Graviditet -> når? HJELP!

Har skrevet et innlegg om dette tidligere, men håper å vekke flere meninger om hva jeg bør gjøre...

Jeg er nå i et vikariat på over et år. Skal gifte meg om to mpneder og ønsker barn (helst to) før jeg er tretti (tjuefem nå).

Bør jeg:

1. Starte prøvingen til høsten og håpe at det skjer fort og at jeg kan jobbe ut vikariatet før barnet blir født?

2. Starte nå og gå ut i permisjon mens jeg fremdeles har en stund igjen i vikariatet?

3. Ventet til vikariatet er ferdig, håpe at jeg får forlenget det og starte prøvingen da?

4. Jobbe ut vikasriatet og håe på å få jobb et annet sted, vente ett år og så bli gravid?

Men hva skjer da om jeg ikke får forlenget vikariatet, ikke får fast jobb. Da sitter jeg med skjegget i postkassen og ikke kan få barn før jeg kommer i arbeid igjen. For jeg vil jobbe så jeg får fødselspenger gjennom et år.

Er så i villrede. Vanskelig å planlegge framtiden uten å ha fast arbeid.

Dersom jeg går for forslag 1 (noe som er mest sannsynlig), vil jeg kunne bruke svangerskapspermisjonen til å søke jobber. Dersom jeg ikke skulle få jobb med en gang vil jeg likevel få over 200.000 kr i arb.ledighetstrygd. Dvs at fremtiden ikke er altfor usikker økonomisk. Men jeg vil helst jobbe.

Ønsker også å kunne ha tidskonto mens jeg går hjemme med barnet for å få utnyttet permisjonen til det fulleste. Mannen min har nemlig fri nesten hele sommeren (ikke lærer).

Kom med meninger!

Det finnes sjelden et helt 100% perfekt øyeblikk å få barn på. Og når det er der, er det ikke alltid man blir gravid.

Dette er helt og holdent noe dere må finne ut av sammen. Uansett bør dere være sikre på at dere vil klare dere økonomisk etter at barnet er kommet. Ting kan skje, og da er detr greit at man kan klare seg økonomisk ut i fra utgangspunktet

Takk for svar. Økonomisk vil vi klare oss bra uansett hva det blir til.

Ser at det er to som har stemt for aternativ fire. Problemet for meg med denne, er at jeg da ikke har den ringeste aning om når vi vil få dette barnet. Det blir mest sannsynlig ikke før jeg har passert 30 i.o.m. at jeg er ferdig i mitt nåværende vikariat når jeg er 27. Må sikkert belage meg på en stund som arbeidsledig, deretter ønsker jeg å jobbe minst ett år før vi prøver. Og prøvingen kan jo ta lang tid som så mange er smertelig klar over.

Jeg heller for alt. 1, men fortsett å komme med synspunkter!

Jeg hadde gått for alt.1

Du får jo permisjonspenger selv om du føder etter at vikariatet er over.... Jobbe 6 av de 10 siste mnd. osv... vet du... Du må jo regne litt på tid og sånt da...

Men hvorfor ikke starte å prøve nå? Eller vil du absolutt ikke være gravid når du gifter deg?

Lykke til!

Heisann!

Ja, jeg vet jo at jeg må jobbe 6 av de 10 siste månedene. Grunnen til at jeg vil vente er at jeg helst vil jobbe vikariatet helt ut. Så de slipper å få vikar for vikaren, if u know what I mean....?

Heisann!

Ja, jeg vet jo at jeg må jobbe 6 av de 10 siste månedene. Grunnen til at jeg vil vente er at jeg helst vil jobbe vikariatet helt ut. Så de slipper å få vikar for vikaren, if u know what I mean....?

Skjønner.... Så du er så snill at du tenker på det også du...

Har litt det samme problemet som deg...i tillegg til at vi mest sannsynlig flytter sommeren/høsten 2006. Gifter oss nå snart,vi og. Jeg er lærer, og får (håper jeg) kanskje forlenget vikariatet mitt ett skoleår fra høsten av. Da har jeg tenkt at barn i slutten av juli hadde vært fint, fordi jeg da vil klare å jobbe tiden ut vikariatet mitt. Men da vil jeg og få barn midt oppi flyttingen, og det er kanskje ikke så greit..... Jeg ville gått for alternativ 1 hvis jeg var deg. Men så er det det at man ikke vet hvor fort man blir gravid og når dette barnet kommer.... Er ikke enkelt............. Vil ikke begynne nå heller, føler jeg svikter jobben litt om jeg går ut i permisjon etter et halvt år i vikariatet.... Hmm. Var ikke meiningen å si så mye om meg selv nå, men ble bare litt "revet med" av innlegget ditt...

Ja, er jeg ikke snill???

Godt at det er flere som føler som meg. Akkurat nå har jeg mensen og er pillefri en uke. Tror jeg dropper å fortsette på pillen, men at sambo heller bruker kondom fram til september. Det er da jeg kunne tenke meg å starte prøvingen. Skal også starte å søke på flere jobber for å få en fast jobb.

Det er ikke så lett når man vil tilfredsstille alle. Litt egoisme er inne i bildet i.o.m. at jeg mer enn gjerne vil ha en god attest...

Ingen flere som kan komme med konkrete kommentarer? Hva vill du gjort om du var i min situasjon?

Er så innmari i tvil, Skal jeg gjøre det mannen min og jeg ønsker, eller bør jeg heller tenke på arbeidsgiver i denne situasjonen?

Jeg ville tenkt på meg og min partner, ikke arbeidsgiver. Såpass egostisk er jeg.

Men jeg er vikar, på en plass hvor vikarer er helt vanlig, og vikar for vikaren, og "hvem er jeg egentlig vikar for". Alt i alt, de tar jo inn vikarer på få dagers varsel, så det med vikarer er deres problem, ikke mitt. Jeg vil bare ha jobb så mye som mulig av svangerskapet, og minst 6 av siste ti, jeg. Også bør enten jeg eller min samboer ha fast jobb, eller vi må vinne i lotto

Men altså: Jeg er egoistisk, tenker ikke på arbeidsgiver. For arbeidsgiver tenker ikke på meg.

Jeg ville droppet pillene nå i alle fall, det kan ta litt tid å bli gravid. Kan ta noen måneder etter p-pilleslutt for du har fått syklusen stabilisert igjen.

Men jeg ville gått for Alt 1, med alt 2 som backup (altså, begynt å prøve nå, men tenkt at det slett ikke er sikkert du lykkes før til høsten )

Takk for svar, Gjest!

Det er litt skremmende også at jeg er så "nær" en graviditet og et barn. Kuttet ut pillen nå, men venter nok med prøvingen til september...

Er redd og gleder meg samtidig!