om å søke på drømmejobben...

Har nå vært "arbeidsledig" nyutdannet akademiker i nesten 1 år. I løpet av dette året har jeg søkt på massevis av "drømmejobber" mens jeg har jobbet som vikar i Manpower. Men p.g.a. manglende relevant arbeidserfaring føler jeg at jeg ikke engang blir vurdert i forhold til stillingene. Det virker som jobberfaring teller utrolig mye mer enn utdannelse og annen erfaring. Nå i det siste har jeg merket at jeg begynner å miste motet over dette. Det er nesten blitt slik at jeg nesten ikke orker å søke på jobber fordi jeg "vet" at jeg ikke vil bli vurdert. Det verste er "drømmejobbene" som jeg virkelig er kvalifisert for faglig og som jeg ønsker meg. Det er nesten så jeg ikke tør søke fordi det er så skuffende å ikke engang bli vurdert..... :cry:

Noen som har noen motiverende og oppmuntrende ord?

Åh herregud, du er meg! Jeg har nøyaktig samme historie. Men jeg har relevant erfaring OG kontakter. Mange som gjerne vil ansette meg, men det er ansettelsesstopp overalt (hovedsakelig forskning for mitt vedkommende). Har hatt ett relevant engasjement, men ingen penger til forlengelse. Nå har jeg et vikariat hvor jeg forsåvidt er sterkt ønsket til videre engasjement - og det finnes penger og jeg har fått et konkret tilbud - men selv om det er relevant i den forstand at man må ha den utdannelsen jeg har for å jobbe i stillingen, så er temaet ikke det jeg helst vil jobbe med.

Nå venter jeg på endelig svar fra en "drømmejobb", og har vært et elendig vrak i to uker, fullstendig deprimert og nedkjørt og overbevist om at det vil gå i dass igjen. De sa på intervjuet at jeg er mer enn kvalifisert og har de egenskapene en arbeidsgiver ønsker, men det er altså andre hensyn som også spiller inn når avgjørelsen skal tas.

Jeg har det akkurat som deg, blir mer og mer usikker, deppa og føler meg mer og mer verdiløs.

Men jeg har fått endel tilbakemeldinger på at det å ta andre oppdrag i mellomtiden helt reelt gir arbeidsgivere et godt inntrykk av at du står på og har riktig innstilling.

Du leverer vel åpne søknader også?! Det er viktig. 70% av ledige stillinger blir ikke utlyst, det vet du sikkert.

Hva kan jeg si - lykken står den kjekke bi? Jeg har foreløpig ikke mistet helt troen på at for den som står på og gjør sitt beste i enhver jobb så vil det ordne seg til slutt.

Jeg melder meg inni klubben. Da jeg leste innlegget trodde jeg et øyeblikk at det var jeg som hadde skrevet det!

Jeg har forsøkt endel åpne søknader selv en gang i tiden men alle sa "vi tar ikke inn åpne søknader". Så nytter det egentlig?

Jeg har holdt på i over ett år nå og tar andre uinteressante kjedelige jobber under tiden; men hvor lenge skal dette pågå?

:cry: Jeg har også lyst til å bare gi opp, men forstår jo at bare taperne gir opp.

Jeg søker også jobber, har gjort det et halvt år uten napp. Idag kom det et nyt avslag

Men jeg trøster meg med at han jeg ringte til, overhodet ikke hadde fått med seg hvem jeg er, hva jeg kan og hva han går glipp av! ---tufs-----

Tips til dere: Gjør gode jobber der dere er, få gode referanser, vær flinke til å følge opp kolleger (de kan fungere som referanser for dere) etc.

Og husk: De kjedelige jobbene kan være innpass til spennende arbeidsplasser og nye muligheter: Gjør den jobben kjempebra, selv om den er dritkjedelig!

Jeg jobbet med vikarutleie noen år, og veldig mange av mine vikarer "forsvant" inn til den første arbeidsgiveren. Først på en plain punchejobb, deretter til nye spennende ting.

Arbeidsgiverens mentalitet er slik: De ønsker ikke å ta inn "hva som helst" fra gata. En bunke søknader er et sjansespill - de har ikke sjans til å sikre seg at de fanger opp alt du kan. Det viktigste for arbeidsgiveren er å redusere usikkerhet mht vedkommende kandidat. Altså er vår jobb å forsikre om at vi er det rette valget for denne jobben. Vanskelig å gjøre på papir. Når de først har hatt en person inne, så er det ikke lenger "hvemsomhelst", men "hun kjempegode på arkivet". Skjønner? Og hvis de liker deg, så har du 800% bedre sjanse enn en person som bare er en papirsøknad for dem. Da spiller det nesten ingen rolle hvilken faglig bakgrunn du har, hvis de bare har fått inntrykk av at du er hyggelig, får ting gjort, trives og bidrar.

Derfor: Se dere rundt der dere er: Kan det dukke opp noe spennende? Ser du ting som kunne vært gjort bedre/mer effektivt/spart penger for bedriften? Å jobbe seg opp er en god mulighet! Det er mye tilfeldigheter som avgjør hva som blir DIN yrkeskarriere fremover.

Min største tabbe i yrkeslivet, var at jeg ikke så for meg å kunne komme videre fra den jobben jeg hadde. Hadde ikke lyst på jobben på nivået over, så jeg sluttet. Etterpå har det vist seg at jeg hadde godt ord på meg i bedriften, gode resultater, og da alt ble omorganisert dukket det opp masse spennende muligheter, hvor jeg kunne fått kremjobb. Da hadde jeg sluttet, flyttet, ........i det hele tatt, den muligheten fantes ikke lenger

:veldigsur:

Kan skrive under på dette ja. En kan fort miste motet når en holder på. Det vet jeg alt om. Jeg ble arbeidsledig i begynnelsen av 2003..og nå har jeg fått en fast jobb. Men det er vel så langt fra drømmejobben som det går an til å bli. Og har ikke noen ting med det jeg studerte en gang i gamle dager. Har studert markedskommunikasjon. Men akkurat nå ser jeg det positive på det, det er en jobb med hyggelige kollegaer, jeg har det bedre økonomisk, og etterhvert så vil jeg nok begynne og søke på jobber igjen. Nå orker jeg ikke å gå på på Aetat sine sider og se en gang.

Jeg har lyst å ta noe nettkurs en gang i nær fremtid, og tenker at NÅ har jeg bedre råd til å kunne gjøre det, tror ikke en kan ta nett kurs når en står som arbeidsledig. Litt usikker på akkurat det, men da hadde jeg uansett ikke hatt råd til det. En føler situasjonen er meningsløs når en ikke har noen jobb. 1 mnd eller 2 kan en jo se på som en slags ferie om en har noe penger da. Men når mnd går, og venner og bekjente har funnet ut det er best og ikke spørre for "mye" så føler en seg ikke akkurat på topp. Og det ironiske i det, er jo at DA skal en være energisk og selge seg selv i søknader og intervju. Poenget mitt er litt det samme som Twigi skriver at selv om en ikke får drømmejobben med det første så kan alt av det en gjør allikevel være et skritt videre.

Men altså, jeg har sagt nei til jobber som jeg har fått tilbud om via vikarbyrå selv om det kanskje motstrider litt med det jeg akkurat skrev, om at det kan være et steg i riktig retning. Men noen jobber er bare sånn at en ikke "kan" ta de. En bare vet det blir feil, og at en vil gjøre en dårlig jobb. Og da vil jo hensikten være litt borte.

Eh..ja, du ville ha noen motiverende og oppmuntrende ord. Det var visst ikke så mye av det her da. Men her kommer noen:

Det ordner seg alltid for snille jenter.

:klø: Det er MANGE i samme situasjon. En er IKKE håpløs selv om en sliter med å få seg jobb.

Se på det som en lærdom i livet. Jeg har nok innsett en del ting NÅ, som jeg var totalt uvitende om tidligere.

Og du VIL få jobb!

Enda en i samme bås her! Har søkt i over 1,5 år, og ikke kommet på et eneste intervju. Har en del mnd saksbehandlererfarign, men det har ikke hjulpet.

Få hjelp til å skrive søknaden, det er viktig å vise dem hvorfor DE vil ha deg,m ikke hvorfor du vil jobbe der. Jobbklubb i regi av Aetat kan også være en løsning.

En gang søkte jeg på en jobb jeg var superkvalifisert for, på tross av at det er en sær fagkombinasjon. Har erfaring og oppgavepraksis vedr dette temaet, som er noe snevert. Ringte dem og de ville ha en med akkurat den bakgrunnene jeg hadde. Jeg ble så lei meg når jeg ikke kom på intervju. For hvordan skal jeg da bli innkalt til andre jobber, når denne jobben ikke fant meg bra nok?

Jeg melder meg herved inn i klubben. Jeg er 30 år og har 6 års utdanning fra universiteter og høyskoler. Jeg har en god del jobberfaring, innenfor ulike områder. Jeg er positiv, kvikk, blid, tålmodig, flink, har evnen til å lære nye ting fort og kan virkelig bidra med å få ting gjort (nesten samme hva). Jeg har erfaring fra både mennesker/relasjoner og fra mer administrative saker.

Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg kun får avslag!!!?

Jeg søker på de riktige jobbene (ikke for lavt kvalifisert, ikke for høyt), og nå sist søkte jeg på en stilling hvor de behøvde AKKURAT en som meg. Jeg oppfylte alle krav og spisskompetanse. I tillegg formulerte jeg en kortfattet søknad som ga opplysninger om meg som person og om mine kvalifikasjoner og min motivasjon for å søke. Lot andre lese gjennom først og de sa den var fin. Den kan skape nysgjerrighet nok til et intervju. Men nei da..ingen intervju på over 1 år!! Jeg har søkt masse stillinger (100). Hva feiler det dem?

Jeg er topp-kvalifisert! Det får meg til å lure på om det er lurt i neste søknad å skrive at jeg er trailersjåfør, for da kanske jeg får drømmejobben som *******? Kanskje jeg skal rølpe på og at jeg da blir innkalt?

Hvis ikke JEG har hva som skal ti for et intervju- hvem FAEN andre er det som hadde akkurat disse helt sære, spesielle kravene som faktisk jeg oppfyller..???? Jeg klør meg i hodet og forstår ingenting!

(Ja, jeg har lest ALT om jobbsøking) Hvor lenge skal dette vare??!! :cry:

Så mange i samme bås!

Jeg har tross alt vært på endel intervjuer og vært innstilt som nr 2 og sånn.

Likevel er jeg helt deppa.

Greia med utlysninger hvor en selv føler en har perfekt kompetanse, er at svært ofte er det interne søkere som allerede sitter i jobben som vikarer. dette gjelder spesielt det offentlige, hvor vi akademikere gjerne vil inn. jeg har begynt å ringe på forhånd og spørre om dette, for jeg gidder ikke å skrive metervis med søknader når det likevel er bestemt hvem som skal ansettes.

Jeg fikk et godt tips til jobbintervju en gang som jeg kan dele: det berømte spørsmålet om ens svake sider er nesten uten unntak stilt for å teste kandidatens selvinnsikt - ikke for virkelig å kartlegge vedkommendes svake sider. Så hvis en på strebers vis prøver seg på de klassiske "jeg er for perfeksjonistisk", "jeg krever for mye av selv" osv vil en erfaren arbeidsgiver øyeblikkelig gjennomskue deg. Og en løgner uten evne og vilje til å se hvilke utviklingsområder er sjelden interessant å ansette. Likeledes bør en svare "Det vet jeg ikke" på spørsmål som en ikke vet svaret på. Bløffer gjennomskues. Bare den som innser at h*n ikke vet har mulighet til å lære.

Kanskje dette var "nobrainere", men etter å lest alle jobbsøkesider som finnes greide jeg ikke å bringe disse tingene på det rene. Det var en kollega med høyere rang enn meg (som hadde intervjuet meg til den jobben, som jeg fikk) som fortalte meg det som et velment tips før et annet og langt viktigere intervju, på bakgrunn av områder jeg hadde gjort en mindre overbevisende forestilling på i vårt intervju. det er det beste tipset jeg har fått noen gang, jeg har gjort en god figur på alle intervjuer siden (ett hvor jeg ble nr to, ett hvor jeg fikk jobben men det er et vikariat, og ett som jeg venter på svar på nå... holder på å forgå!)

Greia med utlysninger hvor en selv føler en har perfekt kompetanse, er at svært ofte er det interne søkere som allerede sitter i jobben som vikarer. dette gjelder spesielt det offentlige, hvor vi akademikere gjerne vil inn.

My point excactly!

Så sørg for å komme dere inn i vikariater, jenter, og søk dere videre innad i systemet når noen vet hvem dere er.

Jeg snakket med en gammel kollega idag, og fikk masse tips til type stillinger, personer jeg kan kontakte etc.

90% av ledige stillinger bli ikke annonsert, men besettes via bekjentskaper, headhuntere og midlertidige ansatte. Så vi må bare fortsette å profilere oss.

Og så får vi jobbe videre med å spesialiesere oss innen de interessante emnene, slik at vi kan stille de riktige spørsmålene og komme med de rette komentarene i søknadene.

Noen som vet om det lønner seg å skille seg ut med søknadene? Det var veldig in på 90-tallet, med hyperkreative søknader. Hva gjør dere?

Jeg søker nesten bare vikariater, jeg, er jo lite fast å søke på.

Har ingen hyperkreativ søknad, tror ikke det er veien å gå innenn mitt fagfelt.

Takk for gode tips glaceria. Tror du har mye rett. Har selv venner som har sittet i vikariater, og får ekkel magefølelse når de leser søkerlisten og ser gode studievenner søke deres jobb. Som de selvfølgelig ikke får siden det sitter noen med masse kompetanse som vikar i jobben allerede.... Helt enig i at man skulle få vite når dette er aktuelt så man slipper å skru opp forventninger.

Her er noe feil!!

Hvis det er slik at stillinger som utlyses EGENTLIG allerede er bestemt på forhånd hvem som får den (en intern), hva er da poenget med at hundrevis av velkvalifiserte mennesker skal bruke tid og energi, samt gå der hjemme å HÅPE på at de kanskej blir innkalt til intervju?

Da blir isåfall vi, søkerne, LURT av arbeidsgiverne. Jeg føler meg snytt når jeg leser slikt. Jeghar jo hørt om det fra før, men visste ikke at det var SÅ utbredt å lyse ut en stilling kun for syns skyld, bare fordi en regel sier at man "må lyse ut".

Dette medfører anstrengelse og mye arbeid fra oss frustrerte nyutdannede som søker og søker...og kanskj arbeidsgiver bare slenger søknadene i søppelkassen, fordi h*n vet at en intern skal få jobben?

Jeg forstår prinsippet om at den interne "er kjent fra før" og alt det. Men burde ikke noen isåfall endre reglene, og LA VÆRE å lyse ut en stilling som likevel ikke skal besette en ekstern?? Dette er jo helt tullete...

2 ting er fryktelig teit:

1) "Ansettelsestopp"! (Kan visst vare i opp til 10 år, tydeligvis...)

2) "Utlyse en stilling når en fra før vet at en intern får den"

Det er godt mulig en ekstern ville skikket seg mye bedre til stillingen enn den interne..men det får aldri arbeidsgiver funnet ut av. De gidder vel ikke heller. Intervjuer betyr jo merarbeid for dem- og ingen i dag gidder vel noe ekstra.

:-? :cry:

Her er noe feil!!

Hvis det er slik at stillinger som utlyses EGENTLIG allerede er bestemt på forhånd hvem som får den (en intern), hva er da poenget med at hundrevis av velkvalifiserte mennesker skal bruke tid og energi, samt gå der hjemme å HÅPE på at de kanskej blir innkalt til intervju?

:-? :cry:

Det er jo ikke bestemt. Men det er slik at når et vikariat går ut og skal gjøres om til fast stilling så SKAL den lyses ut, i tilfelle en mer kvalifiser søker.

Men oftest er det den som alt sitter der som er best kvalifisert. Like fullt må disse søke, for det er ingen garanti for at disse får den. Det er intervjurunder som vanlig, så eksterne får absolutt vist seg frem.

(Hender jo også at man ikke er fornøyd med vikaren...)

Fint å vite at jeg ikke er alene om å være lei og demotivert angående jobbsøking! Fikk et nytt avslag idag! Har faktisk kommet så langt at jeg kjenner igjen avslagsbrev før jeg åpner konvolutten. Gode nyheter kommer sjelden i A4 størrelse.......

Ser vi har mye av de samme problemene i grunnen. Dessverre har jeg en utdanning som ikke er så veldig aktuell i det private næringsliv, noe som gjøre åpne søknader til et håpløst prosjekt i grunnen. Da må jeg søke på et annet grunnlag en utdannelsen min, og det har jeg ikke så lyst til. Jobber da nok i urelevante jobber som det er :-?

Ellers er det også frustrerende å vite at de fleste av de jobbene jeg søker på allerede er besatt i praksis. Det er utrolig sjelden at noen andre enn vikaren får en utlyst stilling! Den eneste jobben jeg VET det ikke var andre "ansatt" i som jeg har søkt på, kom jeg til intervju. Dessverre for meg valgt de noen med mer arbeidserfaring.....

Så min aller siste frustrasjon må vel være at jeg er dritlei av at "alle" skal komme med gode råd hver gang det kommer opp at jeg er arbeidsledig! Jeg har vært søker i et år, tror jeg har fått med meg alle gode råd som finnes! Det er ikke nok at man følger alle "reglene" i jobbsøkeprosessen. Det er ikke alltid nok til å få jobben. Utrolig mange jeg kjenner tror at det fungerer sånn...trenger vel ikke nevne at dette er mennesker som knapt har søkt på en jobb i hele sitt liv! Hvorfor er det slik at de som aldri har skrevet en søknad i hele sitt liv er eksperter på hvordan den bør se ut og hva du bør skrive???? :evil:

Jammen godt å få det ut....

Så min aller siste frustrasjon må vel være at jeg er dritlei av at "alle" skal komme med gode råd hver gang det kommer opp at jeg er arbeidsledig!

Jeg vet!! De gjør det for å være snille, men jeg er så lei. Særlig siden jeg har gjort en del av det de sier, og da føler jeg meg bare enda verre siden jeg ikke får jobb....

Også er det mange som synes synd på en, og da må man alltid virke positiv og glad, og si "Det går nok bra til slutt", selv om man innimellom gråter en liten skvett hjemme fordi alt virker så håpløst...

Jeg er også i samme bås, og er lei.

Trives heldigvis i det vikariatet jeg har gjennom manpower nå, men det har ingenting med mitt fagfelt å gjøre.

Jeg er lei av å jobbe i urelevante jobber! I over 3 år nå har jeg vært positiv og tatt jobber som ikke krever noe som helst utdanning + er lavt betalt. Jobber livet av meg for ingenting..."Det er viktig at du tar alt, bare det er noe" sier de alle.

Hvor lenge skal man gjøre det da? Jeg har 6 års høyere utdanning fra Universiteter i inn-og utland. Og her jobber jeg i en klesbutikk og i vikariater fra Manpower som ikke ender opp noe sted. Det begynner å bli ydmykende...Jeg er tross alt 31 år!

Jeg søker "drømmejobben" så ofte jeg kan, men bli ikke innkalt til intervju engang! Jeg er velkvalifisert og har utenlandserfaring- følger alle spillereglene- men vil noen interessante steder ha meg? Nei da!!

For et liv...trodde jeg skulle få en ok jobb etter endt utdanning, men nei da! Har gått på jobbsøker kurs og gudene vet hva. Ingenting hjelper jo! Har til og med sagt ifra til personer som er "inne" på steder og er sjefer, men det nytter ikke.

Rådene fra Aetat, Karrieresenteret, folk generelt, aviser, og profesjonelle karriereveiledere hjelper jo ikke. Hva skal en stakkars person gjøre da?

Staten tar dessuten ikke imot åpne søknader. Og i departementene og i UD skal man IKKE være initiativrik,oppfinnsom og kreativ eller tenke nyskapende. Derimot, DET skal man helst gjøre i næringslivet.

Og næringslivet , de har angst for universitets-folk!

Hvordan skal dette ende?

:cry: Jeg vil også være med i denne gjengen :cry:

Jeg har søkt i 1,5 år nå, og jeg kjente meg igjen, det er akkurat slik jeg har det også. Jeg satte meg på skolebenken igjen jeg da.....jeg orka ikke å gå hjemme.....har litt jobb i helsevesenet ved siden av. Når skal det bli slutt på dette????

Jeg har ikke noe relevant erfaring, kun helsevesenet.....men hvordan få erfaring når ingen vil ansette meg????

Det er godt å ikke være alene da.

Jeg slutter meg til alle dere her. Jeg er 30 og nyutdannet med 6 år fra universiteteter i Norge (og i utlandet). Alle sier at "det er så flott det du har gjort og studert, du har da også en så fin og variert arbeidserfaring". My ass.

Jeg skulle ønske jeg ble oppdratt i USA noen ganger. Spesielt etter å ha sett The Apprentice på tv. En serie som gjenspeiler god gammeldags amerikansk hard working business. Et kjennetegn er at de flinke faktisk får slippe frem. Gøy å følge med på denne, skulle ønske jeg var med

Men jeg vil ikke være med på den norske utgaven. Fordi den bare blir en kopi og etterlikning av den amerikanske..og da er det ikke ekte. For norsk mentalitet er nok ikke som amerikansk, så derfor.

Jeg er lei av å være initiativrik! Jeg flyr rundt til forsikringsselskaper, næringsliv, bedrifter, konsulentselskaper, trainee-ordninger, UD, nettsøknader, åpne søknader, utlyste stillinger (som bare interne får) og stiller opp på urelevante, lavbetalte vikariater, jobber i drittjobber (for å være ærlig), men er likevel positiv.

Har studielån men må hele tiden søke om betalingsutsettelse. Jeg tjener jo ikke penger! Jeg er lei av dette! Samtidig streiker transportarbeidere og andre "arbeidere" og mange i yrker uten utdanning tjener masse, i forhold til meg. Jeg føler meg LURT og snytt.

Hva gjorde jeg alt dette for? Hva gikk de 6 årene til? Hvem har bruk for meg? Hvem ser potensialet og vil gi meg en sjanse? Norge er kanskje det vanskligste landet å bli gitt en sjanse i også..pga. den inngrodde skepsisen.

Jeg stiller det samme spørsmålet: hvordan i all verden skal dette ende? Skal jeg bli klient hos Aetat og sitte og svare på trivielle spørsmål fra en sur og overarbeidet konsulent med knapt gymnaset som bakgrunn?

Skal jeg bli sosialklient?

Tør ingen konsulent-selskaper å satse på meg bare fordi jeg er utdannet ved universiteter (og ikke høyskoler)? Kan de ikke gi oss en sjanse først og eventuelt sparke oss ut hvis de ikke liker oss?

Hva faen skjer her, sier jeg bare.

Pissed kvinne på 30

Hei alle sammen!

Jeg er snart i samme situasjon som dere - skal levere hovedfagsoppgaven min i løpet av sommeren - og har allerede rukket å få avslag på ni søknader. Sier til meg selv at jeg ikke har lov til å bli skuffet før jeg har sendt inn 30 søknader og ikke blitt innkalt til et eneste intervju.

Det er en slitsom følelse å ikke få jobb selv om man har gjort "alt riktig". Man har veldig fort følelsen av å stå helt alene. Jeg merker selv at det er lett å miste troen på seg selv, og/eller bli aggresivt opptatt av å ta avstand til alle andre som ikke får jobb. Husk imidlertid på at det makroøkonomiske forhold som er årsaken til de trange tilstandene på arbeidsmarkedet. Nå som vi begynner på en forsiktig oppgangskonjunktur, finnes det drøssevis av folk som mistet jobben ved forrige nedtur, men som nå har erfaring og går inn i de jobbene som utlyses.

Det er jo ikke mye trøst mens man føler at man ens verdi som arbeidskraft degraderes, men jeg tror det er viktig å skyve hovedårsaken til at vi blir arbeidsledige utenfor oss selv: Det finnes ikke mange nok jobber til å sysselsette oss - selv om vi er dyktige og sikkert vil gjøre gode jobber.

Hva vi skal gjøre for å bli attraktive jobbsøkere når antall ansettelser øker igjen, er jeg ikke helt sikker på. Jeg tror det er viktig å holde kontaktnettet varmt, utdannelsen oppdatert, få den arbeidserfaringen man kan (selv om det kanskje ikke er så relevant) og kanskje prøve å ta noen praktiske rettede kurs som kan knyttes opp til hovedutdanninga.

mvh

Fløyel

Tja, Floyel, det var jo et praktisk svar.

Jeg er i samme situasjon som de over her, og har sendt ca. 120 søknader siste 1,5 året..: 1 intervju.

Denne "lavkonjunkturen" har da vart alt for lenge? I flere år har jeg hørt det...kan da umulig stemme..? Og argumentet om "ansettelsestopp" har jeg hørt i FOR mange år nå. Det må da også være feil.

Lykke til med din hovedfagsoppgave!

PS!Husk å være kreativ i næringslivet, og MINST mulig oppfinnsom i staten og UD (nikkedukke).