Om å forelske seg når en blir "eldre"

Flere av vennene mine i slutten av tjue og tredve åra har et litt trist syn på kjærligheten. Det er nesten som om de har "gitt opp", på en måte. Og jeg merker at jeg har faktisk begynt å tenke litt slik selv også.

Her om dagen hadde jeg en diskusjon med en kamerat av meg. Han hadde gitt opp håpet om å finne "den store kjærlighen". Faktisk hadde han store problemer med å forelske seg i det hele tatt. Det var mange år siden sist han var forelsket, sa han. Samtidig var han lei av å være alene. Det han så etter, var en partner med egenskaper som han setter pris på. Noen som han synes er snill og god, og som han liker godt. Så håpet han at kjærligheten ville komme etterhvert.

Flere av vennene mine har den samme holdningen - og ja, jeg har begynt å tenke slik selv også, etter å ha gått på et par store smeller. Jeg har kanskje blitt litt kynisk til kjærlighet og forelskelse. Kjærlighet gjør blind sies det. Kanskje det gjør en så blind at en ikke ser de dårlige sidene og egenskapene til partneren - sider som en ville sett med åpne øyne, hadde en ikke svevet på en rosa sky?

Selv er jeg ikke så veldig gammel, men har altså rukket å leve i snart 26 år. Og i likhet med kameraten min, merker jeg også at det har stadig blitt vanskeligere og vanskeligere å forelske seg med årene.

Hva sier dere - skal en sitte og vente på "det store lyn-nedslaget" (som sannsynligvis ikke kommer og/eller en går på en smell pga. forelskelsens rus) , eller skal en prøve å finne en partner som en liker og setter pris på og "satse på" at kjærligheten kommer etterhvert? Jeg synes at dette høres litt kynisk ut, men jeg kan også forstå logikken.

Hva mener dere?

Hvordan vet du at det ikke kommer? Det store smellet, mener jeg?

Du tror da ikke i fullt alvor at forelskelse er noe som hører de pur unge til? Har du noengang sett det gamle paret i parken, de to som går og holder hverandre i hånden, som ser på hverandre og rødmer litt? De to som traff hverandre etter at livsledsageren døde fra dem? De som trodde de ikke hadde noe mer å leve for før de traff hverandre? de to som kanskje er nærmere 80 enn 70 - og som altså er strålende forelsket?

Jeg venter heller - hvis jeg ikke kan treffe den jeg forelsker meg i, blir glad i og går videre til å elske så vil jeg heller være alene!

:oops: Lynnedslagene kommer, Greeney, selv i en alder av 30 :oops: Men jeg hadde begynt å tro som kameraten din, ja, det hadde jeg. Tenkte på at jeg muligens burde begynne å tenke fornuftig i forhold til emosjonelt. Men så skjer det da, plutselig.... Og for å si som min nyforelska, nygifte og sannsynligvis ny(øh)pulte svært frodige norsklærer i 7. klasse:

"Det er så HÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆrli å være forelska, dere!" I fistel på hamardialekt

Jeg lever i håpet, glammy. Har ikke gitt opp enda. Men jeg har gått på en smell, og har nok blitt litt kynisk av det.

Jeg hadde slike tanker da det forrige forholdet mitt gikk i vasken.

Til tross for at jeg var i begynnelsen av 20-årene fikk jeg for meg at jeg var for gammel :o og at jeg aldri ville finne en ny eller bli forelsket igjen. For jeg hadde jo bygget opp drømmer og planer om fremtiden, der eksen hadde en av hovedrollene.

Så gikk jeg inn i en nesten desperat periode, så jeg hadde fryktelig dårlig tid en stund. Etter å ha blitt skuffet en del ganger "ga jeg opp" og begynte å legge nye planer for min fremtid som evig singel. Og da disse planene var nesten klare, så dukket han jeg bor sammen med nå opp.

Det jeg prøver å si er egentlig at det ikke gjør noe å "gi opp", for det er ofte DA det skjer. Ting vil vel aldri bli helt som man tror eller har planlagt uansett.

Men at man leter etter en partner uten å stille krav til sine egne følelser er jeg ikke helt fortrolig med. På den annen side kan et OK forhold, uten den store forelskelsen, utvilke seg til dyp og ekte kjærlighet etter hvert. Jeg har faktisk stor tro på at forhold som utvikler seg over en lengre periode blir sterkere/bedre enn "pang-forelskelser".

Selvfølgelig er det noen som gir HELT opp og bruker enhver anleding til å syte og klage og synes synd på seg selv (særlig etter alkoholinntak). Dette synes jeg IKKE at er like greit. Hvordan skal man finne en partner når man bruker tiden sin på å fokusere på negative ting.

Det er jo utrolig mange positive ting ved å være singel også (men man merker det kanskje ikke før man ikke er singel lenger)

Vil fortelle litt om noen jeg kjenner.

Som er 40 noe eldre en deg. Men hun sitter å venter på at noen skal banke på døra, drømme mannen som hun venter på.. Har aldri gjort det på 15 år i alle fall! De hun først kanskje liker, finner hun ut mye om. Også finner hun en eller flere feil med fyren.

En annen som nettopp er nyskilt. Han fant ei dame i gjennom søstra se venninne. Men han fikk mer inn for det. han er nesten 45 år.

Ikke gi opp nå alt, har ikke levd så lenge. En vakker dag så finner du nok den rette for deg. Men ikke vær så kritisk som du var før, ha et litt mer åpent syn.

Men du skal vær heldig siden du er jente, finnes flere menn(vel og merke hvis du er ute etter en mann) på jorden en jenter

Vil ønske deg lykke til, stå på du finner dit livs kjærlighet en da

fra Hedda84.

Lynnedslagene kommer litt for ofte og ubeleilig for enkelte!!! :-?

Men at man leter etter en partner uten å stille krav til sine egne følelser er jeg ikke helt fortrolig med.

Nei, nei, jeg mener ikke at en skal selge seg selv så "billig". En finner jo seff en partner som en liker godt, har mange positive sider, som en føler et vennskap med, og som en tenner på. For å så håpe at kjærligheten kanskje kommer etterhvert.

"Det er så HÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆrli å være forelska, dere!" I fistel på hamardialekt

Bilder i huet igjen gitt... :o

*rister vekk bildet av frodig, nypult norsklærer*

Nei du Greeny - det er for tidlig å gi opp når du ikke har tippa 30 engang!

Lynnedslagene kommer - jeg opplevde min mest intense, fantastiske, utrolig, berusende forelskelse/kjærlighet da jeg var 28-29 og den var gjengjeldt av en på 50!

Jeg tror faktisk at forelskelsen er større og mer fantastisk jo eldre du blir fordi den sitter litt lenger inne og er avhengig av litt flere faktorer enn at han har kul hårsveis (jfr fjortis-forelskelser... ). Når det klaffer - virkelig klaffer - i hodet, i senga, i magen og du er VOKSEN.... herregud så fabelaktig sjelsrystende og intenst det er... *drømmer litt*

Konklusjon; Ikke ta til takke med noe som er komfortabelt fordi du ikke tror det kommer noe bedre. Det beste fins!

Romantikeren Suzy

Jeg lever i håpet' date= glammy. Har ikke gitt opp enda. Men jeg har gått på en smell, og har nok blitt litt kynisk av det.

Veit hva du mener, var selv blitt veldig kynisk.... Men de finnes faktisk, de som er gode utapå og inni, og som det bare sier bang med! Helt klart (hadde aldri opplevd det før, jeg...)

Vil fortelle litt om noen jeg kjenner.

Som er 40 noe eldre en deg. Men hun sitter å venter på at noen skal banke på døra, drømme mannen som hun venter på.. Har aldri gjort det på 15 år i alle fall! De hun først kanskje liker, finner hun ut mye om. Også finner hun en eller flere feil med fyren.

En annen som nettopp er nyskilt. Han fant ei dame i gjennom søstra se venninne. Men han fikk mer inn for det. han er nesten 45 år.

Ikke gi opp nå alt, har ikke levd så lenge. En vakker dag så finner du nok den rette for deg. Men ikke vær så kritisk som du var før, ha et litt mer åpent syn.

Men du skal vær heldig siden du er jente, finnes flere menn(vel og merke hvis du er ute etter en mann) på jorden en jenter

Vil ønske deg lykke til, stå på du finner dit livs kjærlighet en da

fra Hedda84.

Ok, men du misforstår litt. Jeg er ikke noe spesielt kresen eller pirkete, men litt kynisk kanske. Forøvrig er jeg ny-singel og synes det er helt supert. Men jeg kan altså forstå tankegangen til kameraten min veldig godt.

Jeg forelsket meg som en fjortiss i sommer jeg, som 29 år!!

Så mulig er det!

Vi har det deilig fremdeles, på tross av mitt vinter-sinne.... :evil:

De to siste forholdene mine før min nåværende, ble jeg sammen med av "fornuftige" årsaker! Det var voksne og skikkelige menn, litt "spennende" og aktive, hadde de riktige ambisjonene og var godt likt, jeg likte og liker begge som personer pr idag også, som venner vel og merke!! :blunke:

For noen så kan man kanskje inngå ett "fornuftsekteskap" og få det til å funke, for meg fant jeg ut at det kommer ALDRI til å gå!! Klart jeg ble glad i dem begge, det var jo fantastiske mennesker!! Men jeg kunne aldri kommet til å elske noen av dem!! Jeg eide ikke ett snev av forelskelse i noen av dem, og da var det bare en vei det kunne utvikle seg, og det var til vennskap.

Kan du tenke deg å bo sammen med kameraten din resten av livet?

Leve med alle nykkene og sidene til en som ikke betyr mer en en kamerat?

Kan du klare å unngå å være utro dersom du er sammen med en kamerat, den dagen du treffer en dritsexy og spennende mann som flørter deg oppetter veggen?

Jeg ville heller valgt å leve alene, fremfor å inngå ett forhold (på nytt) med en som jeg ikke følte kjærlighet for!

Og det er maaaaange som finner kjærligheten etter fyllte 30!!

Men har man hastverk, er det vel ikke like lett å finne?

Jeg tror faktisk at forelskelsen er større og mer fantastisk jo eldre du blir fordi den sitter litt lenger inne og er avhengig av litt flere faktorer enn at han har kul hårsveis (jfr fjortis-forelskelser... ). Når det klaffer - virkelig klaffer - i hodet, i senga, i magen og du er VOKSEN.... herregud så fabelaktig sjelsrystende og intenst det er... *drømmer litt*

Konklusjon; Ikke ta til takke med noe som er komfortabelt fordi du ikke tror det kommer noe bedre. Det beste fins!

Romantikeren Suzy

Kynikeren i meg kommer frem her også. Jeg opplevde det der, og det var helt fantastisk, helt til jeg oppdaget at fyren hadde mange dårlige sider som han hadde skult for meg, men som kom frem etterhvert.

Så jeg tenker at det som virker for godt til å være sant, kanskje ER nettopp det. - Men jeg håper jo at jeg tar feil da.

For å ta det "viktige" først - ER de rundt 30 å regne som "ELDRE"??? I så fall - hva er da de som er 50, for ikke å snakke om de på 70?????

Og så - en veninne av meg kunne i julen fortelle at hennes bestemor - en staselig og livlig dame på 29+ (les : 70) hadde funnet kjærligheten! Hun ble enke i veldig ung alder - var bare 23 år da mannen omkom på sjøen og hun satt tilbake med nytt hus og tre barn i en liten bygd hvor kvinnens plass var i hjemmet! Men hun klarte seg da.. Og nå hadde hun altså truffet "den store kjærligheten" som hun selv sa.. Mannen hun giftet seg med var både snill og god og "en skikkelig kar" som det het seg på den tiden - men noe kjærlighet av den store sorten hadde visst ikke vært..

Så jeg sier det bare - er det håp for en på 70 er det vel håp for deg og :-)

Men det er klart - litt tolmodighet og litt mindre desperasjon ville nok hjelpe de fleste... Og dere - 30 er vel ikke "ELDRE" vel????

:-?

For å ta det "viktige" først - ER de rundt 30 å regne som "ELDRE"??? I så fall - hva er da de som er 50, for ikke å snakke om de på 70?????

Nei, nei, seff ikke. Det var derfor jeg skrev "eldre", ikke eldre. Ikke ta det bokstavelig!!! Jeg regnet meg selv som "eldre" i denne sammenhengen.

Vel - jeg opplevde den store smellen i sommer jeg - full klaff ......... og fy fader hvor vondt fallet ble!

Er over 40 år jeg - og er lei av at alle sier "bare vent - så kommer nok kjærligheten til deg også........" Beklager - men jeg orker ikke å tro på det......... Det er for vondt å håpe - ønske - drømme .............

Samtidig er det vondt å ikke ha noen - ingen å snakke med - elske med - være sammen med - ingen armkrok å krype inn i ....................

Føles som om jeg ikke er noe verdt - slik det er nå! :-?

Vel - jeg opplevde den store smellen i sommer jeg - full klaff ......... og fy fader hvor vondt fallet ble!

Er over 40 år jeg - og er lei av at alle sier "bare vent - så kommer nok kjærligheten til deg også........" Beklager - men jeg orker ikke å tro på det......... Det er for vondt å håpe - ønske - drømme .............

Samtidig er det vondt å ikke ha noen - ingen å snakke med - elske med - være sammen med - ingen armkrok å krype inn i ....................

Føles som om jeg ikke er noe verdt - slik det er nå! :-?

Slik må du ikke tenke, gjest, selvfølgelig er du noe verdt! Du har mye å bidra med.

Men ja - i likhet med deg er jeg også redd for "fallet". Har opplevd det, og det er VONDT. Jo høyere oppe en er, jo hardere blir nedslaget, frykter jeg.

Åja - nedslaget er vondt, men selve flukten... den tida du er i lufta er gjerne verdt det... Syns jeg da

Åja - nedslaget er vondt, men selve flukten... den tida du er i lufta er gjerne verdt det... Syns jeg da  

nei, og nei

SELVSAGT er det aldri for sent. Se rundt deg, og verden er full av historier som sier deg at man alltid kan finne kjærligheten uansett alder.

Man kan selvsagt også går på en smell uansett alder, men det er en del av livet det også.

Jeg synes det er litt rart at noen "gir opp", tror de aldri kommer til å finne noen etc. etc. (spesielt når man ikke er eldre enn 25 eller 35 år)

Et slikt fokus blir i mine øyne helt feil.

Ikke bruk som forbasket mye energi på å tenke på at man er singel, og deppe over at den rette ikke har dukket opp.

Vær aktiv og bruk tid og energi på deg selv, dine interesser, dine venner, din jobb og din familie! Så kommer kjærligheten høyst sannsynlig av seg selv før eller siden. Og kommer den senere i livet enn du hadde trodd eller håpet? Hva så? Du har da hatt et godt og like fullverdig liv i mellomtiden? Og så har du forhåpentligvis ikke falt for fristelsen til å gå for "nest best", og da kan kjærligheten bare komme med full kraft :-)