidsplassen er man grei og hyggelig som vanlig, men innvendig er man bare helt tom og aller helst har lyst å sove. For noen måneder siden trappet jeg ned i stilling, kjempedeilig, men det har også bidratt til å innse at man er havnet på feil hylle. Like trist er det at man faktisk må ha den jobben, man trenger jo penger og kan ikke slutte sånn uten å ha noe annet å gå til. Men når man ikke har særlig mye utdannelse, er mulighetene begrenset for hvilke jobber man kan søke på. Og for å være helt ærlig så vet man vel ikke det helt selv heller hva man har lyst å bli når man blir "stor"....... Det var ikke akkurat sånn det skulle bli, 28 år, jobber i barnehage. Nå ble dette sikkert masse rot å lese, men hhhåper å høre fra noen som er eller har vært i samme situasjon.

Takk for at du leste dette ihvertfall.

Omskolering? Ingentiung i veien for å ta ny utdannelse, er det?

Jeg anbefaler deg isåfall å ta ut en sykemelding på omtrent 1 måned. Da kan du sove lenge og mye, uten å gjøre noe som helst. Det er ikke meningen at man skal "gjøre noe" hele tiden.

Imens kan du (hvis du orker) tenke litt på hva du vil gjøre isteden for å jobbe i barnehage. Ta ut lengre sykemeldig hvis nødvendig: 2-3 mnd. , før det går ennå lengre.

Få ikke dårlig samvittighet for at du gjør ingenting. Det er sunt å unne seg å gjøre ingenting.

Jeg anbefaler deg isåfall å ta ut en sykemelding på omtrent 1 måned. Da kan du sove lenge og mye, uten å gjøre noe som helst. Det er ikke meningen at man skal "gjøre noe" hele tiden.  

Imens kan du (hvis du orker) tenke litt på hva du vil gjøre isteden for å jobbe i barnehage. Ta ut lengre sykemeldig hvis nødvendig: 2-3 mnd. , før det går ennå lengre.  

Få ikke dårlig samvittighet for at du gjør ingenting. Det er sunt å unne seg å gjøre ingenting.  

Ikke for å være negativ eller noe, men det er ikke slik at man bare kan gå til legen og si at man vil bli sykemeldt i en måned.... Ikke særlig realistisk. Men tusen takk for svar....er enig med deg, det var det en skulle gjort.

Når man er utbrent er man syk og bør sykemelde seg. Det er en gyldig grunn for å si det sånn. Farlig å bare fortsette, man kan risikere å gå på en kjempesmell!

Synes du skal være litt egoistisk en periode jeg. Gjør masse gøye ting som du har drømt om å gjøre. Reis på en ferie! Ta hensyn til dine behov, og ikke bare tenk fornuftig

Hvis du virkelig er utbrent, er det faktisk best å komme deg til legen.

Du vil nok ikke trenge å be om sykemelding engang.

For om legen forstår signalene dine rett og om han er en god lege, så vil han nok komme til den konklusjonen selv.

Men er du sliten og egentlig mistrives i jobben, vil nok rådet være å gjøre alvor av yrkesskifte eller velge å jobbe for en annen barnehage.

Kanskje et miljø-skifte vil gjøre susen?

Jeg vil også råde deg til å kjenne etter hva du virkelig mener og føler rundt dette. Ikke hva MAN gjerne føler men hva DU føler!

Det er viktig å sette riktig navn på ting, vet du :-)

Ønsker deg alt godt!

Klart du skal få sykemelding hvis du går til legen din og sier at du ikke har det bra med deg selv og at du trenger en pause!

Du får nok ikke en måned sånn med en gang, men en uke pleier de å gi i slengen. Etter hvert blir det nok lengre perioder hvis det blir aktuelt.

hei jeg kjente meg igjen i innlegget ditt, føler samme håpløshet, er snart 30 og føler at jeg ikke vet hva jeg vil, vet bare at jobben tapper meg for krefter, nekter å gå til legen, føler ansvarlig for de andre på arbeidsplassen, vet heller ikke symptomene på utbrenthet, kanksje du kan hjelpe meg å gjenkjenne de? største er vel at motivasjonen for å jobbe er på bånn, men føler vel egentlig at det ikke er utbrenthet det handler om..men motivasjonen er ikke tilstede i det hele tatt, jeg må dra meg ut av senga om morgenen. er det normalt? gråter lett, sover mye, tenker mye på ulike problemstillinger på jobben som jeg føler meg ansvarlig for å løse, har konstant "klump" i brystet på jobben ovenfor alt jeg burde gjøre som jeg ikke rekker.....huffhuff. jobber i et gjennomsiktlig milj, dynamisk, hvor det ikke er så legitimt å bli utbrent, føler at jeg har lyst å "finne opp" en rygglidelse eller noe for å slippe å gå på jobb...det er lettere enn når legen skriver depresjon på sykemeldingen.

Sykemeld deg en stund og snakk med sjefen din. Ingen arbeidsgiver ønsker utbrente arbeidere. Finn en løsning sammen, som kan gjøre arbeidsdagen din lettere.

Du blir ikke sykmeldt pga av utbrendthet, da dette begrepet ikke er et faglig begrep. Det er tvert i mot et "ukeblad-begrep". Legen vil nok skrive noe ala "moderat depresjon".....

Dersom du virkelig mistrives med jobben, og vet at det er feil jobb for deg, så må du se etter alternativer (studere, ny jobb etc.). Dette er jo ikke lett dersom en er veldig sliten. Men det er veldig viktig med miljøskifte, som en før meg sa. Og selv om du har det veldig vondt nå, så er det du som har hovedansvaret for hvordan du vil ha det. Vanskelig, men sånn er det bare.

Håper det ordner seg for deg. Kanskje kan en sykemelding være en god måte til å få orden på tankene?

Hilsen Ella

Jeg gikk slik i to år. I tillegg hadde jeg det stritt hjemme. Det sa bare pang. Alt låste seg.

Da hadde jeg gått for lenge. Var helt i kjelleren.Ble sykemeldt. utbrenthet er ikke kurert på 1 mnd. Gikk sykemeldt i 7 mnd. I to mnd lå jeg bare på sofaen og var deprimert. Så fikk jeg fysioterapi og samtale med psykolog.

Gradvis kom jeg meg opp igjen.

Snakk med legen før det er forsent.

Enig med gjest...

var leder i en bedrift med 15 ansatte som jeg hade ansvar for.Hade det dårlig i 3 år og siste året fikk jeg tydelige signaler fra kroppen. svimmelhet,gråtattacker,plutselige utslett over hele kroppen.Nakke og rygg var full av muskelknuter da jeg hele tiden gikk og spente meg.Var på samme tid i et veldig dårlig forhold. Heldigvis traff jeg "mannen i mitt liv" på et seinere tidspunkt. Trengte tilslutt hjelp til alt-dusje, spise da jeg ikke engang klarte å løfte gaffeln.

Jeg gikk ikke till lege, ville liksom ikke være en av "dem".Trudde jeg kunde fikse det selv.

Det endte med at jeg sa opp jobben og blev arbeidsledig. Dårlig råd da jeg ikke fikk dagpenger med det første,stengte meg inne og brøt kontakten med alle venner.

Nå 8mån seinere er jeg sykemeldt.Har gråtit i ca 6måneder, konstant. Det var når jeg fikk "mørke" tanker jeg innsåg at jeg trengte hjelp.Å kontakte lege er noe av det tøffeste jeg gjort.

Nå er jeg på bedringens vei, har tatt kontakt med alle vennene mine idag faktisk, går til legen en gang i uka. Ekonomien, vikten og mitt samboerskap har mest trolig gått i dass, men jeg skal komme meg!

Poenget er:ikke vent for lenge, ikke bagatelliser det!Det blir ikke bare bra av seg selv.

Det er en stund siden du laget dette innlegget, hvordan går det med deg idag?

Hilsen en som vært der...

Som de andre her har sagt, ta deg en tur til legen og be om en sykmelding.

Når man er utbrent, har man mer enn nok med seg selv, man har rett og slett ikke kapasitet til å bruke krefter på noe annet.

Jeg har selv vært utbrent, men ble fort bra igjen, takket være sykmelding.

God bedring

Det er ikke noe problem å få sykemelding dersom du virkelig er utbrent eller hva man ønsker å kalle det!

Jeg var helt ødelagt psykisk i fjor (gikk da i terapi) og hadde ett sant helvete hver dag på jobb. Fikk meg ny fastlege akkurat da, så han kjente meg ikke fra før av heller, men jeg satt meg ned og forklarte ham hvordan jeg hadde det, og sa at jeg trengte en sykemelding for å få sjansen til å puste og komme meg opp på beina igjen. Jeg ba om aktiv sykemelding, fordi jeg da kunne gå på jobb de dagene jeg syntes det var ok, og bare være der de timene jeg følte for.

Jeg var drittlei av både arbeidet og flere kollegaer på den tiden, men siden jeg kunne komme og gå som det passet meg, og bare ta det jeg orket, eller være hjemme alle de dagene jeg ønsket, så klarte jeg å jobbe meg tilbake igjen. I tillegg så var sjefen min underrettet hele veien og så alvoret i det, og nå jobber vi sammen for å få meg utdannet til en ny stilling her som er myyye mer spennende og der jeg vil jobbe med litt nye kollegaer.

Tør å stå på ditt, tør å fortell legen din hvordan DU opplever utbrentheten din, eller hva legen ønsker å kalle det (tror min skrev psykiske problemer eller noe), men sørg for at du får den pausen som kan gjøre at du finner tilbake til arbeidslysten uansett hvor den kommer til å være. Om du finner ut at du må bytte jobb eller om det er andre muligheter der du er, så får du energi til å jobbe for det etter ett pusterom.

Lykke til.

Vet ikke helt hvor jeg skulle legge inn dette innlegget, men prøver her....

Det er en helt forferdelig følelse når man oppdager at man skulle skiftet jobb for lenge siden. Man er slite og trøtt, og har vært det konstant i et år...og ikke bare sånn trøtt fordi man har hatt en litt stri arbeidsdag... Man har sjekket alt som kan sjekkes med legen, tatt prøver, men kroppen er det ikke noe galt med. Man blir litt maktesløs over å ikke finne noe som helst positivt med jobben, all energi, arbeidslyst er vekk, og faglig finner man det så kjedelig at det ikke er til å holde ut.

Utad på arbeidsplassen er man grei og hyggelig som vanlig, men innvendig er man bare helt tom og aller helst har lyst å sove. For noen måneder siden trappet jeg ned i stilling, kjempedeilig, men det har også bidratt til å innse at man er havnet på feil hylle. Like trist er det at man faktisk må ha den jobben, man trenger jo penger og kan ikke slutte sånn uten å ha noe annet å gå til. Men når man ikke har særlig mye utdannelse, er mulighetene begrenset for hvilke jobber man kan søke på. Og for å være helt ærlig så vet man vel ikke det helt selv heller hva man har lyst å bli når man blir "stor"....... Det var ikke akkurat sånn det skulle bli, 28 år, jobber i barnehage. Nå ble dette sikkert masse rot å lese, men hhhåper å høre fra noen som er eller har vært i samme situasjon.

Takk for at du leste dette ihvertfall.

Siden Gjest dro opp innlegget igjen antar jeg hun/han har samme problem. Jeg vil gjerne skrive litt om mine synspunkter, men jeg er absolutt ingen ekspert på området og kan ikke si hvordan ting føles for andre. Jeg er utbrent nå, jeg ble det av studier. For hardt press over for mange år. Jeg kjenner andre som ble utbrent i arbeidslivet, og det samme gjelder uansett om det er studier eller jobb som gjorde det. En MÅ ta det med ro. En blir syk av for mye press og stress. En kan gå på sykepenger og så gå over til arbeidsavklaringspenger, og det kan en gå på opptil fire år. Når man blir utbrent er det mange som sier at det tar like lang tid å bli frisk som det tok å bryte seg ned. Har du drevet med "rovdrift" på egne krefter i to år, tar det to år å komme seg tilbake dit man var igjen. Det varierer selvsagt fra person til person, og hvor utslitt man har gjort seg selv.

Så klart man får sykemelding av legen. Hva hun/han skriver kan variere, alt fra slitenhet, angst, utslitthet, depresjon, utbrenthet... Men det viktige er å få en sykemelding. Så bør du få hjelp av psykolog, og lære deg å endre tankesettet ditt. Gjør jobben din deg syk? Da må du finne på noe annet å gjøre. Tåler jeg ikke studiene? Neivel, da får jeg gjøre noe annet noen år eller studere deltid. Jeg trodde kanskje jeg kunne klare ALT, men det er faktisk ikke nødvendig å klare alt bestandig. Nå er jobben min å lære meg å slappe av. Sånn har jeg holdt på siden juni, og jeg aner ikke når jeg blir bra nok til å kunne tenke på jobb, studier eller framtida. Akkurat nå har jeg forbud fra psykologen om å tenke på hva jeg vil "bli når jeg blir stor".

Noen ganger må vi bare ta ei pause og innse at ting blir for mye. Alle kan trenge hjelp i blant, og alle kan bli utbrent.

Godt å høre at det er flere som skjønner dette. Jeg er sykmeldt pga depresjon siden jeg hater jobben min. Føles fælt å si det, kollegaene mine er kjempehyggelige og jeg trives, men arbeidsoppgavene er så ufattelig kjedelig og monotone. Jeg sliter med å sove siden jeg bare ligger og gruer meg til jeg skal på jobb med alt stresset. Gråter ofte og er generelt laangt nede. Så nå har jeg fått sykmelding 1 uke. Jeg har influensa også, har aldri vært så mye syk som det året her.

Det eneste som hjelper er å ta seg tid til å bli frisk (altså hvile ut, sove, slappe av) og finne noe annet å gjøre. Ikke så greit det heller, jeg har søkt jobber i 6 mnd (!) uten at det skjer en dritt.Veldig demotiverende. Men så lenge man søker så gjør man hvertfall noe med situasjonen..

Bra jeg fant denne tråden nå....Jeg lurer også på om jeg er i ferd med å brenne meg helt ut. Mistrives sterkt på jobben.

Til tider er det stort arbeidspress, og jeg innehar en stilling der det er svært begrensede muligheter til å ta pauser, komme seg til hektene. Jeg tar veldig mye ansvar, og har vondt for å slappe av. Det blir mye overtid, og jeg føler aldri at jeg får gjort ting godt nok. Sjelden eller aldri noen tilbakemeldiger fra sjefen.

Etter et par år i denne jobben, kjennes det nå ut som jeg har møtt veggen- og dèt ettertrykkelig.

Humøret har forandret seg; den tidligere blide jenta har blitt hissig, fått kort lunte, greier ikke le av ting lengre. Jeg sover elendig, greier ikke glede meg over noe, og melder meg helt ut rent sosialt på jobben.

Nå har jeg (heldigvis!) halsbetennelse/forkjølet, så får en etterlengtet pause. Men hva gjør jeg fremover?? Prøver å søke andre jobber, men det kan jo ta sin tid....

Hvem kan jeg snakke med om dette? Er det utbrenthet?HJELP!

Jeg kan fortelle min historie ang dette: Jeg jobbet i fem år før jeg valgte å studere i stedet. Jeg hadde gitt beskjed til sjefen om dette, og at jeg kom til å si opp før sommeren pga studiestart. Men ca et halvt år før den tid begynte jeg å slite på jobben. Som andre skriver, det var ikke bare snakk om å være litt sliten eller at jeg hadde veldig lyst til å studere - jeg begynte å få flere symptomer på utbrenthet. Jeg gråt meg i søvn om natten, gråt da jeg sto opp om morgenen, og måtte av og til gå på toalettet på jobb for å gråte der også. Jeg hadde mer eller mindre konstant knute i magen fordi jeg grudde meg til jobben, og jeg begynte å få problemer med hukommelse og konsentrasjon. Klarte ikke å ta i mot elementære beskjeder og slet med å huske enkle arbeidsoppgaver jeg hadde gjort i flere år.

Jeg tok kontakt med legen, og han sykemeldte meg i to uker. Jeg grudde meg helt vanvittig til å ringe sjefen og gi beskjed, jeg var temmelig sikker på at hun ikke ville forstå. Og jeg hadde rett - jeg forsøkte å si at vi kunne ha et møte for å prate om dette, og hva vi eventuelt kunne gjøre for å gjøre ting bedre, men det bare overså hun og ba meg bare komme inn for å sette mailen til Out of Office. Jeg tok dette opp med legen da sykemeldingsperioden nærmet seg slutten, og han ba meg ta det som en livserfaring om at ikke alle arbeidsplasser er like flinke med slikt, og forsøke å komme meg gjennom de siste månedene siden jeg hadde en klar slutt. Da kunne jeg gå derfra med hevet hode. Det gjorde jeg, og da jeg sa ha det til alle den siste dagen og gikk ut døren for siste gang, så følte jeg en frihetsfølelse større enn jeg noengang har gjort verken før eller siden.

Så mitt tips er å sette en annen plan - få en annen jobb, eller begynn å studere. Da kan man se enden på det hele. Så sant det ikke har gått for langt, selvsagt, og man blir sliten bare av å tenke på å gjøre noe nytt.