Forbudt kjærlighet?

Det er mange tråder som bygger på det samme her nå.

Er du forelsket i en som allerede har kjæreste?

Ja det er jeg.

Ja det er jeg.

Jeg var det. Nå er han kjæresten min:)

Ikke nå, men jeg var det før. Vi ble sammen.

Nei, det er jeg ikke.

Jeg var det, nå er han min, mo ha ha ha h a

Har vært det. Fant ut at jeg ikke ville ha han likevel.

Javisst, det er jeg

Begynner å bli en stund siden jeg hadde kontakt med henne. Vet ikke helt om det er fordi jeg har vært dum, eller pga kjæresten hennes vi ikke har kontakt nå.. Det er kansje en blanding?

Uansett er det ikke lett. Det er ikke lett å glemme henne. Ikke vet jeg om jeg vil heller? Hver gang jeg står ovenfor noe noe fint, så blir jeg minnet på henne. Hver gang.

Ordet 'forelsket' har jeg prøvd å finne ut av. For hva annet kan det være, om ikke det? Det er vanskelig å beskrive med andre ord synes jeg.

Jeg savner å prate med henne, for hun er så annerledes. Og ord som 'annerledes' tvinges frem, for jeg greier ikke ordlegge bedre alt hva hun er. Det ville være lettere med et ark og noen fargestifter, men da ville jeg sannsynligvis bare tegnet et stort rødt

Og kjæresten hennes.. Gud hvor jeg er missunnelig på ham Bare tanken på at han får lov til å tappe i badekarret for henne nå hun kommer sliten hjem en kveld, eller gå tur i parken med henne, eller stjele henne med på picnic, kansje sove i telt.. Eller under åpen himmel ved sjøen til sommeren.. At han kan ta hennes parti selv når han vet hun tar feil.. At han har muligheten til å lære seg hva hun liker, så han kan gjøre mer av det, og mindre av hva hun ikke liker. Jeg lurer på om han vet hvor heldig han er

Javisst, det er jeg

Begynner å bli en stund siden jeg hadde kontakt med henne. Vet ikke helt om det er fordi jeg har vært dum, eller pga kjæresten hennes vi ikke har kontakt nå.. Det er kansje en blanding?

Uansett er det ikke lett. Det er ikke lett å glemme henne. Ikke vet jeg om jeg vil heller? Hver gang jeg står ovenfor noe noe fint, så blir jeg minnet på henne. Hver gang.

Ordet 'forelsket' har jeg prøvd å finne ut av. For hva annet kan det være, om ikke det? Det er vanskelig å beskrive med andre ord synes jeg.

Jeg savner å prate med henne, for hun er så annerledes. Og ord som 'annerledes' tvinges frem, for jeg greier ikke ordlegge bedre alt hva hun er. Det ville være lettere med et ark og noen fargestifter, men da ville jeg sannsynligvis bare tegnet et stort rødt

Og kjæresten hennes.. Gud hvor jeg er missunnelig på ham Bare tanken på at han får lov til å tappe i badekarret for henne nå hun kommer sliten hjem en kveld, eller gå tur i parken med henne, eller stjele henne med på picnic, kansje sove i telt.. Eller under åpen himmel ved sjøen til sommeren.. At han kan ta hennes parti selv når han vet hun tar feil.. At han har muligheten til å lære seg hva hun liker, så han kan gjøre mer av det, og mindre av hva hun ikke liker. Jeg lurer på om han vet hvor heldig han er

Det der er forelskelse. Helt klart og uten tvil...

Blei nesten forelska i Kafka no eg!!

Blei nesten forelska i Kafka no eg!!

Ja, den jenta som ender opp men han er heldig

Det der er forelskelse. Helt klart og uten tvil...

Tror du? Hm.. Jeg har vel lenge hatt en følelse av det jeg også

Uansett er jeg redd jeg har gjort noe veldig, veldig dumt. Jeg vet jeg har gjort det. Hva jeg ikke forstår så godt, er hvordan noe kan gå så feil når alt man ville var å gjøre noe bra..

Jeg har faktisk skrevet om dette tidligere her på kg. Før jeg ble 'kafka'. Den gang ville jeg være anonym - nå derimot er det ikke så farlig. Ingen vil vel få vite hvem hun er alikevel. Jeg lette frem tråden og fant den her;

http://forum.kvinneguiden.no/viewtopic.php...highlight=bl%E5

Grunnen til at jeg gjorde det, er fordi jeg føler meg så råtten når jeg leser 'snille' posteringer som de heidi og samantha kom med nedenfor her. Det er lett å tegne seg et godt bilde av en person kun basert på dens historie, men jeg synes ikke man må glemme at historier ofte har fler ansikter enn 1.

Når jeg skrev innleggene den gang var jeg veldig sårbar, og så kansje ikke ting like klart som det jeg gjør nå. Men de er sanne, uansett.

Jeg har tenkt som så at jeg burde angre på at jeg ville for mye. At jeg ikke skulle sagt henne så mange fine ting. At det ble for mye rett og slett, og at det ble for mye når hun minst trengte det. Men jeg har et ambivalent forhold til det. For jeg ønsker henne liksom himmelen, og synes aldri jeg får sagt nok fint til henne. Jeg har lyst til å overøse henne med gode ting, selv om jeg vet jeg ikke burde..

Men jeg hater meg selv for at jeg ikke lot henne være når hun ba om det. Ikke fordi jeg tror ting ville være annerledes nå, men fordi hun ba meg om det.

Jeg ser jeg den gang skrev at jeg 'glemte henne' og begynnte å fokusere på meg selv. Det er ikke riktig. Jeg forstår hvorfor jeg tenkte slik, for jeg prøvde å finne svar. Nå derimot, ser jeg at jeg faktisk aldri klarte å 'glemme' henne. Det er vel der jeg feilet? Jeg orket ikke tanken på at hun hadde det dårlig og videre at jeg ikke skulle kunne gjøre noe.

Jeg må le av meg selv. Dette er så vanskelig for meg. Jeg kan skrive å skrive å skrive i det uendelig om dette, men jeg får aldri frem hva jeg vil si. Jeg tror jeg skriver som en type selvterapi. For det er godt å få ned noen tanker om det, men.. Jeg har bare så lyst til å prate med henne.. Tullette, eller hva

Jeg ser jeg den gang skrev at jeg 'glemte henne' og begynnte å fokusere på meg selv. Det er ikke riktig. Jeg forstår hvorfor jeg tenkte slik, for jeg prøvde å finne svar. Nå derimot, ser jeg at jeg faktisk aldri klarte å 'glemme' henne. Det er vel der jeg feilet? Jeg orket ikke tanken på at hun hadde det dårlig og videre at jeg ikke skulle kunne gjøre noe.

Kjempe fint å lese Men jeg har lyst å spørre?

Hvorfor skriver du at det var vel der du feilet? Var ikke det de eneste riktige du kunne gjøre da? Tror du at hun ikke har det bra i livet nå?

Nei, har aldri vært det , og håper jeg aldri kommer til å bli det...må være fælt, og jeg hadde ikke følt det var rett siden han allerede hadde dame...

Kjempe fint å lese Men jeg har lyst å spørre?

Hvorfor skriver du at det var vel der du feilet? Var ikke det de eneste riktige du kunne gjøre da? Tror du at hun ikke har det bra i livet nå?

Jeg vet ikke chrizzy? Jeg har vært igjennom dette så uendelig mange ganger, og jeg kan ikke annet enn å konkludere med at det var 'der' jeg feilet. Jeg burde forstått at 'ingenting' er 'noe' det også.

Det plager meg at hun skulle måtte be og be om fred, og at jeg ikke kunne gi henne det. For hun skulle ikke trenge å måtte be om det igjen. Det er nok det som hadde vært det eneste riktige av meg å gjøre, men jeg klarte bare ikke.

Eller, dvs. Jeg klarte det i korte perioder. Første gang hun ba meg om tid alene, så følte jeg meg helt jævlig. Verden raste under føttene mine og jeg ble så lei meg. Tenkte at jeg hadde gjort noe forferdelig og at hun hadde fått det vanskeligere pga det. Så bestemte jeg meg for å ikke skrive til henne mer. Men etter 2-3 uker, så sprakk jeg igjen. Sente bare en kort sms med noen fattige ord. Så prøvde jeg litt igjen, og følte liksom at det fungerte. For hun leste meg hele natten, og gjorde det mange mange ganger. Hun svarte aldri, men hun fortsatte å lese meg i lange perioder. Så pluttselig kunne hun skrive 'vær så snill å ikke skriv mer' eller liknende.

Men jeg forstod liksom ikke. Tenkte kansje hun hadde en vond dag og at det ikke passet akkurat der og da - men at hun kansje likte det litt ellers, siden hun fortsatte å lese meg. Æsj, jeg greier ikke forklare det er jeg redd Jeg mente det så godt, men jeg burde aldri ha gjort det alikevel. Ikke når hun ba meg om å ikke gjøre det. Det har jeg ikke rett til, men det er så vanskelig. Nå har vel kansje ikke jeg vært med på så mange vanskelige ting i mitt liv, men så langt er dette det vanskligste iallefall.. Jeg har konstant lyst til å gjøre noe godt for henne. Bare små ting. Si noen fine ord, eller gi henne noe fint, eller noe annet.. Bare det er fint.

Joda, hun har fortalt meg at hun har det bra i dag, og det tror jeg på Ingen ting ville være bedre enn det, og det må man bare holde fast ved. Kansje har hun hatt det lettere enn hva jeg har trodd også? Kansje værre? Jeg vet ikke. Jeg håper hun har det helt vidunderlig i dag i det minste Og mye, mye mer enn det.. Jeg tror hun trenger å komme videre, og jeg ville aldri tatt opp noe av dette nå, men mindre hun ville det selv. Livet går fremover, og alle kan oppleve ting som er vanskelige.

For meg er hun verdens skjønneste uansett. Hun er utrolig sterk, hyper-intelligent, vakker til det grenseløse og alt hva man kan betegnes som godt. Jeg har sett mennesker stå forfjamset å se på henne uten helt å forstå hvorfor, men det har aldri forundret meg det minste Hun er ubeskrivelig på alle tenkelige og utenkelige måter Jeg er nok heldig som i det hele tatt har møtt henne.. Det vet jeg at jeg er

Nei nå må jeg gi meg :-) Jeg leste igjennom dette her nå, og... Dette blir jo helt feil

Eller, det er ikke helt sant. Men det kommer feil frem - iallefall i ørene min nå. Det virker så sårt og trist, men slik er det overhodet ikke. Som oftest iallefall..

For som oftest går jeg bare rundt å smiler, og de gangene (som man må være ærlig nok til å innrømme blir en god del ) - jeg tenker på henne så smiler jeg bare ennå mer

Jeg greier ikke, og vil ikke gå rundt og deppe eller tenke noe trist om dette. Jeg håper og tror nok jeg treffer henne en vakker dag igjen, og da kunne hun kansje ha lyst til å bli med meg å plukke blåskjell eller noe annet fint? Hvem vet :-) Og vil hun ikke, så vet jeg nesten ikke hva jeg skal gjøre med alle disse blåskjellene.. Annet enn å slippe de ut igjen

Blei nesten forelska i Kafka no eg!!

en sånn mann vil jeg ha

Og vil hun ikke' date=' så vet jeg nesten ikke hva jeg skal gjøre med alle disse blåskjellene.. Annet enn å slippe de ut igjen [/quote']

Drømmer meg helt bort når jeg leser her Fikk jo fryktelig lyst å møte denne personen Se om det du sier virkelig stemmer, eller om ikke jeg kan finne en eneste liten feil (slik er kvinner flinke til ).

Neida, men jeg fikk bare sånn lyst å si at jeg håper det kommer en bedårende havfrue opp og spiser skjell lammi deg

ja! Er det nå.